Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > GRAVMYRT / STORGRAVMYRT  

GRAVMYRT
Vinca minor
STORGRAVMYRT
Vinca major
 
VITENSKAPELIG NAVN / ANDRE NORSKE NAVN
Vinca minor L.  (Gravmyrt, gravmyrtel, singrøn).
Vinca major L. (Storgravmyrt, stor gravmyrt).
 
NAVN PÅ GRAVMYRT PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Vintergröna, Gravmyrten, Sinngröna.
DANSK:  Liden singrøn, Singrøn, Vintergrøn.
FINSK:  Pikkutalvio.
ENGELSK:  Lesser periwinkle, Common periwinkle, Dwarf periwinkle, Periwinkle, Vinca, Running-myrtle, Blue buttons, Devil's eye, Joy on the ground, Sorcerer's violet.
TYSK:  Kleines Immergrün, Immergrün, Bärwinkel, Jungfernkraut, Singrün, Totengrün, Totentanz, Wintergrün.
FRANSK:  Petite pervenche.
SPANSK:  Pervinca minore, Vincapervinca menor.
 
NAVN PÅ STORGRAVMYRT PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Stor vintergröna.
DANSK:  Stor singrøn.
FINSK:  Isotalvio.
ENGELSK:  Greater periwinkle, Bigleaf periwinkle, Large periwinkle.
TYSK:  Grosses Immergrün.
FRANSK:  Grande pervenche.
SPANSK:  Vinca mayor, Hierba doncella.
 
FAMILIE
Gravmyrtfamilien (Apocyanaceae).
Gravmyrt (Vinca minor)
Storgravmyrt (Vinca major)
Foto © (begge bildene): Rolv Hjelmstad
Flere bilder av gravmyrt
Flere bilder av storgravmyrt

BOTANISK BESKRIVELSE

Gravmyrt (Vinca minor) er en flerårig, 15-20 cm høy, alltidgrønn og teppedannende halvbusk med inntil meterlange, krypende og rotslående greiner. Planten har motsatte, elliptiske til lansettformede, glinsende mørkegrønne blad som blir inntil 5 cm lange. De 2-3 cm brede blomstene sitter enkeltvis på opprette skudd. Blomsterkronen er himmelblå og traktformet, med bred, femfliket krage. Planten begynner å blomstre i mai-juni, og kan fortsette å blomstre kontinuerlig til september-oktober. Blomstene har to fruktknuter, som ved fruktmodningen blir til to utstående belgkapsler. Arten setter sjelden eller aldri frø i Norge og formeringen skjer i all hovedsak vegetativt ved hjelp av greiner som slår røtter. Det finnes mange kulturformer av gravmyrt. De kan ha blå, hvite eller rosa blomster, og det finnes også sorter med brokete (variegerte) blad.

Storgravmyrt (Vinca major) ligner på gravmyrt, men blir noe større. Planten har greiner som ikke er rotslående, og eggformede, glinsende mørkegrønne, inntil 9 cm lange blad med fine hår i kanten. De purpurblå, propellformede blomstene er 3-4 cm brede og kommer fra april til juni. Noen ganger kan også denne arten blomstre på nytt i september og oktober. Både gravmyrt og storgravmyrt er svakt giftige.

Gravmyrt brukes mye som prydplante i hager, parker og på kirkegårder, og finnes av og til forvillet. Planten egner seg godt som bunndekke under trær og i staudebed, og der den trives kan den kvele all annen vegetasjon. Gravmyrt klarer seg godt også i dyp skygge, men vil der blomstre mer sparsomt enn om den plantes lysåpent.

