Persille er en toårig, glatt urt som blir 30-60 cm høy, men den dyrkes vanligvis som en ettårig plante som sås hvert år. Det første året dannes en pelerot og en kraftig klynge med blad, mens det andre året dannes blomsterstengler. Bladene er blanke, dobbeltfinnete, de nedre med trekantet omriss. Bladene hos kruspersille er sterkt krusete, mens glattbladet persille og rotpersille har flate og dypt snittede blad. Både blad- og blomsterstenglene er snaue. Blomstene sitter på lange hule stilker i toppstilte skjermer som er ca. 5 cm i diameter. Kronbladene er gulgrønne. Fruktene som følger etter blomstringen er små, runde dobbeltnøtter som deler seg i grågrønne frø som er eggrunde og flate, og med fem lave åser. Den bleke roten er søt og kjøttfull, omtrent som hos vill gulrot. Hos glattbladet persille er den opptil 25 cm lang og 2 cm tykk, og til forskjell fra rotpersille er den hard og treaktig. Roten hos rotpersille er mye større enn hos bladpersille. Persille har en aromatisk krydderduft. Man må passe på at man ikke forveksler de flatbladete persillene med de meget giftige plantene hundepersille (Aethusa cynapium) og giftkjeks (Conium maculatum), men disse plantene er heldigvis sjelden i Norge.

Det finnes tre varianter av persille som er vanlige i kultur. Kruspersille (Petroselinum crispum var. crispum) er en hardfør, toårig plante som vanligvis dyrkes som ettårig. Den har et nesten moseaktig bladverk og blir 20-30 cm høy. Det andre året får den klaser med bitte små, grønngule blomster. Når kruspersillen blomstrer, taper den mye av sin kvalitet som krydderplante, og hvis man ikke skal høste frøene er det bare å kaste plantene når de kommer i blomst. Glattbladet persille (Petroselinum crispum var. neopolitanum) er en variant med glatte blad som ligner på korianderblad. Denne varianten er ikke like dekorativ som kantplante som den mer kjente kruspersillen, men den har en sterkere smak og foretrekkes ofte av kokker. Glattbladet persille dyrkes på samme måte som kruspersille. Rotpersille (Petroselinum crispum var. tuberosum) er også kjent som persillerot. Bladene på denne planten ligner den glattbladete persillen og kan brukes på samme måte. Men denne planten har dobbel anvendelighet, da den nepeformede rota også kan spises som en grønnsak. Røttene kokes på samme måte som pastinakk, mens smaken minner mer om sellerirot.

Persille er nå bare kjent som kulturplante, men var trolig opprinnelig viltvoksende i Sørvest-Asia og middelhavsområdet (Tyrkia, Algerie, Sardinia og Libanon). Urten har vært dyrket helt siden oldtiden og ble tidlig utbredt i store deler av Europa. Planten er svært mye brukt som krydder og i våre dager dyrkes det persille over hele verden.

Bladene av persille er best i plantens første år og de kan plukkes og tørkes når som helst i vekstsesongen. Ved tørking legges bladene jevnt utover på et brett og lufttørkes, eller de tørkes i et tørkeapparat ved ca. 40 °C. Når persillebladene er blitt sprø, legges de i en tett boks og oppbevares på et mørkt sted. Friske persilleblad oppbevares innpakket i kjøleskap, men de kan med fordel også fryses. Roten til rotpersille samles om høsten det første året eller om våren i plantens andre år. Roten er hardfør og kan stå ute hele vinteren. Den brukes helst frisk, men kan også lagres som andre rotgrønnsaker, helst i sand på et kaldt sted. Fruktene samles om høsten i plantens andre leveår.

