Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > BLÅLUSERN  

BLÅLUSERN
Medicago sativa
 
ANDRE NORSKE NAVN
Alfalfa.

I Norge finnes det to underarter av arten Medicago sativa. Underarten Medicago sativa ssp. sativa kalles blålusern, mens Medicago sativa ssp. falcata kalles gull-lusern. Et samlenavn for begge underartene er lusern. Underartene er utseendemessig svært like, og der de møtes dannes det lett mellomformer som er fertile. Disse mellomformene har fått det vitenskapelige navnet Medicago sativa ssp. x varia, og kalles på norsk for mellomlusern [se Lid 2005]. I mange floraer og bøker som omtaler den medisinske bruken av Medicago sativa, skilles det ikke mellom underartene. Blålusern eller alfalfa er de norske navnene som brukes når planten omtales i norske bøker om urter.

 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Medicago sativa L.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Blålusern, Alfalfa, Lusern.
DANSK:  Lucerne, Foder-Lucern.
ISLANDSK:  Refasmári.
FINSK:  Sinimailanen, Alfalfa, Luserni, Mailanen.
ENGELSK:  Lucerne, Cultivated lucern, Alfalfa, Buffalo herb, Buffalo brass, Chilean clover, Purple medic.
TYSK:  Luzerne, Alfalfa, Saat-Luzerne, Schneckenklee.
FRANSK:  Luzerne, Luzerne cultivée.
SPANSK:  Alfalfa.
 
FAMILIE
Ertefamilien (Fabaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av blålusern

BOTANISK BESKRIVELSE

Blålusern er en flerårig, buskaktig urt med blomster som sitter i hodelignende klaser. Stenglene kan være både nedliggende og opprette, og de blir inntil en meter lange. Blålusern har en dyptgående, tykk pelerot og en rikt forgreinet stengel slik at planten med årene ofte får en tett, buskaktig vekst. Bladene er trekoplete med tannete, ovale til avlange småblad som blir 3 cm lange. Blomstene er omkring 1 cm lange, og kan variere i farge fra blekt gulhvitt til mørkt fiolett. Blålusern blomstrer fra juli til september, og blomstene etterfølges av lodne, snodde frøkapsler. Disse belgene inneholder flere frø, og er sigdformet bøyde eller mer eller mindre spiralformet vridde i opp til fire omdreininger.

 
UTBREDELSE OG DYRKING

Blålusern antas å være opprinnelige hjemmehørende i Sørvest-Asia, men har vært dyrket i Europa i årtusener. Planten er nå naturalisert over store deler av Europa, Nord-Amerika og deler av Afrika.

De tidligste arkeologiske funnene av blålusern som fôrplante stammer fra Tyrkia fra omkring 1300 f.Kr. Blålusern er en av de viktigste av alle dyrkede planter til husdyrfôr, og dyrkes i stort omfang i tempererte områder over hele verden. Planten er svært tørkeresistent og trives særlig på lett, kalkholdig og veldrenert jord i full sol. Blålusern formeres ved å så frøene direkte på vokseplassen om våren eller høsten. Plantene kan høstes 2-3 ganger i løpet av vekstsesongen. Når blålusern dyrkes som fôrplante, høstes bladene og frøene maskinelt. Blålusernplantene kan være produktive i flere år.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Stengler, blad og blomster av blålusern (Medicago sativae herba) blir brukt. Plantene skjæres vanligvis ned før blomstring og tørkes for bruk i urtemedisinske preparater som kapsler, tabletter, ekstrakter eller uttrekk (urteteer). Unge blad kan spises friske. Frøene kan spires i 4-6 dager og spirene (alfalfa-spirer) spises rå i salater eller som grønnsak.

Blålusern er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel og kan omsettes fritt.
 
