Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > RØDALM  

RØDALM
Ulmus rubra
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Ulmus rubra Mühlenb.
Ulmus fulva Michx.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Rödalm.
DANSK:  Rød-Elm.
FINSK:  Puunajalava.
ENGELSK:  Slippery elm, Red elm, Gray elm, Indian elm, Moose elm, Sweet elm, Slipweed.
TYSK:  Rotulme.
FRANSK:  L'orme rouge.
SPANSK:  Olmo rojo.
 
FAMILIE
Almefamilien (Ulmaceae).
 
BOTANISK BESKRIVELSE

Dette iøynefallende, opptil 18 m høye treet vokser i nordamerikanske skoger, og dyrkes også en rekke steder. Rødalm har brun stamme og greiner med grov, gråhvit bark. De ca. 12 cm lange bladene er mørkegrønne og tannete, ru på oversiden og dunhåret på undersiden. Blomstene sitter i tette klaser og dannes før bladene springer ut om våren. De har røde støvbærere og purpurrøde arr. De omkring 2 cm lange, runde fruktene er gulgrønne, papiraktige og med en bred vinge uten hår langs kanten.

 
UTBREDELSE

Rødalm er hjemmehørende i Nord-Amerika og er naturlig utbredt i Canada og USA fra Maine gjennom St. Lawrence Valley, vest til Dakota, sør til Texas og øst til Florida. I noen stater er rødalm en sjelden og truet art. Treslaget vokser på åpne områder med full sol eller delvis skygge, på steder hvor jorda er karrig og fuktig, gjerne ved elvebredder.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Det er den bleke innerbarken av stammer og tykke greiner av rødalmtreet som brukes medisinsk. Den flekkes av om våren, tørkes og pulveriseres for bruk i avkok, flytende ekstrakter, linimenter, omslag, pulver og tabletter. Finmalt pulver brukes innvortes, grovere pulver brukes utvortes til omslag. Drogenavnet er Ulmi fulvae cortex eller Ulmi rubrae cortex.

Rødalm er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel og kan omsettes fritt.

 
INNHOLDSSTOFFER

Rødalmbark inneholder karbohydrater i form av slim som består av heksose, pentose, metylpentose og minst to polyuronider. Disse stoffene danner ved hydrolyse 3-metylgalaktose, glukose, spor av fruktose, L-rhamnose og galakturonsyre. Andre innholdsstoffer i barken er 3,0-6,5 % garvestoff, fytosteroler (beta-sitosterol, citrostadienol og dolichol), seskviterpener, kalsiumoksalat og kolesterol. Av vitaminer og mineraler finnes særlig kalsium, jern, magnesium, mangan, fosfor, kalium, selen, sink, vitamin B1, B2, B3 og C.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Den pulveriserte barken inneholder mye slimstoffer og virker betennelseshemmende, beroligende, mildt astringerende, mykgjørende, sårhelende, slimløsende, slimhinnebeskyttende, avgiftende, hostedempende, avførende, urindrivende og nøytraliserer for sure tilstander i kroppen. Drogen har en bukkehornfrø-lignende duft og søt smak, og er svært nærende og foryngende. Den er svakt immunmodulerende og virker videre som en antioksidant og et yin-tonikum. 

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Pulverisert bark av rødalm brukes innvortes til behandling av sensitive eller betente slimhinner i fordøyelsessystemet. Den kan være til hjelp ved magesyreproblemer, halsbrann, betennelse i spiserøret (øsofagitt), magebetennelse (gastritt), magesår, sår på tolvfingertarmen, tarmbetennelse (enteritt), Crohns sykdom, betennelse i tykktarmen (ulcerøs kolitt), blindtarmbetennelse, irritabel tykktarm syndrom, kvalme, diaré, dysenteri, forstoppelse, divertikler, hemoroider, kolikk, fordøyelsesproblemer hos barn og tannkjøttbetennelse. Rødalm brukes videre mot ulike plager i luftveiene, og har en lindrende effekt på alt fra forkjølelse, influensa, sår hals, hoste og bronkitt, til brysthinnebetennelse (plevritt), lungebetennelse og tuberkulose. Urten kan være et effektivt middel også ved urinveisproblemer, som for eksempel nyrebetennelse, kronisk blærekatarr, grus og nyresteiner (som ikke stopper urinstrømmen).