Alle delene av persille inneholder en eterisk olje, men sammensetningen av den kan variere en del og er bl.a. avhengig av voksestedet til planten. Fruktene inneholder 2-6 % eterisk olje, urten ca. 0,5 %. Den eteriske oljen har høyt innhold av fenylpropanoidene apiol og myristicin, i tillegg til apiolin, pinen og andre stoffer. Oljen fra frøene til glattbladet persille inneholder mest apiol, mens frøoljen fra kruspersille og rotpersille domineres av myristicin. Persille inneholder videre flavonoider (inklusive apiin), et glukosid, ftalider, vitaminene A, B1, B2, B3, B5, C og E, og mineraler som jern, kalium, kalsium, magnesium, fosfor, selen, svovel, kobber og mangan. Fem gram persille dekker vårt dagsbehov for vitamin A, og 25 gram av frisk urt dekker dagsbehovet når det gjelder vitamin C. I fruktene finnes dessuten opptil 22 % fet olje med petroselinsyre, og i roten er det i slimstoffer og sukker.

Den medisinske virkningen til persille skyldes for en stor del innholdet av fenylpropanoidene apiol og myrisiticin i den eteriske oljen, som virker antiseptisk, urindrivende, krampestillende, febersenkende, menstruasjonsdrivende, appetittstimulerende og øker blodtilførselen til fordøyelseskanalen, livmoren og slimhinnene. Flavonoidene er betennelseshemmende antioksidanter.

Frukter (frø) og blad av persille virker urindrivende, avgiftende, blodrensende, avslappende, beroligende, blodtrykkssenkende, livmorstimulerende, menstruasjonsdrivende (frøene), krampeløsende, antirevmatisk, abortfremkallende, gir frisk pust, appetittstimulerende, fordøyelsesfremmende, stimulerer leverfunksjonen, regulerer utskillelsen av galle, mildt avførende, tarmgassdempende (karminativ), fjerner innvollsorm, slimløsende, nervestyrkende, hjernestyrkende, bedrer hukommelsen, astringerende (sammentrekkende), antiseptisk og betennelseshemmende. Persille er dessuten en bitter og aromatisk urt som er verdifull som krydder.

Blærekatarr og andre urinveisinfeksjoner, hyppig urinering, sengevæting, nyrebetennelse, nyrestein, gallestein, gulsott, prostataplager, testikkelbetennelse, ødemer, opphovna bryst, menstruell vannretensjon, menstruasjonssmerter, forsinket eller uteblitt menstruasjon, appetittløshet, dårlig fordøyelse, mye tarmgass, kolikk, innvollsparasitter, anoreksi, vond smak i munnen, hvitløksånde (halitosis), anemi, høyt blodtrykk, forkjølelse, influensa, bilsyke, myggstikk, melkeutslett, skrammer, sår, forstuinger og beinskjørhet. Roten og fruktene kan videre brukes ved urinsyregikt, artritt og revmatisme, for å få livmoren til å trekke seg sammen og for å fremme melkeproduksjonen etter en fødsel.

Plantenavnet Petroselinum er avledet av de greske ordene petra (= stein eller berg) og selinin (= selleri), og betyr derfor "berg-selleri". Planten fikk sitt navn av Dioskorides i det første århundret etter Kristus. Neppe noen annen krydderurt er så velkjent som persille, da det er den mest brukte urten i matlagingen. Persille brukes mye som garnityr, men ligger ofte igjen på serveringsfatet etter middagen. Det er synd, for persille er næringsrik, fin til å friske opp åndedrettet etter middagen og har mange andre verdifulle egenskaper. Friske persilleblad kan gjerne fungere som et naturlig vitamin- og mineraltilskudd.

Persille var djevelens urt

I Europa ble persille flere steder ansett som "djevelens urt" og brakte ulykke til de som dyrket den, hvis planten da ikke var plantet på en langfredag. At en tiendedel av den sådde persillen aldri kom opp, mente man var fordi djevelen tok den delen. Og at persillefrøene spirer seint, trodde man skyldtes at de måtte ni ganger fram og tilbake til helvete innen de kunne komme opp. Troen på at persille ga dårlig hell var heftet ved urten til inn i middelalderen. Det er verdt å merke seg at i de tyske hekseprosessene opptrer Satan svært ofte under navnet Herrn Peterling, og i de franske under navnet Maître Persil.

