Kardeborre er en stor, opprett, toårig urt med tornete stengler som vanligvis er forgreinet øverst. Basisbladene som utvikler seg det første året, sitter i en rosett. De er avlangt elliptiske, helrandete og tornete, og visner tidlig det andre året når blomsterstengelen dannes. Denne stengelen blir 50-200 cm høy og er utstyrt med torner langs kantene. På stengelen sitter det parvise, smalt lansettformede blad med stengelomfattende grunn. De øverste bladparene er sammenvokst ved basis slik at det dannes et beger hvor det ofte samler seg vann (gjerne kalt "Venus-basseng" eller "Venus' vaskevannsfat"), noe som hindrer insekter som maur i å klatre opp stengelen for å plyndre nektar. På undersiden av bladene finner man en rekke med små "haitenner" på hovednerven.

Kardeborre starter å blomstre i juli og august. De 3-8 cm lange blomsterhodene har sylindrisk eller oval form, og under blomsterstanden sitter det lange, smale, spisse og tornete støtteblad. Blomstene har rosa eller purpur farge, og hver enkelt blomst er omgitt av et beger som er kantet og tornete. Disse begrene sitter på blomsterstanden lenge etter at blomstringen er over, og når dyr passerer og kommer i kontakt med blomsterstandene, bøyer disse krokpiggene seg og kaster frøene langt av gårde når de slår tilbake. Hver blomst består av et kronrør som har 4 fliker med ulik form. Blomstringen starter med en ring av utsprungne blomster midt på blomsterhodet, og etter hvert utvikler det seg nye ringer med blomster både oppover og nedover blomsterstanden. Blomstene tiltrekker seg humler, sommerfugler og andre insekter med lang sugesnabel. Om vinteren blir plantene besøkt av finkefugler som spiser frøene.

I floraer blir kardeborre delt i to underarter (som av noen er definert som egne arter). Det er kardeborre (Dipsacus fullonum, syn. D. sylvestris), og hagekardeborre (Dipsacus fullonum ssp. sativus, syn. Dipsacus sativus). Den siste ble trolig dyrket fram fra en viltvoksende kardeborreart til det formålet som plantenavnet kommer fra, nemlig å karde ull. Hos kardeborre er støttebladene under blomsterstanden opprette og innbøyd over blomsterhodet, mens hagekardeborre har kortere og mer utsperrede støtteblad. Lengden på kronrøret er også ulik på de to underartene, 10 mm på kardeborre og 12-13 mm på hagekardeborre. Mellom blomstene har kardeborre agner med lang, rett spiss, mens hagekardeborre har agner med en hard, nedoverbøyd tornspiss. Derfor var det hagekardeborre som tidligere ble dyrket og brukt i tekstilindustrien til karding og toving av ull.

Kardeborre er opprinnelig viltvoksende i Europa (Storbritannia, Irland, Nederland, Belgia, Tyskland og Frankrike), Sørvest-Asia, Nord-Afrika og på Kanariøyene, og er innført og naturalisert både i Nord- og Sør-Amerika. Arten er ikke opprinnelig viltvoksende i Norge, men kom til landet med ballastjord i gammel tid. Kardeborre har også vært plantet i hager og har naturalisert seg derfra, og planten kan i Norge opptre som et sjeldent ugras på kulturpåvirket jord, f.eks. på vegkanter, avfallsplasser og brakkmark, primært på Østlandet og Sørlandet.

Opprinnelsen til hagekardeborre er ukjent, men underarten er nå naturalisert i sørlige Storbritannia, Sør-Tyskland og Frankrike.

Til medisinsk bruk er det primært roten av kardeborre som anvendes. Den graves opp seint på høsten, om vinteren eller tidlig på våren etter den første vekstsesongen, før blomsterstengelen dannes. Når planten starter å blomstre, vil den bruke energi på å produsere stengler, blomster og frø, og da taper roten sin medisinske kraft. Røtter fra blomstrende planter bør derfor ikke brukes. Frøene har kanskje også helbredende egenskaper, men det er ennå ikke skikkelig undersøkt. I folkemedisinen har vannet som samler seg i bladhjørnene ved de øverste bladparene ("Venus-basseng") blitt brukt som medisin. Blomsterhodene har vært brukt til karding og valking av ull.

