Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > HEGG  

HEGG
Prunus padus
 
ANDRE NORSKE NAVN
Haigg, hegd, heigg, hægg.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Prunus padus L.
Cerasus padus (L.) Delarbre
Padus racemosa (Lam.)
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SAMISK:  Duobma.
SVENSK:  Hägg, Vanlig hägg.
DANSK:  Hæg, Almindelig Hæg, Majtræ.
ISLANDSK:  Heggur.
FINSK:  Tuomi.
ENGELSK:  Bird cherry, European bird cherry, Hackberry, Hog berry.
TYSK:  Traubenkirsche, Echte Traubenkirsche, Gewöhnliche Traubenkirsche, Ahl-Kirsche.
FRANSK:  Cerisier à grappes, Merisier à grappes.
SPANSK:  Ciruelo de Bahama.
 
FAMILIE
Rosefamilien (Rosaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av hegg
Hegg avbildet på frimerker

BOTANISK BESKRIVELSE

Hegg er et løvfellende tre som blir opptil 15 m høyt. Barken er glatt og mørkt gråbrun, greinene rødbrune. Bladene er 6-12 cm lange, elliptiske til ovale, tilspissede og sagtaggete, og med to kjertler øverst på stilken. Bladoversiden er matt mørkegrønn og lett rynket, undersiden er blågrønn. Hegg har hengende klaser med hvite eller av og til svakt rødlige blomster (mai-juni). Frukten er en steinfrukt som blir blank og svart når den er moden. Alle delene av treet lukter ubehagelig og smaker bittert, og heggebær har en skarp og snerpende smak.

 
UTBREDELSE
Hegg er utbredt i Europa sørover til Nord-Spania og Italia, østover til Lilleasia, Kaukasus, det nordlige Asia, Nord-Kina, Korea og Kamtsjatka. I Norge vokser hegg vilt over hele landet (unntatt aller lengst nordøst), og kan i fjellet finnes opp til 1260 moh.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Mange deler av heggen har gjennom tidene blitt utnyttet til ulike formål. Som medisin var det primært barken som ble brukt, i tillegg til harpiksen som kommer fram når treet skades.

Hegg er ikke nevnt i Urtelisten fra Statens legemiddelverk, men andre Prunus-arter er klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt. Hegg har i våre dager liten medisinsk betydning.

 
INNHOLDSSTOFFER

Jeg har ikke funnet noen omfattende oversikt over innholdsstoffene i hegg. Vi vet imidlertid at hele planten inneholder blåsyreglykosider. Størst er innholdet i kjernen i steinfruktene, der glykosidet d-amygdalin finnes i mengder på 1,5 %. Dette stoffet brytes ned av enzymer og danner blåsyre. I barken forekommer opptil 1 % av blåsyreglykosidet isoamygdalin, i tillegg til garvestoffer og et gummistoff.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Barken virker astringerende, stoppende, antiseptisk, smertestillende, svettedrivende, urindrivende, febersenkende og beroligende. Det gummilignende stoffet som dannes når barken skades virker fuktighetsbevarende og sårhelende. Bærene ble regnet som blodrensende.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Hegg er lite brukt i våre dagers medisin, men i folkemedisinen er ulike deler av treet blitt brukt mot en rekke helseplager. Det er den folkemedisinske anvendelsen det vises til her: Brannsår, forstuinger, svulster, hevelser, beinbrudd, byller, utslett, leddgikt, gikt, revmatisme, infeksjoner, magesmerter, magekatarr, magesår, tarmkatarr, diaré, kardialgi (brystbrann), såre hender, sår som ikke vil gro, hoste, forkjølelser, sår hals, febertilstander, ormebitt, skabb, koldbrann, rakitt (engelsk syke), blodforgiftning. Bærene skulle være gode mot nyresykdommer og illebefinnende.

 
OMTALE AV HEGG

Innledning

Hegg er svært lite brukt i moderne urtemedisin, men det er knyttet mye folkemedisinsk tradisjon til treet. Det er hovedsakelig disse tradisjonene som er omtalt under, med tanker i bakhodet om at noe av dette også kan ha verdi i våre dager. Uansett er det viktig at anvendelser som i dag ofte kalles kjerringråd ikke blir glemt, men kanskje kan bli gjenstand for vitenskapelig etterprøving.

