Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > LEGEVENDELROT  

LEGEVENDELROT
Valeriana officinalis
 
ANDRE NORSKE NAVN
Valeriana, valerianne, vendelrot, venderot, vendingsrot, vendegras, baldrian, balderrot, katterot.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Valeriana officinalis L.
Valeriana baltica Pleijel
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Läkevenderot, Vänderot, Äkta vänderot, Valeriana, Vändelrot, Vendelört.
DANSK:  Læge-Baldrian, Baldrian, Valeriana, Valeriane.
ISLANDSK:  Garðabruða.
FINSK:  Rohtovirmajuuri, Virmajuuri, Karjanruoho.
ENGELSK:  Valerian, Common valerian, Garden valerian, Fragrant valerian, Europea valerian, Belgian valerian, Baldrian, Garden-heliotrope, Setwell, All heal, Baker's hartshorn, Tobacco root, Phu.
TYSK:  Baldrian, Echter Baldrian, Gemeiner Baldrian, Echter Arznei-Baldrian, Gewöhnlicher Baldrian, Gebräuchlicher Baldrian, Grosser Baldrian, Wiesenbaldrian, Katzenwurzel, Balderjahn, Balderbrackenwurzel, Waldspeik.
FRANSK:  Valériane, Valériane officinale, Valérian sauvage, Herbe-aux-chats.
SPANSK:  Valeriana, Valeriana officinal, Valeriana menor, Hierba de los gatos.

I Norge finner vi to arter av vendelrot som ofte er svært vanskelig å skille fra hverandre, legevendelrot (Valeriana officinalis) og vanlig vendelrot (Valeriana sambucifolia). Det er ikke lett å trekke klare grenser mellom artene, og de kan dessuten lett krysse seg med hverandre. Enkelte ganger ser man at vanlig vendelrot er klassifisert som en underart av legevendelrot (Valeriana officinalis ssp. sambucifolia). Da man tidligere ikke skilte mellom disse to artene, er det trolig at de ble brukt på samme måte. I Norge er vanlig vendelrot mye vanligere enn legevendelrot, og det er derfor mest sannsynlig at den folkemedisinske tradisjonen her i landet er knyttet til vanlig vendelrot.


 
FAMILIE
Vendelrotfamilien (Valerianaceae).
Legevendelrot (Valeriana officinalis)
Vanlig vendelrot (Valeriana sambucifolia)
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av legevendelrot
Legevendelrot avbildet på frimerker

BOTANISK BESKRIVELSE

Legevendelrot (Valeriana officinalis) er en kraftig, 80-100 cm høy, flerårig plante med en kort (opptil 5 cm lang), kraftig jordstengel (rhizom) og mange tynne og lange røtter. Planten danner ingen utløpere fra basis av stengelen. Stengelen er snau eller litt håret, furete og hul, sparsomt forgreinet og ofte litt rødbrun av farge. Bladene er motsatte, ulikefinnete med 6-10 par grovtannete småblad og der endefinnen har omtrent samme størrelse som sidefinnene. De mange små, hvite eller lyserøde blomstene sitter mange sammen i tette kvaster. Planten blomstrer i juli og august. Frukten er en rund nøtt med dunhår slik at frøene kan spres med vinden.

Vanlig vendelrot (Valeriana sambucifolia) skiller seg fra legevendelrot ved å ha noe større blomster, bladene har bare 3-5 par finner, og endefinnen er normalt noe større og bredere enn sidefinnene. Dessuten danner vanlig vendelrot overjordiske eller underjordiske utløpere ved slutten av vekstsesongen.

Røttene av vendelrot lukter lite når de er friske, men får en sterk lukt når de tørker, ofte beskrevet som lukten av sure sokker. De fleste mennesker synes det er en vond lukt, men en av ti synes roten lukter godt. Mange katter, rotter og meitemark blir tiltrukket av denne lukten. Også blomstene har en ganske kraftig lukt, men ikke så ille som den tørkede roten. Man bør imidlertid være varsom med å bruke vendelrotblomster i buketter innendørs, da duften kan bli så sterk at den gir hodepine.

 
UTBREDELSE

Legevendelrot er hjemmehørende i Europa og Vest-Asia. I Norge er legevendelrot mye sjeldnere enn vanlig vendelrot, og utbredelsen er begrenset til noen få steder på Østlandet. Planten vokser i fuktige enger og på strandkanter. Vanlig vendelrot er utbredt gjennom hele landet, fra lavlandet og opp på fjellet. Også denne arten vokser hovedsakelig i fuktige enger, langs elver og i strandsonen langs kysten, men den klarer seg også på tørr, steinete eller grusholdig jord.

