Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > TORSKEMUNN 

TORSKEMUNN
Linaria vulgaris
 
ANDRE NORSKE NAVN
Lintorskemunn, kjerringkjeft, kjerringtann, smørbutt, eggeblom, flugeblom, vegglusblomme.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Linaria vulgaris Miller.
Antirrhinum linaria L.
Linaria linaria (L.) Kars
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Gulsporre, Flugblomster, Flugblommor, Sporreblomma, Gulsporreblomma.
DANSK:  Almindelig Torskemund, Gul Torskemund, Hørbladet Torskemund, Torskemund.
ISLANDSK:  Gullsporablom, Gullspori.
FINSK:  Keltakannusruoho, Kannusruoho.
ENGELSK:  Common toadflax, Yellow toadflax, Toadflax, Butter and eggs, Ramsted, Snap-dragon, Fairy's lanterns.
TYSK:  Leinkraut, Gewöhnliches Leinkraut, Gemeines Leinkraut, Flachskraut, Wilder Flachs, Löwenmaul, Gelbes Löwenmaul, Abnehmkraut, Frauenflachs, Froschmaul.
FRANSK:  Linaire, Linaire vulgaire, Linaire commune.
SPANSK:  Linaria, Pajarita.
 
FAMILIE
Maskeblomstfamilien (Scrophulariaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av torskemunn

BOTANISK BESKRIVELSE

Torskemunn er en flerårig urt som normalt blir et sted mellom 15 og 50 cm høy. Stenglene er opprette og fint hårete. De smale, lansettformede, grågrønne bladene sitter skruestilt oppover stengelen, mens blomstene sitter i en kort klase i toppen av hver stengel. Blomstene har gul krone med en stor oransjefarget pukkel på underleppa. Blomsten til torskemunn er sterkt zygomorf (uregelmessig), med en tydelig overleppe og en kraftig underleppe. Pukkelen på underleppen lukker inngangen til kronen og skjuler blomstens indre organer. Den virker som en ansiktsmaske, og vi kaller slike blomster ”maskerte” (derav navnet maskeblomstfamilien). Kronen hos torskemunn har en lang, spiss, nedoverbøyd spore som fylles med nektar fra nektariet ved basis av fruktknuten. Bygningstrekkene med pukkel og lang spore gjør at bare kraftige insekter som bier og humler besøker blomstene. Frøkapselen er eggforma, lengre enn begerflikene, og åpner seg med klaffer. Frøene er utstyrt med en bred vingekant.

 
UTBREDELSE

Torskemunn har sin naturlige utbredelse i Europa og Vest-Asia. Planten er introdusert i Nord-Amerika (sannsynligvis som ugrasfrø i korn), og har der enkelte steder blitt et plagsomt ugras. I Norge er arten relativt vanlig nord til Nordland, men den har også spredte forekomster i Troms og Finnmark. I fjellet kan torskemunn finnes opptil ca. 1000 moh., men i fjelldalene og lengst nord er plantene oftest forvilla fra hager. Torskemunn vokser på tørrbakker, i tørr eng, på berg og på fuglegjødsla steder langs kysten. Planten er videre vanlig langs veier og jernbaner, i tillegg til i hager og åkrer.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Linariae herba: De overjordiske delene av torskemunn. Urten samles når planten står i blomst. Utvortes brukes urten i frisk tilstand, mens den innvortes også kan anvendes tørket. Urten har en spesiell lukt og en svakt saltaktig, bitter og noe skarp smak. Torskemunn er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt.

 
INNHOLDSSTOFFER

De blomstrende stenglene inneholder flavonglykosider (linarin og pectolinarin), bitterstoffer (iridoider som aucubin m.fl.), slimaktige polysakkarider, pektiner, fytosterin, antirrhininsyre, garvesyre og vitamin C. Det er også rapportert at urten inneholder cyanogene glykosider og alkaloidet peganin.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Urten angis å virke urindrivende, svettedrivende, mildt avførende, leverstyrkende, galledrivende, astringerende, sårhelende, blodrensende, betennelseshemmende og antimikrobiell, men de angitte virkningene er stort sett svake.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Torskemunn er primært et mildt levertonikum som kan ha gunstig effekt ved sykdommer knyttet til lever, galleblære og milt, som for eksempel hepatitt, gulsott og kroniske hudplager. Videre kan urten brukes ved ødemer, åreknuter, hemoroider, forstoppelse, betennelser i urinveiene (blærekatarr, urininkontinens, betennelser i urinrøret og prostatitt) og godartet prostataforstørrelse. Utvortes er urten brukt i kompresser eller badepreparater ved hudsykdommer, byller, utslett, sår, godartede svulster, hemoroider og øyekatarr.

 
OMTALE AV TORSKEMUNN

Litt om plantens navn

Planten kalles torskemunn på norsk fordi blomsten kan ligne en fiskemunn når man trykker den sammen fra sidene. Forstavelsen lin- i det norske navnet lintorskemunn, og det vitenskapelige slektsnavnet Linaria, kan komme av at planten ligner linplanten (Linum usitatissimum), men kan også være knyttet til at planten i eldre tider ble brukt til å farge lintøy gult. Artsnavnet vulgaris betyr kort og godt vanlig.

Tidligere tiders anvendelse av torskemunn

Torskemunn har innen folkemedisinen primært vært brukt mot lever- og miltplager, gulsott, urinveisproblemer og forstoppelse. Bl.a. har Gerard (1597) beskrevet urten som god ved sykdommer i lever og milt. Culpeper (1653) lovpriste torskemunn ved vatersott (ødem), øyebetennelser og verkesår, i tillegg til å være en mirakelkur når den ble brukt som et lindrende omslag. I 1648 anbefalte dansken Simon Paulli torskemunn i en salve mot hemoroider, til å legge ”bag paa Rumpen hvor Piinen er”. Også Paulli forteller at torskemunn kan brukes mot vatersott og gulsott, i tillegg til mot fregner. Urten skulle videre være effektiv mot vorter, og den ble gjerne kombinert med ryllik (Achillea millefolium) i omslag på skader og sår.

