Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > FINGERTARE   

FINGERTARE
Laminaria digitata
 
ANDRE NORSKE NAVN
Hestetare, stokktare, stråktare.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Laminaria digitata (Huds.) Lamour.
Fucus digitatus Hudson
Laminaria stenophylla (Harv.) Agardh.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Fingertare.
DANSK: Fingertang.
ISLANDSK:  Þari.
ENGELSK:  Laminaria, Sea gridles, Seaweed, Sugar wrack, Sea-wand, Sea-tangles, Tangleweed, Oarweed, Red-ware, Sea-ware.
TYSK: Fingertang.
 
FAMILIE
Laminariaceae.
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av fingertare

BOTANISK BESKRIVELSE
Fingertare er en brunalge som vokser på berg fra flomålet og ned til ca. 20 m dyp. Tallus er differensiert i et rotlignende hefteorgan, en stilk og en bladaktig plate. Vekstsonen er lokalisert til nedre del av platen. Stilk og hefteorgan er flerårig. Platen er mer eller mindre oppfliket, og sitter på den opptil 3 m lange bøyelige og glatte stilken. Fingertare er svært formvariabel. På utsatte steder kan taren være nesten stilkløs og ha lange, remlignende fliker. På beskyttede steder og på dypt vann er bladet bredere og tynnere, og har ofte hjerteformet basis ved overgangen til stilken, og er lite oppsplittet.
 
UTBREDELSE
Fingertare er utbredt i Nord-Atlanteren og Stillehavet. Arten er vanlig langs hele Norskekysten, fra Oslofjorden til Finnmark.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Hele planten benyttes. Taren kan males opp til mel, eller den kan være utgangspunkt for utvinning av jod og alginater.

Fingertare er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt.

 
INNHOLDSSTOFFER
Fucoidaner, 1-3 beta glukaner, algin, laminarin (et polysakkarid som finnes både i en løselig og uløselig form i planten), laminin og histamin. Algin er et polysakkarid med høy molkylvekt. Fingertare er også rik på vitaminer og mineraler, bl.a. selen og jod.
 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Kilde for viktige mineraler (bl.a. jod) og næringsstoffer (bl.a. alginater som er mye brukt i næringsmidler).
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Struma, overvekt, høyt blodtrykk, hjertesykdommer, abort, revmatisme, seksuelt overførte sykdommer, kreft, infeksjoner og opphopning av tungmetaller. Se forøvrig omtalen under.
 
OMTALE AV FINGERTARE

Brunalger inneholder svært mange næringsstoffer

De rike forekomster av tang og tare langs kysten vår blir bare i liten grad utnyttet. Brunalgene har et stort innhold av plantenæringsstoffer som jorden kan ha for lite av, for eksempel kalium, fosfor, nitrogen og magnesium, og kystbefolkningen har i århundrer visst å utnytte tang og tare som gjødsel. Algene inneholder også en lang rekke viktige mikronæringsstoffer som både planter og mennesker trenger i mindre mengder, for eksempel mangan, bor, kobolt, molybden, selen og jod.

Utnyttelse av innholdsstoffene i tang og tare

I tidligere tid ble det brent store mengder tang og tare for å få en aske som kunne brukes til utvinning av jod. I dag får man tak i jod billigere fra andre råstoffer, og tangbrenning er ikke lenger lønnsomt. Nå er det primært noen av de organiske stoffene i brunalgene som er gjenstand for kommersiell utnyttelse. Det viktigste i så måte er alginsyren, som finnes i celleveggene hos brunalger. Det er først og fremst grisetang og tareartene som benyttes til utvinning av alginater, som er alginsyrens salter. Disse saltene (natrium-, kalium- og ammoniumalginat) danner en viskøs oppløsning sammen med vann, og alginatene har på grunn av denne egenskapen funnet anvendelse i en rekke ulike produkter, for eksempel som fortyknings- og stabiliseringsmiddel i maling, trykksverte, kosmetikk, softis og andre næringsmidler, og de brukes dessuten mye i farmasøytisk industri. Hos tareartene i slekta Laminaria utgjør alginatet 20-40 % av tørrvekten.