I det gamle Hellas og Roma ble persille tillagt magiske krefter og man trodde at man kunne bli usynlig og få overnaturlig styrke hvis man spiste frøene. Urten var viet til Persefone, dronningen av Hades. I århundrer trodde greske soldater at enhver kontakt med persille før et slag signaliserte forestående død. På grunn av urtens tilknytning til død, ble persille plantet på greske graver for å bringe lykke til de avdøde. Etter hvert ble persillekranser brukt til å hedre vinnere av idrettsprestasjoner, og grekerne bar slike kranser under banketter, da de trodde at dampen av vinen ville bli absorbert av persillen og dermed beskytte den som bar kransen mot å bli beruset.

Medisinsk bruk av persille i eldre tider

Noen av de antikke urtelegene omtaler persille som legemiddel, men ikke som krydder. Persille var trolig ikke mye brukt i oldtidens medisin, men den romerske legen Galen foreskrev den mot "fallesyke" (epilepsi) og som et urindrivende middel ved ødemer. Også Dioskorides betegnet urten som et urindrivende og menstruasjonsdrivende middel. Romerne tygde på persilleblad for å få friskere pust og dette var trolig starten på å bruke persille som garnityr på serveringsfat. Abbedisse Hildegard av Bingen foreskrev i middelalderen persillekompresser mot artritt og persille kokt i vin mot smerter i brystet og hjertet. Gjennom århundrene har forskjellige urteleger anbefalt utvortes omslag med persille for å behandle insektstikk, skader og lus, og innvortes bruk for å behandle bl.a. dysenteri, gallesteiner og gulsott. Persillefrø var engang et middel mot pest.

I en urtebok fra 1600-tallet heter det: "Persille, kokt med lakrisrot, er et godt middel mot nyrestein. Persillen deler nemlig opp og driver ut steinen, mens lakrisen mildt åpner uringangene og lindrer smerten". Persillevann hørte med til de mest brukte urindrivende midlene i legepraksisen på 1800-tallet og ble i tillegg mye brukt i folkemedisinen. Den eteriske oljen som utvinnes fra frøene består for en vesentlig del av apiol, et stoff som har vært kjent siden 1715. I mindre doser frembringer apiol tydelig økt kroppskraft, etterfulgt av varme og velbehag, altså omtrent samme følelse som etter kaffedrikking. Men i større doser fremkaller denne giften ikke bare skader i åreveggene og nyrene, men også leverskader. På 1900-tallet ble det isolerte stoffet apiol fra persille brukt i store doser for å fremkalle abort, til tross for stoffets betydelige giftighet.

På 1800- og 1900-tallet var persille oppført i farmakopéer som et avførende middel, og som et urindrivende middel som kunne brukes ved nyreproblemer og ødemer som skyldtes hjertefeil. Urten ble videre brukt som en erstatning for kinin til å behandle malaria.

Persille er et godt styrkemiddel

Persille er full av næringsstoffer. Urten er rik på mineralene jern, magnesium, kalsium, kalium, sink og fosfor, og har i tillegg høyt innhold av folinsyre og vitaminene A, B, C og K. Erfaringer tyder på at vitamin K er av betydning ved beindannelsen, det beskytter mot beinskjørhet og holder sirkulasjonssystemet og nervesystemet i orden. Siden persille er en god kilde til kalsium, kan urten være nyttig for de som spiser lite melkeprodukter. Det sies at 5 gram persille dekker menneskets dagsbehov for vitamin A, og 25 gram dekker dagsbehovet for vitamin C. Dessuten er persille en god kilde for kostfiber. 100 g frisk urt gir 36 kilokalorier, det meste i form av karbohydrater, med 3.6 g fiber.

