|
MARIANØKLEBLOM |
|
Primula veris |
| |
|
ANDRE NORSKE NAVN |
|
Maria nøklebånd, dvergnykkel, teblom, himmelsnykkel. |
| |
| VITENSKAPELIG NAVN
/ SYNONYMER |
| Primula veris
L. |
| Primula officinalis (L.) Hill. |
| |
| NAVN
PÅ ANDRE SPRÅK |
|
SVENSK: Gullviva, Gökblomma,
Himmelsnycklar, Jungfru Marie nycklar, Oxlägg, S:t Pärs nycklar, Sankt Pers nycklar. |
| DANSK: Hulkravet
kodriver, Jomfru Marias nøgleknippe, Peters hue. |
|
FINSK:
Kevätesikko. |
| ENGELSK: Cowslip, Cowslip
Primrose, Oxlip, Primrose, Paigles, Peagles, Fairy Cups, Herb Peter, Key
Flower, Key of Heaven, Mayflower, Our Lady's Keys, Palsywort, Petty
Mulleins, Yellow Star of Bethlehem. |
| TYSK: Echte Schlüsselblume, Duftende Schlüsselblume, Himmelschlüssel,
Primel, Schlüsselblume. Frühlingsschlüsselblume, Wiesen-Primel, Wiesen-Schlüsselblume. |
|
FRANSK: Primevère
officinale. |
|
SPANSK: Primavera, Primula. |
| |
| FAMILIE |
| Nøkleblomfamilien (Primulaceae). |
|
 |
|
Foto ©: Rolv Hjelmstad |
|
|
|
| BOTANISK
BESKRIVELSE |
| Marianøkleblom er en flerårig
urt som blir 10-40 cm høy. Bladene, som er eggformet, dunhåret på
undersiden og med tydelige nerver, sitter i en rosett som utvikles fra en
kraftig jordstengel. Blomsterstengelen er hårete, stiv og opprett, og det sitter
flere blomster på hver stengel (til forskjell fra kusymre som bare har en
blomst på hver stengel). Blomstene har et rørformet, gulgrønt beger og gule
rørformede kronblad med en oransje flekk ved
basis. Blomstene er først hengende, men retter seg opp
etter befruktningen. |
|
|
|
| UTBREDELSE |
| Viltvoksende i store
deler av Europa, unntatt lengst i nord.
I Norge vanligst i de varmere områdene av Østlandet, særlig i
Oslofjordområdet. Planten har sin vestgrense ved Kristiansand. Finnes
ellers ganske vanlig i Trøndelagsfylkene. Lenger nord i landet kan den
være forvillet fra hager. |
|
|
|
| DROGER
/ ANVENDTE
PLANTEDELER |
| Blomstene med begerblad
og rotstokken benyttes medisinsk.
Primula flos (evt. Primula flores): Marianøkleblom blomst, Primulae
radix:
Marianøkleblom rot. Blomsterdrogen mangler lukt og har en søtaktig smak. Roten lukter anis og har en ubehagelig, rivende
smak. Blomstene
plukkes når planten blomstrer om våren. Roten må samles enten før
planten blomstrer, eller om høsten. Høst bare det som trengs og la mange
planer stå igjen slik at arten ikke utryddes på det aktuelle
voksestedet. Skal man anvende marianøkleblom som medisin, bør man satse på
å bare bruke dyrkede planter, da arten lett kan bli for hardt
beskattet i naturen. Hagenøkleblom (Primula elatior) kan
brukes på samme måte som marianøkleblom.
Marianøkleblom er i følge
Urtelisten fra Statens
legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og
kan omsettes fritt. |
|
|
|
| INNHOLDSSTOFFER |
| Roten inneholder tritrepensaponiner, fenolglykosider (primaverin og primulaverin), flavonoider,
små mengder garvestoffer og eterisk olje (0,01%). Fenolglykosidene nedbrytes til salisylsyrederivater ved lagring.