 

Bark av hegg som medisin

Mange deler av heggen ble i tidligere tider anvendt både til praktiske gjøremål og som medisin, men til medisinsk bruk var det primært barken av treet som ble benyttet. Det skyldes at barken har et relativt høyt innhold av garvestoffer, som bl.a. virker antiseptisk og astringerende (sammentrekkende) på kroppsvev. Den sammentrekkende virkningen gjør at barkdroger kunne brukes til behandling av sår. Uttrekk eller avkok (låg) av heggebark kunne hjelpe ved mange plager, fra mage- og tarmproblemer, diaré og kardialgi, til ormebitt, skabb, byller, utslett og sår av alle slag. Avkoket ble videre brukt til å stimulere svetting og urinutskillingen ved behandling av gikt og revmatisme. Utvortes ble det smurt på svulster, hevelser og beinbrudd.

Hvis heggebarken ble kokt i urin fra folk eller fe kunne den anvendes ved lidelser som forstuing av hender og føtter, koldbrann, rakitt og blodforgiftning. Man kunne produsere en salve ved å lage et sterkt avkok av heggebark som ble silt og avkjølt, og blandet med rømme eller usaltet smør, for så å bli kokt videre etterpå. Denne salven (som ble kalt heggesmilt eller heggesmult) ble brukt mot utslett, hevelser og forstuinger, men ble kanskje særlig anvendt på dyr som hadde skadet seg. En sårhelende salve kunne også lages ved å finhakke barken og blande den med fløte eller annet fett, eller man la kort og godt heggebark direkte på såret.

Hvis man skader stammen på et heggetre, kommer det ut en sårsaft som størkner til en søt gummi, som ofte kalles ”kvae”. Denne virker fuktighetsbevarende, og ble særlig i Nord-Norge brukt på såre hender og sår som ikke ville gro. Barn kunne bruke denne ”kvaen” som tyggegummi, og kokt i melk har den vært anvendt mot hoste. Alle Prunus-arter skiller ut et slikt kvaelignende stoff når de skades, og medisinsk anvendelse av dette stoffet fra andre arter (for eksempel søtkirsebær) har vært langt mer utbredt enn bruken av ”kvae” fra hegg.

Mange steder i landet ble heggebark brukt som magemedisin. Folk tygde både frisk og tørket bark mot magekatarr og magesår, eller de laget te av barken og drakk mot mageonde. Barken inneholder garvestoffer og vil dermed ha en stoppende effekt ved diaré.

Bær og blad av hegg i folkemedisin og overtro

Heggebær kunne tørkes, knuses og legges på brennevin. Dette ”helsebotbrennevinet” ble brukt ved bl.a. nyresykdommer og illebefinnende, og skulle virke blodrensende. Tørkede bær kunne knuses til pulver og gnis på svulster. Heggebærsaft skulle hjelpe mot forkjølelse og sår hals. Blad av hegg kunne brukes som omslag ved leddgikt, og blomstene var ingrediens i sårsalve. Et avkok av bladene kunne brukes ved mageplager, men forårsaket ofte forgiftninger.

Ved fra hegg var ofte med når det i gamle dager ble kokt låg av ”ni slag ved” til hjelp mot bl.a. utslett. Husdyr som hadde fått utøy ble vasket med heggelåg, og som vern mot lus kunne man henge en krans av flettede heggegreiner på husdyra.

Kvister av hegg kunne beskytte mot hekser, trolldom og tyver, og skulle til og med kunne avverge tordenvær. I fjøset ble det satt opp et kors laget av kvister av einer og hegg over hver ku.

