Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > HAGELUPIN  

HAGELUPIN
Lupinus polyphyllus
 
ANDRE NORSKE NAVN
Lupin. 
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Lupinus polyphyllus Lindl. 
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SAMISK:  Lupiidna.
SVENSK:  Blomsterlupin, Lupin.
DANSK:  Mangebladet Lupin, Staudelupin.
ISLANDSK:  Úlfabaunir.
FINSK:  Komealupiini, Monilehdykkäinen lupiini.
ENGELSK:  Garden lupin, Common lupin, Bigleaf lupine, Big-leaf lupin, Big-leaved lupine, Large-leaved lupine, Many-leaved lupine, Washington lupin.
TYSK:  Vielblättrige Lupine, Staudenlupine.
FRANSK:  Lupin, Lupin polyphylle, Lupin à folioles nombreuses.
SPANSK:  Altramuz perenne.
 
FAMILIE
Erteblomstfamilien (Fabaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av lupiner

BOTANISK BESKRIVELSE
Hagelupin er en 50-150 cm høy, flerårig urt med korthåra stengel. Bladene har 9-17 småblad som er 7-15 cm lange, og de har spredte silkehår på undersiden. Villformen av arten er blåblomstret, men planter som dyrkes kan ha ulike blomsterfarger, som blå, purpur, rosa eller hvite (sjelden gule), og de er ofte tofargede. De 12-14 mm lange blomstene er duftende, og de sitter i tette kranser i en lang klase som kan inneholde fra 50 til 80 enkeltblomster. Frøbelgen er 25-40 mm lang, brun, sparsomt håret og gjerne litt innsnørt mellom frøene, og den inneholder 5-9 frø. Hagelupin blomstrer fra juni til august. Mange av de lupinene som dyrkes i hager er hybrider mellom hagelupin og andre lupinarter, og de såkalte Russel-hybridene (Lupinus polyphyllus x L. arboreus) er særlig populære.
 
UTBREDELSE

Hagelupin er naturlig forekommende i vestlige Nord-Amerika. Arten har naturalisert seg i Europa, unntatt lengst nord. I Norge er hagelupin vanlig nord til Narvik, spredt videre nordover til Finnmark. Arten dyrkes mye som prydplante og fôrplante, og har forvillet seg fra hager og er fullstendig naturalisert også her i landet. Hagelupin er særlig vanlig på veikanter, eller i grasmark, skogkanter, på elvebredder, i grustak og på brakkmark. Arten er i rask spredning i Norge og er svartelistet da den kan konkurrere ut stedegen vegetasjon.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Frøene og roten har vært brukt både som mat og medisin, men begge disse plantedelene er noe giftige og det er derfor fare knyttet til slik anvendelse. Lupiner brukes innvortes i form av uttrekk og utvortes som omslag.

Hagelupin er ikke nevnt i Urtelisten fra Statens legemiddelverk og er således å betrakte som legemiddel. Det er uansett ikke aktuelt å bruke denne planten som medisin.

 
INNHOLDSSTOFFER

Lupiner inneholder en rekke kraftige alkaloider, inklusive lupinin, lupanin, anagyrin og spartein, som virker på nervesystemet. Alkaloidene finnes i alle delene av planten, men mest i frøene som har opptil 3 %, mens bladene inneholder opptil 0,6 % alkaloider. Lupinarter kan også inneholde andre giftstoffer, i tillegg til saponiner, isoflavonoider og enzymhemmere.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Giftig, dreper innvollsorm, menstruasjonsdrivende, nyrestimulerende, blodsukkersenkende og mykgjørende på huden.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Tradisjonelt brukt mot innvollsorm, hudplager, utslett, byller, verkesår og aldersdiabetes.

 
OMTALE AV HAGELUPIN

Det finnes drøyt 200 arter av lupiner i verden, men bare 6 dem er opprinnelig hjemmehørende i Europa. De europeiske artene, blant andre gullupin (Lupinus luteus), hvitlupin (Lupinus albus) og smallupin (Lupinus angustifolius), finnes utbredt ved Middelhavet. (se bilder av disse artene i Bildegalleri medisinplanter)

En rekke andre lupinarter er blitt innført til Europa og flere av dem har naturalisert seg. De fleste av disse er amerikanske arter som blir dyrket både på grunn av sine attraktive blomster og som grønngjødsling, gjerne på steder der vegetasjonsdekket er blitt fjernet. Den vanligste av disse er hagelupin (Lupinus polyphyllus). Lupinblomster kan se ut som ulvetenner, og navnet lupin kan komme av det latinske ordet lupus, som betyr ulv.

Tradisjonell anvendelse av lupiner som medisin

Mange lupinarter fra Europa (Lupinus albus, L. luteus, L. angustifolius) og Sør-Amerika (Lupinus mutabilis) er kjent som medisinplanter og har tradisjonelt blitt brukt til å behandle bl.a. innvollsorm og hudplager. Frø som ble bløtlagt slik at de ble myke, kunne påføres utvortes som et uttrekkende middel på utslett, byller og verkesår. Pulveriserte frø har blitt brukt som et mykgjørende middel for huden og som ingrediens i ansiktsmasker mot fet og trøtt hud. 

Tatt innvortes vil frøene stimulere nyrene, virke menstruasjonsdrivende og kunne ta livet av innvollsorm. Den ormedrepende effekten er trolig knyttet til stoffene lupinin og benzolylupinin. Frøene skal også virke blodsukkersenkende og har vært brukt ved aldersdiabetes, men det advares mot selvmedisinering med frøene, da de er giftige.