Kommersiell dyrking av legevendelrot foregår særlig i Mellom- og Øst-Europa. Legevendelrot er enkel å dyrke. Plantene trives best i fuktig jord, og kan vokse både i sol og halvskygge. Artene formeres med frø, eller ved deling av roten om våren. Hvis man fjerne blomstene, stimulerer det veksten av rhizomene.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Valerianae rhizoma eller Valerianae radix: Rotstokken (rhizom med røtter og utløpere) av vendelrot. Det er altså de underjordiske delene av legevendelrot som brukes medisinsk, og røttene samles av planter som er to til tre år gamle. De graves vanligvis opp om høsten etter at planten har begynt å visne, men de kan også samles om våren før bladutviklingen. Konsentrasjonen av de aktive stoffene i rota hevdes å øke i den kjølige perioden og skal være høyest når planten har avsluttet årets vekst. Røtter fra planter som har vokst på tørre voksesteder sies å være bedre enn fra planter som har vokst fuktig. Rotstokken vaskes raskt, men man unngår å fjerne de tynne røttene. Ved tørkingen må temperaturen ikke overstige 40 °C og det kan lønne seg å dele rotstokken på langs før tørking. Det blir hevdet at langsom tørking gir det beste produktet med sterkest lukt. På grunn av den sterke lukten, må legevendelrot ikke tørkes eller lagres sammen med andre urter. Det blir anbefalt å oppbevare røttene i tette beholdere og de vil da kunne beholde sine medisinske egenskaper i opptil 3 år. Man må samle 4-5 kg friske rotstokker for å få 1 kg tørket droge.

Det homeopatiske preparatet Valeriana lages av roten av legevendelrot. Denne graves opp og får trekke i alkohol før løsningen filtreres og potenseres.

Legevendelrot er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som legemiddel og urten kan i Norge bare omsettes i form av godkjente naturlegemidler (Valerina natt og Valerina forte).

 
INNHOLDSSTOFFER

Roten av legevendelrot inneholder iridoider som kalles valepotriater (bl.a. valtrat, isovaltrat og didrovaltrat), glykosid (valerosidatum), ca. 1,4 % eterisk olje med seskviterpener (valerianesyre og isovalerianesyre, bornylacetat og bornylisovalerat) og alkaloider (inkl. actinidin, valerin, valerianin og chatinin). Det er isovalerianesyre som under tørking og lagring spaltes og gir den karakteristiske drogelukten. Videre inneholder roten flavonoider (diosmetin, kaempferol, luteolin), slimstoffer, garvestoffer, harpiks, sukker, stivelse, fett, mangan, kalsium, kolin og B-vitaminer. Friske røtter inneholder mest virksomme stoffer. Valepotriatene er svært ustabile forbindelser, og det finnes nesten ingenting igjen av dem i tinkturer og ekstrakter av legevendelrot.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Legevendelrot er en varm og tørr urt med en skarp og bitter smak. Den virker beroligende (sedativ), avslappende, søvnfremmende, nerveberoligende, nervestyrkende, angstdempende, krampeløsende, muskelavslappende, smertestillende, blodtrykkssenkende, fordøyelsesfremmende, mildt slimløsende, antibakteriell, astringerende, urindrivende og menstruasjonsdrivende. Urten skal kunne høyne konsentrasjons- og prestasjonsevnen.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Innsovningsproblemer, angst og angstbasert søvnløshet, nervøsitet, nervøse spenninger, nevralgier (nervesmerter), panikk, rastløshet, emosjonelt stress, hyperaktivitet, spennings- eller stresshodepine, migrene, muskelsmerter, andre smerter (f.eks. av helvetesild), høyt blodtrykk, mage- og tarmkramper (kolikk) pga. uro, irritabel tykktarm syndrom, langvarig hoste, astma, uregelmessig menstruasjon, menstruasjons- og underlivssmerter og premenstruelt syndrom (PMS). Urten kan brukes som alternativ til, eller ved avvenning av syntetiske beroligende midler, som f.eks. Valium.

Utvortes kan legevendelrot påføres lokalt ved muskelspenninger og -kramper, eksem, verkesår og mindre skader.