Utvortes kan drogen anvendes som omslag ved skader, forbrenninger, byller, svulster, liggesår, verkesår, bleieutslett, eksem, øyebetennelser, flis i fingeren og frostknuter.

Rødalm er en utmerket føde som kan spises ved rekonvalesens etter avkreftende sykdommer og ved undervekt.

 
OMTALE AV RØDALM

Innledning

Rødalm har fått sitt engelske navn Slippery elm fra følelsen man får når man tar på den fuktige innerbarken (det sekundære floemet), som er den delen av treet som brukes medisinsk. Treet utgjorde en viktig mat- og medisinplante for både de innfødte i Nord-Amerika og for nybyggerne. Innerbarken fukter, fjerner hete, nøytraliserer for sure tilstander og gir næring. Den beroliger og heler alle delene av kroppen som den kommer i kontakt med og brukes primært til behandling av betennelser i fordøyelseskanalen, luftveiene og urinveiene.

De innfødtes bruk av rødalm

De nordamerikanske indianerne var de første til å oppdage helbredelseskraften til rødalm, og de har hatt mange anvendelser for barken. Rødalm var faktisk en av de mest anvendte medisinplantene i den amerikanske villmarken. Indianerne hadde funnet ut at når treets innerbark kommer i kontakt med vann, sveller slimet som omgir fibrene og danner et beroligende og mykgjørende liniment. Tørket eller pulverisert bark fungerte derfor godt som omslag på alle typer sår og skader, og under den amerikanske revolusjonen ble mange sår etter geværkuler behandlet med slike omslag. Innerbarken ble bløtlagt i vann og lagt på sårene, og når barken tørket ble det som en naturlig bandasje.

Videre brukte indianerne rødalm til behandling av både forstoppelse (på grunn av innholdet av store mengder slimstoffer) og diaré (fordi den virker astringerende), i tillegg til ved mange andre plager, som betente øyne, tannverk, febersykdommer, forkjølelse, sprukne lepper, nyreforstyrrelser og magesmerter. Jordmødre anvendte tidligere saften fra rødalm som smøremiddel for å lette fødsler.

Fra de innfødte medisinmennene lærte også nybyggerne om virkningen av rødalm. Etter at drogen ble innført i Europa, ble den snart brukt som verdifull føde ved rekonvalesens, fordi den inneholder så mye lettfordøyelig slim som ble påstått å ha styrkende egenskaper.

Innvortes bruk av rødalm ved fordøyelsesplager

Det er gjort lite forskning på rødalm, men virkningen av denne slimholdige drogen er likevel velkjent. Når den avskrapte innerbarken av rødalm kommer i direkte kontakt med betente overflater som hud eller tarmslimhinner, lindrer urten irritasjonen ved å legge et beskyttende lag over det irriterte området og bidrar samtidig med å trekke ut giftstoffer. Forskere tror at når man inntar rødalmbark gjennom munnen, utløses en refleksstimulering av nerveendene i magesekken og tarmene, noe som gjør at det skilles ut ekstra mye slimstoffer i magen og urinveiene.

Rødalm er et mykgjørende, nærende og beroligende middel som passer svært godt til behandling av sensitive eller betente slimhinner i fordøyelsessystemet. Urten kan brukes ved betennelser i spiserøret, halsbrann, magebetennelse (gastritt), magesår, sår på tolvfingertarmen, tarmbetennelser (som Crohns sykdom), betennelser i tykktarmen (som ulcerøs kolitt), blindtarmbetennelse, irritable tarm syndrom, kvalme, kolikk, divertikler, hemoroider og lignende tilstander. Virkningen er bl.a. knyttet til at urten har evnen til å nøytralisere for mye syre i magen og tarmene.

Det høye innholdet av slimstoffer gjør at drogen virker avførende ved at den smører tarmen og øker volumet på tarminnholdet. På grunn av innholdet av garvestoffer kan drogen imidlertid også brukes til behandling av diaré og dysenteri, ved at den beroliger og trekker sammen slimhinnene i tarmsystemet (virker astringerende).