Furanokumariner i persilleblad har en antimikrobiell virkning. Persille har dessuten et høyt innhold av antioksidantene vitamin C og karotenoider, og urten kan derfor bidra til å styrke kroppen og bygge opp motstandskraft mot infeksjoner og sykdommer. De som spiser mat med mye antioksidanter, har trolig mindre risiko for får kreft, hjertelidelser, hjerneslag og grå stær. Studier tyder på at persille kan begrense den skadelige virkningen av noen kjente kreftfremkallende stoffer. Det er vist at når man spiser persille, minsker forekomstene av mutagener som skilles ut gjennom urinen hos mennesker som følge av inntak av stekt mat. Dette skyldes trolig klorofyllinnholdet i urten, men andre stoffer i persille, slik som vitamin C, flavonoider og karotener har også vist seg å kunne hemme de kreftfremmende egenskapene til stekt mat. Det er ellers innholdsstoffer som myristicin, limonen, eugenol og alfathujen i den eteriske oljen i persille som har vist krefthemmende virkning.

Ettersom frisk persille inneholder mye jern (25 g frisk persille inneholder mer jern enn 200 g svinekoteletter) og urtens innhold av vitamin C styrker jernopptaket, kan persille være nyttig til behandling av anemi (blodfattighet). Urten inneholder dessuten mye folinsyre som trengs til oppbygging av røde blodceller. Persille stimulerer appetitten ved at den øker aktiviteten i magen og sekresjonen av fordøyelsesvæsker. Dette fører til at både fordøyelsen og næringsopptaket bedres, noe som gjør persille til et ypperlig styrkemiddel, særlig under rekonvalesens etter sykdom. Persille kan også dempe tarmgassproduksjonen og lindre kolikk og andre fordøyelsesbesvær.

Persille gir frisk pust

Å tygge persille er et velkjent råd for å fjerne lukten av løk og hvitløk, og for å få en frisk ånde. Alternativt kan man tilsette persille til mat med hvitløk, for å dempe den sterke lukten. Persille har et av de høyeste nivåene av klorofyll som vi kan finne i urter. Klorofyll er en aktiv ingrediens i mange midler som skal virke oppfriskende på åndedrettet, noe som støtter den eldgamle bruken av persille som et middel for å få friskere pust.

Et vanndrivende middel

Som et vanndrivende middel kan persille bidra til å fjerne væskeansamlinger i kroppen (ødemer) og gi raskere eliminering av giftstoffer fra fordøyelsessystemet. Den vanndrivende effekten er tydelig etter at man har spist bare 25 g frisk persille. Leger foreskriver ofte urindrivende midler som behandling av høyt blodtrykk, og tyske leger, som anvender urter i mye større grad enn legestanden i Norge, anbefaler ofte en te av persillefrø når blodtrykket er høyt. Høyt blodtrykk er imidlertid en alvorlig helsetilstand, og hvis du ønsker å bruke persille som del av behandlingen bør du bare gjøre det i samråd med lege. Det samme gjelder hvis du ønsker å bruke persille som et urindrivende middel ved hjerteproblemer som har medført ødemer.

Frøene av persille har en mye kraftigere vanndrivende virkning enn bladene, og de kan erstatte sellerifrø (Apium graveolens) i behandlingen av dårlig nyrefunksjon, urinsyregikt (podagra) og andre revmatiske plager. Frø av både persille og selleri bidrar til å fjerne avfallsstoffer i betente ledd og føre stoffene ut av kroppen via nyrene.

Den urindrivende virkning til persillefrø skyldes først og fremst den eteriske oljen og flavonoidene, som virker lett irriterende på nyrevevet og derfor gir kraftig økt urinstrøm. I urtemedisinen brukes frøene brukes sjelden alene, men ofte som ingrediens i vanndrivende teer, gjerne kombinert med urter som gullris (Solidago virgaurea) og peppermynte (Mentha x piperita). Persillefrø bør imidlertid anvendes med forsiktighet ved kroniske nyrelidelser og væskeansamlinger forårsaket av dårlig hjertefunksjon. Større doser av frøene eller den eteriske oljen som utvinnes fra dem, innvirker på sentralnervesystemet og har en euforiserende virkning (eufori = oppstemthet, velbefinnende), men de mange bivirkningene man kan oppleve ved høye doser gjør at det frarådes å eksperimentere med dette i rushensikt.