Tang og tare som mat

Særlig i Øst-Asia har tang og tare i stor målestokk vært brukt som mat. I Japan er det arter i tre algeslekter som primært brukes i matlagingen, nemlig Porphyra (nori), Laminaria (kombu) og Undaria (wakame). I Norge har tang og tare vært relativt lite brukt som mat, men vi vet blant annet fra sagaene at rødalgen søl (Palmaria palmata) har vært spist. Fra Skottland rapporteres det at tare ble spist i betydelige mengder som et styrkemiddel eller ved forstoppelse og appetittløshet. Tarestilker kunne ristes og tygges som en tobakkserstatning, og barn kunne tygge på dem på samme måte som med rabarbrastilker.

En god del tang og tare blir tørket og malt til tangmel som brukes som tilsetning i husdyrfôr. Fôrverdien beror i vesentlig grad på innholdet av laminarin, som er brunalgenes opplagsnæring, men tangmelet er også verdifullt for både dyr og mennesker på grunn av sitt innhold av vitaminer, proteiner og mikronæringsstoffer.

Fingertare som kreftmedisin

Fingertare er blitt påstått å kunne ha en antikreftvirkning. I forsøk har man funnet at algen kunne beskytte fertile mus mot en svulstfremkallende effekt av et kjent kreftfremkallende stoff, og en tareekstrakt reduserte DNA-forandringer fremkalt av kjente karsinogener hos bakterien Salmonella typhimurium. Forskere i Canada som har undersøkt den lave forekomsten av brystkreft hos japanske kvinner, mener at dette kan skyldes innholdet av jod og selen i tang som blir spist. Tang har dessuten sterke antioksiderende egenskaper. Dette kan skyldes innholdet av stoffet fucoxanthin, men man forsker også på eventuelle andre aktive innholdsstoffer som kan ha betydning. Basert på de dataene som eksisterer i dag, kan man imidlertid ikke anbefale fingertare som et middel for beskyttelse mot kreft.

Tare som middel mot ulike sykdommer

Medisinsk var tare før i tiden kjent som et effektivt middel mot skjørbuk og kjertelsykdommer, og det var lenge før den medisinske verdien av jod var kjent. Et omslag av tare ble dessuten brukt til å fjerne vorter. Det blir også påstått at tare har egenskaper som kan hjelpe mot overvekt, høyt blodtrykk, hjertesykdommer, abort, revmatisme, seksuelt overførte sykdommer og infeksjoner. Det er foreløpig få vitenskapelige bevis for at tare har medisinsk verdi ved disse sykdommene.

Laminariastift

Tørkede stilker av tareartene, og da særlig av stortare (Laminaria hyperborea), blir kalt Stipes laminariae og er blitt brukt i farmasien i form av laminariastift. De tørre stilkene er harde som horn, og ble dreid og polert til stifter i ulike tykkelser, men de kunne gjerne være ca. 10 cm lange og noen millimeter tykke. På grunn av deres store evne til å svelle når de trekker til seg fuktighet, ble disse laminariastiftene brukt til å utvide trange kroppsåpninger og å holde dype sår åpne for drenasje. De ble f.eks. brukt til å utvide livmorhalsen ved fødsler, og til å utvide øregangene. Slik anvendelse av tarestilker har trolig bare vært knyttet til den etablerte medisinen, og har neppe vært brukt i norsk folkemedisin.