Rødalm ved plager i luftveier og urinveier

Food and Drug Administration (FDA) i USA har godkjent rødalm som et trygt og effektivt middel mot hoste, men urten har vært brukt også mot mange andre luftveisplager, som halskatarr, bronkitt, kikhoste, brysthinnebetennelse (plevritt), lungebetennelse og tuberkulose. Det høye innholdet av slim i barken gjør slimhinnene i luftveiene myke, lindrer irritasjoner og betennelser, og undertrykker hoste. Man kan kjøpe halspastiller som inneholder rødalm, eller man kan bruke tørket urt til å lage en urtete.

Rødalm kan også anvendes ved blærekatarr og andre betennelser i urinveiene, og ved nyrestein når denne ikke blokkerer for urinstrømmen.

Essiac

Rødalm er en av ingrediensene i den alternative kreftmedisinen Essiac, opprinnelig en urteblanding som Ojibwa-indianerne hadde, men som den kanadiske sykepleieren René Caisse gjorde populær (navnet Essiac er etternavnet hennes stavet baklengs). De andre urtene som finnes i denne urteblandingen er rabarbrarot (Rheum palmatum), småsyre (Rumex acetosella) og storborre (Arctium lappa). Bruk av Essiac i kreftbehandling har gjennom tidene vært temmelig kontroversielt.

Utvortes bruk av rødalm

For utvendig bruk, kan pulverisert bark blandes med varmt vann til et grøtomslag på hudbetennelser, liggesår, bleieutslett, eksem, kløe, forbrenninger, hovne kjertler og revmatisme. Det kan også brukes på skader, verkesår og byller, men denne massen er ganske klebrig og bør derfor pakkes inn i et rent klede før den eventuelt legges på åpne sår og sterkt betente svulster. En helende salve kan lages ved å koke den finmalte barken med fett og bivoks. Som munnvask eller gurglevann kan en te av rødalm være til nytte ved betennelser i munnen og halsen.

Urten kan også tilsettes klyster eller stikkpiller for å roe ned en irritert tarm eller for å smøre tørre tarmslimhinner, eller i vaginale stikkpiller for behandling av betennelser. Rødalm virker så beroligende at jordmødre har brukt den som et smøremiddel på hendene når de har undersøkt babyens posisjon i fødselskanalen under fødselen. Som en kuriositet kan det nevnes at grovmalt rødalmbark tidligere ble brukt til mekanisk irritasjon for å fremkalle abort av fostre av blandet rase. Slik bruk ble så utbredt at det ble forbudt i mange land. Den drogen som nå selges kommersielt består av finmalt innerbark, som ikke er anvendbar til dette formålet.

Almesyke

Bestandene av både viltvoksende og dyrket rødalm har gått kraftig tilbake på grunn av stor kommersiell utnyttelse av barken. Dessuten er almetrær, inklusive rødalm, utsatt for almesyke, en sykdom som forårsakes av soppen Ophiostoma ulmi, og som overføres fra tre til tre av en bille. Soppen påvirker treet ved at ledningsstrengene som sørger for vanntransporten blir tette, og treet dør. Mange bestander av almetrær er derfor sterkt truet av utryddelse, og for å unngå ytterligere desimering, blir det ofte anbefalt å finne erstatningsurter for almebark. Det vanligste i så måte er å bruke roten av legestokkrose (Althaea officinalis), som har lignende egenskaper.

Rødalm som mat

Barken av rødalm er svært nærende. Den blir vanligvis pulverisert før den inntas, og kan da kokes i vann eller melk og spises som en grøt eller velling som kan smaksettes med kanel, rosiner, honning eller lignende. Slik grøt er svært lettfordøyelig og kan være verdifull for personer som ikke kan holde på annen mat, slik som pasienter som er under rekonvalesens, som har en svak eller sensitiv mage, eller som gjennomgår kjemoterapi. Rødalm kan være til hjelp for personer som er i ferd med å skrumpe inn, eller som av andre grunner taper vekten. Pulverisert rødalmbark kan tilsettes babymat som et næringsmiddel, og kan brukes til å gi næring til barn som nylig er avvendt morsmelk, og til de som ikke kan fordøye melk. På samme måte som med vanlig alm (Ulmus glabra), er de umodne fruktene på treet spiselige, både rå og kokte.

