Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > VEISENNEP  

VEISENNEP
Sisymbrium officinale
 
ANDRE NORSKE NAVN
Vegsennep.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Sisymbrium officinale (L.) Scop.
Erysimum officinale L. 
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Vägsenap, Apotekskrasse.
DANSK:  Rank Vejsennep.
ISLANDSK:  Garðamustarður.
FINSK:  Rohtopernaruoho, Pernaruoho.
ENGELSK:  Hedge mustard, Common hedge mustard, Bank cress, Singer's plant.
TYSK:  Weg-Rauke, Raukensenf, Wilder Senf, Hederichkraut.
FRANSK:  Herbe aux chantres, Sisymbre officinale, VélarTortelle.
SPANSK:  Erisimo.
 
FAMILIE
Korsblomstfamilien (Brassicaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av veisennep

BOTANISK BESKRIVELSE

Veisennep er en ettårig, mattgrønn, korthåret, 30-60 cm høy urt med utsperrede greiner og dypt parflikete blad. Bladene er korthårete og har 1-2 par utstående eller tilbakebøyde fliker og en stor endeflik. Planten blomstrer i juli-august, og de uanselige blekgule blomstene har kronblad som er 2-4 mm lange. Frukten er en smal, inntil 2 cm lang, opprett skulpe som sitter trykt inntil blomsterstengelen, noe som er et typisk kjennetegn for arten.

 
UTBREDELSE
Veisennep er viltvoksende i mesteparten av Europa, Sørvest-Asia og Nord-Afrika, og er dessuten introdusert og forvillet i både Nord- og Sør-Amerika, Sør-Afrika og Australia. I Norge er arten ikke særlig vanlig, men finnes spredt på tørr, åpen, nitrogenrik jord nordover til Troms. Veisennep er en plante som trolig kom til Norge med ballastjord, og den vokser i våre dager som ugras langs gater, veier og stier, og ellers på kulturmark og ruderatmark.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Hele planten, eller bare de blomstrende toppene, skjæres ned om sommeren og brukes i uttrekk og flytende ekstrakter. Planten må brukes frisk, da tørket urt har svært liten medisinsk virkning. Bladene av veisennep kan om våren plukkes og brukes friske i salater, sauser, mm.

Veisennep er ikke nevnt i Urtelisten fra Statens legemiddelverk og er sålede å betrakte som legemiddel.
 
INNHOLDSSTOFFER

I friskt plantemateriale finnes glukosinolater (sinigrin, glukoputranjivin, glukonapin, glukocochlearin, glukocheirolin, glukobrassicin og neoglukobrassicin), hjerteaktive glykosider (inklusive corchorosid og helveticosid), slimaktige polysakkarider, eterisk olje, vitamin C, enzymer, flavonoider mm. Isothiocyanater, som dannes fra glukosinolatene, er ansvarlig for mesteparten av den angitte medisinske virkningen.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

En styrkende urt med sennepsaktig smak. Den har krampeløsende, antibakteriell, betennelsesdempende, avførende, urindrivende og slimløsende virkning, og stimulerer utskillelsen av sekreter i kroppen.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Brukes innvortes i form av urtete eller utpresset plantesaft ved heshet, betennelse i svelget (faryngitt), stemmesvikt (afoni), betennelse i stemmebåndene (laryngitt), halskatarr, halsirritasjoner, hoste, bronkitt, milde tilfeller av bronkialastma og betennelser. Tidligere er urten også blitt brukt mot forkjølelse, gulsott, brysthinnebetennelse (plevritt), isjias, gikt, revmatisme, skjørbuk og munnsår.

 
OMTALE AV VEISENNEP

Tradisjonell bruk av veisennep

Veisennep er den urten som Dioskorides (1. århundre e.Kr.) kalte erysimon, og som han anbefalte å innta sammen med honning som et antidot (motgift) ved forgiftninger, og mot en rekke sykdommer. Tradisjonelt ble urten (eller bare plantesaften) brukt frisk til å gjenskape stemmen ved heshet eller fullstendig stemmetap, og veisennep er av den grunn blitt kalt "sangernes plante". Det er grunnen til at sangere og skuespillere, som er avhengige av at stemmen fungerer, har holdt veisennep høyt i kurs. Helt siden Plinius (23-79 e.Kr.) påsto at urten var ekstremt god mot hoste når den ble gitt sammen med honning, har denne planten vært nevnt i urtebøker som et utmerket middel mot strupebetennelser.

