Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > ÅKERSVINEBLOM  

ÅKERSVINEBLOM
Senecio vulgaris
 
ANDRE NORSKE NAVN
Korsurt, stolthenrik, svinesoleie, svineblom.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Senecio vulgaris L.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Korsört, Allmän korsört.
DANSK:  Almindelig Brandbæger, Brandbæger, Stolthenriks Brandbæger, Stolt Henrik.
ISLANDSK:  Krossfífill, Krossgras.
FINSK:  Peltovillakko.
ENGELSK:  Common groundsel, Groundsel, Old-man-in-the-spring, Ground glutton, Grundy swallow.
TYSK:  Greiskraut, Gewöhnliches Greiskraut, Gemeines Greiskraut, Kreuzkraut, Gemeines Kreuzkraut.
FRANSK:  Herbe-aux-coitrons, Sénecon commun, Séneçon vulgaire.
SPANSK:  Hierba cana, Senecio.
 
FAMILIE
Kurvplantefamilien (Asteraceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av åkersvineblom

BOTANISK BESKRIVELSE

Åkersvineblom er en snau eller svakt håret, oftest rikt forgreinet, ettårig urt som normalt blir 20-30 cm høy. Både stengelen og de tykke fjærfliket lappete bladene er saftig grønne. Blomstene er gule, og blomsterkurvene er for det meste ganske få og sitter i kvastlignende, åpne blomsterstander i toppen av planten. Kurvene er smale og bredest ved basis, og de mangler for det meste randkroner. Under blomstrings- og fruktmodningsperioden sitter kurvdekket tett sammen om kurven. Når fruktene er modne, bøyer kurvdekkbladene seg helt tilbake slik at frøspredningen kan skje uhindret. Oftest skjer frøspredningen med vind, men dyrespredning foregår også. Åkersvineblom er normalt selvbestøvende, og planten kan blomstre og sette frø nesten hele året, såfremt været tillater det. Hver plante kan produsere fra 2000 til 7000 frø. Disse spirer fort og det er ikke uvanlig at det utvikles to eller tre generasjoner av planten på en sesong, noe som bidrar til at åkersvineblom er en svært vanlig plante.

 
UTBREDELSE

Åkersvineblom kommer trolig opprinnelig fra Europa og Vest-Asia, men er nå et kulturspredt ugras over store deler av verden, unntatt i tropene. I Norge er arten vanlig nordover til Trøndelag og finnes spredt videre nordover til Finnmark. Åkersvineblom er knyttet til kulturmark og opptrer som ugras i åkrer og hager. Arten er ellers vanlig på avfallsplasser og havstrand.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Hele den overjordiske delen av planten ble i eldre tid anvendt som medisin. Den ble samlet inn på forsommeren når den var saftfull og frisk, og kunne tørkes for seinere bruk. Plantesaft kan presses ut av friske plantedeler.

Senecio-arter er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som reseptpliktig legemiddel og er således ikke kommersielt tilgjengelige i Norge. På grunn av artenes giftighet, er de heller ikke aktuelle å anvende som urtemedisin, unntatt i form av homeopatiske midler.
 
INNHOLDSSTOFFER

Åkersvineblom inneholder giftige pyrrolizidin-alkaloider (seneciphyllin, senecionin, reddellin, retrorsin og andre, hovedsakelig som N-oksider), eterisk olje (beta-karyofyllen er hovedkomponenten, men ellers finnes myrcen, alfa-copaen, beta-farnesin og germacren), flavonoider (glukoronider av quercetin og isorhamnetin), slimstoffer, garvestoffer, harpiks, ulike mineralsalter og ukjente stoffer.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Urindrivende, kraftig avførende, brekningsfremkallende, svettedrivende, menstruasjonsdrivende, ormemiddel, astringerende (sammentrekkende), sårhelende, blodstillende og motvirker skjørbuk.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
På grunn av sin giftighet, bør åkersvineblom ikke brukes innvortes. I tidligere tider ble urten imidlertid brukt mot en rekke plager, som menstruasjonssmerter, uteblitt menstruasjon, urinveisinfeksjoner, vansker med urineringen, steiner i urinveiene, urinsyregikt, revmatisme, epilepsi, diaré, innvollsorm, leversykdommer, gallesmerter, gulsott, feber, tannpine, smerter ved tannfrembrudd, neseblod, byller, skader, kutt, infiserte sår og sprukne hender.
 
OMTALE AV ÅKERSVINEBLOM

Litt om planteslekta Senecio

Planteslekta Senecio består av rundt 1500 arter av urter og dvergbusker, mange av dem sukkulente.  Dette er en av de største slektene av blomsterplanter i verden, og nærmere 70 Senecio-arter finnes i Europa. Det vitenskapelige slektsnavnet kommer fra det latinske senecio, som betyr "gammel mann", og henspeiler sannsynligvis på de hvite, dunhårete hodene som planten får når frøene modnes, eller at blomsterbunnen ser ut som et skallet hode etter at frøene har blåst vekk. Artsnavnet vulgaris betyr rett og slett "vanlig".

