Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > TORNBEINURT 

TORNBEINURT
Ononis spinosa
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Ononis spinosa L.

I Lids flora (2005) er arten Ononis spinosa i Norge delt i to underarter:
Vanlig tornbeinurt - Ononis spinosa ssp. spinosa (syn. Ononis repens ssp. spinosa Greuter, eller Ononis campestris W.D.J.Koch & Ziz.)

Krypbeinurt - Ononis spinosa ssp. maritima (Dumort.) P.Fourn. (syn. Ononis repens ssp. repens).

I urtemedisinen skilles det ikke mellom disse to underartene av tornbeinurt, og ofte er også andre Ononis-arter brukt på samme måte som tornbeinurt.

 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Busktörne, Smalbladigt puktörne, Stallört.
DANSK:  Strand-Krageklo, Krageklo.
FINSK:  Piikiorakko, Kenttäorakko, Rento-orakko.
ENGELSK:  Spiny restharrow, Rest harrow, Wrest-harrow, Cammock, Ground furze, Stayplough.
TYSK:  Hauhechel, Dornige Hauhechel, Bocks-Hauhechel, Frauenstreit, Harnkraut, Stallkraut, Weiberkrieg.
FRANSK:  Bugrane, Burgane epinause, Arrête-boeuf, Ononis epineux.
SPANSK:  Gatuña.
 
FAMILIE
Ertefamilien (Fabaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av tornbeinurt

BOTANISK BESKRIVELSE

Tornbeinurt er en flerårig halvbusk som blir 25-60 cm høy. Fra den treaktige og dyptgående rotstokken vokser det opp forgreinete, til dels treaktige og brunlige stengler med to langsgående hårrekker. Stenglene er utstyrt med skarpe torner på sideskuddene. De lysegrønne bladene er trekoplede med ovale småblad som er tannete i ytre halvdel. Fra juli til september blomstrer planten med rosa eller lyst rødfiolette erteblomster som sitter enkeltvis eller samlet i akslignende klaser. Planten har en ubehagelig lukt.

 
UTBREDELSE
Tornbeinurt er viltvoksende i mesteparten av Europa, i Nord-Afrika og Vest-Asia. I Norge kan man finne planten noen steder rundt Oslofjorden og langs Sørlandskysten, men arten regnes som sjelden her i landet. Den ble trolig innført hit med ballastjord, men er nå blitt et fast innslag i floraen i Norge. Planten finnes primært på tørrbakker på kalkrik grunn.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Ononidis radix: Rot av tornbeinurt. Røtter av planter som er flere år gamle graves opp i september og oktober. De overjordiske delene fjernes, likeså de tynne og forgreinte røttene, slik at bare rotstokken med de tykkere og svakt forgreinete røttene blir igjen. Rotstokken vaskes grundig i vann, og tykke røtter kuttes på langs. Rotstokkene tørkes i skygge ved en temperatur opptil 50 °C. Drogen har en svak, ubehagelig lukt og en besk, rivende smak. I tradisjonell medisin brukes til en viss grad også de overjordiske delene av urten (Ononidis herba). Tornbeinurt som anvendes i kommersielle produkter kommer stort sett fra planter som er samlet i naturen i Sørøst-Europa.

Tornbeinurt er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt.

 
INNHOLDSSTOFFER

Tornbeinurt inneholder 0,02-0,1 % eterisk olje (som inneholder trans-anetol som hovedkomponent, men også menton, isomenton, kamfor, linalol, mentol, estragol, borneol, carvon og cis-anetol). Videre finnes isoflavoner (særlig ononin), flavonoider, triterpener, bl.a. alfa-onocerin (= onocol), beta-sitosterol og andre steroler, fenolsyrer (kaffeinsyre m.fl.), saponiner (onoserin m.fl.), lektiner og garvestoffer. Den eteriske oljen virker urindrivende, flavonoidene er bl.a. urindrivende, krampeløsende og styrker kapillærårenes vegger, mens garvestoffene har en sammentrekkende egenskap.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Tornbeinurt virker urindrivende, betennelseshemmende, slimløsende, antiseptisk, fordøyelsesstimulerende, galledrivende, blodtrykkssenkende, hostedempende, og utvortes sårhelende. Urten kan hindre dannelsen av nyre- og blærestein.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Tornbeinurt brukes innvortes (gjerne i blanding med andre urindrivende urter) til behandling av ødemer og betennelser i blære (blærekatarr) og nyrer, for å forebygge og fjerne nyre- og blærestein, senke et høyt blodtrykk og til å lindre revmatiske smerter, urinsyregikt og leddsmerter. Utvortes kan urten brukes på enkelte hudplager som atopisk eksem, saktehelende sår og betennelser i munnhulen.

