|
REINFANN |
|
Tanacetum vulgare |
| |
|
ANDRE NORSKE NAVN |
|
Renfang, regnfang, reinfar, reinfonn, reinfant,
raudryllik, tangsigras, tannsi, tansegras, herremann, herremannsknapp, ungkarsknapper. Varianten Tanacetum
vulgare var. crispum blir kalt munkereinfann eller pyntegrønt. |
| |
| VITENSKAPELIG NAVN
/ SYNONYMER |
| Tanacetum vulgare
L. |
|
Chrysanthemum vulgare (L.) Bernh. |
| Chrysanthemum
tanacetum Karsch. |
|
Chrysanthemum uliginosum Pers. |
|
Tanacetum audiberti DC. |
| |
| NAVN
PÅ ANDRE SPRÅK |
|
SVENSK: Renfana, Rejnfånun, (navnet gubbaskägg og
munkrenfana brukes om Tanacetum vulgare var. crispum). |
| DANSK: Rejnfan,
Regnfang, Guldknap. |
|
ISLANDSK: Regnfang,
Reinfáni. |
|
FINSK:
Pietaryrtti. |
| ENGELSK: Tansy, Bitter buttons, Golden buttons, Yellow
buttons, Bachelors buttons, Hindheel, Parsley fern, Ginger plant. |
| TYSK: Rainfarn, Wurmkraut. |
|
FRANSK: Tanaise, Tanaise commune. |
|
SPANSK: Tanaceto, Balsamita menor. |
| |
| FAMILIE |
| Kurvplantefamilien (Asteraceae). |
|
 |
|
Foto ©: Rolv Hjelmstad |
|
|
|
| BOTANISK
BESKRIVELSE |
| Reinfann er en flerårig
urt som blir ca. 1 meter høy. Krypende jordstengel. Stenglene er stive og
treharde, og ofte noe rødfarget. Bladene er glatte (sjelden noe håret),
enkelt eller dobbelt pardelt med 7-15 fliker, finneparene er sagtannete.
Blomsterkurvene sitter i en halvskjerm, de er gullgule av farge og uten tungekroner.
Kurvdekkbladene har brun hinnekant. Planten har en sterk og aromatisk lukt. |
|
|
|
| UTBREDELSE |
| Europa
og østover til Kaukasus, Armenia og Sibir. Innført i Nord-Amerika. I Norge vanlig i tørr ur, kratt,
langs veikanter, skogkanter og strandkanter. Finnes over hele landet nord til Hammerfest,
og går opp på fjellet til bjørkegrensen. |
|
|
|
| DROGER
/ ANVENDTE
PLANTEDELER |
| Tanaceti herba (syn.
Chrysanthemi vulgaris herba): Reinfann urt. Tanaceti flores
(syn. Chrysanthemi vulgaris flores): Reinfann blomster. Drogen har kamferlukt og en bitter, krydderaktig smak. Den blomstrende planten, dvs. de øverste stengeldelene med blomster og blad samles inn.
Reinfann er i
følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som
legemiddel. |
|
|
|
| INNHOLDSSTOFFER |
| Reinfann har
flere kjemotyper, som karakteriseres av ulike terpener. Planten inneholder
en eterisk olje med beta-thujon, kamfer, sabinen, umbellon og
cineol. Thujon i store doser kan ha en abortfremkallende virkning, kan
gi krampe, kolikk og til og med dødelige forgiftninger. Det eteriske oljen har effekt på mikroorganismer.
Dessuten finnes et bitterstoff i form av et umettet seskviterpenlakton som kalles
tanacetin. Bitterstoffet
øker sekresjonen av magesyre, galle og spytt, og stimulerer
peristaltikken. |
|
|
|
| URTENS
EGENSKAPER OG VIRKNING |
| Ormemiddel, abortfremkallende,
bitterdroge, appetittvekkende, magesyrestimulerende, gallestimulerende,
fordøyelsesfremmende og menstruasjonsfremkallende. |
|
|
|
|
URTEN
KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER |
| Innvollsorm og
andre tarmparasitter, gulsott, nyresykdommer, fordøyelsesplager, åreknuter,
bloduttredelser, forstuinger, lopper og lus. |
|
|
|
| OMTALE |
|
Reinfann er ikke nevnt i tekster fra
den klassiske oldtid, men fra middelalderen av omtales den, bl.a. av
Hildegard av Bingen. Siden da har reinfann hyppig vært angitt som middel
mot innvollsorm. I England spiste man reinfannpudding under fasten.