Blomstene og bladene inneholder opptil 2% saponin, og bladene
inneholder i tillegg noe vitamin C. |
|
|
|
| URTENS
EGENSKAPER OG VIRKNING |
| Slimløsende,
hostedempende, beroligende, krampeløsende, betennelseshemmende,
astringerende, blodårestyrkende, svettedrivende, urindrivende og svakt avførende. |
|
|
|
|
URTEN
KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER |
| Hoste,
bronkitt, forkjølelse, katarrer, kikhoste, astma, allergiske lidelser, nevroser, nervøst stress, hodepine, søvnløshet,
rastløshet, hyperaktivitet, revmatisme, gikt, leddsmerter, nevralgier,
rynker og solbrenthet. |
|
|
|
| OMTALE |
|
Slektsnavnet Primula
betyr 'den første om våren', og viser til at dette er en vårblomstrende
plante. Det norske navnet nøkleblom antas å komme av likheten
mellom blomsterstanden og middelalderens nøkler, eller et nøkkelknippe.
Mange sagn knytter seg til marianøkleblom, bl.a. et om forteller at
Jomfru Maria mistet nøkkelen til himmelporten ned på jorda, og der den
falt ned vokste det opp marianøkleblom som skulle vise hvor hun kunne
finne den igjen. Den hellige Hildegard von Bingen, som levde på
1100-tallet, kalte marianøkleblom for Himmelschlüssel, og også
fra norske dialekter er navn som himelsnykkel kjent.
Tradisjonell bruk av
marianøkleblom
Marianøkleblom er blitt
brukt i form av te, vin og tinktur (sprituttrekk), og er blitt anvendt
mot en rekke sykdommer og plager. Blant annet ble urten i eldre
tider brukt mot forstyrrelser i sentralnervesystemet, for eksempel
epilepsi, skjelving, søvnløshet og svimmelhet. Den hellige Hildegard
anbefalte urten mot melankoli. Ellers har te av marianøkleblom og
kusymre
(Primula vulgaris) vært brukt som urindrivende og
blodrensende middel ved gikt og revmatisme. I folkemedisinen har man
dessuten brukt urten mot nevralgier (nervesmerter) og migrene, samt mot
plager under menstruasjonen og i overgangsalderen.
Effektiv ved
luftveisplager
Det er primært røttene
og blomstene av planten som benyttes i urtemedisinen. Begge drogene virker
beroligende, slimløsende, krampeløsende og betennelseshemmende, men røttene
regnes som mer kraftfulle enn blomstene.
Marianøkleblom brukes
innvortes primært ved plager i luftveiene, som forkjølelse, bronkitt,
katarrer, tørr hoste, kikhoste og astma. Ved hardnakket hoste, når man
har problemer med å få opp slim fra luftveiene, kan behandling med
saponinholdige legeplanter som marianøkleblom være virkningsfullt.
Spesielt anbefales marianøkleblom ved kronisk bronkitt og hoste hos
eldre. Primularot er derfor ofte en bestanddel i
teblandinger mot hoste. Medisinsk kan primularot være en fullgod
erstatter for den dyrere roten av senega (Polygala senega). Bladene av marianøkleblom har
samme egenskaper som roten, men noe svakere virkning.
En beroligende urt
Den beroligende
virkningen til marianøkleblom utnyttes ved søvnvansker, hyperaktivitet
og rastløshet. Friske eller tørkede blomster (evt. bladene) i
en urtete kan også være et bra middel mot spenningsrelatert hodepine.
Urtete av marianøkleblom virker dessuten svettedrivende, urindrivende og
svakt avførende. Brukes tørkede blomster, kan en normal dosering være
te av 1-2 g blomster inntil tre ganger daglig.
Brukt mot gikt
Det er innholdet av
salisylater i roten som forklarer hvorfor røtter av marianøkleblom i
store deler av Europa har vært brukt til behandling av gikt. Denne
anvendelsen er bakgrunnen for at røttene i mange gamle urtebøker kalles Radix
arthritica.