På 1600-tallet anbefalte den franske poeten Jean Racine en kollega å bruke en hostesaft med veisennep for å kurere stemmeløshet. Nicholas Culpeper, en engelsk lege som også levde på 1600-tallet, fastslår i sin Herball at når urten brukes i form av et avkok kan man gjenvinne en tapt stemme. Andre plager som denne planten er blitt brukt mot, er forkjølelse, galleblæreplager, gulsott, plevritt (brysthinnebetennelse), isjias og munnsår. Fersk moset urt har også blitt brukt utvortes som hudirriterende middel ved gikt og revmatiske plager. Urten er rik på vitamin C, og har vært spist som middel mot skjørbuk, og dessuten vært brukt som et urindrivende middel. Nesten alle disse anbefalingene går tilbake til Plinius sitt verk Natural History.

Et utmerket middel for stemmebåndene

Veisennep ligner på vanlige sennepsplanter med tanke på utseende, duft, smak og sammensetning av virkestoffer. Urten inneholder f.eks. en svovelholdig eterisk olje som skaper en refleksmekanisme når den kommer i kontakt med slimhinnene i munnen og svelget. Det gjør at blodtilstrømningen til strupen og bronkiene øker, noe som fører til at slimet blir lettere å hoste opp. Urten vil derfor virke dempende på hoste, halsirritasjoner og betennelser. I tillegg har urten en slimløsende effekt, og den er derfor svært effektiv ved betennelser i svelget (faryngitt), heshet, eller stemmesvikt (afoni) forårsaket av betennelse i stemmebåndene (laryngitt) og bronkitt. Det beste resultatet oppnås ved både å drikke en urtete og å bruke en slik te til munnskylling og gurgling. Alternativt kan man innta én teskje av nypresset plantesaft tre ganger daglig.

Veisennep inneholder hjerteaktive glykosider

Særlig frøene til veisennep inneholder også andre glykosider, og disse har en virkning som ligner den vi finner hos revebjelle (Digitalis purpurea). Selv om disse glykosidene har en svakere virkning enn digitalisglykosider, bør ikke urten inntas av personer som fra før har hjerteplager.

Anvendelse og dosering av veisennep

En urtete kan lages ved å bruke 50 g med frisk urt per liter vann. Uttrekket kan om ønskelig søtes med honning, og man kan drikke opptil 5-6 kopper av det daglig. Det samme uttrekket kan også brukes til skylling av munnen eller gurgling av halsen, men man bør ikke svelge vannet etter munnskyllingen, for da inntar man de bakteriene som teen skal bidra til å fjerne.

En spiselig plante

Unge blad av veisennep kan spises rå eller kokt, og brukes i salater, supper, sauser og omeletter. Urten er imidlertid skarp på smak og ikke særlig god når den inntas i store mengder, så bruk bladene med forsiktighet i matlagingen. Veisennep inneholder glukosinolater som brytes ned og frigjør sennepsolje, et stoff som ellers finnes i "ekte" sennepsplanter som svart sennep, (Brassica nigra), sareptasennep (Brassica juncea) og hvit sennep (Sinapis alba). Frøene av veisennep har således tilsvarende smak og egenskaper som ekte sennepsfrø, og kan erstatte disse.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Ved plager i de øvre luftveiene bør man primært bruke friske blad eller saften fra dem, da de blomstrende toppene (og særlig frøene) kan inneholde relativt høye nivåer av hjerteaktive glykosider. Disse glykosidene kan i større mengde være giftige, og siden de har innvirkning på hjertet, er veisennep ikke egnet å anvende av svært unge, gamle eller personer med hjerteproblemer. Ut over dette er det ikke angitt noen kontraindikasjoner eller bivirkninger når veisennep brukes forskriftsmessig.

 

Flere bilder av veisennep
LITTERATUR
Allen, David E. & Gabrielle Hatfield: Medicinal Plants in Folk Tradition. An Ethnobotany of Britain & Ireland.  Portland / Cambridge, Timber Press 2004.
Barker, Julian: The Medicinal Flora of Britain & Northwestern Europe.  Kent, Winter Press 2001.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.

Hensel, Wolfgang: Medicinal Plants of Britain and Europe.  London, A&C Black Publishers Ltd. 2008.

Lid, Johannes og Dagny Tande Lid: Norsk flora. 7. utgåva ved Reidar Elven.  Oslo, Det Norske Samlaget 2005.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Mossberg, Bo & Lennart Stenberg: Gyldendals store nordiske flora.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag AS 2007.
Nielsen, Harald: Läkeväxter förr och nu.  Bokförlaget Forum AB 1978.
Reader's Digest: Magic and Medicine of Plants.  Reader's Digest 1986.
Stuart, Malcolm: The Encyclopedia of Herbs and Herbalism.  London, Orbis Publishing 1979.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.  Essex, Saffron Walden 2003.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 25.09.2016