Som et kraftig urindrivende middel, kan persille også brukes ved blærekatarr og prostataproblemer. Urten kan videre hjelpe til å fjerne alle slags steiner, inklusive gallestein, hvis de ikke er for store. Dette er grunnen til at persille i det gamle Hellas ble kalt for "steinbryter".

Persille stimulerer livmoren

Persille har en stimulerende virkning på musklene i livmoren og kan derfor virke abortfremkallende. John Gerard (1633) skriver at persille driver ut foster og morkake, og urten har derfor tidligere vært brukt til å fremkalle abort. Det er nok ingen tilfeldighet at strøket for lettlivete piker i Paris er blitt kalt "persillegatene". På grunn av den livmorsammentrekkende virkningen, må persille i terapeutiske doseringer ikke brukes av gravide, men urten kan være gunstig etter en fødsel for å sikre at livmoren trekker seg sammen igjen. I Russland blir et preparat som kalles Supetin, og som inneholder 85 % persillesaft, brukt til å fremkalle livmorsammentrekninger under en fødsel. Den livmorstimulerende virkningen til persille skyldes stoffene apiol og myristicin i den eteriske oljen.

Persille-te er menstruasjonsdrivende, fremmer menstruasjonen, skiller ut premenstruelle væskeansamlinger fra underlivet, leggene og brystene, og kan videre bidra til å dempe oppblåsthet som noen ganger følger menstruasjonen.

Andre terapeutiske anvendelsesområder for persille

En studie som er publisert i Journal of Allergy and Clinical Immunology viste at persille hemmer utskillingen av histamin, et stoff som dannes i kroppen og som er ansvarlig for å utløse allergisymptomer. Persillens tilsynelatende antihistaminvirkning kan være til hjelp for personer med høysnue eller elveblest.

Stoffet apiol i persille har noe febersenkende egenskaper, og har derfor blitt foreslått som en mulig malariamedisin. Det er aldri blitt bevist at persille kan være effektiv mot malaria, så du bør ikke stole på at persille kan ta knekken på malaria, men man kan, hvis det skulle være aktuelt, bruke urten i tillegg til annen medisinering.

Dyreforsøk antyder at persille reduserer blodsukkerverdiene, noe som kan tyde på at urten kan være til hjelp for diabetikere.

Utvortes bruk av persille

Knuste persilleblad kan brukes som et lindrende og antiseptisk omslag på forstuinger, insektbitt, skrammer og sår. Persille kan legges i vann over natten og så kan man bruke vannet som et rensemiddel for huden. Man bør imidlertid ikke bruke revet persillerot eller persilleblad i ansiktsmasker, da den eteriske oljen i persille kan forårsake betennelser, hevelser og utslett hvis den kommer i direkte kontakt med huden. For å rense kroppen for avfallsstoffer "fra innsiden" ved f.eks. fet hud og kviser, kan man i tillegg til utvortes behandling også drikke en urtete av persille og andre rensende urter. Utpresset saft av frisk persille kan brukes lokalt mot tannverk, og oppbløtt i vann kan frøene eller bladene brukes som hårskyllemiddel for å fjerne flass og hodelus, og for å gi håret en fin glans.

Kjerringråd med persille

Å tygge på persilleblad sies å ha en god effekt ved reisesyke. Et annet kjerringråd er å legge noen persillekvaster rett på brystkassa for å hindre bilsyke. Hvis man legger knuste, friske persilleblad på brystet under amming, blir det sagt at det kan bidra til mindre kolikk hos barnet og hindre at det dannes melkeutslett. Plantesaft av kruspersille sies å virke blekende på fregner.

For å unngå å bli stukket av mygg, skal det være effektivt å gni huden med persille. Enkelte hevder at det er tilstrekkelig å ha en persillekvast bak øret for å holde myggen på avstand. Er man blitt stukket av mygg, kan man lindre irritasjonen ved å gni frisk persille på myggstikket. Den eteriske oljen av persille kan i noen sammenhenger brukes på samme måte som frisk persillesaft. Man kan f.eks. gni den på huden som beskyttelse mot mygg og for å dempe opphovninger og smerter av insektstikk. Oljen kan også trekke sammen blodårene og den bør derfor kunne brukes på blåmerker og hemoroider. I en gammel urtebok anbefales det å gni inn hodebunnen med persilleolje for å stimulere hårveksten. Vær imidlertid oppmerksom på at persille kan gi allergiske reaksjoner (se under Advarsler)

Et kjerringråd for å trekke ut flis, jernspon eller glassbiter fra huden, er å legge på friske, knuste persilleblad på det aktuelle stedet.

