Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > GEITSKJEGG  

GEITSKJEGG
Tragopogon pratensis
 
ANDRE NORSKE NAVN
Geiteskjegg. 
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Tragopogon pratensis L. 
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Ängshaverrot, Haverrot.
DANSK:  Eng-gedeskæg, Gedeskæg.
FINSK:  Pukinparta.
ENGELSK:  Goat's-beard, Jack-go-to-bed-at-noon, Meadow goatsbeard, Meadow salsify, Noon flower.
TYSK:  Bocksbart, Wiesen-Bocksbart.
FRANSK:  Barbe-de-bouc, Salsifis des prés.
SPANSK:  Salsifi, Barba cabruna, Barbón.
 
FAMILIE
Kurvplantefamilien (Asteraceae).
Illustrasjonen er hentet fra Nordens Flora av C.A.M. Lindman
Flere bilder av geitskjegg

BOTANISK BESKRIVELSE

Geitskjegg er en toårig plante som blir opptil 80 cm høy. Første året dannes en bladrosett, og andre året utvikles blomsterstenglene.  De opprette stenglene er snaue og glatte, blågrønne av farge og med få eller ingen greiner. De mange stengelbladene er smalt lansettformede eller linjeformede med parallelle nerver, langt tilspissede og med bred, halvt stengelomfattende basis. Blomsterkurvene er 2,5-5 cm brede, med ca. 8 kurvdekkblad i ett lag som er omkring like lange eller litt lengre enn de blekgule tungeblomstene. Støvknappene er gule med brunfiolett spiss. Blomstene er bare åpne om morgenen. Når den kuleformede fruktstanden er moden er den ca. 6 cm bred og ser ut som en førstørret utgave av frøstanden til en løvetann. Hver frukt har et langt nebb, og fnokken er stilket og består av stive, rikt forgreinede hår. På samme måte som løvetann, inneholder planten en hvit melkesaft. Roten er spiselig og har en søtaktig smak.

 
UTBREDELSE

Geitskjegg har sin naturlige utbredelse i Europa og Vest-Asia, og er innført og naturalisert i Nord-Amerika. Arten er utbredd i nesten hele Europa, unntatt lengst i nord. I Norge finnes geitskjegg vanligst på Østlandet, med enkelte forekomster også langs kysten nordover til Trøndelag. Det er vanligst å finne geitskjegg på åpen, tørr og næringsrik jord, gjerne i høyt gras på enger, langs veikanter, jernbaner, åkerkanter, grøftekanter og ved bebyggelse. Planten er en typisk kulturplante som nok er kommet inn i landet med jordbrukskulturen en gang i fjern fortid.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Det er primært roten som brukes som medisin og mat, men også ferske skudd og unge blad kan spises.

 
INNHOLDSSTOFFER

Roten inneholder inulin, inositol, mannitol og plantesteroler, i tillegg til ulike mineraler.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Astringerende (sammentrekkende), avgiftende, urindrivende, slimløsende, nærende, magestyrkende og fordøyelsesfremmende. 

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Halsbrann, syreoverskudd, fordøyelsesplager, dyspepsi, appetittløshet, sykdommer i luftveiene og leveren, hoste, bronkitt, sand og grus i urinveiene. 
 
OMTALE AV GEITSKJEGG

Litt om plantens navn

Det vitenskapelige slektsnavnet Tragopogon kommer fra de greske ordene tragos (= bukk), og pogon (= skjegg). Den kraftige, fallskjermliknende fnokken, som under modningen stikker ut av den lukkede kurven som et lyst skjegg, er opphav både til det vitenskapelige navnet og til det norske navnet geitskjegg (som planten for øvrig heter i nesten alle europeiske språk). Det svenske navnet haverrot skal kommer av det gammelnordiske ordet Hafr, som betyr «bukk». Artsepitetet pratensis betyr «som vokser i engen». 

En spiselig plante

Geitskjegg er beslektet med løvetann (Taraxacum officinale), og har som denne en pelerot som stikker ganske dypt. På samme måte som løvetann har den en hvit melkesaft som flyter rikelig ut av selv de minste sår. Men rota har ikke den beske smaken som løvetannrota har. Smaken er søt, og rota er både sunn og nærende i kokt tilstand. I 1597 skrev engelskmannen John Gerard at geitskjegg er "en sunn grønnsak med ytterst tiltalende smak". Også Linné kjente til dette og satte geitskjegg i fremste rekke blant viltvoksende svenske matplanter. Røtter av geitskjegg kan graves opp om høsten og lagres i tørr sand utover vinteren, på samme måte som man tidligere oppbevarte gulrot. Som matplante er imidlertid de nære slektningene havrerot (Tragopogon porrifolius) og svartrot / skorsonnerrot (Scorzonera hispanica) mer verdifulle, da røttene av disse plantene er mye større enn roten til geitskjegg.