Kardeborre inneholder garvestoffer, iridoide monoterpener (inkl. cantleyosid, loganin, swerosid, sylvestrosid III og IV), kaffesyrederivater (inkl. klorogensyre), saponiner, mineralsalter, inulin, bitterstoffer, voks, harpiks, theofyllin, eterisk olje og glykosidet scabiosid. Scabiosid er også funnet hos andre medlemmer av kardeborrefamilien (Dipsacaceae).

Roten av kardeborre er angitt å ha følgende egenskaper: Astringerende (sammentrekkende), antibiotisk, betennelsesdempende, svettedrivende, febersenkende, urindrivende, avførende, fremmer blodsirkulasjonen, blodrensende (gjennom å fremme leverenzymene, bedre metabolismen og fjerne opphopninger i leveren slik at de kan skilles ut), blodstillende, bekjemper malaria, øyestyrkende (oftamisk = som har sammenheng med øynene), appetittstimulerende, fordøyelsesfremmende, mageberoligende, magestyrkende, styrker beinbygningen, leddbånd og sener, og generelt styrkende.

Kardeborre er tradisjonelt brukt ved appetittmangel, galleblæreproblemer, leverproblemer, gulsott, hepatitt, diaré, kuldegysninger, feber (kortvarig, regelmessig tilbakevendende og revmatisk), muskel- og leddsmerter, revmatisme, artritt, urinsyregikt, vatersott, betennelser, parasitter (malaria plasmodia), infeksjoner (bakterielle), kreft, osteoporose, furunkler, verkefinger, svulster, akner, vorter, fistler, psoriasis, eksem, fregner, infektiøs impetigo og andre hudproblemer, sår og blødninger. Urten har også vært brukt for å beskytte mot abort. I våre dager brukes kardeborre ved borreliose.

Den greske legen Dioskorides (1. årh. e.Kr.) hevdet at roten av kardeborre hadde rensende egenskaper og anbefalte å koke den i vin, for så å påføre avkoket på fistler (unormale kanaler som åpner seg i huden), hemoroider, vorter, sår (bl.a. kuldeskader på leppene), eksem og skabb. Pechey skriver i 1694 at kokt kardeborrerot kan brukes til behandling av sår på rumpeballene.

John Gerard (1545-1611/12) skrev i 1597 at det ofte finnes noen små larver i blomsterhodene til kardeborre og at disse ble tillagt en magisk kraft til å kurere tilbakefallsfeber. Man skulle ta tre, fem eller sju (merk de magiske oddetallene) av disse tynne larvene og pakke dem inn i en pose som skulle bæres i brystgropen eller på andre steder på kroppen av den som hadde lidelsen. Gerard prøvde dette på seg selv når han hadde feber og fastslo at rådet ikke virket.

Vannet som samler seg i begrene ("Venus-bassengene") som dannes av de sammenvokste bladparene øverst på stenglene ble tidligere ansett som svært kraftfullt, en tro som går tilbake i hvert fall til Plinius (23-79 e.Kr.). I Transsylvania ble planten kalt "fregne-urt" fordi dette vannet ble brukt til å behandle fregner og hudflekker. Urtelegen Hieronymus Bock (1498-1554) skrev i 1551: "Vannet som finnes i bladhjørnene fjerner alle gule og brune flekker under øynene. Kvinner vet svært godt hvordan det kan brukes". Nicholas Culpeper (1616-1654) forteller at det er roten av planten som brukes og at den har en rensende effekt, men han refererer også til bruken av vannet i bladhjørnene som kosmetikk og til øyevask. I sigøynermedisin ble slikt vann brukt til behandling av såre øyne, til å fjerne blå skygger under øynene og for å glatte ut rynker. Roten har rensende virkning og brukes ved sti (= hordeolum: betennelse i øyelokkets talgkjertler som oftest leges av seg selv) og verkefinger, og som styrkemiddel for lever og mage.

