Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > SÅPEURT  

SÅPEURT
Saponaria officinalis
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Saponaria officinalis L.
Lychnis saponaria Jessen 
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Såpnejlika, Vanlig såpnejlika, Tvålnejlika, Såpegräs, Såpört, Tvålört, Tvålgräs, Studenter, Vanlig studenternejlika.
DANSK:  Sæbeurt, Læge-sæbeurt, Vaskeurt.
ISLANDSK:  Þvottajurt.
FINSK:  Rohtosuopayrtti, Suopayrtti.
ENGELSK:  Soapwort, Soapweed, Bouncing bet, Fuller's herb, Lady's washbowl, Latherwort.
TYSK:  Echtes Seifenkraut, Gewöhnliches Seifenkraut, Gemeines Seifenkraut, Speichelwurz, Waschkraut.
FRANSK:  Saponaire, Saponaire savonière.
SPANSK:  Hierba Jabonera, Saponaria, Hierba lanaria.
 
FAMILIE
Nellikfamilien (Caryophyllaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av såpeurt
Såpeurt avbildet på frimerker

BOTANISK BESKRIVELSE

Såpeurt er en flerårig plante som blir opptil 70 cm høy. Den har en krypende og rikt forgreinet rotstokk som gjør at plantene gjerne vokser i store bestand. De opprette og noe forgreinede stenglene er ofte litt rødlige, snaue eller noe håret, og er oppsvulmet ved leddene. De motsatte, spisse bladene har eggrund eller elliptisk form og tre buete nerver. Såpeurt blomstrer fra juli til september, og blomstene er samlet i toppstilte knipper. De er ca. 3 cm i diameter og har et lillafarget, rørformet beger og fem hvite til lyserøde kronblad. Ofte dyrkes former av såpeurt med fylte blomster. Frukten er en avlang kapsel med tallrike frø. Blomstene dufter behagelig, særlig om kvelden. Både rotstokken og de overjordiske delene av urten smaker bittert og skarpt.

 
UTBREDELSE

Såpeurt er opprinnelig viltvoksende i Sør- og Mellom-Europa, Lilleasia og Vest-Sibir. Arten er imidlertid innført som hageplante i Nord-Amerika og mange andre land, og der har plantene gjerne naturalisert seg. I Norge er såpeurt ikke opprinnelig viltvoksende, men har i lange tider vært dyrket som hageplante. Fra hager har den forvillet seg, og kan finnes på avfallsplasser, langs veier og elver på Østlandet og langs kysten til Rogaland. Da planten er tørketålende og gjerne vokser på sandholdig jord, kan den spre seg som et ugras. Såpeurt dyrkes kommersielt hovedsakelig i Kina, Iran og Tyrkia.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Saponariae rubrae radix: Tørkede røtter og jordstengler (rhizomer) av såpeurt. Drogen mangler lukt, men har en rivende smak. Rotstokkene av 2-3 år gamle planter samles inn tidlig på våren eller om høsten og tørkes ved 40-50 °C. De overjordiske delene av planten har lignende, men svakere medisinsk virkning.

Såpeurt er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt.

 
INNHOLDSSTOFFER

Rotstokkene av såpeurt inneholder saponiner (opptil 5 %), flavonoider, sukkerstoffer, harpiks, vitamin C og små mengder eterisk olje.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Slimløsende, urindrivende, mildt avførende, svettedrivende, leverstimulerende, galleproduserende og galledrivende.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Innvortes ved stor slimproduksjon i luftveiene, halskatarr, hoste, bronkitt, astma, forstoppelse, gallebesvær og revmatisme. Utvortes til bad ved hudsykdommer som kløe, skabb, psoriasis, eksem, soppinfeksjoner, byller og akne.
 
OMTALE AV SÅPEURT

Bruk av såpeurt i eldre tider

I middelalderen ble såpeurten brukt mot syfilis og til å stilne øresus og lindre smerter i brystet. Den engelske urtelegen Culpeper skrev i 1653 at såpeurt var en absolutt kur mot syfilis. Bruken av urten til behandling av symptomene ved syfilis og andre veneriske sykdommer ble i 1931 også anbefalt av Mrs. Grieve i “A Modern Herbal”, særlig når behandling med kvikksølv (som var standard kur mot kjønnssykdommer i nærmere 400 år) ikke hadde virket. Såpeurt kom trolig til Norge med munkene, og ble dyrket i klosterhagene.

Såpeurtens medisinske egenskaper

Rotstokkene av 2-3 år gamle planter av såpeurt brukes medisinsk. Saponinene i rotstokkene virker mildt irriterende på åndedretts- og fordøyelsessystemet, og gjør at te laget av urten har slimløsende, urindrivende, svettedrivende og avførende egenskaper. I urtemedisinen har man brukt et avkok av såpeurt som et slimløsende middel ved hoste, bronkitt og betennelser i de øvre luftveiene. Irritasjonen som urten forårsaker i slimhinnene i fordøyelseskanalen, stimulerer på en reflektorisk måte væskesekresjonen i bronkiene. Siden urten også stimulerer produksjonen og utskillingen av galle fra lever og galleblære, har såpeurt også vært brukt ved forstoppelse og problemer knyttet til gallen. F.eks. anbefalte den hollandske legen Boerhave (1668-1738) såpeurt mot gulsott. Urten har i tillegg vært brukt mot revmatiske smerter. Men siden saponinene i såpeurt er giftige og kan føre til irritasjon av fordøyelsessystemet og hemolyse (oppløsning av røde blodlegemer) hvis de tas opp i blodet, brukes urten i våre dager sjelden innvortes.