INNHOLDSSTOFFER

Blad og frø inneholder en rekke kjemiske stoffer, inklusive organiske syrer, frie aminosyrer (hvorav åtte er essensielle), ikke-protein aminosyrer (særlig canavanin), alkaloid (stachydrin), kumarin (medicagol), isoflavonoider (coumestrol, genistein og andre), saponiner (glykosider av hederagenin, medicageninsyre og soyasapogenoler), steroider (hovedsakelig betasitosterol, noe campesterol, stigmasterol og andre) og cyanogene glykosider (mindre enn 80 mg per 100 g). Den giftige aminosyren canavanin finnes i blad (0,9-1,2 mg/g), stengler (0,6-0,9 mg/g) og frø (5-14 mg/g). Isoflavonene og kumarinene har østrogeneffekt, mens saponinene forbedrer bl.a. opptaket av kalsium og andre næringsstoffer fra magetarmkanalen. Blålusern er en næringsrik plante med mange verdifulle innholdsstoffer, som proteiner, fett, fiber, klorofyll, betain, vitaminene A, B1, B2, B12, C, E, K, provitamin A, folinsyre og en rekke mineraler, inklusive kalium, kalsium, natrium, magnesium, kobber, jern, sink, mangan, silisium, fluor og fosfor. Blålusern inneholder åtte fordøyelsesenzymer som bidrar til et bedre næringsopptak.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Blålusern er en søt, astringerende, avkjølende urt som virker nærende, styrkende, blodrensende, bakteriedrepende, betennelseshemmende, blodstillende, smertestillende, febersenkende, appetittstimulerende, magestyrkende, galledrivende, kolesterolsenkende, avførende, urindrivende og immunstyrkende. Den fremmer opptaket av protein, fett og karbohydrater, gjør kroppen mer basisk, bidrar til avgifting og har fytoøstrogen virkning.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Brukes innvortes ved tilstander hvor man er avkreftet, er i rekonvalesens eller er blodfattig. Videre ved blødninger, menstruasjonsplager, premenstruelle spenninger (PMS), menopausesymptomer og andre tilstander som indikerer en hormonubalanse. Urten har hjulpet mange som lider av arteriosklerose og artritt, og har vist seg å kunne støtte helbredelsen av en rekke sykdommer, som dårlig fordøyelse, sår i fordøyelseskanalen, gastritt, kolitt, leverplager, gulsott, hemoroider, åreknuter, blødende tannkjøtt, astma, anemi (blodfattighet), blodtrykksproblemer (både for høyt og for lavt trykk), høyt kolesterol, overvekt, osteoporose, diabetes, eksem, forstoppelse, dårlig lukt av kropp og pust, infeksjoner, feber, forbrenninger, skader, fotsopp og kreft. Urten hjelper også til å fjerne overskudd av urinsyre i kroppen.

 
OMTALE AV BLÅLUSERN

Litt om plantens navn

Slektsnavnet Medicago refererer til oldtidens Medea i Perisa, hvor man mener at planten en gang oppsto, og slektsnavnet kan sies å bety "sådd av de som levde i Medea". Artsnavnet sativa kommer av det latinske satus (sådd), og betyr kort og godt at planten blir dyrket. Artsnavnene sativa eller sativum er ofte blitt brukt på planter som har vært dyrket siden oldtiden, som for eksempel hvitløk (Allium sativum).

Det folkelige navnet lusern (lucerne på engelsk) betyr "lampe", og refererer til plantens skinnende lyse frø. Navnet alfalfa kommer kanskje fra det arabiske al-fac-facah, som betyr "far til all mat", eller fra det gammeliranske an aspo-asti som betyr "det beste fôret" eller "fôr til hester". Alfalfa har vært en viktig fôrplante i araberland, hvor de matet rasehestene sine med urten.

Bruk av blålusern i tidligere tider

Blålusern ble muligens først dyrket i det sentrale Asia. Derfra spredte bruken av planten seg til Kina, kanskje for så lenge som 2000 år siden. Blålusern nådde Hellas i det femte århundre før Kristus, og spredte seg derfra til Spania og andre deler av Europa, og til Nord-Afrika. Storstilt dyrking av blålusern i Europa begynte på 1600-tallet og var et viktig framskritt i europeisk jordbruk. Europeiske nybyggere brakte med seg planten til Amerika, men der ble den ikke dyrket i større omfang før rundt 1850. I våre dager er blålusern, sammen med rødkløver (Trifolium pratense), de viktigste fôrplantene i ertefamilien. Begge artene tilfører kyr og andre gras-spisende dyr konsentrerte tilskudd av nitrogenrike forbindelser. På samme måte som hos mange andre erteplanter, finnes det på røttene til blålusern nitrogenfikserende rotknoller som kan binde atmosfærisk nitrogen og produsere matplanter som er rike på proteiner, uavhengig av hvor mye nitrogen det er i jorda. I de fleste klimasonene hvor blålusern dyrkes, kan den høstes 2-3 ganger i året.

