Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > KRAPP  

KRAPP
Rubia tinctorum
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Rubia tinctorum L.
Rubia tinctoria Salisb.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Krapp.
DANSK:  Krap.
FINSK:  Värimatara, Krappi.
ENGELSK:  Dyer's madder, Madder, Ground-madder, Wild madder, Indian madder, Robbia.
TYSK:  Krapp, Färberkrapp, Färberröte.
FRANSK:  Garance, Garance des teinturiers, Garance voyageuse.
SPANSK:  Rubia.
 
FAMILIE
Maurefamilien (Rubiaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av krapp

BOTANISK BESKRIVELSE

Krapp er en flerårig, klatrende urt med en rødbrun, kjøttfull, krypende og rikt forgreinet rotstokk. Røttene er trådformede, røde av farge, opptil 60 cm lange og ½-1 cm i diameter. De sprer seg utover like under jordoverflaten og kan sende opp nye overjordiske skudd et godt stykke unna morplanten. Plantens stengler kan bli opptil 2 m lange, men når krapp dyrkes i Norge blir plantene sjelden mer enn 60-90 cm høye. På de firkantete, taggete stenglene sitter det 4-6 blad i stjernelignende kranser. Bladene er inntil 8 cm lange, stive, lansettformede og eviggrønne, og er utstyrt med tagger langs kantene og på undersiden, noe som hjelper planten når den klatrer i andre planter. I greinspissene sitter det knipper med små, skaftete, gulgrønne eller gulhvite, stjerneformede blomster med fem kronblad. Blomstringen skjer i juni-august. Frukten er et rundt, rødt eller purpursvart bær.

 
UTBREDELSE OG DYRKING

Krapp er opprinnelig hjemmehørende i Sørøst-Europa, Vest-Asia og Nord-Afrika, men ble tidlig introdusert til de midtre og nordvestlige delene av Europa, og har der naturalisert seg på mange steder. Dette er en gammel kulturplante som i sin tid ble dyrket i stor stil i Sør- og Vest-Europa. I tidligere tider ble det også dyrket krapp i Norden. Fremdeles dyrkes det en del krapp i Øst-Europa, Asia og Nord-Amerika, men i vår tid mer som medisinplante enn som fargeplante.

Planten trives i en veldrenert jord på et voksested i full sol eller halvskygge, og den er rimelig frostherdig. Hvis jorda er kalkholdig, gir plantene mer fargestoff og dermed dypere kulører ved farging. Krapp formeres med frø som sås om våren eller høsten, eller ved at man deler plantens krypende røtter. Frø som har vært lagret kan trenge lang tid før de spirer.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Krapp har primært vært brukt til plantefarging, men urten kan også brukes medisinsk. Det er de rødfargede rotstokkene og røttene (Rubiae tinctorum radix) som er den mest anvendbare delen av planten, men en sjelden gang brukes også bladene. Røttene graves opp om høsten etter at de overjordiske delene av planten har visnet. Vanligvis høstes røttene fra planter som er minst tre år gamle, da gamle planter inneholder mest fargestoff. Det ytterste mørke laget skrelles av før røttene tørkes og males opp. Røttene forblir røde også etter at de er tørket, og de får kraftigere farge ved lagring. De overjordiske delene av planten kan brukes som dyrefôr.

Hvis krapp skal brukes som medisin, er planten i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som reseptpliktig legemiddel, og har derfor omsetningsrestriksjoner. Man kan imidlertid få kjøpt tørkede krapprøtter til plantefarging.
 
INNHOLDSSTOFFER

Hovedinnholdsstoffene i krapprøtter er antrakinonglykosider (ruberythinsyre som spaltes til alizarin, lucidin, pseudopurpurin, xanthopurpurin, purpurin og rubiadin). Videre finnes et iridoid (asperulosid), organiske syrer, garvestoffer, flere mineralsalter (bl.a. kalsium), pektin og sukkerstoffer. Den medisinske virkningen er hovedsakelig knyttet til glykosidene. Hvis man medisinerer med krapp over lang tid, blir både urin og spytt rødfarget. Fargestoffet lagres også i benvev, som blir rødfarget. Det er det røde fargestoffet purpurin som har denne effekten. Alizarin er det mest interessante fargestoffet. Dette forekommer i oransjerøde krystaller som er nærmest uløselige i vann, men lett løselige i alkohol, eter, fete olje og alkaliske løsninger. Oppløst i alkohol og vann får man en rosa farge, oppløst i eter en gyllengul farge, og i alkaliske løsningsmidler en fiolett eller blå farge når løsningen er konsentrert, men rødfiolett når den er fortynnet. Pseudopurpurin gir en oransje farge og xanthopurpurin gir gult.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Krapp kan både løse opp nyresteiner og forebygge dannelsen av nye. Videre virker urten urindrivende, avførende, krampeløsende, galledrivende, livmorstimulerende, menstruasjonsdrivende, antiseptisk og sårhelende. Krapp har i uminnelige tider vært kilde for rødfarger til plantefarging.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Nyrestein, blærestein, gallestein, gulsott, vatersott, uteblitt menstruasjon, forstoppelse, sår og isjias.