Annen bruk av rødalm

Rødalm tilsettes enkelte ganger til kosmetikk som et mykgjørende middel. Brukt som bindemiddel, holder det tabletter sammen. Tidligere ble fett tilsatt rødalmbark for å hindre at det harsknet. Innerbarken hos almearter er sterk og fiberrik, og kan tvinnes til tau eller reip og ellers brukes til buestrenger, klær, matter, taktekking og til og med til musikkinstrumenter.

Mange almearter kan brukes

Vanlig alm (Ulmus glabra) har i europeisk urtemedisin tradisjonelt blitt brukt på tilsvarende måte rødalm i Nord-Amerika. Også andre almearter har vært anvendt på lignende måte.

Slik anvendes av rødalm

Rødalm kan brukes som te, som pulver som blandes i vann og spises, eller som omslag. Rødalmbark er et næringsmiddel som det ikke er fastsatt noen begrensninger for inntak av. Som næringstilskudd kan doseringen f.eks. være 4 g pulverisert bark i ½ liter vann, som får småkoke eller trekke i kokende vann i 10-15 minutter. Dette inntas tre ganger daglig. Man kan imidlertid bruke så mye som 20 g bark tre ganger daglig uten at det byr på problemer. Har man tilgang til tinktur, kan man bruke én milliliter to til tre ganger daglig. Av en standardisert ekstrakt tar man én 200 mg kapsel to til tre ganger daglig.

Hvis man skal forvente en medisinsk virkning av pulverisert rødalmbark, er to teskjeer som blandes i en kopp vann den minste mengden som må inntas, mens fem teskjeer er det maksimale som man får løst opp i en kopp vann.

For bruk til omslag er det en fordel at barken er grovmalt, og man blander pulverisert bark med nok varmt vann til å lage en pasta.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Rødalm regnes som en av de sikreste urtene man kan bruke, og når man anvender den forskriftsmessig skal man ikke forvente noen form for bivirkninger. Ingen kontraindikasjoner er angitt, heller ikke når det gjelder bruk av rødalm under graviditet.

På grunn av det høye innholdet av slimstoffer i urten, kan opptaket av medisiner som tas samtidig med rødalm påvirkes. Med bakgrunn i dette, bør man ved inntak av livsnødvendige medisiner gjennom munnen la det gå en time mellom slikt inntak og bruk av rødalmbark. Når man inntar rødalm i kapselform, må man videre sørge for å innta mye væske, da urten absorberer fuktighet i kroppen, noe som kan føre til dehydrering.

 
LITTERATUR
Atkins, Rosie, et al.: Herbs. The Essential Guide for a Modern World.  London, Rodale International Ltd. 2006.
Balch, Phyllis A.: Prescription for Herbal Healing.  New York, Avery 2002.
Balch, Phyllis A.: Prescription for Nutritional Healing. Fourth edition.  New York. Avery 2006.
Barnes, Joanne; Linda A. Anderson & J. David Phillipson: Herbal Medicines. A guide for healthcare professionals. Second edition.  London, Pharmaceutical Press 2002.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Duke, James A.: Det Grønne Apotek.  Aschehoug Dansk Forlag A/S 1998.
Foster, Steven: Herbs for Your Health. A handy guide for knowing and using 50 common herbs.  Loveland, Colorado, Interweave Press 1996.
Foster, Steven: 101 medicinal herbs.  Loveland, Interweave Press 1998.
Garland, Sarah: Hjemmets store bok om Helseplanter, Urter og Krydder.  Hjemmets bokforlag 1980.
Hoffmann, David: Medicinal Herbalism. The Science and Practice of Herbal Medicine.  Rochester, Healing Art Press 2003.
Mars, Brigitte: The Desktop Guide to Herbal Medicine.  Laguna Beach. Basic Health Publications, Inc. 2007.
Reader's Digest: Magic and Medicine of Plants.  Reader's Digest 1986.
Robbins, Christopher: The Household Herbal.  London, Bantam Books 1995.
Skenderi, Gazmend: Herbal Vade Mecum. 800 Herbs, Spices, Essential Oils, Lipids Etc. Constituents, Properities, Uses, and Caution.  Rutherford, New Jersey, Herbacy Press 2003.
Stuart, Malcolm: The Encyclopedia of Herbs and Herbalism.  London, Orbis Publishing 1979.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World.  Portland, Oregon, Timber Press 2004.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 23.10.2016