Blålusern har vært brukt i urtemedisinen i minst 1500 år. I tradisjonell kinesisk urtemedisin anvender legene blålusern til å behandle forstyrrelser i fordøyelsessystemet og nyrene. Ayurvediske leger i India foreskriver blad og blomstrende topper av urten mot dårlig fordøyelse, og et avkjølende omslag som lages av frøene blir brukt på byller. Gjennom historien har preparater av bladene til blålusern vært brukt til behandling av en rekke sykdommer, alt fra artritt og diabetes, til oppblåst mage og astma. Med bakgrunn i den urindrivende virkningen, har urten også vært brukt til behandling av plager knyttet til nyrene, blæren og prostatakjertelen. Innfødte i Nord-Amerika brukte oppvarmede blad av blålusern som omslag ved øreverk.

Generelt om blålusern som medisin

Preparater med tørket blålusern blir brukt en del i urtemedisinen, og det er vist at urten påvirker bl.a. blodåresystemet og urinveissystemet. I moderne urtemedisin brukes blålusern som et middel ved anemi, som et blodstillende middel, til å stimulere appetitten og for å gå opp i vekt, og dessuten ved diabetes, dårlig fordøyelse og blæreforstyrrelser. Videre anvendes blålusern som en østrogenerstatter for å øke mengden brystmelk og lindre premenstruelt syndrom (PMS), som et næringsrikt kosttilskudd og for å senke kolesterolverdiene. Urten har ellers hjulpet mange som lider av artritt, og har vist seg å kunne støtte helbredelsen av en lang rekke andre sykdommer, for eksempel sår i fordøyelseskanalen, forstoppelse, leverplager, hemoroider, blødende tannkjøtt, forbrenninger, eksem, astma, høyt blodtrykk og dårlig lukt av kropp og pust. Urten hjelper også til å fjerne overskudd av urinsyre i kroppen.

Blålusern mot høyt kolesterol og åreforkalkning

Den beste forskningen som er utført på blålusern i moderne urtemedisin, er knyttet til urtens kolesterolsenkende virkning. Reduksjon i blodverdiene av total kolesterol og LDL (low density lipoproteins) er rapportert i dyrestudier og i et lite antall tilfeller hos mennesker. HDL (high-density lipoproteins) har forblitt uforandret i disse tilfellene. Mange dyrestudier har rapportert om reduksjon av plakk i arteriene etter bruk av blålusern. Det er videre noen indikasjoner på at saponiner i blålusern (saponiner er en kompleks gruppe kjemiske forbindelser som finnes i mange planter) reduserer opptaket av kolesterol i tarmene, og dermed senker konsentrasjonen i blodet, noe som bidrar til å beskytte mot åreforkalkning. Også de høye verdiene av mangan i blålusern (45,5 mg/kg) antas å kunne bidra til den kolesterolsenkende effekten hos enkelte personer. Det trengs imidlertid mer forskning for med sikkerhet å kunne fastslå urtens kolesterolsenkende virkning. Mye tyder dessuten på at høyt kolesterol ikke er skadelig i den grad som det har vært påstått de seinere årene. [Les gjerne boka Det store kolesterolbedraget av Malcolm Kendrick, så vil du kanskje bli overbevist om at kolesterolet er mer nyttig enn skadelig!].

Blodsukkersenkende virkning

Et lite antall dyrestudier rapporterer at blålusern synes å redusere blodsukkerverdiene. Det finnes få data på mennesker, men det er vist at personer med diabetes som ikke responderer på insulin blir betydelig bedre når de inntar blålusern sammen med mangan.

