Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > ASPARGES  

ASPARGES
Asparagus officinalis
 
ANDRE NORSKE NAVN
Hageasparges. 
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Asparagus officinalis L.
Asparagus polyphyllus Steven
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Sparris / Vanlig sparris / Asparagus.
DANSK:  Asparges / Almindelig asparges.
ISLANDSK:  Aspas / Garðaspargur
FINSK:  Ruokaparsa / Parsa.
ENGELSK:  Asparagus / Garden asparagus / Sparrowgrass.
TYSK:  Spargel / Gemüse-Spargel.
FRANSK:  Asperge.
SPANSK:  Esparrago.
 
FAMILIE
Aspargesfamilien (Asparagaceae)
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av asparges

BOTANISK BESKRIVELSE

Asparges har flerårige, vannrette jordstengler som det om sommeren vokser opp ca. 1,5 meter høye, grønne skudd fra. Det som oppfattes som blad, og som fungerer som fotosyntetiserende organ, er ikke riktige blad, men såkalte fyllokladier, som egentlig er sideskudd som sitter i knipper i bladhjørnene. Bladene er de små skjellene som sitter på stenglene. Planten blomstrer i august med små, gulgrønne og klokkelignende blomster som består av 3+3 blomsterblad. Hannblomstene har 3+3 støvbærere, og hos hunnblomsten finnes et fruktemne som består av 3 karpeller. Blomstene pollineres av bier. Frukten er et rødt bær som modner i september og oktober, og disse bærene er noe giftige. Aspargesplatene er normalt enkjønnete, det vil si at de er enten hannlige eller hunnlige. Siden plantene ikke er selvfertile, må man dyrke både hannplanter og hunnplanter hvis man ønsker å høste spiredyktige frø fra planten.

Planteslekta Asparges er ganske artsrik, men skillet mellom ulike arter er vanskelig og antallet arter anslås nå til å være omkring 120. Av den vanlige aspargesen som dyrkes til mat, finnes det en rekke hybrider og kultivarer. Fargen på skuddene kan variere fra grønn til mørk fiolett, blå og hvit. Hvit asparges oppnås ved å dekke over plantene i starten av vekstsesongen, slik at de ikke danner klorofyll.

 
UTBREDELSE

Asparges er viltvoksende i Mellom- og Sør-Europa, i det østlige middelhavsområdet, i Nord-Afrika og Asia østover mot Kaukasus. I Norge kan man finne asparges som forvillet og naturalisert i strandkanter fra Oslofjorden til Kristiansand. Man mener at asparges først ble dyrket i oldtidens Egypt, hvor den ble verdsatt ikke bare som mat, men også for sine medisinske egenskaper. I våre dager blir asparges dyrket i de fleste subtropiske og tempererte delene av verden, men det meste av kommersielt tilgjengelig asparges blir dyrket i USA, Mexico, Peru, Frankrike, Spania og andre middelhavsland.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Roten (Radix asparagi), som sankes etter at skuddene er skåret ned, brukes medisinsk. Skuddene som brukes som mat høstes om våren og på forsommeren når de er 20-30 cm lange. For å få hvit asparges skjæres eller stikkes de unge skuddene mens de fremdeles befinner seg under jorden. Grønn asparges er skudd som har blitt utsatt for lys og derfor har dannet klorofyll. Skuddspissene av asparges regnes som en delikatesse.

 
INNHOLDSSTOFFER

Asparges en av de mest kalorifattige matvarene, da den inneholder lite karbohydrater og fett, men er relativt rik på protein sammenlignet med andre grønnsaker. Stoffer av ernæringsmessig betydning i asparges er kalsium, jern, magnesium, fosfor, kalium, natrium, sink, kobber, mangan, vitamin C, vitamin B1 (tiamin), vitamin B2 (riboflavin), vitamin B3 (niacin), pantotensyre, vitamin B6, vitamin A, E og K, folat, lipider og aminosyrer (inklusive asparagin, arginin og tyrosin), flavonoider (inklusive rutin, kaempferol og quercetin), polysakkarider og fruktanene asparagose og asparagosin. Asparges er også en god kilde for klorofyll og kostfiber, og den har et utmerket forhold mellom mengde kalium og natrium.

Rotstokken og røttene av asparges inneholder en rekke steroide saponiner som kalles asparagosider (minst ni er isolert), bitre steroide glykosider (aspargosider), flavonoider og asparagin. Stoffet asparagin virker kraftig urindrivende.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Smak / Energi: Søt og bitter / Kjølig og fuktig.