 
OMTALE AV KRAPP

Litt om navnet på planten

Det latinske plantenavnet Rubia tinctorum er avledet av ruber = rød, og tinctorum = å farge. Artsepitetet tinctorum er svært vanlig brukt på fargeplanter. Det er plantens krumme torner, som i Nederland kalles "krap", som man mener er opphavet til det norske navnet krapp.

Medisinsk anvendelse av krapp i eldre tider

Hippokrates (ca. 460-377 f.Kr.) anvendte krapp som et slimløsende middel og mot forskjellige kvinnesykdommer. Dessuten ble urten brukt som et astringerende (sammentrekkende) og urindrivende middel, samt mot tuberkuløse hudlidelser. Lenge var krapp også et middel mot blodmangel, en anvendelse som sikkert kom av plantens røde farge (jfr. signaturlæren). Plinius (23-79 e.Kr.) anvendte krapp som en kur mot gulsott. Planten er nevnt i Salernoskolens skrifter, og man kan finne den flere steder i en engelsk urte- og legebok fra siste halvdel av 1000-tallet. Til Holland kom krapp i første halvdel av 1500-tallet, og på midten av 1600-tallet beretter Culpeper at krapp ble dyrket på mange steder i England. Roten av krapp ble mye brukt som legemiddel helt opp til 1900-tallet.

Middel mot nyrestein

Krapprot har vært brukt som pulver eller i form at et uttrekk ved nyre- og blæreforstyrrelser, og det blir sagt at den har en betydelig evne til å løse opp nyre- og blæresteiner. Kliniske rapporter fastslår at man har oppnådd positive resultater når steinene besto av en blanding av fosfater og karbonater. Oksalatkrystaller synes ikke å respondere like bra, og det er heller ikke så merkelig, da slike steiner generelt er langt vanskeligere å behandle medisinsk. Vær oppmerksom på at plantens røde pigment vil farge urinen rød, et forhold pasienter bør opplyses om slik at de ikke tror rødfargen skyldes blod. I tillegg til å løse opp nyre- og blæresteiner, vil en krampeløsende virkning på urinlederne bidra til at restene av steinene lettere kan passere.

Det sies at krapp også virker forebyggende mot steindannelser. Dette mener man skjer ved at ruberythinsyren danner forbindelser med kalsium- og magnesium-ioner, og dermed senker konsentrasjonen av disse i urinen.

Annen medisinsk bruk av krapp

Bortsett fra som middel mot nyrestein, brukes krapp lite i våre dagers urtemedisin. Det påstås imidlertid at urten kan være effektiv til behandling av uteblitt menstruasjon og vatersott. I gamle urtebøker beskrives og fremheves også den gode evnen som krapp har til å rense lever og galle, samt å bekjempe gulsott. Virkningen av krapp på lever og galle kan imidlertid forsterkes hvis krapp brukes sammen med andre urter. Alfred Vogel skriver i sin bok Leveren som sundhedsregulator at krapprot får større virkning når den kombineres med tungras (Polygonum aviculare) og gulmaure (Galium verum). Et kombinasjonsprodukt av disse tre urtene ble kalt Polygorubia, og var et kraftig virkende middel til rensing av lever og galle. Ved regelmessig inntak motvirket det også dannelse av gallestein. Med en Polygorubia-kur kunne man ifølge Vogel oppnå svært fine resultater. Det er tvilsomt om dette produktet lenger finnes i handelen, men har man tilgang til urtene kan man jo lage en blanding av dem selv.

Vær imidlertid oppmerksom på at stoffer i krapp, særlig lucidin, er funnet å ha en genotoksisk og mutagen virkning, og i mange land er krapp derfor ikke lenger brukt i urtemedisinen. Stoffet purpurin virker imidlertid antimutagent. Mens krapprot fremdeles var i bruk som medisin, var anbefalt dosering 1-2 g av den tørkede og findelte roten tilberedt som te med 1 kopp kokende vann, og denne mengden kunne inntas 3-4 ganger daglig.