Torskemunn har en ubehagelig lukt og en besk smak. Lukten tiltrekker seg fluer, derfor har den vært brukt som middel mot fluer og annet utøy. Til dette formålet lagde man et oppkok av urten med melk og litt sukker, og dette virket som fluegift. Videre ble urten lagt i båsen til husdyrene (som på grunn av den bitre smaken ikke spiser den), eller man stakk torskemunn i sprekker i veggene mot vegglus.

Torskemunn som medisinplante

Torskemunn har vært brukt i uminnelige tider som et avførende, urindrivende, feberdempende og betennelseshemmende middel. Det er erfaring for at den stimulerer aktiviteten til glatt muskulatur i fordøyelseskanalen og livmoren, og øker utskillingen av galle. Urten blir vanligvis brukt i kombinasjon med andre urter som et styrkemiddel for leveren, eller som et utrensningsmiddel. En knapp teskje er en passende mengde å innta hver gang, sammen med urter som storborre (Arctium lappa), løvetann (Taraxacum officinale) eller krushøymol (Rumex crispus). Torskemunn er kanskje en av de beste viltvoksende urtene for kronisk leverbetennelse og hepatitt. Brukt i form av urtete (en teskje urt til en kopp kokende vann, inntatt flere ganger om dagen) skal den relativt raskt kunne normalisere bilirubin-nivåene. Torskemunn synes å ha liten virkning ved normal produksjon av galle, men vil stimulere sekresjonen hvis denne er for svak.

Videre ble torskemunn tidligere foreskrevet ved forstoppelse og andre plager knyttet til fordøyelsessystemet, slik som mye tarmgass og negativ reaksjon på mat med for mye fett. Virkningen er hovedsakelig knyttet til økt galleutskillelse, som bl.a. bidrar til å fordøye fettet og smøre tarmene. Urten kan brukes innvortes i form av urtete også ved betennelser i urinveiene (blærekatarr, urininkontinens, betennelser i urinrøret og prostatitt), og som en støttebehandling ved tidlige stadier av godartet prostataforstørrelse (benign prostata hyperplasi = BPH). For å fremme virkningen av urten ved plager knyttet til urinveiene, bør væskeinntaket være på minst to liter daglig.

Utvortes bruk av torskemunn

Utvortes kan man bruke omslag med torskemunn på åreknuter, hemoroider, mindre skader, verkesår, byller og godartede svulster. Et avkok av torskemunn, kornblom (Centaurea cyanus), øyentrøst (Euphrasia officinalis) og kamille (Matricaria recutita) kan brukes på kompresser til behandling av betent hud og skader. Hvis avkoket er skikkelig sterilisert, kan det også brukes som øyendråper til behandling av konjunktivitt (bindehinnebetennelse) og andre øyebetennelser. Torskemunn brukes sjelden alene, men kan gjerne kombineres med andre urter med lignende virkning.

Anvendelse og dosering

Innvortes er det vanligst å anvende torskemunn i form av urtete. En slik te lages ved å bruke 1 teskje tørket urt til en kopp kokende vann og la det trekke i 10 minutter før urten siles fra. Av denne teen kan man drikke en halv til én kopp tre ganger daglig.

Utvortes brukes knuste blad og blomster på mindre skader, kutt, skrammer etc., og man bruker de mengdene som trengs for å dekke de aktuelle hudområdene.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Torskemunn skal ikke brukes under graviditet og amming. Urten bør generelt anvendes med forsiktighet, da bitterstoffene har ry for å være giftige hvis man overdoserer. Det tryggeste er å bruke urten innvortes bare etter foreskriving av en erfaren urteterapeut.

 

Flere bilder av torskemunn
LITTERATUR
Bartram, Thomas: Bartram's Encyclopedia of Herbal Medicine.  London, Robinson 1998.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Hatfield, Gabrielle: Hatfield's Herbal.  London, Allen Lane 2007.
Høiland, Klaus: Naturens legende planter.  Hjemmets Bokforlag 1978.
Jonsson, Sune & Stina Jonsson: Villblomster. Markens urter i bilder og tekst.  Oslo, Teknologisk Forlag 1980.
Lid, Johannes og Dagny Tande Lid: Norsk flora. 7. utgåva ved Reidar Elven. Oslo, Det Norske Samlaget 2005.
Lindman, C. A. M.: Nordens Flora 8. Oslo. Gyldendal Norsk Forlag 1977.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Moore, Michael: Medicinal Plants of the Mountain West.  Santa Fe, The Museum of New Mexico Press 1979.
Nielsen, Harald: Lægeplanter og trolddomsurter.  København, Politikens Forlag A/S 1976.
Nielsen, Harald: Läkeväxter förr och nu.  Bokförlaget Forum AB 1978.
Potterton, David (ed.): Culpeper's Colour Herbal.   Berkshire, Foulsham 2007.
Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera Nicová: The Healing Powers of Nature. Leicester, Blitz Editions 1998.
Skenderi, Gazmend: Herbal Vade Mecum. 800 Herbs, Spices, Essential Oils, Lipids Etc. Constituents, Properities, Uses, and Caution.  Rutherford, New Jersey, Herbacy Press 2003.
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.
Wood, Matthew: The Earthwise Herbal.  Berkeley, California, North Atlantic Books 2008.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 07.11.2016