Utvortes kan et avkok av fint oppskårne rotstokker, eller en ekstrakt laget av de friske overjordiske delene av plantene, brukes som vaskevann eller tilsetning til badevannet ved ulike hudplager, som kløe, skabb, psoriasis, eksem, byller og akner, og som munnskyllevann ved soppinfeksjoner i munnen.

Bruk av såpeurt som vaskemiddel

Det norske navnet såpeurt, det engelske soap-wort, det tyske Seifenkraut og det vitenskapelige slektsnavnet Saponaria viser alle at denne planten har vært brukt som vaskemiddel. Hvis man lar tørket og knust rotstokk (eller blad) koke en halv times tid i vann, får man en skummende, såpelignende oppløsning som kan brukes til vask. Det er saponinene i urten som gjør at vannets overflatespenning senkes og det dannes skum. På grunn av den mildt rengjørende virkningen, har såpeurt helt fram til nyere tid vært anvendt som vaskemiddel på museer til rengjøring av skjøre og ømfintlige tekstiler som ikke tåler sterke kjemiske vaskemidler.

Anvendelse og dosering av såpeurt

Et uttrekk av såpeurt for innvortes bruk kan lages ved å la to teskjeer av den tørkede, findelte rotstokken få trekke med et glass kaldt vann over natten. Det avsilte uttrekket inntas i løpet av dagen. Alternativt bruker man én teskje tørket urt per kopp kokende vann, og lar teen trekke til den er helt avkjølt. Ved innvortes bruk bør daglig dose av såpeurt ikke overstige 1,5 g tørket rotstokk. Til utvortes bruk som vask ved hudproblemer, lages vanligvis et avkok av planten, og her er ikke doseringen så nøye.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Såpeurt er farlig å innta i store doser eller over lang tid, da saponinene kan forårsake hemolyse, og kan gi alvorlige irritasjoner av fordøyelsessystemet med kramper, kvalme, oppkast og diaré. Urten må behandles på en spesiell måte for trygt å kunne anvendes innvortes, og slik bruk bør derfor bare skje under medisinsk tilsyn.

Såpeurt er potensielt giftig, men da saponinene bare i liten grad tas opp i kroppen, opptrer forgiftninger hos mennesker relativt sjelden. Planten kan imidlertid utgjøre en fare for beitende husdyr. Forgiftninger ytrer seg mest som lokal irritasjon av slimhinnene i mage og tarm, da innholdsstoffet saporubrin kan virke etsende på disse slimhinnene. Oppløsninger med såpeurt kan ellers virke irriterende på øynene og huden, så urten må brukes med forsiktighet også utvortes.

 

Flere bilder av såpeurt
LITTERATUR
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Bremness, Lesley: Urter.  Oslo, N.W. Damm & Søn / Teknologisk Forlag 1995.
Bruun, Erik & Budde Christensen: Klassiske legeplanter.  Oslo, Aschehoug 1998.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Duke, James A.: Det Grønne Apotek.  Aschehoug Dansk Forlag A/S 1998.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Garland, Sarah: Hjemmets store bok om Helseplanter, Urter og Krydder.  Hjemmets bokforlag 1980.
Hlava, B.; F. Pospisil & F. Stary: Plantekosmetik.  Forlaget Lina 1987.
Hoppe, Elisabeth: Dyrking og bruk av urter.  Oslo, Mortensen 1992.
Jonsson, Sune & Stina Jonsson: Villblomster. Markens urter i bilder og tekst.  Oslo, Teknologisk Forlag 1980.
Lindemark, Otto: Giftige blomsterplanter.  Oslo, Grøndahl & Søns Forlag 1972.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Mabey, Richard: Politikens bog om helbredende urter.  Politikens Forlag 1989.
Nielsen, Harald: Planter i folkemedisinen.  Oslo, J. W. Cappelens Forlag A/S 1977.
Nielsen, Harald: Läkeväxter förr och nu.  Bokförlaget Forum AB 1978.
Olesen, Anemette: Danske klosterurter.  Aschehoug Dansk Forlag A/S 2001.
Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera Nicová: The Healing Powers of Nature. Leicester, Blitz Editions 1998.
Skenderi, Gazmend: Herbal Vade Mecum. 800 Herbs, Spices, Essential Oils, Lipids Etc. Constituents, Properities, Uses, and Caution.  Rutherford, New Jersey, Herbacy Press 2003.
Stuart, Malcolm: The Encyclopedia of Herbs and Herbalism.  London, Orbis Publishing 1979.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World.  Portland, Oregon, Timber Press 2004.
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 26.09.2016