 
OMTALE AV LEGEVENDELROT

Litt om plantens navn

Det latinske slektsnavnet på legevendelrot, Valeriana, er kjent fra 900-tallet og kommer kanskje av det latinske vales, som betyr "å ha det godt" eller "å være ved god helse". Navnet kan kanskje også vise til en romersk urtelege ved navn Valerianus, som brukte planten som medisin. Artsnavnet officinalis betyr "hører hjemme på apotek" og viser til urtens bruk som medisinplante.

Det er også flere mulige forklaringer til det norske navnet vendelrot. Navnet kan komme av urtens evne til å "vende sykdommer", eller få de "onde makter til å vende om". Man trodde at heksene ville vende og forlate stedet når de så at det var hengt opp vendelrot over døra i fjøset, stallen eller bolighuset. Noen mente at planten vendte seg i jorda, og at dette er opphavet til navnet. Det ene året ble roten til stilk, det neste året gikk stilken ned i jorda og ble til rot! Enda en forklaring på navnet bygger på at man ga kyrne vendelrot for at de skulle vende hjem om kvelden.

Folketro om legevendelrot

Vendelrot er en urgammel medisin- og trolldomsurt som har vært brukt over hele verden i århundrer. Man mener at det er denne planten som Dioskorides i det første århundret e.Kr. kalte Phu, på grunn av den spesielle lukten. I eldre tid trodde man at vendelrotens helbredende kraft skyldtes magi og at den kunne verne mot de underjordiske og holde demoner og hekser borte. Røtter av vendelrot ble bundet sammen og hengt rundt på veggene for å verne dyrene mot dvergen, et ondsinnet og overnaturlig vesen. Røtter ble også blandet med tjære til en salve som vernet husdyrene mot hulder. Når en kvinne skulle føde, burde hun ha den beskyttende planten med seg i sengen, for like etter fødselen var man spesielt utsatt for onde makter. Her i Norden var urten helliget Frøya, idet man mente at den fremmet fruktbarheten.

Vendelrot kunne brukes i kjærlighetsdrikker. Om en mann var interessert i en kvinne, kunne han by henne på en drikk laget av vendelrot og rødvin, og med det samme skulle hennes lyst vendes mot ham. Brudgommer burde bære en bit av roten på seg under bryllupet og i tiden etterpå for å beskytte seg mot alver. Rotbiter ble også sydd inn i "trollposene" som ble hengt som beskyttelse rundt halsen på barna. Ektefeller som var blitt uenige trengte bare å drikke vendelrotavkok, så ble de straks venner igjen. Den illeluktende tørkede roten ble også brukt til å parfymere rom, for det kunne være andre lukter i huset som var enda verre. Man så det også slik at ondskapen, og med den smitte av f.eks. pest, ble skremt bort av lukten. Det spilte mindre rolle om lukten var god eller dårlig, bare den var sterk!

Gamle urtebøker anbefaler at man hver dag drikker et glass vin med vendelrotdråper i, for da vil man bevare øyets sunnhet og ha et skarpt syn opp i alderdommen. Dette er grunnen til at urten tidligere het for "øjenrod" på dansk. Oppfatningen av at vendelrot virket godt på synet, skyldtes at man hadde sett at katter fikk utvidete pupiller når de rullet seg i urten.

Vendelrot virker tiltrekkende på katter

Katter og rotter føler seg tiltrukket av vendelrotens duft, derfor er urten blitt kalt for katterot. Noen mener at rottefanger Pied Piper fra Hamlen lokket til seg rottene med denne roten, og ikke ved hjelp av musikken han spilte. Legevendelrot kan enkelte ganger fremkalle en form for ekstase hos katter. De vil da rulle seg rundt i planten slik at den blir ødelagt. Det samme fenomenet kan oppleves med kattemynte (Nepeta cataria). Tørkede røtter av vendelrot (eller tørket kattemynteurt) kan sys inn i en pose av kraftig tøy og gis til katten som et leketøy. Man tror at katter tiltrekkes av vendelrot fordi duften minner om hannkattens brunsthormon.