Tare som beskyttelse ved eksponering for stråling og tungmetaller

Å spise tareprodukter er ofte blitt foreslått for å beskytte kroppen mot stråling og opphopning av tungmetaller. Teorien bak dette er at stråling, for eksempel fra strontium 90, og giftige tungmetaller som kadmium og plutonium, akkumuleres i beinmassen ved daglig eksponering for slike stoffer i vår forurensede verden. En slik opphopning skal kunne forårsake kreftformer som leukemi og Hodgkin’s sykdom. Natriumalginatet i tang og tare skal hjelpe til å forhindre absorpsjonen av stråling og tungmetaller, men brunalgene gjør visstnok ingenting med det som allerede har samlet seg i kroppen. Hvis man ofte eksponeres for stråling eller tungmetaller i arbeidssammenheng, kan det være en tanke å jevnlig innta tang og tare som kosttilskudd for å beskytte mot ytterligere opplagring av slike stoffer.

Tare ved underaktiv skjoldkjertel

Tare inneholder mye jod. For lite jod i kosten kan føre til en lite aktiv skjoldkjertel, med svekkelse av stoffskiftet, noe som kan føre til symptomer som tretthet, vektøkning, glemsomhet, struma og mindre hjerneutvikling hos fostre og spedbarn. Jod blir i våre dager rutinemessig tilsatt bordsalt, så det er lite trolig at noen har problemer med skjoldkjertelen på grunn av jodmangel. Hvis denne kjertelen fungerer normalt, vil ikke tilskudd av tang og tare i kosten resultere i vekttap. Tang og tare er ellers en kilde til løselige fiber, omega-3-fettsyrer, selen og vitamin B12. Det er imidlertid usikkert hvor mye av dette vitaminet som kan tas opp av kroppen.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Stoffer i fingertare kan virke antikoagulerende, og bruk av tareprodukter kan medføre økt risiko for blødning hos pasienter med koaguleringsproblemer, eller hos de som samtidig tar aspirin eller warfarin (Marevan). Derfor bør samtidig bruk av tare og slike medisiner unngås. Vær også oppmerksom på den blodtrykksenkende effekten til fingertare, og bruk av brunalger sammen med blodtrykksenkende medisiner bør unngås.

På grunn av sine abortfremkallende egenskaper bør tare ikke brukes innvortes under svangerskap. Inntil det foreligger mer forskning som kan dokumentere sikkerheten, bør tare heller ikke inntas under amming, og skal ikke gis til barn. Fingertare må ikke brukes innvortes av personer som er sensitive for arten, eller av personer med hyperthyreose (for stor produksjon av skjoldkjertelhormoner).

Mulige bivirkninger ved inntak av større mengder fingertare er redusert blodtrykk, kvalme, oppkast, anoreksi, hypersensitive reaksjoner, aknelignende utslett, livmorblødninger og abort.

 

Flere bilder av fingertare
LITTERATUR
Costain, Lyndel: Helsebringende plantestoffer.  Oslo, N.W. Damm & Søn AS 2001.
Darwin, Tess: The Scots Herbal. The Plant Lore of Scotland.  Edinbirgh, Birlinn Ltd 2008.
Fetrow, Charles W. & Juan R. Avila: Professional's Handbook of Complementary & Alternative Medicine.  Springhouse, Pennsylavania, Springhouse Corporation 1999.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Foster, Steven & Varro E. Tyler: Tyler's Honest Herbal. A Sensible Guide to the Use of Herbs and Related Remedies. Fourth edition. New York & London, The Haworth Herbal Press 1999.
Høeg, Ove Arbo: Planter og tradisjon.  Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget 1974.
Høiland, Klaus og Inger Nordal: Kinabark og Kjerringrokk. Systematisk botanikk med vekt på medisinplanter.  Universitetsforlaget 1983.
Kessler, David: The Doctor's Complete Guide to Healing Herbs.  New York, Berkley Books 1996.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Polunin, Miriam: Mat for god helse.  Oslo, N.W. Damm & Søn A.S 1998.
Rueness, Jan: Norsk algeflora. Oslo, Universitetsforlaget 1977.
Skidmore-Roth, Linda: Mosby's Handbook of Herbs & Natural Supplements.  St. Louis, Mosby 2001.
Åsen, Per Arvid: Illustrert algeflora.  Oslo, J. W. Cappelens Forlag a.s 1980.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 03.11.2016