 
UTBREDELSE

Gravmyrt er opprinnelig viltvoksende i Mellom- og Sør-Europa, fra Danmark til Spania og østover til Vest-Asia. Ofte finner man planten i nærheten av slott og gamle bosetninger. I Norge kan man finne gravmyrt forvillet fra hager, hovedsakelig rundt Oslofjorden, men også andre steder i Sør-Norge. Den er hardfør nok til å overleve langs kysten nordover til Troms, men klarer seg også i innlandet sørpå på steder med stabilt, godt snødekke. Plantene kan skades av barfrost og bladene kan svis av sterk vårsol, men de skyter vanligvis på nytt fra roten igjen. Storgravmyrt stammer fra Frankrike, Italia, tidligere Jugoslavia og Vest-Asia. Arten er mindre herdig enn gravmyrt, og har vanskeligheter med å overvintre på friland i Norge, selv i de luneste og mildeste strøkene langs kysten av Sør- og Vestlandet.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Vincae minoris folium: Bladene eller de overjordiske delene av gravmyrt. Både blomstrende og ikkeblomstrende skudd samles. De skjæres av med en beskjæringssaks og tørkes så raskt som mulig ved en temperatur opptil 45 °C. Tørket urt kan brukes til uttrekk, flytende ekstrakter, pulver og tinkturer. I våre dager er det hovedsakelig det isolerte alkaloidet vincamin fra planten som anvendes, og da i form av kommersielle og standardiserte preparater.

Det homeopatiske middelet Vinca lages ved at hele den friske gravmyrtplanten (også roten) finhakkes og trekkes i alkohol før middelet filtreres og potenseres.

Gravmyrt er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som reseptpliktig legemiddel og har således omsetningsrestriksjoner i Norge.
 
INNHOLDSSTOFFER

Gravmyrt inneholder omkring 30 monoterpene indolalkaloider. Vincamin er hovedalkaloidet og utgjør ca. 10 % av den totale mengden alkaloider. Stoffet kan bidra til å øke blod- og oksygenforsyningen til hjernen. I tillegg finner man i gravmyrt et bitterstoff (vincin), triterpener (ursolinsyre m.fl.), et iridoid (loganinsyre), fytosteroler, fenolsyrer, flavonoider, kalium- og natruimsalter.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Gravmyrt er en skarptsmakende, svakt bitter urt med astringerende (sammentrekkende), blodstillende, krampeløsende, blodtrykkssenkende, blodsukkersenkende, immunstyrkende, cytotoksiske, beroligende, smertestillende og urindrivende egenskaper. Alkaloidet vincamin, som isoleres fra gravmyrt, kan framvise en mild blodtrykkssenkende, beroligende og krampeløsende virkning, og øker blodflyten i hjernen slik at tilførselen av oksygen og glukose bedres.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Brukes innvortes ved kraftig menstruasjonsblødning, ufrivillig vannlating (enuresis), blærekatarr, indre blødninger, neseblod, hemoroider, akutt og kronisk revmatisme, arteriosklerose, høyt blodtrykk, forhøyede blodsukkerverdier, kronisk mage- og tarmkatarr, magesår, diaré, svak fordøyelse (dyspepsi), sår hals, slim- og materieaktige katarrer, bronkitt, kikhoste og demens som skyldes redusert blodtilførsel til hjernen.

Innvortes brukes stoffet vincamin, eller ekstrakter som er standardisert på vincamin, mot sykdommer knyttet til blodtilførselen til hjernen (et kompleks av tilstander knyttet til forandringer i blodtilførselen), milde former for høyt blodtrykk, Meniere’s sykdom og vaskulær retinopati knyttet til høyt blodtrykk.

Utvortes brukes bladene ved sår hals, munnsår og tannkjøttbetennelse (som gurglemiddel), vaginalt utflod (som vask), på mindre hudbetennelser, eksem, melkeskurv, sår og blødninger (som vask, våte kompresser eller omslag) og ved neseblødning (knuste blad stikkes i nesen).