Tradisjonell bruk av legevendelrot

Legevendelrot har vært en populær medisinplante siden oldtiden, men hadde tidligere noen andre anvendelsesområder enn urten har i dag. De gamle grekerne brukte urten mot hoste og astma, luft i magen, som et smertestillende middel, og utvortes mot hodepine. Legevendelrot er også nevnt som middel mot øyensykdommer, som sårmiddel og som forebyggende mot pest, i tillegg til at urten har vært benyttet mot blærestein. Legevendelrot var i middelalderen kjent som heal all, en plante som kunne helbrede alt. Urten ble tillagt mange dyder, bl.a. å kunne helbrede epilepsi. Fabius Columna publiserte i 1592 et detaljert verk om urtemedisin, hvor han påsto å ha kurert sin egen epilepsi med legevendelrot. På 1700-tallet begynte man å bruke legevendelrot mot de plagene vi anvender urten til i våre dager; som sovemedisin, mot nervøse magetarmplager og krampelignende magesmerter, nervøse symptomer ved klimakteriet, som et beroligende middel og mot muskelspenninger. Urten er blitt kalt for 1800-tallets Valium. Vendelrotarter har også vært viktige urter i tradisjonell ayurvedisk og kinesisk medisin.

Under 1. verdenskrig ble legevendelrot brukt som et generelt beroligende middel for å hjelpe befolkningen ved nevroser knyttet til bombingen, og som medisin for soldater med granatsjokk. I Europa er legevendelrot nå det vanligste reseptfrie beroligende middelet. I Tyskland blir den f.eks. brukt til uregjerlige barn.

Legevendelrot som beroligende middel

Vendelrot virker nerveberoligende og brukes som beroligende middel (sedativ) ved søvnløshet og nervøse hjertelidelser. Som sovemiddel har planten vist seg å gi både bedre søvnkvalitet og lengre søvn, uten å gi "hangover" neste morgen, slik som mange syntetiske sovemedisiner kan gi. Planten er heller ikke vanedannende ved lang tids bruk. I 1980-årene studerte sveitsiske forskere virkningen av legevendelrot på sovemønsteret, og fant at urten reduserte tiden det tok å sovne, særlig hos eldre pasienter og personer med søvnproblemer. Ti kontrollerte kliniske studier er publisert omkring legevendelrotpreparater, og en av dem foreslo at vendelrot måtte brukes i to til fire uker før den daglige sinnsstemningen og sovemønsteret ble bedret. Urten er derfor kanskje ikke særlig velegnet for akutte søvnvansker. Det er også verd å merke seg at vendelrot kan virke urindrivende på noen personer, slik at preparater med urten ikke alltid passer som et sovemiddel for folk som ofte må opp og tisse om natten. Legevendelrot er imidlertid et av de mildeste og mest harmløse urtebaserte sovemidlene.

Alle gjennomgår i løpet av natta såkalt REM-søvn, en tilstand hvor drømming er knyttet til raske øyebevegelser, noe som indikerer at det foregår aktive prosesser i hjernen (REM = rapid eye movement). Det er viktig at man ikke undertrykker drømmene som kommer under denne fasen, da disse drømmene skal bearbeide de følelsesmessige erfaringene man har med seg fra dagliglivet, og likeså skal begivenheter som kommer opp fra det ubevisste balanseres og harmoniseres. Mens sovemedisiner har en betydelig innvirkning på REM-søvnen, vil legevendelrot ikke påvirke disse prosessene, da den ikke er kraftig nok til å undertrykke de viktige REM-fasene.

En undersøkelse viser at legevendelrot virker beroligende på urolige pasienter, samtidig som den stimulerer personer som lider av tretthet. Pasienter som lider av nervøs angst, føler seg ofte styrket etter å ha brukt vendelrot. Planten minsker mental overaktivitet og nervøs pirring, og hjelper dermed de som har vanskelig for å koble av. Den er til nytte ved nesten alle stressrelaterte lidelser, og har en beroligende, men ikke sløvende virkning. Mange angstsymptomer, heriblant skjelving, panikk, hjertebank og svettetokter, kan lettes med legevendelrot. Legevendelrot virker avslappende også på overspente muskler og er nyttig ved spenninger i nakke og skuldre, astma, kolikk, irritabel tykktarm, menstruasjonssmerter og muskelkramper. Urten er dessuten god til behandling av hodepine. Legevendelrot inngår, sammen med andre planter, i midler mot høyt blodtrykk som skyldes stress og angst. Eksamenskandidater anbefales å innta en teskje valerianadråper en halv time før eksamen.