Urindrivende, mildt avførende, beroligende, krampeløsende, afrodisierende, fertilitetsøkende, slimhinnereparerende, betennelseshemmende, smertelindrende, beskyttende mot nyrestein, fordøyelsesfremmende, avgiftende, svettedrivende, hjertestyrkende og immunstyrkende.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Urinveisinfeksjoner, blærekatarr, nyrelidelser, urinsyregikt, prostataproblemer, ødemer, revmatiske smerter, artritt, opphovna ledd, forstoppelse, nervebetennelse, nematoder og eksem.

 
ASPARGES

Asparges er en høyt verdsatt plante over hele verden, både som mat og medisin. Det er en svært gammel kulturplante, og bilder i egyptiske gravkamre tyder på at asparges ble dyrket allerede 4000 år f.Kr. Planten ble trolig tatt i kultur i Kaukasus og brakt til Europa av grekere og romere. Navnet asparges kommer fra et gammelt iransk ord, sparega, som betyr skudd eller stav. Romerne anså asparges som en delikatesse og tok med seg planten og kunnskapen om hvordan man dyrker den rundt i sitt store imperium. I Spania fortsatte man å spise asparges også etter Romerrikets fall, men på mange andre steder falt denne grønnsaken i glemmeboka fram til renessansen, da den igjen fikk en plass i det europeiske kjøkken.

En fertilitetsøkende plante

Kinesiske apotekere tar vare på de beste røttene av aspargesplanter og gir de til sin egen familie og venner, i troen på at å innta dem gir økt medfølelse og kjærlighet. I India brukes urten for å fremme fertiliteten, redusere menstruasjonskramper og øke melkeproduksjonen hos ammende mødre. I den vestlige verden har urten blitt påstått å være et afrodisiakum. Disse påstandene er nok ikke bare overtro, da røttene til asparges inneholder steroide glykosider som påvirker hormonproduksjonen og dermed følelseslivet. Tidligere tiders leger tilskrev imidlertid asparges motsatt virkning hos menn og kvinner. Mye aspargesspising ble ansett å øke fruktbarheten hos menn, men virke motsatt hos kvinner. De gamle urtelegene anbefalte asparges for menn, da man mente at plantens kraft kunne gjenskape seksuelle evner hos den impotente.

Asparges som medisinplante

Alle delene av både denne arten og andre aspargesarter inneholder mye slimstoffer, men det er stort sett bare roten av planten som brukes medisinsk. Den inneholder asparagin, som har en lindrende og reparerende virkning på slimhinnene i urinveiene. Aspargesrøtter har vært brukt siden oldtiden som et urindrivende middel for å øke urinstrømmen og for behandling av urinveisinfeksjoner. Den tyske Commission E har godkjent bruk av aspargesrot som en utskyllingsterapi ved betennelsessykdommer i urinveiene og som beskyttelse mot nyresteiner.

De tykke røttene til den indiske aspargesarten shatavari (Asparagus racemosus) er et viktig tradisjonelt remedium i ayurvedisk medisin. De blir brukt som et styrkemiddel for slimhinnene i urinveiene og brukes som et avkjølende, afrodisierende, nervestyrkende og krampeløsende middel ved en rekke medisinske tilstander. Som medisinplante er shatavari viktigere enn vanlig asparges.

Røtter og rotstokker av asparges har altså en urindrivende virkning og kan brukes ved en rekke urinveisproblemer, blant annet blærekatarr. På grunn av den betennelseshemmende virkningen til de steroide glykosidene i asparges, kan urten også bidra til å skille ut overskudd av vann og salt, og skylle ut avfallsstoffer som har hopet seg opp i leddene. Dermed kan urten lindre smerter og opphovninger i ledd og anbefales til behandling av nyreforstyrrelser, ødemer, urinsyregikt, artritt og revmatiske smerter. Asparges har også blitt brukt ved nervebetennelse (nevritt), men det foreligger få kliniske eller farmakologiske studier som kan bekrefte virkningen ved slik bruk.