Blålusern og kreft

Blålusern kan anvendes for å motvirke skadene av kjemoterapi. Hvite blodlegemer, inklusive granulocytter, leukocytter og T-celler, er kroppens førstelinjeforsvar mot infeksjoner. Ekstrakter av blålusern kan øke produksjonen av disse cellene med så mye som 60 %. Studier på dyr har vist at blålusern fullstendig reverserer immunundertrykkelsen som skyldes behandling av kreft med kjemoterapimedisinen cyclophosphamide (Cytoxan, Neosar). Selv om blålusern undertrykker virkningen av makrofager, hemmer den ikke noen av immuncellene som trengs for å opprettholde kroppens førstelinjeforsvar.

Hormonvirkning av blålusern

Hetetokter og andre menopausesymptomer er sjeldne blant kvinner som inntar mye belgvekster (f. eks. bønner og soya), som har mild østrogenvirkning. Blålusern har også vist seg å ha østrogenvirkning. I tillegg til å virke som en østrogenerstatter hos kvinner hvor produksjonen av deres egne sex-hormoner har minsket, synes fytoøstrogener også å redusere risikoen for krefttyper som er knyttet til østrogenverdiene, slik som brystkreft. Laboratorieeksperimenter har vist at fytoøstrogener er effektive til å beskytte mot svulster i brystvevet.

Ved endometriose foreskriver leger ofte syntetisk østrogen, vanligvis i form av p-piller. Naturleger foretrekker urter og mat med fytoøstrogener, altså naturlige plantehormoner som er i slekt med østrogen, men som virker mindre kraftig enn kroppens eget østrogen. Blålusernspirer inneholder fytoøstrogener som også blokkerer kroppens østrogenreseptorer, og på den måten reduserer virkningen av kvinnens egne hormoner.

Blålusern og osteoporose

Kliniske studier i Japan har funnet at vitamin K2, som finnes i blålusern og andre grønne grønnsaker som spinat, delvis kan beskytte mot tap av beinmasse som skyldes mangel på østrogen. Vitaminet virker sammen med vitamin D, og øker dannelsen av nytt benvev. Kombinasjonen virker imidlertid ikke kraftig nok til helt å kompensere for osteoporose som skyldes østrogensenkende medisinering.

Positiv virkning på fordøyelsen

Urteleger har lenge brukt blålusern til behandling av sår, og med godt resultat. Bioflavonoidene som finnes i urten bidrar til å styrke kapillærårene og redusere betennelser i magens slimhinner, mens vitamin A bidrar til å opprettholde helsen til magesekken. Blålusern har blitt brukt i teer og kosttilskudd for å øke appetitten og vitaliteten, og for stimulering av fordøyelsen og tarmaktiviteten. Det virker bl.a. ved at enzymer i urten fremmer opptaket av næringsstoffer fra maten. Dette gjør at personer som sliter med lav kroppsvekt kan oppnå en vektøkning ved å spise blålusern. Blålusern er videre et mildt virkende avføringsmiddel og et naturlig urindrivende middel, og brukes enkelte ganger for å behandle urinveisinfeksjoner.

Utvortes bruk av blålusern

Utvortes kan blålusern brukes som en fuktgivende badeurt, til dampbad for ansiktet og til hårvask. Urten kan også brukes som omslag på sår for å fremme helingen. Roten av en blålusernplante kan skrelles, tørkes og tafses opp ved å bankes med en hammer, for så å brukes som tannbørste.

Blålusern som mat

Selv om blålusern har medisinske egenskaper, er urten best kjent som husdyrfôr og menneskeføde. Spirte frø er populær helsekost, og oppmalt, tørket urt kan gis til rekonvalesenter som et generelt styrkemiddel. Frøene bløtlegges og holdes fuktige i en beholder som oppbevares på et varmt sted, slik at frøene spirer. Spirene er normalt klare til å spises i løpet av fire til seks dager. Spirene har en søt, erteaktig smak og kan spises som de er eller brukes i salater, tilsettes supper, stuinger, eggretter og på smørbrød som næringsrik garnityr. De er en god kilde for vitaminer, mineraler og aminosyrer.