 
OMTALE AV TORNBEINURT

Litt om plantens vitenskapelige navn

Det vitenskapelige slektsnavnet til tornbeinurt, Ononis, kommer av de greske ordene onos (= esel) og oninemi (= å være nyttig), og viser til at urten i Middelhavsområdet ble spist av esler. Artsnavnet spinosa kommer fra det latinske spina (= torn) og betyr tornete, noe som viser til at arten har tornete greiner.

Tradisjonell anvendelse av tornbeinurt

Oldtidslegen Dioskorides skrev i det første århundre e.Kr. om tornbeinurt at rotens bark, oppmyknet i vin, øker urinmengden og minsker steindannelser. Dette gjenspeiler hovedanvendelsen for urten gjennom alle tider, og denne bruken blir omtalt i en rekke urtebøker. I tradisjonell folkemedisin har tornbeinurt ellers blitt brukt til å behandle revmatisme og urinsyregikt. I Norge hadde urten kanskje en viss anvendelse i skolemedisinen, men det finnes få opplysninger som tyder på at den har hatt folkemedisinsk bruk, noe som også er naturlig siden planten er så sjelden her i landet.

En urindrivende urt

Tornbeinurt brukes innvortes i form av urtete (oftest sammen med andre urter) som et gjennomskyllingsmiddel for urinveiene. Det er viktig at man ved slike kurer i tillegg til teen drikker minst to liter vann daglig. En gjennomskylling av urinveiene kan være nyttig ved betennelser som blærekatarr, og ved steiner og grus i nyrer og urinblære (steinene må imidlertid ikke blokkere urinlederne slik at urinstrømmen hindres). Man kan også anvende urten forebyggende for å hindre gjentatte urinveisinfeksjoner og dannelse av nyrestein. Videre kan tornbeinurt brukes for å senke et høyt blodtrykk, og som behandling for ødemer, under forutsetning av at disse ikke skyldes en svak hjerte- eller nyrefunksjon. Tornbeinurt er godkjent av den tyske Commission E for bruk ved infeksjoner i urinveiene og ved nyre- og blæresteiner.

Andre egenskaper til tornbeinurt

Et uttrekk av den tørkede roten virker videre stimulerende på fordøyelsen og galleproduksjonen, og kan være effektivt ved betennelser i fordøyelsessystemet. Den betennelsesdempende og blodrensende virkningen kan også være til nytte ved revmatiske plager, leddsmerter og urinsyregikt. Kløende og væskende utslett, og atopisk eksem som skyldes innvendige ubalanser, kan lindres med tornbeinurt.

Utvortes kan urten brukes som munnvask ved betennelser i munnen. De overjordiske delene av urten har dessuten vært brukt som sårhelende middel på saktehelende sår.

Slik virker tornbeinurt

Det har vært en del tvil om urtens verdi som urindrivende middel. Studier utført av Jaretzky og hans medarbeidere har imidlertid slått fast at urten har urindrivende egenskaper, men bare hvis den inneholder saponiner. De andre innholdsstoffene, som glykosidene ononid og ononin, mente Jaretzky ikke hadde noen innvirkning på den urindrivende effekten. Poenget er at det finnes planter av tornbeinurt som inneholder saponiner og planter som ikke inneholder disse stoffene, og at årsaken til dette kan ligge jordens kvalitet. Dette kan forklare de ulike erfaringene som mange har hatt med bruk av denne urten. I tillegg til dette er det også en annen faktor som har betydning. Roten av tornbeinurt inneholder to innholdsstoffer som er antagonister (har motsatt virkning), en flyktig olje som har urindrivende virkning, og en fet olje som ikke er flyktig og som heller ikke løser seg så lett i vann, og denne hemmer urinstrømmen. Hvis man lager et avkok av roten forsvinner gjerne den flyktige komponenten, og man får en urtete som hovedsakelig virker hemmende på urinstrømmen. For å oppnå en urindrivende virkning bør man derfor lage et uttrekk (infusjon) i stedet for et avkok (dekokt) av tornbeinurt.