Legevendelrot ved fordøyelsesplager

Vendelrot har blitt brukt ved kroniske fordøyelsesforstyrrelser, magekramper, kolikk, diaré og oppblåsthet (særlig når det er forårsaket av emosjonelt eller fysisk stress, eller kaffe-, alkohol- og nikotinmisbruk). En italiensk vitenskapelig undersøkelse peker på at vendelrot er verdifull til å dempe de kramper som er i tarmmuskulaturen ved Crohns sykdom og ulcerøs kolitt. Vendelrotens beroligende og angstdempende egenskaper er også en fordel her. Forskere har sammenlignet de avslappende egenskapene til legevendelrot og en rekke andre planter når det gjaldt musklene i fordøyelseskanalen. Hagtorn (Crataegus monogyna) og legevendelrot var de beste, etterfulgt av pasjonsblomst (Passiflora incarnata) og kamille (Matricaria recutita). Særlig interessant var det at når man kombinerte alle urtene fikk man en synergivirkning, slik blandingen virket avslappende også ved temmelig lave doser.

Utvortes bruk av legevendelrot

Utvortes kan man bruke legevendelrot som omslag på smertefulle steder på kroppen. Til tross for den svært ubehagelige lukten, brukes legevendelrot i form av urtebad for å dempe stress og til å lindre revmatiske plager, muskelsmerter, angst og søvnløshet. Den er også effektiv mot menstruasjonskramper.

Slik virker legevendelrot

Det er fremdeles uklart om effekten av legevendelrot skyldes ett enkelt kjemisk stoff, en gruppe av stoffer eller en synergieffekt av flere stoffer. En viktig konklusjon som er kommet ut av det biokjemiske arbeidet med vendelrot, er at typer og mengder av aktive innholdsstoffer er forskjellig i ulike vendelrotarter. Det er også funnet at effekten av vendelrotpreparater varierer mye, avhengig av type preparat, alderen på planten, alderen på ekstrakten, plante-arten, -varianten, -kjemiske rase av arten og forholdene på voksestedet. Noe urteleger som bruker vendelrot, rapporterer at urten kan gi en stimulerende effekt, noe som er avhengig av pasientens kondisjon og konstitusjon, likeså av arten og alderen på den tørkede urten. Gamle røtter gir oftere denne stimulerende effekten.

Først trodde man at valepotriatene var den viktigste stoffgruppen, men tilstedeværelsen av disse er tydeligvis ikke avgjørende for plantens beroligende virkning. Det samme er til en viss grad tilfelle med seskviterpenene (særlig valerinsyren), som har en markant beroligende og krampeløsende virkning. Nyere italienske undersøkelser har vist at andre stoffer i høyere grad er involvert, deriblant valeranon og kessylestre. Valepotriatene finnes ikke i de kommersielle ekstraktene som brukes til fremstilling av tabletter, da de antas å være giftige for nervesystemet i mindre doser. Dette taler også for at man skal utvise forsiktighet når man drikker te som er laget på roten av legevendelrot.

Studier både på dyr og mennesker har vist at legevendelrot virker både på søvnlengden og på kvaliteten av søvnen. Urten bidrar til å redusere den tiden det tar å sovne, og likeså hyppigheten av oppvåkninger om natten. Roten virker beroligende, men virker ikke inn på evnen til å kjøre bil eller betjene maskiner, og gir heller ikke sløvhet som bivirkning. Med andre ord er den angstdempende virkningen mild, og kan ikke sammenlignes med benzodiazepiner som Valium. Legevendelrot er derfor et svært anvendbart middel ved angst, stressrelaterte plager og overnervøsitet, da urten verken virker inn på kroppens normale funksjoner eller fører til avhengighet.

Høyt stressnivå synes å være noe som hører vår tid til, og legevendelrot kan derfor spille en større rolle nå enn tidligere. Hvis vi ser på legevendelrot som en beroligende urt, er den av stor verdi for folk ved å dempe nervøsitet og overaktivitet, særlig hos slike personer som ikke klarer å "koble av", f.eks. de som kronisk bekymrer seg eller er perfeksjonister. Den roer ned sinnet i stedet for å virke beroligende på kroppen, og har derfor en lang rekke anvendelser. Den vil virke avslappende på sammentrukket muskelvev slik at den kan være til hjelp ved muskel- og skjelettproblemer, som betennelse i skulderleddet ("frozen shoulder"), ryggsmerter og spente nakkemuskler, i tillegg til ved astma, kolikk, irritabel tarm, menstruasjonssmerter og så videre. Den vil lindre symptomer på angst, slik som skjelvinger, panikk, hjertebank og svetting, og være et bra middel ved søvnløshet, hvis denne skyldes angst eller overnervøsitet. Legevendelrot kan også være et middel ved høyt blodtrykk som skyldes stress og angst, men brukes nesten bestandig sammen med andre urter i den sammenhengen. Kort sagt virker legevendelrot ved enhver situasjon som skyldes nervøs overaktivitet.