 
OMTALE AV GRAVMYRT OG STORGRAVMYRT

Bruk av gravmyrt i tidligere tider

Gravmyrt omtales som legeplante allerede av Dioskorides (1. århundre e.Kr.), som anbefaler den mot tannverk og til å legge på sår fra giftige dyrs bitt. Plinius (23-79) forteller at den på hans tid ble mye dyrket som prydplante. I middelalderen var gravmyrt med i ulike kjærlighetsdrikker og på 1500-tallet ble planten anbefalt mot halsvondt, neseblødninger og lungesykdommer. Middelalderens urtebøker viser ellers til gravmyrt som et middel ved hodepine, svimmelhet og hukommelsesproblemer.

Gravmyrt kom trolig til Norden i løpet av middelalderen. Henrik Harpestreng (død ca. 1244) har den ikke med i sine skrifter, men det behøver ikke å bety at den ikke har vært her på hans tid, da Harpestreng hovedsakelig tok sitt stoff fra kjente legebøker med tilknytning til Salerno-skolen.

Simon Paulli (1603-1680) skriver at man kun finner planten i fornemme hager, noe som kunne tyde på at planten ikke hadde vært her så lenge på hans tid. Han omtaler at den brukes mye av "Medicis oc Bartskærer" til sår og urene byller, at den kokt i øl eller vann er god til "Bugløb oc Blodgang". Plantesaften angis som god til å stille neseblod. Henrik Smith (1495-ca. 1563) skriver at gravmyrt driver ut leverens og blærens "slimagtige væske" og renser nyrene, og at den kurerer vatersott. Dessuten angir han at man kunne bruke plantesaften i ørene ved øreverk, og til å fremme menstruasjonen. Fra Norge har vi opplysninger om gravmyrt fra en gammel legebok fra Ulvik, hvor urten anbefales mot indre blødninger.

Gravmyrt i trolldom og magi

Som med så mange andre planter, har gravmyrt vært knyttet til magi og overtro. Den er en kraftfull magisk plante, noe som gjenspeiles i det franske navnet Violette des sorciers og det engelske Sorcerer’s Violet (=trollmannens fiol). Man mente at planten kunne beskytte mot onde ånder, og noen steder ble det påstått at ingen heks ville våge seg inn i et hus hvor det hang gravmyrt ved inngangen.

Hvis gravmyrt skulle ha magisk virkning, måtte planten plukkes etter strenge regler. Den skulle bare samles av personer som hadde renset seg for alle urenheter, bare når månen var 1, 9, 11 eller 13 netter gammel, og samtidig som man framsa en bestemt trollbønn. Etter dette kunne planten bæres som en amulett på kroppen for å tiltrekke seg elskverdighet og penger, og for å beskytte mot slanger, gifter, ville dyr, terror, det ondes øye og ånder. Gravmyrt ble også benyttet i kjærlighetsriter, og man mente at den økte lidenskapen når den ble båret på kroppen eller strødd under senga. Når man stirret på planten, kunne man gjenskape tapte minner.

I Frankrike er gravmyrtblomsten et symbol på vennskap, og en blomst i knapphullet ville holde onde vesener borte. Den pulveriserte planten kunne blandes i maten for å styrke kjærligheten mellom de to menneskene som spiste den. Enkelte steder har man flettet både brudekranser og begravelseskranser av den. I Italia ble den betraktet som dødens urt, fordi man pleide å legge den på kistene til døde barn og fordi kranser bundet av gravmyrt ble gitt til dødsdømte, som bar dem om halsen på vei til galgen.

Medisinsk bruk av gravmyrt

De blomstrende skuddene av gravmyrt inneholder bl.a. en rekke alkaloider, garvestoff og saponiner. Disse stoffene gjør at gravmyrt har styrkende, astringerende (sammentrekkende), blodstillende, blodtrykkssenkende, blodåreutvidende og urindrivende egenskaper. Som astringerende middel kan urten brukes både innvortes og utvortes. Hovedanvendelsen er til behandling av kraftige menstruasjonsblødninger, enten under menstruasjonen (menorragi) eller blødning mellom periodene (metrorragi). Den kan også brukes ved fordøyelsesproblemer som magekatarr og diaré, hvor den vil virke ved å styrke slimhinnene slik at væsketapet eller blodtapet minskes. Urten kan også anvendes ved neseblødning, og som med andre urter som påvirker livmoren, kan den ha lignende virkning på urinveiene, og derfor brukes ved blod i urinen.

