Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > GEITVED  

GEITVED
Rhamnus catharticus
 
ANDRE NORSKE NAVN
Geitbark, jutulbærtorn, trollbær, trollved.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Rhamnus catharticus L.
Rhamnus cathartica L.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Getapel, Vägtorn.
DANSK:  Vrietorn, Korsved.
FINSK:  Orapaatsama.
ENGELSK:  Buckthorn, Purging buckthorn, Common buckthorn, European buckthorn, Hart's thorn.
TYSK:  Echter Kreuzdorn, Kreuzdorn, Purgier-Kreuzdorn.
FRANSK:  Nerprun purgatif.
SPANSK:  Espino cerval.
 
FAMILIE
Trollheggfamilien (Rhamnaceae). 
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av geitved

BOTANISK BESKRIVELSE

Geitved er en 2-4 m høy, bladfellende busk eller lite tre (kan bli opptil 7 m høyt) med en kraftig og ofte kroket stamme og korte, tykke og stive greiner. Greinene består av lysegrå langskudd der greinspissene er omdannet til kvasse torner, og knudrete kortskudd som ender i en knopp. Vinterknoppene har mørke knoppskjell. I barken er det hvite trevler som minner om geitragg. De blanke bladene er 3-7 cm lange, ovale og lette å kjenne igjen på den sagtannete kanten og de tydelige bueformede nervene. Geitved blomstrer i mai-juni og plantene er særbu, dvs. at de har hann- og hunnblomster på forskjellige trær. Blomstene er gulgrønne, 4 mm brede og sitter enkeltvis eller i tette halvskjermer på eldre greiner. Frukten er en 6-8 mm stor steinfrukt med bitter smak og ekkel lukt. Den er først grønn, men blir som modne skinnende svart, med grønt fruktkjøtt som inneholder 3-4 frø. Den nærstående arten trollhegg (Frangula alnus) skilles fra geitved gjennom å ha blad uten tenner i kanten, tokjønnete femtallsblomster og greiner uten torner.

 
UTBREDELSE

Geitved er hjemmehørende i nesten hele Europa, Nord-Afrika og Vest-Asia, og er innført og naturalisert i Nord-Amerika. I Norge har geitved en sørøstlig utbredelse og finnes spredt på Østlandet og langs Sørlandskysten, i tillegg til at planten er naturalisert på noen steder rundt Trondheimsfjorden. Geitved vokser helst på solåpne, tørre og steinete steder i skog, skogbryn, kratt og hager, og planten foretrekker kalkholdig jord.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Rhamni cathartici fructus: Tørkete frukter av geitved. Bark av geitved blir brukt i mindre grad. Frukter høstes i september-oktober fra viltvoksende planter, særlig i det tidligere Sovjetunionen. Fruktene kan brukes som avføringsmiddel i ulike preparater, enten som avkok, ekstrakt, juice eller sirup. Bark samles fra unge greiner om våren og tørkes ved temperaturer opp til 40 °C. Geitvedbark har svakere avførende egenskaper enn bark av trollhegg (Frangula alnus), men må på samme måte som trollheggbark lagres i minst 1 år før den kan anvendes.

Rhamnus-arter er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som legemiddel og har omsetningsrestriksjoner.

 
INNHOLDSSTOFFER

Frukter av geitved inneholder 2-7 % antrakinonglykosider (inkl. franguliner og glucofranguliner), 1-2 % flavonoider (inkl. catharticin og xanthorhamnin), 3-4 % garvestoffer, anthocyaniner, pektin, sukker, ravsyre og vitamin C. I umodne frukter finnes også saponiner.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Geitved er en bitter, avkjølende og kraftig avførende (purgativ) urt. Den renser ut giftstoffer fra vevet og har en urindrivende effekt.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Geitved brukes i første rekke ved forstoppelse. Folkemedisinsk har urten også vært anvendt ved hudsykdommer, ødemer, gikt og innvollsparasitter.

 
OMTALE AV GEITVED

Tradisjoner knyttet til geitved

Bruk av geitved som medisinplante finnes omtalt allerede i oldtidens Hellas. I folketradisjonen trodde man at planten beskyttet mot demoner og hekser. I folkemedisinen anbefalte man en te av bærene som et rensende middel. Henrik Harpestreng skrev at geitved kunne brukes mot blemmer i munnen, magesmerter og helvetesild. Saften av fruktene skulle kunne drikkes mot nyrestein. 

Det norske navnet geitved skal komme av de hvite basttrevlene som kommer til syne når man skraper i barken eller brekker en grein, og disse fibrene kan minne om geitragg. Geitved er også kjent som "treet som Fanden flådde geita under". Dette baserer seg på et sagn som forteller at Fanden forsøkte å flå ei geit under treet, men da han ikke fikk det til, ble han så sint at han rev geita i fillebiter, og det skal være restene av geitas ragg som fremdeles sitter i barken. Geitved kunne fungere som beskyttelse mot underjordiske og andre onde makter. Med selepinner av geitved behøvde man ikke være redd om man trengte å kjøre hest i mørket, og med en kvist av geitved i skoen gikk man seg ikke bort.

Geitved som avføringsmiddel

Det vitenskapelige artsnavnet på geitved, catharticus, betyr renselsesmiddel eller avføringsmiddel og viser til det viktigste anvendelsesområdet for planten. Geitved inneholder antrakinonglykosider, tilsvarende de som finnes i bark av trollhegg (Frangula alnus). Av geitved er det primært friske eller tørkete frukter som anvendes som avføringsmiddel, mens barken bare i liten grad blir brukt. Geitvedfrukter kan brukes som avføringsmiddel ved kronisk forstoppelse og når det er behov for at avføringen skal være bløt, f.eks. ved hemoroider, rifter i endetarmen og smertefulle operasjonssår. Effekten oppnås ved at tarminnholdet øker i volum og blir mer flytende, samtidig som peristaltikken i tarmene styrkes.