Bladene av blålusern kan spises rå, eller kokes som en grønnsak. De er svært næringsrike og inneholder enzymer som fremmer fordøyelsen, aminosyrer og karbohydrater, i tillegg til kalsium, magnesium, fosfor, kalium og faktisk alle kjente vitaminer. Mineralene foreligger i balanserte mengder, noe som fremmer opptaket. Mineralene er alkaliske, men de har en nøytraliserende virkning på fordøyelseskanalen.

Blålusern er ellers av stor betydning som husdyrfôr. Når planten er en del av fôret, vil kyr produsere mer melk og høner legge flere egg. Plantene kan høstes fra to til tre ganger hver sommer og er blitt beskrevet som "dronningen av fôrplanter". Blålusern er mindre konkurransesterk enn rødkløver og dyrkes oftest som monokultur. Da røttene til blålusern inneholder knoller med nitrogenfikserende bakterier som kan binde nitrogen direkte fra lufta, er urten brukt en del til grønngjødsling. Fra åkrer med blomstrende blålusern kan man ellers få en utmerket honning.

Anvendelse og dosering

Blålusern er i mange land tilgjengelig i form av tørkede blad, tabletter, kapsler, ekstrakter, helsedrikker og te. Det er ikke fastsatt noen terapeutisk dosering for denne planten, men en fornuftig dosering kan være to til seks 500 mg kapsler eller tabletter daglig. Vil man bruke tørket urt, kan man innta 5-10 g opptil tre ganger daglig. Til urtete kan man bruke én spiseskje finhakket urt per kopp kokende vann, og la det trekke i 10 minutter før urten siles fra. Av en slik te kan man drikke én kopp mellom måltidene tre ganger daglig. Har man tilgang på flytende ekstrakt (1:1 i 25 % alkohol), kan den daglige dosen være 5-10 ml. Spirte frø av blålusern (alfalfa-spirer) er svært næringsrike og kan være en del av den daglige kosten, f.eks. som ingrediens i salater eller som en del av pålegget på brødskiver.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Blålusern anses som en trygg urt å innta i moderate mengder, noe som gjelder både blad, blomster og spirer. Inntak av store mengder frø av blålusern har imidlertid vært knyttet til pancytopeni, en tilstand der produksjonen av både røde og hvite blodceller minker. Studier har også vist at å spise store mengder frø eller spirer av blålusern kan fremkalle systemisk lupus erythematosus (en kronisk betennelsesaktig bindevevssykdom forbundet med indre skader, med bl.a. hudutslett, leddplager, nyreforstyrrelser og forandringer av de hvite blodcellene, og alltid med sykelige bindevevsforandringer i ledd, blodkar, nyrer og sentralnervesystemet). Inntak av store mengde frø kan også reaktivere denne sykdommen hos personer hvor den har blitt hvilende. Disse negative virkningene mener man er knyttet til den giftige aminosyren canavanin, et stoff som det finnes mest av i uspirte frø, mindre i alfalfa-spirer, og ikke noe i bladene. Derfor anses det som trygt å spise bladene og blomstene av blålusern.

Blålusern er spesielt nyttig for å erstatte vitamin K som ofte går tapt ved behandling med en lang rekke medisiner. Mangel på vitamin K er vanlig blant personer som er blitt behandlet med antibiotika, kolesterolsenkende medisiner og steroide medisiner som tas innvortes. Når man skal bruke blålusern som medisin, er det viktig å bruke preparater der urten er sertifisert som økologisk dyrket. Det skyldes at blålusernplanter har evne til å oppkonsentrere skadelige stoffer som kadmium, kobber, bly, nikkel og sink, når de dyrkes i forurenset jord.

Blålusern (gjelder også alfalfa-spirer) bør unngås av personer som går på blodfortynnende medisiner som Marevan, siden urten på grunn av sitt høye innhold av vitamin K kan motvirke disse medisinene. Urten bør også unngås av gravide og ammende, og personer med høyfeber eller premenstruelt syndrom (PMS). Dessuten vil den immunstyrkende effekten av blålusern kunne by på problemer for de som lider av autoimmune sykdommer (f.eks. revmatoid artritt).