I 1923 ble det knyttet stor interesse til urten i den medisinske verden, da det ble kunngjort at gravmyrt hadde kraft i seg til å kurere diabetes og kanskje kunne være en effektiv erstatning for insulin. Storgravmyrt hadde i lange tider vært bruk av urteleger for dette formålet. Jeg har ikke funnet opplysninger som tyder på at gravmyrt har noen anvendelse mot diabetes i våre dager. Siden gravmyrt er noe giftig, blir innvortes bruk av urten nå frarådd. Hvis de to gravmyrtartene skal anvendes innvortes, må det skje under medisinsk kontroll.

Den sammentrekkende effekten til gravmyrt kan utnyttes ved å bruke uttrekk av bladene utvortes som munnvann eller gurglevann ved sår hals, tannkjøttbetennelse (gingivitt) og munnsår, og som vask, våte kompresser eller omslag på mindre hudbetennelser, eksem, melkeskurv, vaginalt utflod og sår. Hvis man knuser gravmyrtblad og stapper dem opp i neseborene, kan det være til hjelp for å stanse neseblødning.

Litt om innholdsstoffet vincamin

I 1953 identifiserte Schippler og Furlenmeier stoffet vincamin som det viktigste virkestoffet i gravmyrt. Ganske snart ble den kjemiske strukturen av stoffet også kartlagt, og vincamin ble funnet å ha en positiv virkning på blodsirkulasjonen. All farmakologisk og klinisk forskning rundt gravmyrt har etter den tid hatt fokus på dette isolerte innholdsstoffet, men siden vincamin er et isolert stoff som anvendes i farmasøytiske produkter, kan vi knapt kalle det ekte urtemedisin.

Opprinnelig var forskerne mest opptatt av den blodtrykkssenkende virkningen til vincamin, som ligner den som oppnås med reserpine. Det ble imidlertid etter hvert klart at vincamin hadde spesifikk virkning på blodstrømmen til hjernen. Dette skyldes muligens en styrkende og oppmyknende virkning på de tynne arteriene, noe som bedrer blodtilførselen til hjernen og det indre øret. Hovedindikasjonen for å anvende vincamin synes å være forstyrrelser i blodflyten og stoffskiftet i hjernen. Dette dreier seg primært om milde former for høyt blodtrykk, vaskulær retinopati knyttet til høyt blodtrykk, Meniere’s sykdom (en tilstand med anfallsvis opptredende svimmelhet, øresus og hørselsnedsettelse), åreforkalkning i hjernen, demens og følgene av hjerneslag. Pasienter som har hatt symptomer som dårlig hukommelse, adferdsforstyrrelser, taleforstyrrelser, irritabilitet, rastløshet, svimmelhet og hodepine viste betydelig bedring ved bruk av vincamin. Det finnes nå en rekke farmasøytiske produkter som inneholder dette stoffet.

Verken gravmyrt eller storgravmyrt inneholder de krefthemmende alkaloidene vinblastin og vinkristin som finnes i den nære slektningen rosengravmyrt (Catharanthus roseus eller Vinca rosea), og som virker som kraftige cellegifter og derfor brukes i kreft-terapier. Rosengravmyrt stammer fra Madagaskar, har vakre rosa blomster og dyrkes ofte som stueplante hos oss.

Gravmyrt i homeopatien

Det homeopatiske middelet Vinca passer best for personer som virker triste, gråtkvalte og svake. Nøkkelsymptomene som behandles med Vinca er hudproblemer som væskende eksem som er infisert med tykke, illeluktende skorper, og ved blødende slimhinner. Videre ved hud som klør og svir, ved varm hodebunn med illeluktende utslett og etsende kløe, og ved skurv og brennende sår på bena. Vinca gis også når menstruasjonen er svært kraftig og dermed virker avkreftende.