Folkemedisinsk anvendelse av bærene har bygd på at urten også har urindrivende og «blodrensende» egenskaper, og de har derfor vært brukt mot vatersott (ødemer), gikt og hudutslett.

Anvendelse og dosering av geitved

Te av geitved er et avføringsmiddel som må brukes med forsiktighet, og helst bare i samråd med en erfaren terapeut. Det varierer fra person til person hvor stor dose man må innta for å oppnå ønsket effekt, så ved dosering kan litt utprøving være nødvendig, men husk at man aldri må innta mer enn 5 g tørkede frukter daglig. Man kan starte med å bruke 1 teskje knuste frukter til en stor kopp vann som bringes til kokepunktet og så får trekke i 10-15 minutter før fruktene siles fra. Ikke drikk mer enn 1 kopp av denne teen daglig.

Geitvedfrukter som avføringsmiddel brukes svært lite i våre dager, noe som skyldes at den kraftige virkningen er vanskelig å kontrollere og en dose som bare er litt for stor kan gi oppkast og kraftige smerter i bukregionen. En sirup som lages med geitvedfrukter har vært en del brukt som avføringsmiddel i veterinærmedisinen, da som oftest i doser på 2-4 ml.

Annen anvendelse av geitved

Geitved har vært brukt til plantefarging. Barken og fruktene gir gule og røde farger som tidligere ble brukt til å farge bl.a. papir og kart. Av den utpressete fruktsaften lagde man dessuten et grønt fargestoff som ble kalt "saftgrønt". Veden i stammer av geitved er hard og seig, den har gulaktig splintved og en rødgul kjerneved, og kan brukes til finere snekkerarbeider.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Inntak av store doser med frukter kan irritere slimhinnene i fordøyelseskanalen slik at det kan oppstå blødninger, og så lite som 20 frukter kan gi forgiftningssymptomer. Forgiftning kan gi symptomer som svimmelhet, brekninger, diaré, irritasjon av nyrene, kraftig tørst og tørrhet i munn og svelg. I alvorlige tilfeller inntreffer døden på grunn av krampe. Hvis man har fått i seg store mengder geitvedfrukter eller bark, bør man oppsøke lege eller sykehus. Forgiftninger av geitvedfrukter har forekommet hos barn etter at de har spist umodne frukter.

Anvendelse av geitved er kontraindikert ved tarmslyng, betennelser i tarmene (blindtarmbetennelse, kolitt, Crohns sykdom), buksmerter av ukjent årsak og under graviditet og amming. Urten må ikke gis til barn under 12 år. Bruk av geitved som avføringsmiddel i mer enn 10 dager sammenhengende kan føre til at det blir ubalanse i mengde mineraler i kroppen.

Frisk bark av geitved må aldri brukes, og på samme måte som med trollheggbark må tørket bark må ha vært lagret i minst 1 år før den kan anvendes.

 

Flere bilder av geitved
LITTERATUR
Allen, David E. & Gabrielle Hatfield: Medicinal Plants in Folk Tradition. An Ethnobotany of Britain & Ireland.  Portland / Cambridge, Timber Press 2004.
Atkins, Rosie, et al.: Herbs. The Essential Guide for a Modern World.  London, Rodale International Ltd. 2006.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Faarlund, Thorbjørn og Horst Altmann: Naturguide, Giftige planter og dyr.  NKS-Forlaget 1981.
Grey-Wilson, Christopher og Marjorie Blamey: Teknologisk Forlags Store Illustrerte Flora for Norge og Nord-Europa.  Oslo, N.W. Damm & Søn a.s - Teknologisk Forlag 1992.
Gruenwald, Joerg, et al.: PDR for Herbal Medicines. Fourth Edition.  Montvale, New Jersey, Thomson Healthcare Inc. 2007.
Hensel, Wolfgang: Medicinal Plants of Britain and Europe.  London, A&C Black Publishers Ltd. 2008.
Karalliedde, Lakshman & Indika Gawarammane: Traditional Herbal Medicines, a guide to their safer use.  London, Hammersmith Press Ltd. 2008.
Lid, Johannes og Dagny Tande Lid: Norsk flora. 7. utgåva ved Reidar Elven.  Oslo, Det Norske Samlaget 2005.
Lindemark, Otto: Giftige blomsterplanter.  Oslo, Grøndahl & Søns Forlag 1972.
Lindman, C. A. M.: Nordens Flora 6.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag 1977.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Mossberg, Bo & Lennart Stenberg: Gyldendals store nordiske flora.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag AS 2007.
Nielsen, Harald: Läkeväxter förr och nu.  Bokförlaget Forum AB 1978.
Nielsen, Harald: Giftplanter.  Oslo, J.W. Cappelens Forlag 1979.
Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera Nicová: The Healing Powers of Nature. Leicester, Blitz Editions 1998.
Skard, Olav: Trær, røtter i kulturhistorien.  Oslo, Landbruksforlaget 2002.
Skenderi, Gazmend: Herbal Vade Mecum. 800 Herbs, Spices, Essential Oils, Lipids Etc. Constituents, Properities, Uses, and Caution.  Rutherford, New Jersey, Herbacy Press 2003.
Stuart, Malcolm: The Encyclopedia of Herbs and Herbalism.  London, Orbis Publishing 1979.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World.  Portland, Oregon, Timber Press 2004.
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.
Weiss, Rudolf Fritz: Herbal Medicine.  Göteborg, AB Arcanum 1988.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.  Essex, Saffron Walden 2003.
Wood, Matthew: The Earthwise Herbal.  Berkeley, California, North Atlantic Books 2008.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 27.05.2015