Utvortes bruk av
marianøkleblom
Marianøkleblom kan
brukes utvortes i form av omslag ved nevralgier i ansiktet, leddsmerter,
hudblemmer og solbrenthet. Uttrekk av planten i destillert vann har vært
brukt som ansiktsvann mot misfarging og rynker, og en urtete laget av
blomstene kan brukes som hårskyllemiddel for å gjøre håret skinnende,
bløtt og velluktende. Uttrekket er også bra til vask av fet hud med
tilstoppede porer.
Innholdsstoffenes
virkning
Det er gjort få
vitenskapelige undersøkelser omkring innholdsstoffene i marianøkleblom
og deres virkning. Planten inneholder garvestoffer som er astringerende,
og selv om mengden av dem er liten, kan dette forklare urtens
tradisjonelle bruk i hudkremer og lotioner. Saponinene er viktigst med
tanke på den slimløsende virkningen, mens flavonoidene står for den
krampeløsende og betennelseshemmende effekten.
Marianøkleblom som
mat
I matlagingen kan man
bruke bladene av marianøkleblom i salater, eller som fyll i kjøtt.
Blomstene kan også kandiseres og anvendes
i desserter og kaker. Av blomstene lagde man tidligere en medisinsk vin
som hadde ry for å styrke nervesystemet. Tørkede blomster og malt rot
dufter godt og kan brukes i duftkrukker. |
|
|
|
| ADVARSLER
/ BIVIRKNINGER / KONTRAINDIKASJONER |
| Marianøkleblom
er giftig i større mengder. For stor dosering irriterer slimhinnene i
magetarmkanalen og kan gi oppkast og diaré.
Bruk ikke marianøkleblom under graviditet, ved allergi for aspirin eller samtidig med
blodfortynnende medisin.
Noen Primula-arter kan gi en form for kontakteksem som kjennetegnes ved et utslett på hender og underarmene. Overømfintlige personer bør
derfor unngå å håndtere Primula-planter. |
|
|
|
| LITTERATUR |
| Bown,
Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of
Herbs & Their Uses. London, Dorling
Kindersley 2002. |
| Bremness,
Lesley: Den store urteboken. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag A/S 1990. |
| Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter. Oslo,
N.W. Damm
& Søn 2003. |
|
Christophersen, Erling:
Norske medisinplanter. Oslo, H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) 1960. |
|
Forlaget Det
Beste: Våre medisinske planter.
Oslo, Det Beste A/S 1984. |
| Gunderson
Genz, Randi: Hildegard
av Bingens urtehage. Oslo, Pax Forlag
A/S 1998. |
| Hermansen,
Pål: Kystens vakre vekster. Oslo,
Universitetsforlaget 1990. |
| Hlava,
B.; F. Pospisil & F. Stary: Plantekosmetik. Forlaget Lina 1987. |
| Hoffmann, David: The
New Holistic Herbal. Boston,
Element Books Ltd. 1990. |
| Høeg,
Ove Arbo: Planter og tradisjon. Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget 1974. |
| Juneby, Hans Bertil: Fytomedicin - en fickhandbok om medicinalväxter. Gamleby, Artaromaförlaget
1999. |
| Mabey,
Richard: Politikens bog om helbredende urter.
Politikens Forlag 1989. |
| McVicar,
Jekka: Urter for kropp og sjel. Oslo, Hilt og Hansteen 1996. |
| Nielsen,
Harald: Lægeplanter og trolddomsurter.
København,
Politikens Forlag A/S 1976. |
| Pahlow,
M.: Mitt eget planteapotek. Oslo, Kolibri
Forlag 1986. |
| Peirce, Andrea: The
American Pharmaceutical Association Practical Guide to Natural Healing.
New York, William
Morrow and Company, Inc. 1999. |
| van Wyk, Ben-Erik &
Michael Wink:
Medicinal Plants of the World. Portland, Oregon, Timber Press 2004. |
| |
|
|
|
|
|
|
VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved
bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for
eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten
eller preparater hvor urten inngår.
|
|
©
Urtekilden |
|
Tekst
og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken
elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.
|
|
|
|
| |
| Denne siden
ble sist endret 20.08.2009 |
|
|
|
|
|