Anvendelse og dosering

Hvis man trosser advarslene mot å bruke urten, kan den anvendes på følgende måte: Uttrekk lages ved å helle en kopp kokende vann på én teskje av den tørkede urten og la det trekke i 10-15 minutter. Dette kan drikkes tre ganger daglig. Av tinktur tar man 1-2 ml tre ganger daglig. For å lage gurglevann, lar man to spiseskjeer av urten koke i ½ liter vann i noen minutter.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Gravmyrtartene er svakt giftige og inntak av større mengder av urtene kan være farlig. Ved forgiftning bør man fremkalle brekninger og gi aktivt kull. Overdosering kan være skadelig for nyrene og nervesystemet, gi plager i fordøyelsessystemet og alvorlig blodtrykksfall. Ingen skadevirkninger er rapportert i forbindelse med bruk av urten i anbefalte doseringer. Plantene inneholder stoffer som kan virke irriterende på hud og slimhinner. Gravmyrt eller ekstrakter av planten frarådes brukt i mange land. Urten er i alle tilfeller kontraindikert under graviditet, og det advares generelt mot å bruke gravmyrt til selvmedisinering.

Stoffet vincamin, eller ekstrakter som er standardisert mot vincamininnholdet, brukes bare når de er foreskrevet av lege. Vincaminpreparater skal ikke brukes i tilfeller av høyt blodtrykk i hjernen, hjernesvulster, blødninger i retina eller under graviditet, og de må ikke kombineres med kaliumtappende urindrivende midler eller avføringsmidler og hjerterytmeregulerende midler.

 
Gravmyrt (Vinca minor) Storgravmyrt (Vinca major)
Flere bilder av gravmyrt Flere bilder av storgravmyrt
LITTERATUR
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Chevallier, Andrew: Politikens bog om lægeplanter.  København K, Politikens Forlag A/S 1998.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Cunningham, Scott: Cunningham's Encyclopedia of Magical Herbs.  St. Paul, Llewellyn Publications 2000.
Forlaget Det Beste: Norsk Hageleksikon.  Oslo, Forlaget Det Beste A/S 1982.
Nielsen, Harald: Lægeplanter og trolddomsurter.  København, Politikens Forlag A/S 1976.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Hensel, Wolfgang: Medicinal Plants of Britain and Europe.  London, A&C Black Publishers Ltd. 2008.
Hoffmann, David: The New Holistic Herbal.  Boston, Element Books Ltd. 1990.
Lindemark, Otto: Giftige blomsterplanter.  Oslo, Grøndahl & Søns Forlag 1972.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Lockie, Andrew: Homeopati.  Oslo, N. W. Damm & Søn AS 2002.
Nielsen, Harald: Läkeväxter förr och nu.  Bokförlaget Forum AB 1978.
Olesen, Anemette: Danske klosterurter.  Aschehoug Dansk Forlag A/S 2001.
Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera Nicová: The Healing Powers of Nature. Leicester, Blitz Editions 1998.
Reader's Digest: Magic and Medicine of Plants.  Reader's Digest 1986.
Skenderi, Gazmend: Herbal Vade Mecum. 800 Herbs, Spices, Essential Oils, Lipids Etc. Constituents, Properities, Uses, and Caution.  Rutherford, New Jersey, Herbacy Press 2003.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World.  Portland, Oregon, Timber Press 2004.
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.
Weiss, Rudolf Fritz: Herbal Medicine.  Göteborg, AB Arcanum 1988.
Weiss, Rudolf Fritz & Volker Fintelmann: Herbal Medicine. Second edition, revised and expanded.  Stuttgart, Thieme 2000.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 10.06.2015