Konklusjonen som man kan trekke ut fra Jaretzkys arbeid med tornbeinurt, er at drogen må inneholde saponiner. Hvis så er tilfelle er den urindrivende virkningen av urten betydelig, slik at urinutskillelsen kan øke med 20 % eller mer hos normale personer. Den urindrivende virkningen blir ved kontinuerlig bruk etter hvert mindre. Derfor må uttrekk at tornbeinurt bare brukes over kort tid (noen få dager) og etterfølges av et opphold på noen dager eller uker, før man eventuelt starter på en ny kur.

Anvendelse og dosering

Tornbeinurt brukes helst sammen med andre urter i blandingsteer som skal virke urindrivende. For å lage en ren tornbeinurt-te heller man kokende vann over 2-3 g fint oppkuttet eller grovt pulverisert rot (1 teskje tilsvarer ca. 3 g) og lar det trekke under lokk i 20-30 minutter før urten siles fra. Et slikt uttrekk kan inntas flere ganger om dagen (helst mellom måltidene), men totalt daglig inntak bør ikke overstige 12 g av den tørkede urten. Brukes de overjordiske delene av planten, kan man lage urtete ved å la 3 g av de tørkede, findelte greinspissene med blomster få trekke i ½ liter kokende vann i 10 minutter, før urten siles fra.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Det er ingen rapporter som angir kontraindikasjoner eller bivirkninger når urten brukes forskriftsmessig. Ved behandling med tornbeinurt må man drikke mye vann, minst to liter i døgnet. Urten bør ikke brukes i for lange perioder om gangen, og etter at man har anvendt den i f.eks. en uke, bør man gjøre et opphold på flere dager eller uker før man starter på en ny kur.

Vær oppmerksom på at terapier som gir gjennomskylling av urinveiene ikke må settes i gang hvis det foreligger nyresteiner som blokkerer uringangene. Urindrivende urter må heller ikke brukes ved ødemer som skyldes svekket hjertefunksjon eller dårlig fungerende nyrer.

 

Flere bilder av tornbeinurt
LITTERATUR
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Grey-Wilson, Christopher og Marjorie Blamey: Teknologisk Forlags Store Illustrerte Flora for Norge og Nord-Europa. Oslo, N.W. Damm & Søn a.s - Teknologisk Forlag 1992.
Gruenwald, Joerg et al.: PDR for Herbal Medicines. Fourth Edition.  Montvale, New Jersey, Thomson Healthcare Inc. 2007.
Heino, Raimo: Våra läkande växter. En naturlig väg till ett friskare liv.  Stockholm, Bokförlaget Prisma 2001.
Juneby, Hans Bertil: Fytomedicin - en fickhandbok om medicinalväxter.  Gamleby, Artaromaförlaget 1999.
Lid, Johannes og Dagny Tande Lid: Norsk flora. 7. utgåva ved Reidar Elven. Oslo, Det Norske Samlaget 2005.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Nielsen, Harald: Läkeväxter förr och nu.  Bokförlaget Forum AB 1978.
Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera Nicová: The Healing Powers of Nature. Leicester, Blitz Editions 1998.
Skenderi, Gazmend: Herbal Vade Mecum. 800 Herbs, Spices, Essential Oils, Lipids Etc. Constituents, Properities, Uses, and Caution.  Rutherford, New Jersey, Herbacy Press 2003.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World.  Portland, Oregon, Timber Press 2004.
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.
Weiss, Rudolf Fritz: Herbal Medicine.  Göteborg, AB Arcanum 1988.
Weiss, Rudolf Fritz & Volker Fintelmann: Herbal Medicine. Second edition, revised and expanded.  Stuttgart, Thieme 2000.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.  Essex, Saffron Walden 2003.
Wood, Matthew: The Earthwise Herbal.  Berkeley, California, North Atlantic Books 2008.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 23.10.2016