I tillegg til roten, kan ferske skudd og unge blad av geitskjegg spises, og til tross for at de inneholder melkesaft har de en litt søtlig smak som minner om asparges. Næringsinnholdet skal også tilsvare det vi finner hos asparges. De ulike plantedelene ble i tidligere tid gjerne brukt som grønnsak i supper og stuinger. Den søte smaken på roten kommer av det høye innholdet av inulin, noe som gjør den verdifull for diabetikere. Inulin er et næringsstoff som er sammensatt av fruktose-enheter (og ikke glukose), og vil derfor ikke øke glukoseverdiene i blodet.

Geitskjegg som medisinplante

Geitskjegg var brukt en del i europeisk urtemedisin i eldre tid. Den engelske urtelegen Culpeper (1616-1654) skriver f.eks. at et avkok av roten var bra ved halsbrann, appetittløshet og lever- og brystplager. På grunn av urtens slimløsende virkning, ble geitskjegg brukt både ved luftveis- og urinveisplager. Urten skal i følge Culpeper kunne hjelpe til å skille ut sand og grus, slim og små steiner fra urinveiene. Når roten ble kokt som pastinakk, var den god for en kald og fuktig mage. Roten kunne også kokes i vin og brukes mot smerter og hold (sting). Med bakgrunn i rotens høye næringsinnhold, kunne den anvendes som et styrkemiddel for magre, tæringssyke og de som var svake etter lengre tids sykdom. Et uttrekk av kronbladene til geitskjegg ble brukt som et middel for å rense huden og bleke fregner.

I våre dager er imidlertid geitskjegg lite anerkjent som medisinplante. Det skyldes bl.a. at det finnes mange andre urter som kan utføre det samme som det geitskjegg gjør. Mjødurt (Filipendula ulmaria) er mer anvendelig ved magesyreoverskudd og dyspepsi (som er et fellesnavn for organiske og funksjonelle symptomer fra øvre mage-tarm-kanal), løvetann (Taraxacum officinale), som er i samme plantefamilie som geitskjegg, er en av de beste leverstyrkende urtene, og mot luftveisplager finnes det mange andre gode urter, som f.eks. hestehov (Tussilago farfara) og borremynte (Marrubium vulgare). Plantesaft at geitskjegg ble imidlertid ansett som bedre enn noe annet syrenøytraliserende middel for å lindre dyspepsi.

På samme måte som løvetann (Taraxacum officinale), kan roten av geitskjegg være et nyttig lever- og galleblæremiddel. Den har en avgiftende virkning på kroppen, samtidig som den stimulerer appetitten og fordøyelsen. Den vanndrivende effekten til geitskjegg antas å komme av innholdet av mannitol. 

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Det er i tilgjengelig litteratur ikke funnet angivelse av noen bivirkninger eller kontraindikasjoner knyttet til bruk av geitskjegg som mat eller medisin.

 

Flere bilder av geitskjegg
LITTERATUR
Barker, Julian: The Medicinal Flora of Britain & Northwestern Europe.  Kent, Winter Press 2001.
Bremness, Lesley: Urter.  Oslo, N.W. Damm & Søn / Teknologisk Forlag 1995.
Chevallier, Andrew: Politikens bog om lægeplanter.  København K, Politikens Forlag A/S 1998.
Das Prajapati, Narayan, S.S: Purohit, Arun K. Sharna & Tarun Kumar: A Handbook of Medicinal Plants. A Complete Source Book.  Jodhpur, India, Agrobios (India) 2012.
Feilberg, Jon: Blomster i Norge.  Oslo, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) 1999.
Grey-Wilson, Christopher og Marjorie Blamey: Teknologisk Forlags Store Illustrerte Flora for Norge og Nord-Europa.  Oslo, N.W. Damm & Søn a.s - Teknologisk Forlag 1992.
Grieve, Mrs. M.: A Modern Herbal.  London, Penguin Books 1980.
Hatfield, Gabrielle: Hatfield's Herbal.  London, Allen Lane 2007.
Holmboe, Jens: Gratis mat av ville planter.  Oslo, Nikolai Olsens Boktrykkeri 1941.
Jonsson, Sune: Blomsterboken. Markens urter, lyng og trær.  Oslo, Teknologisk Forlag 1983.
Lid, Johannes og Dagny Tande Lid: Norsk flora. 7. utgåva ved Reidar Elven.  Oslo, Det Norske Samlaget 2005.
Lindman, C. A. M.: Nordens Flora 10.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag 1977.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Mossberg, Bo & Lennart Stenberg: Gyldendals store nordiske flora.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag AS 2007.
Potterton, David (ed.): Culpeper's Colour Herbal.  Berkshire, Foulsham 2007.
Ryvarden, Leif (fagredaktrør): Norges planter 4.  Oslo. J.W. Cappelens Forlag AS 1994.
Schauer, Thomas & Claus Caspari: Cappelens flora.  Oslo, J. W. Cappelens Forlag AS 1982.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 16.07.2016