De aktive virkestoffene i lusegras er en gruppe alkaloider (0,1-0,9 %), bestående av lycopodiner, arifolin, selagin, lycodolin og pseudoselagin (= isolycodolin).

Lusmiddel, avføringsmiddel, brekkmiddel og abortfremkallende middel. Knust urt og sporepulver virker blodstillende og sårhelende.

Brukt utvortes i form av avkok mot lus og annet utøy, og som pulverisert urt (og sporepulver) på sår. Fra folkemedisinen er det angitt at lusegras ble brukt innvortes ved sengevæting, innvollsorm og rosen.

Lusegras og myk kråkefot (Lycopodium clavatum) er de to eneste kråkefotartene i Norge som har hatt en viss anvendelse som medisinplanter. En kinesisk slektning til vårt hjemlige lusegras, kinesisk lusegras (Huperzia serrata), er funnet å produsere et stoff, huperzin A, som har evnen til å blokkere et enzym i hjernen, og dette stoffet har derfor funnet anvendelse ved plager som hukommelsestap, Alzheimers sykdom og senil demens. Hvorvidt det samme stoffet finnes i de nordiske lusegrasartene, er det ikke funnet opplysninger om.

Middel mot lus

Det norske navnet lusegras viser til at planten i eldre tider ble brukt som middel mot lus og annet utøy, både hos mennesker og husdyr. Ved slik bruk kokte man planten og vasket med kokevannet på de stedene der lusa hadde slått seg til. Både nyplukket og tørket lusegras kunne benyttes til slikt avkok. Denne anvendelsen av lusegras er kjent fra flere av de nordiske landene. For eksempel beretter Johannes Henriksson i Sverige at man i Dalsland siden eldgamle tider har brukt et sterkt avkok av lusegras mot hodelus med svært godt resultat. Men også buskapen ble behandlet, noe blant andre Linné har beskrevet: ”Allmogen brukar tvätta sina kreatur och svin, då de besväras av löss, med en dekokt af denna mossa; då detta skett, blifva de inom få dagar fria från dessa besvärliga insekter”. Greta Hedlund fra Gästrikland beretter at ”lusgräs var bra att ha hemma, om man råkade bli lusig. Det koktes i vatten, och med det tvättade man sig bara en eller två gånger, så vart man fri lusen”. Hele planten kunne også blandes i sengehalmen for å hindre "ubudne gjester". Tilsvarende beretninger om bruk av lusegras mot lus finnes det mange av også fra Norge (se Høeg 1974).

Annen bruk av lusegras

Avkok av lusegras har også vært kjent som et kraftfullt avføringsmiddel og brekkmiddel. Lusegras var, iallfall i Sverige, oppført i farmakopéen fram til på 1800-tallet og ble der solgt under navnet Muscus catharticus som et brekningsfremkallende middel. Urten ble brukt til å fremkalle brekninger når man hadde mistanke om forgiftning, men den var kjent for å være farlig å innta i store doser. Å drikke avkok av lusegras kunne gi svimmelhet og krampetrekninger, og føre til at gravide kvinner aborterte. Den abortfremkallende virkningen ble nok i enkelte tilfeller også forsøkt benyttet bevisst, når en kvinne hadde "kommet i ulykka".

Fra samisk tradisjon har vi opplysninger om at pulverisert lusegras ble drysset på sår for å stanse blødninger, på samme måte som man brukte sporepulveret av myk kråkefot (Lycopodium clavatum). Annen folkemedisinsk bruk av lusegras har omfattet behandling av sengevæting, innvollsorm og rosen (en hudinfeksjon som er forårsaket av streptokokker). Ellers ble avkok av lusegras brukt som hårvask, angivelig for å få en rik hårvekst, men sikkert også for å ta knekken på hodelus.

Lusegras og magi

Lusegras er en plante med eldgamle keltisk-germanske magiske tradisjoner og urten var høyt verdsatt av druidene (gammelkeltiske trollmenn og medisinmenn). Rätsch (2005) gjengir et omfattende rituale i forbindelse med innsamling og bruk av planten:

”Den ble samlet med stor forsiktighet, ingen jernredskaper skulle berøre den, til og med nakne hender var uverdige denne æren. En spesiell tildekking, eller ”sagus”, ble brukt på høyre hånd. Denne tildekkingen måtte være innviet og mottatt hemmelig med venstre hånd fra en hellig person. Lusegras kunne bare samles av en hvitkledd og barbeint druide som hadde vasket føttene i rent vann. Før han kunne samle denne planten, måtte han ofre brød og vin. Etter innsamling måtte planten fraktes bort fra stedet hvor den var samlet, i et nytt, rent klede. I ”Kadir Taliesin” er lusegras referert til som ”Gaven fra Gud”, og i moderne walisisk som ”gras duw”, eller ”Guds nåde”. Denne planten ble av druidene først og fremst brukt som en amulett som kunne beskytte innehaveren mot alt ondt”.

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Lusegras er en temmelig giftig plante og det er stor fare for å bli forgiftet hvis man skulle finne på å innta den, noe man aldri bør gjøre! Forgiftningssymptomene er kvalme, oppkast, svimmelhet og bevisstløshet. Hvis man skulle bli forgiftet av lusegras, er rådet å drikke mye vann og innta medisinsk kull. Å bruke avkok av lusegras utvortes som vask mot hodelus eller annet utøy, medfører neppe risiko for forgiftning.

Mørkved, Brynhild: Sår, byller og verk. Tidsskriftet "Ottar" nr. 2/1998 s.23-26.

Vange, Vibekke: Ormekur og luseplager. Tidsskriftet "Ottar" nr. 2/1998 s.27-30.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.