Planteslekta Isatis inneholder omkring 30 arter av ettårige, toårige og flerårige urter, og har sin utbredelse gjennom Europa og Sentral-Asia. Vaid (Isatis tinctoria) er mest kjent som en fargeplante som gir en farge som ligner den man får fra indigoplanter (Indigofera spp.). Vaid var kjent og brukt av de gamle grekere og romere, og planten kom tidlig i bruk også i Norden, primært som fargeplante. Under utgraving av Osebergfunnet fant man en liten eske med frukter og frø av vaid. Vaid ble dyrket til tekstilfarging over hele Europa, og særlig i Tyskland utviklet dette seg til en egen industri i middelalderen. I Østen er urten også viktig som en medisinplante.

Medisinsk bruk av vaid

Bladene av vaid er kraftig astringerende og virker derfor blodstillende, noe som kunne nyttiggjøres når man i eldre tider hadde behov for å stanse blødninger og få sår til å gro. Da ble vaidbladene bruk i form av grøtomslag. Urten er i Vesten blitt regnet som giftig og er derfor ikke blitt anvendt innvortes, noe som står i sterk kontrast til den utstrakte bruken i Kina. I kinesisk urtemedisin brukes nemlig både bladene (da qing ye) og rota (ban lan gen) av vaid innvortes. Begge drogene har en kald energi og bitter smak, og de påvirker organmeridianene Hjerte, Lunge og Mage.

Bladene av vaid har antibakterielle, virushemmende og febersenkende egenskaper. De fjerner "hete" og giftstoffer fra blodet, likeså fjerner de "hete" i tilknytning til smittsomme febersykdommer, som influensa, kusma, lungebetennelse og virusinfeksjoner med "hete"-symptomer. Ofte blir både blad og røtter brukt sammen. Når vi vet at vestlig medisin har lite å tilby ved smittsomme virussykdommer, er dette en urt som fortjener å bli høyere verdsatt for sine antivirale egenskaper. Den er særlig virksom når det er infeksjoner i lungene, og ved hudplager som utslett og blemmer.

Også roten av vaid har antibakterielle, antivirale og parasittdrepende egenskaper, og den regnes som en av de mest effektive virushemmende drogene. Et vannuttrekk har vist en hemmende virkning mot Shigella dysenteriae, Shigella flexneri, Salmonella typhi og Salmonella enteritidis. Alkoholekstrakt har vist lignende virkning, men synes også å ha betydelig virkning mot hemolyttiske streptokokker.

Med bakgrunn i den antibiotiske virkningen, er vaid anvendbar ved en rekke infeksjonstilstander som skyldes bakterier eller virus, bl.a. vanlig forkjølelse, influensa, sår hals, lungebetennelse og epidemiske sykdommer som kusma. I en studie av over 11 000 personer forhindret et preparat av vaidrot den epidemiske naturen til kusma. Urten kjøler blodet og er effektiv ved fuktige og varme tilstander, slik som gulsott. Urten er også brukt til å behandle akutt infektiøs hepatitt med godt resultat. I en studie som omfattet 50 pasienter hadde 92 % gjenskapt leverfunksjonen innen en måned.

Med bakgrunn i evnen til å "fjerne hete", blir Radix Isatidis i Kina ofte brukt til behandling av encefalitt B (hjernebetennelse). Når urten brukes ved tidlige stadier, sammen med akupunktur og vestlige medisinske teknikker, har resultatene vært svært gode. I en studie av 190 pasienter var helbredelsesraten over 90 %. I de fleste tilfellene var feberen slått tilbake i løpet av tre dager og svært få fikk noen ettervirkninger av sykdommen.

Dosering

I Kina er vanlig daglig dosering av bladene 9-15 g, som brukes innvortes i form av avkok. Av roten er daglig dose angitt til 10-30 g. Utvortes til sårbehandling bruker man så mye som trengs.

Vaid som fargeplante

I gamle dager var vaid den eneste kilden til blåfarge, og urten er i Europa blitt dyrket som fargeplante i over 2000 år. Prosessen med farging er vanskelig, og det inngår flere trinn med illeluktende gjæring og oppløsning av det ferdige fargestoff i urin (derav navnet potteblått). Når man skal fremstille blåfarge av vaid, blir bladene plukket det første året etter såing, altså før plantene blomstrer. Bladene blir malt til en grøt som røres ut i vann. Etter hvert kommer det i gang en gjæringsprosess, og under denne dannes det indigohvitt, som ved oksidasjon går over til indigoblått. Dette skjer under stadig omrøring, og fargestoffet vil etter hvert bunnfelles. Det er dette bunnfallet som så tørkes inn, skjæres i stykker og brukes som råmateriale for blåfarging.

Fra 1500-tallet og utover ble vaid gradvis erstattet av indigo (Indigofera spp.) når man skulle ha blått. Blåfargen til vaid er imidlertid mer holdbar enn fargen fra indigo, og den brukes derfor fremdeles noe til plantefarging i husflidsammenheng.

Dyrking av vaid

Vaid er en enkel plante å dyrke. Urten foretrekker en veldrenert, næringsrik jord på en solrik vokseplass, men klarer seg også i ordinær hagejord. Vaid kan dyrkes i rader med 60 cm avstand og med 20 cm mellom hver plante i raden. Vaidplantene tapper jorda for næringsstoffer, derfor kan man ikke dyrke vaid på samme sted i mer enn to år før man foretar vekstskifte. Plantene er angitt å tåle en vintertemperatur ned til ca. -15 °C. Vaid formeres med frø.

Vaid-blad skal ikke brukes over lang tid av de som har "kuldesyndrom" som skyldes underskudd i Milt og Mage. Vaid-rot skal ikke brukes av de som er svake eller som ikke har en "ekte varm forgiftning”.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.