Harerug er en 5-30 cm høy, flerårig urt med en kort og grov jordstengel. Blomsterstilken har noen få spredte blad, mens planten ved basis har mer velutviklede blad som er lansettformede og med bladstilk. Bladplaten, som er mørkt grønn på oversiden og blekt grågrønn på undersiden, har innrullet bladkant. Harerug blomstrer med hvite eller rosa blomster som sitter samlet i et smalt og tett aks. Planten får sjelden spiredyktige frø, og formerer seg hovedsakelig vegetativt med yngleknopper som sitter i den nedre delen av blomsterakset. Yngleknoppene kan variere i farge, fra lysebrune til mørkerøde. De har en flaskeaktig form og faller etter hvert ned på bakken hvor de spirer. Yngleknoppene gror raskt og danner nye planter, noe som er en fordel i fjellet der vekstsesongen kan være kort. Artsnavnet vivipara betyr at planten «føder levende unger», da det komme av de latinske ordene vivus (levende) og parire (føde).

Harerug er utbredt i nordlige og arktiske områder i Europa, Asia og Amerika. I Norge er urten vanlig i det meste av landet, men mer sjelden ute ved kysten fra Østfold til Rogaland. Harerug vokser på fuktig grasmark, hei, tundra, snøleier, enger og beiteland, særlig i fjellet. Planten foretrekker noe baserik jord.

Harerugens rotknoll har i frisk tilstand det høyeste innholdet av karbohydrater som er målt i noen analysert vill plante i Norden, hele 24 %. Yngleknoppene har et karbohydratinnholdet på 17 %. Bladene er rike på vitamin C.

Kan brukes som en næringsrik føde i nødssituasjoner. Medisinsk kan harerug anvendes ved byller, verkesår, sår hals, dårlig ånde, munnsår, tannkjøttbetennelser, blødende tannkjøtt, løses tenner, diaré, blødninger, sår, hemoroider, utslett og slangebitt.

Harerug er en plante som har vært svært høyt skattet av naturfolk i arktiske områder, og det er som en spiselig plante at urten har hatt størst betydning. Røttene, bladene og yngleknoppene er næringsrike og har vært anvendt som mat, særlig i nødsår. Dette er nevnt i litteraturen fra 1700-tallet og utover. Yngleknoppene ble raspet av og spist direkte, eller de ble tatt med inn og spist med melk på (i Oppdal kalt «råppå-søll»). Det var særlig barn som hadde glede av å spise disse yngleknoppene.

Både rotstokken og yngleknoppene har god smak og er svært rike på karbohydrater, og rotstokken er den delen av planten som det er mest mat i. Den vokser ca. 5 cm nede i bakken og er svakt bøyd. Etter at den er gravd opp og vasket, kan den spises rå, eller kokes myk (ca. 10 minutter) og spises med smør eller olje til. Friske eller tørkede rotstokker kan også anvendes i gryteretter, eller males og brukes som melerstatning. Slikt harerugmel ble tidligere brukt i stedet for rugmel til å bake flatbrød, eller det ble spist sammen med melk. Det fortelles at i nødsårene 1740-1742 var det vanlig at rotstokkene av harerug ble tørket og malt til mel.

Det er ikke bare mennesker som kan ha glede av harerugens rotstokker som mat, smågnagerne hamstrer dem også til vinterforråd. Det er funnet «stabbur» som fjellrotta har bygd som har inneholdt flere tusen rotstokker. Når vi dessuten vet at de stivelsesholdige yngleknoppene på harerugplantene utgjør en viktig føde for ryper og mange andre fugler, er det klart at denne uanselige planten spiller en stor rolle i fjellets økosystem.

Av bladene bruker man bare bladskiven, da stilkene er seige. Bladene kan kokes hele og spises, eller man moser dem etter kokingen til en spinatlignende masse. Bladene inneholder en god del vitamin C, men har ellers et lavt næringsinnhold.

Harerug som medisin

Den medisinske anvendelsen av harerug er knyttet til urtens astringerende (sammentrekkende), betennelseshemmende og blodstillende virkning. Et avkok av roten får en rødaktig farge og kan brukes som et gurglemiddel ved sår hals og munnsår, for å rense munnen ved dårlig ånde og til å lindre betennelser i tannkjøttet. Fra Island er det beskrevet at hvis man tygger på roten, gjerne sammen med skjørbuksurt (Cochlearia officinalis) eller andre urter som beskytter mot skjørbuk, vil det kunne være til hjelp ved løse tenner (at tennene løsner, er et av symptomene på skjørbuk). Det skal også kunne beskytte mot abort. Urten skal ellers kunne dempe en diaré og lette urinstrømmen når det tas innvortes, og fra Kina er det kjent at harerug har vært brukt utvortes ved blødninger, sår, hemoroider, utslett og slangebitt.

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Selv om det ikke finnes noen konkrete advarsler knyttet til denne urten, skal man vite at harerug tilhører en plantefamilie der mange arter (f.eks. engsyre og småsyre) har et høyt innhold av oksalsyre. Denne syren er ikke giftig i seg selv, men kan binde opp mineraler slik at de blir utilgjengelige for kroppen, og dermed føre til mineralmangel. Hvis man koker bladene og rota, vil innholdet av oksalsyre bli redusert. Med de små mengdene som man normalt spiser av harerug, er problemer knyttet til et eventuelt oksalsyreinnhold i planten mest av teoretisk interesse. Personer med tendens til revmatiske plager, gikt og nyrestein bør imidlertid begrense inntaket av urter som er rike på oksalsyre, da de kan forverre slike tilstander.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.