Legevendelrotens beroligende virkning skjer ved at den minsker aktiviteten i noen sentrer i sentralnervesystemet (hjernen og ryggmargen), og ved å virke avslappende på den glatte muskulaturen i livmoren, tykktarmen og bronkiene. Den prinsipielle virkningen av vendelrot antas å ligge i at den forsterker virkningen av kroppens egen naturlige signalsubstans GABA (gamma-amino-smørsyre), som har en beroligende virkning på sentralnervesystemet. Dette skjer sannsynligvis gjennom at tilgjengeligheten av GABA øker, dels gjennom økt frigjøring av stoffet og dels gjennom redusert nedbrytning av det.

Vendelrotens virkning på alle nervøse, stressrelaterte og psykologiske forhold er således et resultat av plantens effekt på sentralnervesystemet, mens dens avslappende virkning på glatt muskulatur gjør den anvendelig til å dempe menstruasjonskramper, fordøyelses- og innvollsproblemer og kanskje milde former for astma. I energetisk terminologi er vendelrot angitt å være varmende, spredende (fjerner stagnasjon i blodet, og herav smerte) og svakt tørkende. Den virker best på personer som har innvendig kulde og/eller stagnerende energi, fordi den motvirker disse tilstandene.

Legevendelrot kan kombineres med andre urter

Det er mulig å øke virkningen av legevendelrot ved å kombinere den med andre urter. I søvndyssende medisiner brukes ofte en blanding av legevendelrot, humle (Humulus lupulus) og sitronmelisse (Melissa officinalis). Andre beroligende urter som også kan brukes sammen med vendelrot er skjoldbærer / amerikansk skjoldbærer (Scutellaria galericulata / Scutellaria lateriflora) og pasjonsblomst (Passiflora incarnata), men disse sistnevnte urtene kan være vanskelig å få tak i her i landet. Ved søvnløshet og angst knyttet til depresjon, kan planten kombineres med prikkperikum (Hypericum perforatum). Kombinasjonen kan virke minst like godt som farmasøytisk medisinering og gir langt færre bivirkninger. Ved søvnløshet som er kombinert med nervøs hjertebank og høyt blodtrykk knyttet til stress, er legevendelrot og hagtorn (Crataegus monogyna) en god kombinasjon. Ved menstruasjonskramper og kramper i fordøyelsessystemet, kan urten brukes sammen med kamille (Chamomilla recutita) og lavendel (Lavandula angustifolia), og ved muskelkramper sammen med korsved (Viburnum opulus).

Legevendelrot som homeopatmiddel

Det homeopatiske middelet Valeriana kan passe for personer som har en nervøs, irritabel, rastløs og psykisk eller følelsesmessig ustabil sinnstilstand. Det brukes for en ekstremt nervøs tilstand som kan kjennetegnes ved hysteri, raseri, banning og galskap, ledsaget av en følelse av å sveve. Humørsvingninger som veksler mellom ekstrem glede og den dypeste sorg forbindes gjerne med dette middelet. Homeopatmiddelet Valeriana kan brukes ved fysiske symptomer som nervesmerter, rask puls og stor blodtilstrømning til hodet, som gir hodepine.

Eterisk olje av legevendelrot

Den eteriske oljen i røttene kan utvinnes ved vanndampdestillasjon og utgjør ca. 1 % av vekten av utgangsmaterialet. Fersk olje er lysegul og tyntflytende, men blir etter hvert olivengrønn eller brun, mer tyktflytende, og får en ubehagelig lukt. Oljens mest aktive virkestoff er karboksylsyren isovaleriansyre, og det er dette stoffet som også gir det meste av lukten. I tillegg inneholder oljen mange andre stoffer som er særegne for legevendelrot, f.eks. alkaloidene valerianin og actinidin. Den eteriske oljen har antimikrobiell, beroligende og avslappende virkning.

