Startside > Bilder > Medisinplanter > Klosterpeon

Klosterpeon hører hjemme i Sør-Europa, men ble dyrket over det meste av Europa allerede i middelalderen. Peon er navngitt etter Paion, en lege i oldtidens Hellas. Den ble tidligere brukt innvortes for å lindre kramper i glatt muskulatur, astmaanfall, epileptisk skjelving, og til å behandle urinsyregikt, nyrestein, hemoroider og som et abortmiddel. Man tror at klosterpeon virker krampeløsende, betennelseshemmende og beroligende, og stimulerer dessuten produksjonen av fordøyelsesvæsker. Roten kan brukes mot kikhoste og nervøs irritabilitet, og stikkpiller mot kramper i endetarmen og tykktarmen.

Ibn el Beitar, en arabisk lege i middelalderen, anbefalte halskjede av klosterpeonfrø for å motvirke epilepsi hos barn. Dioskorides brukte den i gynekologiske midler og ved urinveis- og magelidelser, men hevdet også at hengt om halsen, skulle den være god mot gikt, trolldom, frykt og djevler. Fra vår folkemedisin kjenner vi for øvrig til mer rasjonell bruk av jordstengelen som menstruasjonsdrivende middel og av bladavkok mot halsesyke og forkjølelse. Rota og frøene ble brukt mot magesmerter, gulsott, nyre- og blærelidelser. Men først og fremst ble planten brukt mot epilepsi og slagtilfeller. Klosterpeon er nå lite brukt i vestlig urtemedisin, men slektningen kinapeon (Paeonia lactiflora) brukes mye i kinesisk urtemedisin.

Homeopatmiddelet Paeonia gis mest for problemer i endetarmen, som sprekker og hemoroider, men kan også hjelpe mot rystende mareritt, særlig om spøkelser. Det brukes for en intens, brennende smerte i endetarmen under og etter avføring etterfulgt av en frossen følelse.

Foto ©:  Rolv Hjelmstad