Den klarsynte abbedissen Hildegard av Bingen (1098-1179) skrev at kardeborre har en tørr og varm kvalitet, og en avgiftende virkning på den menneskelige organisme: "Hele planten, tørket og pulverisert, inntatt i mat eller drikke, vil drive ut gift fra kroppen. Og hvis noen plages av hudutslett, vil han bli helbredet hvis han blander dette pulveret med frisk talg og smører seg med det".

Rudolf Müller, en terapeut som har spesialisert seg på sykdommen borreliose, påstår at en virkning av kardeborretinktur er at leverflekker forsvinner fra huden hos eldre pasienter. Dette gjenspeiler en av anvendelsene av urten i den gamle europeiske urtemedisintradisjonen.

Medisinsk bruk av kardeborre

Bortsett fra som en medisin ved borreliose (se neste avsnitt), har kardeborre liten medisinsk anvendelse i våre dager. Med bakgrunn i urtens astringerende (sammentrekkende) virkning, kan den imidlertid være til nytte ved diaré. Den bitre smaken bidrar til å øke appetitten, styrke magen, roe magesekken, fjerne opphopninger i leveren slik at de kan skilles ut, og kan være til hjelp ved gulsott og galleblære-problemer. Kardeborre fremmer dessuten blodsirkulasjonen og urten har vært brukt til behandling av mange forskjellige sykdommer og plager, som artritt, kreft, diaré, osteoporose, revmatisme og vorter. Den ble også brukt for å beskytte mot abort, og ved å reduserer dannelsen av arrvev virker den "gjenskapende" på kvinner som har gjennomgått keisersnitt.

Kardeborre kan være aktuell å bruke ved ulike hudproblemer. Personer med akner, eksem, psoriasis og infektiøs impetigo har alle respondert bra på inntak av et avkok av tørket rot eller en sirup eller saft av frisk urt. Slike preparater var da også en del av de linimentene man brukte i oldtiden for behandling av hudplager og til øyenvask.

Kardeborretinktur ved borreliose

Den amerikanske urteterapeuten Matthew Wood har vært en pioner når det gjelde å bruke kardeborrerot ved borreliose, en behandling som har hjulpet mange mennesker, i noen tilfeller i betydelig grad. Tinktur av kardeborrerot brukes nå mye sammen med antibiotika og andre urter for å behandle borreliose, da det virker som om urten har evne til å trekke spiroketene ut av bindevev og andre steder i kroppen hvor antibiotika og immunsystemet ikke kan nå dem, og ut i blodomløpet slik at immunforsvaret kan ta hånd om dem.

Ifølge Wood er kardeborre en utmerket medisin ved leddskader og tilstander der muskler er alvorlig skadd eller betente, særlig de store leddene som skuldre og hofter, noe som kan medføre smerter, begrensning i bevegelsene og at muskler over hele kroppen er stive og såre.

Flere personer med borreliose har rapportert at de har erfart Herxheimer reaksjon (se neste avsnitt) ved bruk av kardeborre, noe som indikerer at urten bidrar til at spiroketene blir drept. Resultatene av behandling med kardeborretinktur har imidlertid vært blandete. Terapeuter, særlig på østkysten av USA, har rapportert om mindre påvirkning på spiroketene enn de som praktiserer i Wisconsin og Minnesota. Nesten alle terapeutene rapporterer at tinkturen er til hjelp ved problemer med artritt, smerter, sårhet og redusert bevegelighet. Terapeuter i Wisconsin- og Minnesota-området har rapportert at urten synes å drepe spiroketene, da en rekke av deres pasienter har rapportert om Herxheimers reaksjon når de har brukt urten. Dette har ikke skjedd i samme grad på østkysten. Forskjellen i resultater mellom regionene kan skyldes at det finnes forskjellige stammer av spiroketen. Det kan også ha sin bakgrunn i forskjellig dosering eller ulike symptombilder hos pasientene.