Anbefalte doseringer når persille brukes som medisin

For å få et friskere åndedrett, anbefales det å tygge på noen blad av kruspersille. For å lage en velsmakende urtete som kan være til hjelp ved behandling av høyt blodtrykk, hjerteproblemer, allergier eller feber, eller for å utløse en fødsel, kan man bruke to teskjeer tørkede blad eller røtter, eller en teskje knuste frø per kopp kokende vann. La det trekke i 10 minutter før urten siles fra og drikk inntil tre kopper av denne teen daglig. Ved behandling av blærekatarr og irritabel blære, kan man innta en kopp persille-te (som gjerne kan lages av frisk kruspersille) etterfulgt av to glass vann, og dette kan drikkes inntil tre ganger daglig. Som et middel for å forebygge dannelsen av nyrestein, anbefaler den tyske Commission E en te laget av en teskje tørket persillerot til en kopp kokende vann og la teen trekke 10-15 minutter før den slies. Av dette kan man drikke to til tre kopper om dagen. Man må imidlertid huske på at ved bruk av vanndrivende urter, må man samtidig ha et stort væskeinntak. Har man tilgang på tinktur av persillefrø, kan en fornuftig dosering være 10-30 dråper tinktur som inntas en til fire ganger daglig. Når man bruker kommersielle produkter med persille, følger man doseringen som er angitt på pakningen. Anbefalt daglig inntak av tørkede persilleblad eller persillerot er 6 g.

Persille som mat og krydder

Persille er den mest dyrkede og brukte urten i Norden. Urten kan kjøpes tørket eller frisk, og i potter som kan stå på kjøkkenbenken. Frisk kruspersille kan også dypfryses i luftfylte plastposer, for da kan bladene knuses før de tines. Man kan også fryse finhakket persille i isterninger og bruke isbitene som krydder i sauser. Persille fremhever smaken på maten, og er en viktig del av krydderkvasten som kalles bouquet garni. Urten brukes gjerne som krydder i supper, eggretter, marinader, grønnsakretter, på nypoteter, sauser og farser, til kjøtt og fisk, og i urtesmør og salater. Helst så hakker og tilsetter man persillen rett før servering, for da beholder den mest smak og næringsinnhold. Siden glattbladet persille har en kraftigere smak enn kruspersille, er den mest velegnet til mat som skal kokes. 1-2 teskjeer tørket persille passer til fire porsjoner. I Frankrike lager man en blanding av finhakket persille og hvitløk. Denne kalles persillade og drysses over mange slags matretter, som f.eks. kjøtt og stekte poteter. Som garnityr kan bladene brukes friske, eller friteres i olje til de er sprø.

Røttene av rotpersillen (Petroselinum crispum var. tuberosum) brukes på samme måte som pastinakk, eller som et godt krydder, blant annet sammen med rotselleri i grønnsaklapskaus. Bladtoppene på rotpersille kan brukes som grønt dryss.

Den eteriske oljen fra frøene og bladene av persille brukes av næringsmiddelindustrien i ulike matvarer, som pølser, hermetiske kjøttprodukter, pickles og grønnsakretter. Oljen brukes dessuten i parfymer for menn.

Dyrking av persille

Persille er enkel å dyrke, og selv om det er en toårig urt, blir den vanligvis dyrket som ettårig. Det andre året bruker planten energien til å danne stengler, blomster og frø, mens bladene blir små og bitre. Hvis persilleplantene blir utsatt for en temperatur på under +4 °C i mer enn 30 dager, vil de blomstre allerede første året. Hvis det skjer, kan det lønne seg å skjære ned blomstene slik at bladene kan få mer kraft.