Blålusern har vært mye brukt til å behandle urinsyregikt, og med godt resultat. Hvis man opplever en oppblomstring av urinsyregikten ved bruk av blålusern, skyldes det helst en allergisk reaksjon hos vedkommende, da mange personer er allergiske for blålusern. Symptomer på en slik allergisk reaksjon kan omfatte utslett, kortpustethet, diaré, tarmgass, muskelsmerter, tretthet, nyreproblemer og annet. Blålusernekstrakter som inneholder større mengder alkohol er heller ikke gunstige for personer med urinsyregikt.

Blålusern er ikke anbefalt som primærbehandling ved noen tilstander. Hvis man vil anvende blålusern som et nærende kosttilskudd, kan urten tas i kapselform eller spises som friske rå spirer som er skikkelig vasket, slik at de ikke inneholder jord og bakterier. I USA og andre land har inntak av alfalfa-spirer vært knyttet til utbrudd av infeksjoner av Escherichia coli, Bacillus cereus og flere typer av Salmonella. Spireprosessen er karakterisert av høy fuktighet og en temperatur som vanligvis ligger mellom 21 og 25 °C, noe som gir et utmerket miljø for at mikroorganismer kan formere seg. Å behandle frøene eller spirene med klorert vann eller andre desinfeksjonsmidler, har vist seg å kunne minske problemet, men har ikke fjernet det helt. Jeg har ikke funnet opplysninger som tyder på at bakterieoppblomstring i alfalfa-spirer har vært noe problem i Norge, men det kan være greit å kjenne til problemstillingen.

 

Flere bilder av blålusern
LITTERATUR
Balch, Phyllis A.: Prescription for Herbal Healing.  New York, Avery 2002.
Balch, Phyllis A.: Prescription for Nutritional Healing. Fourth edition.  New York. Avery 2006.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Brinker, Francis: Herbal Contraindications & Drug Interactions plus Herbal Adjuncts with Medicine. Fourth Edition.  Sandy, Oregon, Eclectic Medical Publication 2010.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Foster, Steven: 101 medicinal herbs.  Loveland, Interweave Press 1998.
Foster, Steven & Varro E. Tyler: Tyler's Honest Herbal. A Sensible Guide to the Use of Herbs and Related Remedies. Fourth edition. New York & London, The Haworth Herbal Press 1999.
Foster, Steven and Rebecca L. Johnson: Desk Reference to Nature's Medicine.  Washington D.C., National Geographic 2006.
Gruenwald, Joerg et al.: PDR for Herbal Medicines. Fourth Edition.  Montvale, New Jersey, Thomson Healthcare Inc. 2007.
Juneby, Hans Bertil: Fytomedicin - en fickhandbok om medicinalväxter.  Gamleby, Artaromaförlaget 1999.
Kendrick, Malcolm: Det store kolesterolbedraget.  Oslo, Forlaget Lille Måne AS 2008.
Lid, Johannes og Dagny Tande Lid: Norsk flora. 7. utgåva ved Reidar Elven. Oslo, Det Norske Samlaget 2005.
Lindskog, Bengt I.: Gyldendals Store Medisinske Ordbok. 2. utgave, 3. opplag.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag AS 2007.
Mars, Brigitte: The Desktop Guide to Herbal Medicine.  Laguna Beach. Basic Health Publications, Inc. 2007.
Mindell, Earl: Earl Mindell's Herb Bible.  New York, Simon & Schuster / Fireside 1992.
Reader's Digest: Magic and Medicine of Plants.  Reader's Digest 1986.
Stuart, Malcolm: The Encyclopedia of Herbs and Herbalism.  London, Orbis Publishing 1979.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World.  Portland, Oregon, Timber Press 2004.
van Wyk, Ben-Erik: Food Plants of the World.  Portland, Oregon, Timber Press 2006.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 10.09.2016