Herxheimer reaksjon ved behandling med kardeborre

Adolf Jarisch fra Wien og Karl H. Herxheimer fra Frankfurt var de første til å beskrive denne reaksjonen i forbindelse med vellykket behandling av tidlige stadier av syfilis. Det er en reaksjon på giftstoffene som blir frigjort når syfilis-spiroketen (Treponema pallidum) kollapser etter den første behandlingen med antibiotika. Følgende symptomer kan forekomme som del av en Herxheimer reaksjon: Kuldegysninger og feber, en generell følelse av å være uvel, forverring av tidligere symptomer eller nye symptomer som ennå ikke har kommet til overflaten vil oppstå.

Herxheimer reaksjon kan vare fra noen få dager opptil flere uker. Når det gjelder borreliose, kan den oppstå etter en vellykket antibiotikabehandling eller behandling med kardeborre. Nylig har eksperter kommet på at det ikke bare har å gjøre med at spiroketene dør, men at reaksjonen primært skyldes endotoksiner, som er giftige overflateproteiner eller avfall fra lipoproteiner som de nedbrutte bakteriene etterlater seg i blodet og lymfesystemet.

Hvor alvorlig en pasient opplever Herxheimers reaksjon er svært individuelt og er avhengig av tilstanden til leveren og galleblæren, den generelle helsetilstanden, graden av tungmetallforgiftning i systemet, syrer i vevet, og så videre. Hvis man får en Herxheimer reaksjon etter bruk av kardeborretinktur ved borreliose, er det gunstig å drikke mye fruktjuice og å få pH-verdien i blodet over på den alkaliske siden, i tillegg til å gjenopprette elektrolyttbalansen. Det kan også være nyttig med avgiftning av lever og nyrer med ulike rensende urteteer. Det er imidlertid greit å vite at en del personer med borreliose som har anvendt kardeborre, ikke har opplevd noen Herxheimer reaksjon i det hele tatt.

Bruk av kardeborre i kinesisk medisin

Matthew Wood oppdaget at en lokal variant av kardeborre (Dipsacus asperoides eller D. japonica) i tradisjonell kinesisk medisin ble brukt ved en rekke symptomer som er svært lik de vi finner ved borreliose. Kinesiske leger kaller denne planten for xu duan, som betyr "gjenskape det som har blitt brutt", og de foreskriver den for traumatiserte skader i ledd og muskler. Xu duan er videre ansett for å være en av de beste medisinene for å styrke "nyre essensen" (jing) og det såkalte "lever blod". I tradisjonell kinesisk medisin er jing definert som den mengden med livsenergi som vi har arvet fra våre foreldre, den nedarvede helsetilstanden. Jing er lokalisert i nyrene og er "roten til livet". Gjennom livet blir nyreenergien opprettholdt av kvaliteten på maten vi spiser, vannet vi drikker og luften vi puster inn. Etter hvert som vi blir eldre, får vi mindre jing tilgjengelig ved at den blir "brukt opp". Når dette skjer, oppstår mange endringer i den fysiske tilstanden, som at håret blir grått, knoklene blir mer sprø, musklene svekkes, ryggen og kneleddene blir stive og smertefulle, den seksuelle energien svekkes, menstruasjonen stopper opp, fertiliteten minker, synet svekkes, tennene løsner, man blir tunghørt og får øresus, den mentale styrken svekkes og man begynner å bli glemsk. Ifølge kinesisk medisin ødelegger syfilis nyre-essensen, jing. Derfor opplever de med syfilis en svekkelse av bein, ledd og brusk, og de vil lide av mental og psykisk nedbrytning. Dette er symptomer som man også ofte ser ved kronisk borreliose, som er nært beslektet med syfilis.