Asparges er en bitter urt som stimulerer fordøyelsen, virker svakt avførende på grunn av fiberinnholdet, og har en hjertestyrkende og beroligende virkning. Urten kan derfor brukes ved forstoppelse, og på grunn av det særdeles lave kaloriinnholdet kan den være en verdifull matvare for de som sliter med fedme. Asparges kan på grunn av den rensende og avgiftende effekten også ha virkning på hudproblemer som eksem. Asparges nøytraliserer overskudd av ammoniakk i kroppen, en tilstand som gir døsighet og seksuell dysfunksjon. Det sies ellers at planten støtter helsen til prostatakjertelen og hemmer utviklingen av grå stær.

Det høye innholdet av karoten, vitamin C og selen gjør at asparges er utmerket mat ved kreftbehandling. Den rene saponinfraksjonen fra de spiselige skuddene har vist svulsthemmende aktivitet mot menneskelige leukemiceller in vitro. Frisk asparges inneholder store mengder histoner, folsyre og nukleinsyrer, som stimulerer immunfunksjonen. Det er en god kilde for folat, et B-vitamin som spiller en stor rolle i celledelingen og kan bidra til å forhindre fødselsskader og beskytte mot hjertesykdommer og livmorhalskreft. Asparagussyre er vist å virke mot nematoder (rundormer), da denne og andre svovelholdige forbindelser i asparges blir hydrolysert i kroppen og danner metylmercaptan, som skilles ut i urinen og gir den en sterk og særegen lukt.

Anvendelse og dosering av asparges som medisin

Den tørkede rotstokken inntas i form av varmtvannsuttrekk. En daglig dose på 45-60 g av de tørkede rotstokkene (eller tilsvarende i form av et ferdigpreparat) anbefales av den tyske Commission E. Det er viktig at man drikker rikelig med væske under en slik behandling.

Asparges som mat

Det er de unge skuddene som brukes som mat, og smaken er delikat, mild og grønnsakaktig. Skuddene høstes når de er 20-30 cm lange, før de blir harde og trevlete. Særlig toppene regnes som en delikatesse og franskmennene kaller dem points d’amour – kjærlighetstopper.

Det finnes to typer av asparges, hvit og grønn. Sistnevnte er skudd som har fått lys og derfor har satt i gang produksjon av klorofyll. For å få hvit asparges, dekker man planten med 15-20 cm jord og lar skuddene lete seg opp til overflaten. Uten lys beholder de sin hvite farge. I Norden skjer høsting av asparges fra slutten av mai og fram til midtsommer. Deretter må de overjordiske delene få lov til å utvikle seg slik at planten kan vokse og danne næring for neste år.

Asparges kokes vanligvis i 5-10 minutter. Dersom stilken er spesielt hard, bør den skrelles. Grønn asparges smaker mer og er rikere på vitaminer enn hvit asparges. Det er vanlig å servere skuddene lettkokt med smør eller hollandessaus, men de kan også grilles, wokkes eller spises rå, for eksempel i salater. Aspargessuppe er en gammel slager, likeså hermetisert asparges. Etter at aspargesen er kokt, kan den serveres varm eller kald. Hvis oppskriften krever kald asparges, legger man skuddene i kaldt vann umiddelbart etter at de er kokt, for så å ta dem opp raskt. Hvis de blir liggende for lenge i kaldt vann, kan de bli vasstrukne. Unngå å koke asparges i en jerngryte, da garvestoffene i aspargesen kan reagere med jernet og gjøre at skuddene blir misfarget.

Ernæringsmessig er asparges en av de mest kalorifattige matvarene, bare 23 kcal/100 g. Dette skyldes at skuddene så å si mangler fett og dessuten har et veldig lavt karbohydratinnhold. Derimot er asparges en av grønnsakene med mest protein. Den inneholder betydelige mengder fiber, ulike B-vitaminer, folsyre og vitamin A (provitamin), C og E. Når det gjelder mineraler, inneholder asparges betydelige mengder kalium, fosfor, jern og magnesium, i tillegg til ulike sporstoffer. I sum er dette altså en matvare som er ganske rik på næringsstoffer, men som inneholder lite kalorier. Hermetisert asparges taper deler av vitamin- og fiberinnholdet, men beholder mineralene og de vanndrivende stoffene.

Ristede og malte frø har blitt brukt som kaffeerstatning. Vær imidlertid oppmerksom på at de røde fruktene er noe giftige når de er friske. Bladene kan brukes som snittgrønt i buketter.

Dyrking av asparges

Asparges er en flerårig plante og kan gjerne vokse på den samme plassen i hagen i 15-25 år, avhengig av hvor godt vi steller den. Ved planting graves en grøft som er 40 cm bred og 25 cm dyp. Plantene settes så på små hauger av jord blandet med kompost, og røttene spres utover haugene før de dekkes til med jord. Asparges vokser vill i strandområder sør i Europa og trives derfor godt i sandholdig jord, gjerne gjødslet med tang eller tangprodukter.