Kruspersille formeres med frø som sås innendørs tidlig på våren, eller direkte på voksestedet etter at jorda er blitt varm. Rotpersille bør sås på voksestedet og tynnes mens plantene er små. Frøene trenger fra 2 til 8 uker på å spire, avhengig av temperaturen. Spiringen går raskere hvis du lar frøene ligge i lunkent vann i et døgn før de sås. Så frøene i lave riller og dekk med et tynt lag sand, og bedet vannes jevnlig med lunkent vann. Tynn ut blant plantene til en avstand på ca. 20 cm. Dyrk persille på en vokseplass i sol eller halvskygge og i en fuktig, moldrik, næringsrik og gjerne kalkholdig jord. Får man først persillen til å trives, kan man høste bladene hver dag til snøen kommer. Kruspersille kan også sås i potter som kan settes i kjøkkenvinduet eller på spisebordet, slik at man har lett tilgang til friske blad.

Det er ikke knyttet noen helserisiko til å bruke persille i matlagingen, og i kulinariske mengder kan persille også inntas av gravide. Barn kan spise små mengder persilleblad, men gi ikke medisinske doseringer av persille til barn under to år. Er du over 65 år bør du starte med lave doser med persille og eventuelt øke etter hvert. Hvis man opplever allergiske reaksjoner eller andre uventede bivirkninger når man bruker persille, bør man redusere dosen eller slutte å bruke urten. Gravide kan anvende persille medisinsk for å sette i gang en fødsel, men slik behandling må bare skje i samråd med lege. Andre kvinner kan forsøke å drikke persille-te for å fremkalle menstruasjon.

Persille er en varmende urt. Derfor bør man unngå å bruke den når kroppen kjemper med akutte infeksjoner eller når man har en eller annen betennelse, særlig hvis nyrene er involvert. Pesillefrø bør ikke anvendes som vanndrivende middel hvis væskeansamlinger i kroppen skyldes en hjertesykdom. Ammende kvinner bør unngå vanndrivende midler, noe som også gjelder for medisinske doser av persille.

Urindrivende midler tapper kroppen for kalium, som er et viktig mineral.  Hvis man ofte bruker medisinske preparater med persille, bør man sørge for å spise mye kaliumrik mat som bananer og friske grønnsaker. Selv om noen slankeprogrammer anbefaler urindrivende midler for å fjerne væskeansamlinger, frarådes det å bruke vanndrivende midler til dette formålet, da de kiloene man eventuelt måtte bli kvitt på denne måten raskt vil komme tilbake igjen.

Medisinsk bruk av persillefrø eller eterisk olje av persille må skje med forsiktighet, og må bare anvendes under kyndig veiledning da frøene og oljen er giftige i store doser. Persillefrø og persilleolje må ikke anvendes som medisin av gravide og heller ikke av personer som har betennelser i nyrene. Persillefrø i høye doser kan irritere magen, leveren, hjertet og nyrene. Urtete av persillefrø bør derfor ikke drikkes sammenhengende i mer enn to uker. Ingen interaksjoner mellom persille og andre medisiner er kjent.

Med bakgrunn i at den eteriske oljen innholder apiol og myristicin, bør oljen brukes med stor forsiktighet. Tatt innvortes i for store doser kan den eteriske oljen gjøre huden følsom for sollys, gi hodepine, kvalme, svimmelhet, elveblest, irritasjoner og betennelser i mage og tarmer, kroniske lever- og nyreskader, nervebetennelse, uregelmessig hjertevirksomhet (arytmi) og kraftige livmorsammentrekninger som kan fremkalle abort.

Personer med kjent allergi eller overfølsomhet for planter i skjermplantefamilien bør unngå persille. Stoffet psoralen i persille er kjent for å ha fremkalt utslett hos jordbruksarbeidere som har høstet store mengder av urten. Personer med sensitiv hud som ofte er i kontakt med frisk persille, bør kjenne til denne mulige bivirkningen.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.