I moderne kinesisk urtemedisin brukes kardeborrerot (xu duan) i kombinasjon med andre urter ved for lite nyreenergi og ved svakhet i "lever blod". Man mener at kardeborre bl.a. bidrar til å bremse og reversere utviklingen av osteoporose, støtter helingen av skadde bein og styrker immunsystemet. Urten styrker yang, det aktive, maskuline, lyse, varme, fyllende aspektet av chi energien. Med bakgrunn i alle disse egenskapene, mener man i Kina at planten må brukes med forsiktighet når det er underskudd på yin og "ikke nok varme".

Hvordan kan man anvende kardeborre?

Roten av kardeborre kan brukes til te, tinktur eller som pulverisert rot. Til te bruker man en teskje fint opphakket frisk eller tørket rot (eventuelt rotpulver) per kopp vann, som bringes til kokepunktet og får trekke i noen minutter før teen siles. Kardeborre-te bør drikkes på tom mage, inntil tre kopper daglig. Bladene fra basisrosetten kan også brukes, alene eller sammen med røtter.

Til tinktur bruker man friske røtter (inklusive rotstokken) av ettårige kardeborreplanter. Disse graves opp om høsten, vaskes og kuttes i biter. Man bør ikke "skrelle" røttene, da mye av de aktive innholdsstoffene finnes i rotens overflate. Stapp de opphakkede røttene tett i et glass og fyll på med vodka eller en annen type sprit med høy styrke. Etter at det har stått og trukket på et varmt sted i minst tre uker, er tinkturen ferdig. Hvis det er for lenge å vente i tre uker, er det mulig å kutte opp røttene i en blender og så dekke dem med alkohol. Da trekkes innholdsstoffene raskere ut, og man kan starte å bruke dette sprituttrekket allerede neste dag. En annen mulighet er å kombinere tinktur og te, for eksempel tilsette tre dråper tinktur til en kopp kardeborre-te. For små barn som lider av borreliose, vil roten være for bitter på smak til å inntas som te, og da tinktur er lite aktuelt på grunn av alkoholinnholdet kan man i stedet røre ut pulverisert kardeborrerot i honning og gi til barnet. Hvis man er for sensitiv for å bruke te eller tinktur av kardeborre, kan man innta vann fra "Venus-bassenget", som er "energetisert" og fungerer som en blomstermedisin.

Dosering av kardeborre

Matthew Wood mener at det først og fremst er "informasjonen" fra kardeborreplanten som blir overført til organismen som er viktig, noe som bygger på det homeopatiske prinsippet. Derfor anbefaler han en svært lav dosering, faktisk så lite som tre dråper tinktur, tre ganger daglig, selv om en eksakt dosering trolig ikke er så viktig. For sensitive personer kan dette være en fornuftig dosering, mens robuste personer nok må ha større doser for å få effekt. En tysk lege som anvender kardeborretinktur på borreliose-pasienter anbefaler å starte med en svært lav dosering på tre dråper av tinkturen tre ganger den første dagen, for så å øke doseringen gradvis ved å tilføre en ekstra dråpe hver dag inntil man når 30 dråper tre ganger daglig. Etter hans mening vil denne gradvise opptrappingen hjelpe til å gjøre eventuelle Herxheimer-reaksjoner mildere. Når man har nådd "maksimal" dosering, reverserer man prosessen inntil man er tilbake på tre dråper, og da er behandlingen fullført. En annen tysk terapeut som behandler borreliose med kardeborre, anbefaler full dosering i en måned og så gradvis nedtrapping av dosen i løpet av de neste ukene. Borrelia-spiroketens aktivitet synes å følge månesyklusen og således ha en topp hver fjerde uke. Varigheten av en kur bør derfor være minst en måned. Til hjelp for å finne fram til rett dose for en person, kan man benytte kinesiologiske tester eller mer intuitive metoder. Kardeborretinktur kan tas i vann eller under tungen. Når man inntar kardeborre, enten som tinktur eller te, bør middelet tas på tom mage før måltidene.