Det kan være vanskelig å forestille seg at denne oljen med sin spesielle lukt kan være anvendbar i parfymer, men i små mengder kan den ha verdi, og kan inngå i oljeblandinger som skal dufte av skog, mose eller lær. Oljen blir noe brukt som smaksstoff i både mat og drikke, f.eks. i øl og eplesmaker, samt i tobakk, i tillegg til at den anvendes i farmasøytisk industri. Den regnes som en av de minst giftige av de eteriske oljene. Brukt innvortes i små doser senker den blodtrykket, i større doser (5-6 dråper) virker den krampeløsende ved kolikk, magekramper, menstruasjonssmerter og generelle muskelspenninger.

Annen bruk av legevendelrot

Legevendelrot sies å tiltrekke meitemark og kan brukes sammen med andre urter for å øke bakterieaktiviteten og sette fart på nedbrytningen av organisk materiale i komposten. Planten kan også brukes på samme måte som brennesle (Urtica dioica) for å lage et gjødselvann for planter. Bladene er svært rike på fosfor.

Anvendelse og dosering

Legevendelrot inntas i form av urtete, tinktur, pulver eller tabletter. Te med legevendelrot kan enten lages som et kaldtvannsuttrekk, eller på vanlig måte med varmt vann. Ved kaldtvannsuttrekk overhelles 1-2 teskjeer oppskåret vendelrot med en kopp kaldt eller lunkent vann, og man lar dette stå og trekke i ca. 12 timer før roten siles fra. Man kan også trekke med kokende vann, men kaldt vann gir bedre resultater. Røtter av vendelrot må aldri få koke, da noen av de aktive stoffene fordamper eller brytes raskt ned ved koking. Mengden med urtete som man klarer å drikke, begrenser seg ofte av seg selv på grunn av den dårlige smaken. Den kan imidlertid forbedres ved å tilsette f.eks. anisfrø.

Tinktur lages ved at fint oppdelt vendelrot overhelles med dobbelt så mye 50-60 % sprit som rot, og dette får stå og trekke i romtemperatur i ca. én måned. Normal dosering av tinktur er 1-2 teskjeer i vann før sengetid. Det er viktig å bruke tilstrekkelig store doser. Å bruke bare 10-20 dråper vendelrottinktur kan man like godt la være, da det kun vil ha en suggestiv virkning. Dosen må opp i 1-2 teskjeer før man kan regne med en reell effekt. Overdosering er sjelden noe problem, selv ikke ved svært høye doser. I situasjoner med ekstremt stress hvor en beroligende og muskelavslappende virkning trengs raskt, kan en dosering på 1 teskje inntatt to til tre ganger med korte intervaller være nyttig.

Meningene er imidlertid forskjellige med hensyn til gunstig dosering av legevendelrot. Mens store doser kan være fornuftig til robuste personer, kan så lite som 5 g i uka være for mye for enkelte nervøse tilstander, og kan ha en potensielt depressiv virkning (urten er normalt ikke anbefalt ved depresjoner). Hvis man tar legevendelrot for første gang, er det generelt lurt å starte med en lav dose og heller øke på etter hvert til man oppnår ønsket virkning. Når man bruker preparater med legevendelrot som sovemiddel, tas middelet en time før sengetid, og man kan forvente å kjenne virkning i løpet av en halv time til tre kvarter.

Kjøper man et ferdigpreparat med vendelrot i form av tabletter, følger man doseringsanvisningene som er gitt på pakningen. Slike ferdigpreparater kan inneholde andre urter i tillegg til legevendelrot, f.eks. humle og sitronmelisse. Da legevendelrot ikke er vanedannende, kan man bruke urten i lengre tid, men som alltid ved bruk av urtemedisin bør man ta pauser i bruken innimellom.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Det foreligger få rapporter om bivirkninger ved normal bruk av anbefalte doser, og de bivirkningene som er rapportert er svært milde. Ved langtidsbruk finnes det en viss risiko for tilvenning og abstinensbesvær med hodepine, rastløshet, søvnløshet, utvidete pupiller og hjertebank. En pasient som inntok en overdose med legevendelrotkapsler (25 g) fikk symptomer som omfattet tretthet, magesmerter og skjelvinger. Alle symptomene forsvant i løpet av 24 timer. Unngå derfor store doser og langvarig bruk (ikke mer enn tre måneder sammenhengende) av legevendelrot.