Urtete av blad og stengler av krapp kan brukes til å behandle forstoppelse. Et slikt uttrekk har dessuten en antiseptisk virkning. Krapp har ellers vært brukt utvortes som sårhelende middel og som omslag ved isjias. I homeopatien kan en tinktur av friske krapprøtter brukes ved uteblitt menstruasjon, forstyrrelser i milten og ulike andre plager. Bladene og stenglene til krapp er utstyrt med harde tagger, og urten har derfor vært anvendt til pussing av metall.

Krapp som fargeplante

Krapp er en eldgammel kulturplante og har i flere tusen år blitt brukt til plantefarging. Røde farger har alltid vært ettertraktet til farging av stoffer. Benediktinermunkene spredte krapp til egnede dyrkingsområder i Europa, godt hjulpet av Karl den Stores ”Capitulare des Villes”, som i 812 hadde den med blant de 90 plantene som keiseren påbød skulle plantes i hans store rike. Etterspørselen etter krapp økte eksplosivt da den franske kongen Louis Philip (1830-1848) kom med påbud om at de franske soldatene skulle ha røde bukser. I 1868 lyktes det tyskerne Grübe og Liebermann å framstille fargestoffet alizarin syntetisk av steinkulltjære, og bruken av krapp avtok deretter raskt. Krapprødt brukes imidlertid fremdeles i malerfarger.

Både røtter og blad av krapp gir røde farger, men det er nesten bare røttene som anvendes i plantefarging. Krapprot inneholder to hovedfargestoffer, purpurin som gir en klar og varm rød farge, og alizarin som gir en gulrød farge. Hvis man holder en fargetemperatur på 60-70 °C, utløses bare det ene fargestoffet og man får en livlig og varm rødfarge. Hvis man farger ved 90-95 °C, blir fargen mørkere og mer brunrød. Hvilke farger man får, avhenger også av hva man bruker som beisemiddel. Krapp gir en kraftig oransje farge når tekstiler eller lær blir beiset med tinn, gulrotrød farge ved beising med alun, og beiset med krom gir den en rødbrun farge.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Med bakgrunn i dyreforsøk, har man funnet at anthranoidene i krapp (særlig stoffet lucidin) kan virke mutagent og kreftfremkallende. Hvorvidt disse stoffene er skadelige når de forekommer i helplantepreparater av krapp, har jeg ikke funnet opplysninger om. Men med bakgrunn i innholdet av disse "giftige" stoffene, er krapp ikke lenger i bruk i urtemedisinen og omsetning av urten til medisinsk bruk er i mange land ikke tillatt.

 

Flere bilder av krapp
LITTERATUR
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Bremness, Lesley: Den store urteboken.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag A/S 1990.
Bremness, Lesley: Urter.  Oslo, N.W. Damm & Søn / Teknologisk Forlag 1995.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Garland, Sarah: Hjemmets store bok om Helseplanter, Urter og Krydder.  Hjemmets bokforlag 1980.
Gruenwald, Joerg et al.: PDR for Herbal Medicines. Fourth Edition.  Montvale, New Jersey, Thomson Healthcare Inc. 2007.
Haukeland, Esther: Innføring i plantefarging.  Oslo, J.W. Cappelens Forlag 1982.
Nielsen, Harald: Läkeväxter förr och nu.  Bokförlaget Forum AB 1978.
Nielsen, Harald: Eksotiske Lægeplanter og Trolddomsurter.  København, Politikens Forlag A/S 1980.
Skenderi, Gazmend: Herbal Vade Mecum. 800 Herbs, Spices, Essential Oils, Lipids Etc. Constituents, Properities, Uses, and Caution.  Rutherford, New Jersey, Herbacy Press 2003.
Stuart, Malcolm: The Encyclopedia of Herbs and Herbalism.  London, Orbis Publishing 1979.
Vasshaug, Jørgen: Nyttevekster i farger.  Oslo, Aschehoug & Co. 1957.
Vogel, Alfred: Leveren som sundhedsregulator. Teufen, Verlag A. Vogel 1983.
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.
Weiss, Rudolf Fritz: Herbal Medicine.  Göteborg, AB Arcanum 1988.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.  Essex, Saffron Walden 2003.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 13.10.2016