Duftende heggeblomstring

Når heggen blomstrer, er våren fullmoden og sommeren kan begynne. Det finnes ikke andre trær i vår ville flora som kan fylle vårkvelden med slik velduft som hegg i full blomst. Aromaen er så sterk at den kjennes lang vei. Mens mange synes duften av hegg er behagelig, mener andre at lukten minner om kattepiss. Heggens duftstoffer er ikke begrenset til blomstene. Både blad, frukt, bark og ved har noe av den samme karakteristiske, litt bitre duften og smaken. Duften kommer av stoffene kumarin (som også fremkaller duften av nyslått høy) og amygdalin. Amygdalin er det samme stoffet som finnes i bitre mandler, og ellers i større eller mindre mengder i kjernen hos alle Prunus-arter.

Innholdsstoffet amygdalin

Bortsett fra bærenes fruktkjøtt, inneholder alle delene av heggen stoffet amygdalin. Amygdalinet spaltes av enzymer i kroppen til druesukker, benzaldehyd og blåsyre, men konsentrasjonen av blåsyre er så lav at det ikke regnes som farlig å anvende hegg. Den bitre blåsyresmaken gjør også at man ikke blir fristet til å spise store mengder heggebær. Både når bærene kokes og tørkes, brytes amygdalinet ned til ufarlige forbindelser. Fruktkjøttet er ikke giftig, og til tross for bærenes beske, bitre og snerpende smak, er de yndet som råstoff for vin og likør. Når bærene har vært frosset forsvinner mye av den snerpende og litt bitre smaken, og det kan derfor lønne seg å la bærene få en tur innom fryseboksen før de bearbeides.

Hegg som merkeplante

Hegg ble ofte plantet som tuntre, og utviklingen av treet gjennom året kunne gi signal om når ulike gjøremål kunne settes i gang. Når heggebladene begynte å sprette kunne sau og geit slippes ut på beite, og når blomstringen startet var det tid for å så havre og en del andre planter. Når heggeblomstene begynte å drysse, var tiden kommet for å sette poteter, og når bærene var modne, kunne kornet skjæres, men lite heggebær varslet om et dårlig kornår. Hvis bærene ble hengende lenge på treet, varslet det en sein vår.

Praktisk anvendelse av hegg

Veden av hegg er hard, seig og elastisk, og har en markert lukt som forsvinner ved tørking. Brennverdien er omtrent den samme som for bjørk. Treslaget var det mest brukte trevirket til rivetinder, men ble også brukt til andre trearbeider.

Heggen kunne brukes til å fordrive skadedyr som mus og rotter. For å holde jordrottene borte la folk små kvister av hegg i furene når de satte poteter om våren. Likedan kunne man beskytte hagen mot smågnagere ved å stikke heggekvister ned i jorden langs hagegjerdet. Heggekvister i kjelleren var et godt middel mot rotter, og heggeløv i kornet på låven holdt musene på avstand så lenge det luktet sterkt av greinene.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Jeg har ikke funnet noen konkrete advarsler mot å bruke hegg som medisinplante, men med tanke på at hele treet inneholder glykosidet d-amygdalin som omdannes til blåsyre, bør man være forsiktig med å innta store mengder av bær eller uttrekk av barken. Får man i seg for mye amygdalin kan det gi kvalme, tørrhet og en raspende følelse i halsen, oppkast, pustevansker, og i større doser også kramper. Forgiftninger med dødelig utgang er sjeldne, men har forekommet. Det er sikkert innholdet av dette giftstoffet som gjør at dyr som mus, rotter, geit og hest aldri rører verken bark eller bær av hegg.

 

Flere bilder av hegg
LITTERATUR
Bergmark, Matts: Læge-urter og urte-te. Om folkemedicinens lægeplanter.  København, Rosenkilde og Bagger 1965.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Holck, Per: Norsk Folkemedisin.  Oslo, J. W. Cappelens Forlag 1996.
Jonsson, Sune: Blomsterboken. Markens urter, lyng og trær.  Oslo, Teknologisk Forlag 1983.
Lindmann, C.A.M.: Nordens Flora, bind 5. Oslo. Gyldendal Norsk Forlag 1977.
Skard, Olav: Trær, røtter i kulturhistorien. Oslo, Landbruksforlaget 2002.
Stary, Frantisek & Zdenek Berger: Poisonous Plants.  Leicester, Magna Books 1995.
Ulltveit, Gudrun: Ville bær.  Oslo, Teknologisk Forlag 1995.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 29.11.2016