Man kan få fram planter fra frø, men da tar det 2-3 år før man kan høste de første aspargesskuddene, da planten trenger såpass lang tid for å etablere seg og bli stor nok til å tåle høsting. Det går raskere å få fram planter som kan høstes hvis man kjøper småplanter som allerede har en viss alder.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Folk som ikke er fortrolige med å spise asparges, blir ofte bekymret av den kraftige lukten som oppstår av urinen etter at de har spist aspargesskudd. Ulike kjemiske stoffer, men særlig asparagin, bidrar til lukten. Hvor mye av disse stoffene som dannes etter at man har spist asparges, varierer fra person til person, og mange kan ikke kjenne lukten selv om de kjemiske stoffene dannes. At urinen får en spesiell lukt er altså ikke et sykdomstegn.

Asparges inneholder små mengder oksalat, og det sies at personer med en historie med nyresteiner av oksalat bør unngå å spise store mengder asparges. Asparges inneholder dessuten moderate mengder med puriner, stoffer som kan trigge anfall av urinsyregikt hos personer som er følsomme for det. Derfor bør personer med plages av urinsyregikt begrense inntaket av denne matvaren. Utskylling av urinveiene med te av aspargesrot må ikke gjøres hvis man har væskeansamlinger i kroppen som skyldes hjerte- eller nyreproblemer. Det er ikke påvist noen interaksjoner ved inntak av asparges og samtidig bruk av farmasøytiske produkter. Det finnes ingen informasjon om sikkerhet ved bruk av asparges svangerskap og amming, men det er trolig uproblematisk at gravide og ammende spiser begrensede mengder med asparges.

Plantesaften av frisk asparges kan virke irriterende på hud og slimhinner, og noen tilfeller av allergiske hudreaksjoner etter håndtering av de overjordiske delene av aspargesplanten er rapportert. Allergiske reaksjoner, inklusive anafylaktiske reaksjoner, er rapporter etter inntak av asparges. Ingen av disse reaksjonene synes å kunne knyttes til bruk av roten av asparges som medisin.

Hvis aspargesskuddene ikke høstes og planten får fortsette å vokse, vil det dannes røde bær som definitivt kan være giftige, og disse må derfor ikke spises, da det kan forårsake kvalme og oppkast.

 

Flere bilder av asparges
LITTERATUR
Balch, Phyllis A.: Prescription for Dietary Wellness.  2nd ed.. New York, Avery 2003.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Eriksen, Dahl, Neuendorf, Tind: Nyttoväxter från hela världen, A-I.  Sävedale, Warne Förlag 2013.
Gardner, Zoë & Michael McGuffin (editors): American Herbal Products Association's Botanical Safety Handbook, Second Edition.   Boca Raton, FL, CRC Press 2013.
Howard, Michael: A-Z of Traditional Herbal Remedies.  London, Senate 1987.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Mabey, Richard: Politikens bog om helbredende urter.  Politikens Forlag 1989.
McKinnon, Kirsty: Kjøkkenhage. Dyrk økologisk - for norsk klima.  Oslo, Tun Forlag 2011.
Mindell, Earl: Earl Mindell's Herb Bible.  New York, Simon & Schuster / Fireside 1992. 
Murray, Michael, Joseph Pizzorno and Lara Pizzorno: The Encyclopedia of Healing Foods.  London, Piatkus 2010.
Pamplona-Roger, George D.: Frisk av mat. Din mat kan være din beste medisin.  Røyse, Norsk Bokforlag AS 2006.
Pharmaceutical Press Editorial: Herbal Medicine, Fourth Edition.  London, Pharmaceutical Press 2013.
Stansbury, Jill: Herbal Formularies for Health Professionals. Volum 1. Digestion and Elimination.  White River Junction, Vermont. Chelsea Green Publishing 2018.
Van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World. An illustrated guide to important medicinal plants and their uses.  CABI Publishing 2017.
Vetlesen, Kari: Frukt- og grønnsaksleksikon.  Oslo, Vega Forlag AS 2018.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.  Essex, Saffron Walden 2003.
Yoest, Helen: Plants with Benefits.  Pittsburgh, PA, St. Lynn's Press 2014.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 12.12.2020