Forfatteren Gerard beskrev på 1500-tallet disse puddingene som "med
behagelig smak og gode for magen".
Middel mot
innvollsorm
I folkemedisinen hadde reinfann ord på
seg for å være særlig virksom mot innvollsorm, og man ble kurert for
denne plagen ved å drikke avkok eller te laget på tørkete blader. Dette
virket både på folk og fe, men giftigheten gjorde at det var vanskelig
å finne riktig dosering. I våre dager benyttes andre og mye tryggere
midler mot innvollsorm.
Annen folkemedisinsk
bruk av reinfann
Avkok av reinfann ble også brukt for
å fremme menstruasjonsblødningen og i noen tilfeller til å
fremprovosere abort. Utvortes ble planten brukt i omslag mot kolikk,
tannverk, gikt,
hevelser og hovne ledd. Det ble også sagt at reinfann kunne fjerne
solbrenthet og fregner. Dessuten har reinfann blitt brukt for å drepe
skabb, lus og lopper, men selv når preparater av reinfann bare blir brukt
utvortes, er det mulighet for forgiftning.
Litt om urtens
innholdsstoffer
Frisk reinfann inneholder 0,12 –
0,18% eterisk olje. Noen kjemotyper av planten produserer en olje som
inneholder nesten bare det giftige terpenet thujon, andre typer er nesten
thujonfrie. Plantens giftighet er stort sett knyttet til innholdet av
thujon. Når planten, eller ekstrakter av den, forårsaker hudutslett,
skyldes det sannsynligvis stoffet arbusculin A, eller
tanacetin-komponenter. Inntak av så lite som 10 dråper ren reinfannolje
er blitt rapportert som dødelig. På grunn av reinfannens
uforutsigbare giftighet og allergifremkallende egenskaper, kan det ikke
anbefales at urten brukes verken utvortes eller innvortes. |
|
|
|
| ADVARSLER
/ BIVIRKNINGER / KONTRAINDIKASJONER |
| Reinfann er en giftplante,
og både innvortes og utvortes bruk kan gi forgiftningssymptomer.
Forgiftninger er sjeldne, men har forekommet ved bruk av planten som
abortmiddel. Forgiftningssymptomene er underlivssmerter, oppkast,
krampe, fulgt av dyp besvisstløshet, pupillutvidelse,
åndedrettsforstyrrelser, svak puls, og i alvorlige tilfelle død ved
hjertesvikt. Reinfanndroger må ikke brukes av
gravide, og drogen må under alle omstendigheter anvendes med meget stor forsiktighet. |
|
|
|
| LITTERATUR |
| Blumenthal, Mark: The
Complete German Commission E Monographs.
Austin, Texas,
American
Botanical Council 1998. |
| Bown,
Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of
Herbs & Their Uses. London, Dorling
Kindersley 2002. |
| Chevallier,
Andrew: Politikens bog om lægeplanter.
København K,
Politikens Forlag
A/S 1998. |
|
Christophersen, Erling:
Norske medisinplanter. Oslo, H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) 1960. |
|
Forlaget Det
Beste: Våre medisinske planter.
Oslo, Det Beste A/S 1984. |
| Garland,
Sarah: Hjemmets store bok om Helseplanter, Urter og Krydder.
Hjemmets bokforlag 1980. |
| Høeg,
Ove Arbo: Planter og tradisjon. Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget 1974. |
| Høiland,
Klaus: Naturens legende planter. Hjemmets Bokforlag 1978. |
| Jonsson,
Sune & Stina Jonsson: Villblomster. Markens urter i bilder og tekst.
Oslo, Teknologisk Forlag 1980. |
| Lindemark,
Otto: Giftige blomsterplanter. Oslo, Grøndahl & Søns
Forlag 1972. |
| Mabey,
Richard: Politikens bog om helbredende urter.
Politikens Forlag 1989. |
| Nielsen,
Harald: Lægeplanter og trolddomsurter.
København,
Politikens Forlag A/S 1976. |
| Svanberg, Ingvar: Människor
och växter. Stockholm, Bokförlaget
Arena 1998. |
| Østen,
Sverre: Kjerringråd og overtro. Oslo,
Orion Forlag A/S 1994. |
| |
|
|
|
|
|
|
VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved
bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for
eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten
eller preparater hvor urten inngår.
|
|
©
Urtekilden |
|
Tekst
og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken
elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden. |
|
|
|
| |
| Denne siden
ble sist endret 08.08.2009 |
|
|
|
|
|