Noen personer, særlig de som allerede er "for varme", kan erfare at legevendelrot virker stimulerende snarere enn beroligende. Dette skjer hvis kroppens naturlige enzymer ikke omdanner den eteriske oljen i legevendelrot til valeriansyre. Hører du med blant disse personene, så anbefales andre beroligende urter i stedet for legevendelrot, f.eks. humle (Humulus lupulus), kamille (Chamomilla recutita), havre (Avena sativa), pasjonsblomst (Passiflora incarnata) og skjoldbærer (Scutellaria galericulata), som er utmerkede urter for å ta bort stress, angst og søvnproblemer. Hvis du lider av kronisk søvnløshet og bruker vendelrot, bør du være forsiktig med koffein, da store doser koffein kan nøytralisere noen av vendelrotens beroligende virkning.

Legevendelrot kan øke virkningen av andre beroligende midler eller sovemedisiner, så unngå samtidig bruk. Vendelrot forsterker ikke virkningen av alkohol. I de fleste kildene er det ikke gitt noen advarsler mot bruk for gravide og ammende, eller av barn, men det anbefales å bruke urten med forsiktighet av disse gruppene. Legevendelrot bør ikke brukes av personer med svært lavt blodtrykk, for lavt blodsukker, som har leverproblemer, eller av pasienter som sliter med depresjon.

 

Flere bilder av legevendelrot
LITTERATUR
Borchorst, Georg: Urter og urtemedisin.  København, Klitrose 1991.
Bremness, Lesley: Den store urteboken.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag A/S 1990.
Bruset, Stig & Dag Tveiten: Helse på grønn resept.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag ASA 1999.
Carper, Jean: Mirakelkurer.  Oslo, Hilt & Hansteen / Energica 1998.
Chevallier, Andrew: Phytoterapy. Fifty Vital Herbs.  London, Amberwood Publishing Ltd. 1998.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Christophersen, Erling: Norske medisinplanter.  Oslo, H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) 1960.
Corrigan, Desmond: Herbal Medicine for Sleep and Relaxation.  Surrey, Amberwood Publishing Ltd. 1996.
Dragland, Steinar & Bertalan Galambosi: Produksjon og første-foredling av medisinplanter.  Ås, Forskningsparken i Ås 1996.
Duke, James A.: The Green Pharmacy.  Emmaus, Rodale Press 1997.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Forlaget Stella: Homøopatisk repertorium. Materia Medica.  Esbjerg, Forlaget Stella 1995.
Foster, Steven: 101 medicinal herbs.  Loveland, Interweave Press 1998.
Heino, Raimo: Våra läkande växter. En naturlig väg till ett friskare liv.  Stockholm, Bokförlaget Prisma 2001.
Hershoff, Asa & Andrea Rotelli: Herbal Remedies. A Quick and Easy Guide to Common Disorders and Their Herbal Treatments.  New York, Avery 2001.
Hillker, Li: Naturens egen legebok.  Oslo, Teknologisk forlag 1991.
Hobbs, Christopher: Valerian. The Relaxing and Sleep Herb.  Santa Cruz, Botanica Press 1995.
Hoffmann, David: Herbs for a Good Night's Sleep.  New Canaan, Keats Publishing, Inc., 1997.
Hoppe, Elisabeth: Dyrking og bruk av urter.  Oslo, Mortensen 1992.
Juneby, Hans Bertil: Fytomedicin - en fickhandbok om medicinalväxter.  Gamleby, Artaromaförlaget 1999.

Kuhn, Merrily A. & David Winston: Winston & Kuhn's Herbal Therapy & Supplements. A Scientific & Traditional Approach. 2nd. edition.  Wolters Kluwe / Lippincott Williams & Wilkins 2008.

Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Mabey, Richard: Politikens bog om helbredende urter.  Politikens Forlag 1989.
Mills, Simon & Kerry Bone: The Essential Guide to Herbal Safety.  St. Louis, Elsevier 2005.
Murray, Michael T.: The Healing Power of Herbs. The Enlightened Person's Guide to the Wonders of Medisinal Plants.  New York, Gramercy Books 2004.
Olesen, Anemette: Danske klosterurter.  Aschehoug Dansk Forlag A/S 2001.
Pahlow, M.: Mitt eget planteapotek.  Oslo, Kolibri Forlag 1986.
Robbins, Christopher: The Household Herbal.  London, Bantam Books 1995.
Østen, Sverre: Kjerringråd og overtro.  Oslo, Orion Forlag A/S 1994.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 14.10.2014