Tradisjonell bruk av åkersvineblom

Åkersvineblom er et vanlig ugras som bør være kjent for de fleste som har hage, da planten raskt er på pletten når vi får åpen jord i grønnsakhagen, eller på andre steder der jorden er blitt forstyrret. Dioskorides (1. årh. e.Kr.) kalte planten erigeron og anså den som en avkjølende plante som særlig var nyttig ved ulike kvinnesykdommer. Det samme synet på planten finner vi igjen 1600 år seinere i skriftene til Nicholas Culpeper (1616-1654) som mente at urten hadde verdi ved alle sykdommer som var forårsaket av "hete". På 1500- og 1600-tallet var åkersvineblom brukt mot mange ulike plager, men urten mistet tilsynelatende etter hvert sitt gode rykte. I 1824 ble åkersvineblom imidlertid tatt i bruk på nytt, da som et middel mot leversykdommer.

I England hadde åkersvineblom i middelalderen et forvirrende bredt spekter av anvendelser. I Devon ble bladene plukket ovenfra og nedover på planten og brukt som avføringsmiddel, og når de ble plukket nedenfra og oppover skulle de fremkalle brekninger. Culpeper forteller i 1653 at urten i Lincolnshire ble brukt mot smerter og opphovninger. Et uttrekk av hele urten i kokende vann var godt for å behandle sprukne hender, og som grøtomslag ble den påført magen for å behandle feber. Den kunne hjelpe mot smerter fra revmatisme, tannfrembrudd og tannpine, og kunne også stanse neseblod. Gerard (1597) nevner bruk av urten som et brekkmiddel, og i 1693 anbefaler også Salmon åkersvineblom som et brekkmiddel for behandling av en rekke sykdommer, inklusive epilepsi, urinsyregikt, gulsott og store steiner i urinveiene.

I folkemedisinen i Norden har åkersvineblom gjennom århundrene blitt brukt mot urinveisinfeksjoner og som et menstruasjonsdrivende middel ved uteblitt menstruasjon og menstruasjonssmerter. Videre ble urten anvendt som urindrivende, avførende og svettedrivende middel, og som middel mot innvollsorm. Utvortes ble den lagt som grøtomslag på byller, infiserte sår og kuttskader.

Det er nå kjent at åkersvineblom, på samme måte som landøyda (Senecio jacobaea) og flere andre svineblom-arter, inneholder giftige alkaloider, og lengre tids bruk (eller anvendelse av store doser) av urten kan gi leverskader og virke kreftfremkallende.

Urtens medisinske egenskaper

Ut fra tidligere tiders anvendelse av åkersvineblom, vet vi at urten virker menstruasjonsdrivende, astringerende (sammentrekkende), sårhelende og blodstillende. Et svakt varmtvannsuttrekk av planten virker som et kraftig avføringsmiddel mens en sterk urtete fremkaller brekninger, noe som i tidligere tider ble ansett som nyttig ved ulike innvollsplager. Urten har primært vært brukt som et menstruasjonsdrivende middel ved smertefulle menstruasjoner og for å regulere menstruasjonssyklusen.

Åkersvineblom blir svært sjelden brukt innvortes i våre dagers urtemedisin, men kan anvendes utvortes for å rengjøre kutt og skader. Innen homeopatien brukes en ekstrakt av den nærstående nordamerikanske arten gullsvineblom (Senecio aureus) til å lage homeopatmiddelet Senecio. Dette middelet gis bl.a. ved neseblødninger, blødninger i slimhinnene, menstruasjonsplager, appetittmangel og søvnløshet.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Alle delene av planten er giftige for mange pattedyr, og også for mennesker. Det er særlig de giftige pyrrolizidin-alkaloidene som er skumle, da det er vist at de kan være leverskadelige og dessuten kreftfremkallende. Giftvirkningen er kumulativ og doseavhengig. Hvis urten overhode skal anvendes innvortes, må det bare være i små doser og i korte perioder. Det tryggeste er imidlertid totalt å unngå innvortes bruk av åkersvineblom.

 

Flere bilder av åkersvineblom
LITTERATUR
Barker, Julian: The Medicinal Flora of Britain & Northwestern Europe.  Kent, Winter Press 2001.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Hatfield, Gabrielle: Hatfield's Herbal.  London, Allen Lane 2007.
Lindman, C. A. M.: Nordens Flora 9.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag 1977.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Lockie, Andrew: Homeopati.  Oslo, N. W. Damm & Søn AS 2002.
Nielsen, Harald: Läkeväxter förr och nu.  Bokförlaget Forum AB 1978.
Reader's Digest: Magic and Medicine of Plants.  Reader's Digest 1986.
Ryvarden, Leif (fagredaktrør): Norges planter 4.  Oslo. J.W. Cappelens Forlag AS 1994.
Stuart, Malcolm: The Encyclopedia of Herbs and Herbalism.  London, Orbis Publishing 1979.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.  Essex, Saffron Walden 2003.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 28.09.2016