Lupiner som matplante

Frø og røtter av lupiner har blitt ristet og brukt som kaffeerstatning. De har også blitt brukt som mat, og selv om et avkok av planten har vært anvendt som et styrkemiddel, ble lupinrøtter trolig spist bare i nødstider. Hvis man skulle spise frøene, måtte de på samme måte som frøene til de fleste erteplanter kokes godt og kokevannet måtte helles bort for å fjerne giftstoffene.

Grønngjødsling med lupiner

Lupiner kan dyrkes som grønngjødsling og for å gjenskape vegetasjonen der denne er ødelagt. På samme måte som andre planter i erteblomstfamilien, kan lupiner binde nitrogen direkte fra luften ved hjelp av bakterier på røttene. Dette gjør at de kan vokse på steder med lite næring i jorden, som på elvebredder, veikanter og jernbaneskråninger. På slike steder kan lupiner danne store og fargerike bestander.

Lupiner kan dessuten ta opp og uskadeliggjøre giftstoffer fra jorden, f.eks. sådde man lupiner rundt Tsjernobyl etter ulykken ved kjernekraftverket der.

Bakterieknoller på lupinrot

Forgiftning av lupiner

Lupiner inneholder en rekke kraftige alkaloider, inklusive lupinin, lupanin, anagyrin og spartein, som virker på nervesystemet. Noen lupinarter inneholder også enzymhemmere og andre giftstoffer. Giftigheten til lupiner er avhengig av arten, årstiden og plantedelen. Frøene og frøbelgene, og de unge bladene og stenglene om våren er de farligste. Mange arter er kjent for å være giftige for beitende husdyr og kan forårsake død og fødselsskader, og noen er farlige også for mennesker. Den største risikoen for forgiftning hos mennesker er knyttet til at barn kan spise grønne, umodne frø og frøbelger (som kan forveksles med bønner og ertebelger), eller modne frø. Symptomene på forgiftning minner om de som oppstår ved gullregnforgiftning, men er ikke like alvorlige. Det kan dreie seg om økt spyttsekresjon, kvalme, oppkast, svimmelhet, hodepine, vansker med å svelge og magesmerter. Sakte åndedrett, hjertebank og langsom puls kan også forekomme. I alvorlige tilfeller lammes man fra beina og oppover (sjelden med krampe), inntil åndedrettet blir lammet slik at døden inntrer, men det skjer heldigvis svært sjelden.

Selv om ville dyr synes å tåle å spise lupiner, vil planten hos husdyr kunne forårsake en tilstand som kalles lupinose, som er en forgiftning med lever- og muskelskader forårsaket av mycotoksiner fra soppen Phomopsis leptostromiformis som vokser på lupiner. Lupinforgiftning oppstår når tørket plantemateriale eller frø av bitre lupiner (hovedsakelig smallupin) blir gitt til dyr. Symptomer på denne forgiftningen, som vanligvis er kronisk, men som også kan oppstå akutt, er rastløshet, kramper og hepatitt, og ender med lammelse av åndedrettssenteret ved dødelige forgiftninger, noe som kan skje hos hester og sauer, mens storfe og griser er relativt immune. Kronisk forgiftning gir leverforstyrrelser og dermed dårlig fordøyelse. 

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Lupiner er giftige planter som ikke må brukes verken til mat eller medisin. Les om forgiftning av dyr og mennesker av lupiner i avsnittet Forgiftning av lupiner over.

De fleste tilfeller av lupinforgiftning er milde og behandling er sjelden påkrevet. Hvis symptomene er alvorlige, bør de behandles som gullregnforgiftning. Førstehjelp ved forgiftning er å fremkalle brekninger og få tak i lege. Behandling på sykehus kan bestå av magespyling med kull og natriumsulfat. Ved lammelse gis kunstig åndedrett, hjertevirksomheten og åndedrettet stimuleres, kramper bekjempes og man sørger for utlikning av væske- og elektrolyttbalansen.

 

Flere bilder av lupiner
LITTERATUR
Barker, Julian: The Medicinal Flora of Britain & Northwestern Europe.  Kent, Winter Press 2001.
Faarlund, Thorbjørn og Horst Altmann: Naturguide, Giftige planter og dyr.  NKS-Forlaget 1981.
Grey-Wilson, Christopher og Marjorie Blamey: Teknologisk Forlags Store Illustrerte Flora for Norge og Nord-Europa.  Oslo, N.W. Damm & Søn a.s - Teknologisk Forlag 1992.
Gruenwald, Joerg, et al.: PDR for Herbal Medicines. Fourth Edition.  Montvale, New Jersey, Thomson Healthcare Inc. 2007.
Lid, Johannes og Dagny Tande Lid: Norsk flora. 7. utgåva ved Reidar Elven.  Oslo, Det Norske Samlaget 2005.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Moerman, Daniel E.: Native American Ethnobotany.  Portland, Timber Press 1998.
Mossberg, Bo & Lennart Stenberg: Gyldendals store nordiske flora.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag AS 2007.
Potterton, David (ed.): Culpeper's Colour Herbal.  Berkshire, Foulsham 2007.
Stary, Frantisek & Zdenek Berger: Poisonous Plants.  Leicester, Magna Books 1995.
Turner, Nancy J. and Adam F. Szczawinski: Common Poisonus Plants and Mushrooms of North America.  Portland, Timber Press 1997.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World.  Portland, Oregon, Timber Press 2004.
Wink, Michael & Ben-Erik van Wyk: Mind-Altering and Poisonous Plants of the World.   Portland, Oregon, Timber Press 2008.
 
INTERNETTSIDER

http://linnaeus.nrm.se/flora/di/faba/lupin/lupipol.html 

http://www.pfaf.org/user/Plant.aspx?LatinName=Lupinus+polyphyllus

http://www.botanical.com/botanical/mgmh/l/lupins50.html

 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 16.07.2015