I tradisjonell kinesisk medisin anbefales det å bruke mye større doser av kardeborrerot (Radix dipsaci) for å styrke nyre- og lever-energien, og der foreskrives ofte et daglig inntak av 6-12 g av den tørkede roten, eller 0.5-2 g av en konsentrert ekstrakt.

Annen bruk av kardeborre

Tørkede kardeborrehoder ble tidligere brukt til å karde ull og andre tekstiler, for å få fibrene til å ligge i samme retning og på den måten gjøre det enklere å spinne. I ullindustrien ble den også brukt til valking (fullering på engelsk), noe som gjenspeiles i det botaniske artsnavnet til planten (fullonum). Å valke består i å bearbeide fuktet ull for å gjøre den tettere og for å rense ullen for olje og skitt.

De tørre blomsterhodene ble også brukt til å nappe filt for å gjøre den varmere og brukes fremdeles til å karde visse typer stoffer. Dette har Inger Anne Lysebråte beskrevet i en artikkel om kardeborre i Norsk Hagetidend i 1982: "I hundrevis av år har planten kardet eller ragget opp utsøkte ullstoffer og loet overflaten så materialet er blitt det mykeste av alt mykt - gjort det luftig, glansfullt og elastisk, slitesterkt og ugjennomtrengelig for vann. Dronning Elizabeths mange tusen gardesoldater har paradeuniformer av kardeborret ull, det har også de 37 Beefeaterne i Tower, berømt for sine praktfulle røde kjoler. Rolls Roycens luksuriøse, uslitelige setetrekk og biljardbordenes grønne filt som gir ballene den rette gli har også vært behandlet med kardeborrer, likeså filtovertrekekt på tennisballene som er så solid at det består like godt selv om den indre gummikjernen er utslitt".

I Europa har kardeborre vært dyrket i over tusen år til disse formålene, og Hieronymus Bock (1498-1554) skrev at vevere dyrket kardeborre i hagene sine.

Om vinteren kan man samle de tørre blomsterstandene av kardeborre og bruke dem i tørrblomstdekorasjoner. De unge skuddene av planten skal visstnok kunne spises, rå eller kokt. Ved plantefarging vil man av kardeborre kunne få en blå farge som kan erstatte indigo. Ved alunbeising av garnet blir fargen gul.

Dyrking av kardeborre

Kardeborre er enkel å dyrke i hagen. Planten liker seg i god jord på en vokseplass i sol eller halvskygge. Kardeborre tåler mye frost, og arten selvsår seg villig hvis plantene får blomstre og sette frø. Frøene trenger lys for å spire, så de må ikke dekkes med jord, men bare trykkes lett ned i jorda. I følge biodynamisk praksis bør frøene sås på en "rot-dag", en dag når månen er i et jord-tegn.

Kardeborre er generelt ansett for å være en trygg urt å anvende, men den frarådes brukt under svangerskap og amming. Det er ingen kjente interaksjoner mellom kardeborre og medisiner, men det er rapportert at urten kan gi kvalme og/eller oppkast. Inntatt i store doser kan kardeborre gi søvnløshet og nervøsitet.

Matthew Wood har rapportert at noen av hans pasienter fikk et svakt hudutslett etter å ha prøvd kardeborretinktur. Slike midlertidige utslett kan være et tegn på at det skjer en bedring. Utøvere av kinesisk medisin har også rapportert om lignende bivirkninger (tilfeldig kløe og rødming av huden) ved bruk av preparater med kardeborre (xu duan). Samtidig kan dette forklare den rensende og helende effekten som planten har på hudproblemer.

Siden kardeborre kan "lokke" borrelia-spiroketene ut i blodbanen der immunsystemet kan ta knekken på dem og kroppen kan foreta en avgiftning, kan man erfare ubehagelige effekter under behandlingen, noe som er kjent som Herxheimer reaksjon (se avsnittet om Herxheimer reaksjon over). 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.