Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > LUSEGRAS  

LUSEGRAS
Huperzia selago
 
ANDRE NORSKE NAVN
Lusegress, lusgras, lusagras, rosagras, luselomme, lusakorre, luselombrik, lomrøk, knettagras [knett = luseegg].

I 2005-utgaven av Lids flora er det skilt mellom tre arter av lusegras i Norge (se under vitenskapelig navn / synonymer). Dette er en "ny" inndeling, da man i 1994-utgaven av Lids flora og i Flora Nordica (2000) bare finner én art, som er delt i to underarter: Lusegras (Huperzia selago ssp. selago), og polarlusegras (Huperzia selago ssp. arctica). I nyeste utgave av Lids flora er polarlusegras utskilt som egen art (Huperzia arctica), men utbredelsen av denne arten i fastlands-Norge er foreløpig noe uklar (finnes på Svalbard og Jan Mayen). Inntil avgrensningen av de ulike artene og eventuelle underartene av Hupezia er bedre klarlagt, har jeg ved illustrasjonene på denne siden valgt å bruke inndelingen fra Lid 1994, som angir to underarter av lusegras.

I all nordisk litteratur som omtaler medisinsk bruk av lusegras, opereres det bare med én lusegras-art (Huperzia selago, eller Lycopodium selago). Hvorvidt det er forskjell i medisinsk virkning mellom lusegras, fjell-lusegras og polarlusegras er, så langt jeg kjenner til, ennå ikke undersøkt.


 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER (jfr. Lids flora 2005)
Lusegras:
Huperzia selago (L.) Bernh. ex Schrank & Mart.
Lycopodium selago L.
Urostachys selago (L.) Herter ex Nessel
Fjell-lusegras:
Huperzia appressa (Bach.Pyl. ex Desv.) Á. & D.Löve
Huperzia selago ssp. appressa (Bach.Pyl. ex Desv.) D.Löve ex Tzvelev
Huperzia appalachiana Beitel & Mickel
Polarlusegras:
Huperzia arctica (Grossh. ex Tolm.) Sipliv.
Huperzia selago ssp. arctica (Grossh. ex Tolm.) Á. & D.Löve
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK (gjelder lusegras generelt)
SAMISK:  Dihkke-rássi.
SVENSK:  Lopplummer, Luslummer, Lusgräs, Luseris, Lumik, Limbricken.
DANSK:  Otteradet Ulvefod.
ISLANDSK:  Skollafingur.
FINSK:  Ketunlieko.
ENGELSK:  Fir clubmoss, Heckenysop, Devil's clover, Selago.
TYSK:  Tannen-Bärlapp.
FRANSK:  Lycopode sélagine.
SPANSK:  Selago.
 
FAMILIE
Kråkefotfamilien (Lycopodiaceae).
Lusegras (Huperzia selago ssp. selago)
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Polarlusegras (Huperzia selago ssp. arctica)
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av lusegras

BOTANISK BESKRIVELSE
Lusegras er en 5-20 cm høy plante med opprette, grove og gaffelgreina stengler, og med små utstående eller opprette små blad. Det ser ut som bladene sitter i åtte rekker. Sporehusene sitter ved vanlige blad på midten av årsskuddene (og ikke i egne aks som hos andre kråkefot-arter).  I toppen finner man ofte yngleknopper i bladhjørnene. Disse yngleknoppene kan sprette ganske langt bort fra morplanten, for deretter å spire og vokse opp til nye planter.
 
UTBREDELSE
Lusegras (inklusive alle arter og underarter) har en meget vid utbredelse. På den nordlige halvkule vokser den sirkumpolart, og på den sørlige halvkule forekommer den bl.a. på New Zealand og i Sør-Amerika. I Norge er lusegras vanlig i det meste av landet, i alle fall nord til Sør-Troms. Fjell-lusegras/polarlusegras er vanligst i fjellet.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Avkok av hele planten er i folkemedisinen blitt anvendt som middel mot lus og annet utøy. Knust urt og sporepulver kunne anvendes som sårmiddel. Lusegras er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som legemiddel, og har således omsetningsrestriksjoner.
 
INNHOLDSSTOFFER

De aktive virkestoffene i lusegras er en gruppe alkaloider (0,1-0,9 %), bestående av lycopodiner, arifolin, selagin, lycodolin og pseudoselagin (= isolycodolin).

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Lusmiddel, avføringsmiddel, brekkmiddel og abortfremkallende middel. Knust urt og sporepulver virker blodstillende og sårhelende.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Brukt utvortes i form av avkok mot lus og annet utøy, og som pulverisert urt (og sporepulver) på sår. Fra folkemedisinen er det angitt at lusegras ble brukt innvortes ved sengevæting, innvollsorm og rosen.

 
OMTALE AV LUSEGRAS

Innledning

Lusegras og myk kråkefot (Lycopodium clavatum) er de to eneste kråkefotartene i Norge som har hatt en viss anvendelse som medisinplanter. En kinesisk slektning til vårt hjemlige lusegras, kinesisk lusegras (Huperzia serrata), er funnet å produsere et stoff, huperzin A, som har evnen til å blokkere et enzym i hjernen, og dette stoffet har derfor funnet anvendelse ved plager som hukommelsestap, Alzheimers sykdom og senil demens. Hvorvidt det samme stoffet finnes i de nordiske lusegrasartene, kjenner jeg ikke til at noen ennå har undersøkt.

Middel mot lus

Det norske navnet lusegras viser til at planten i eldre tider ble brukt som middel mot lus og annet utøy, både hos mennesker og husdyr. Ved slik bruk kokte man planten, og vasket med kokevannet på de stedene der lusa hadde slått seg til. Både nyplukket og tørket lusegras kunne benyttes til slikt avkok. Denne anvendelsen av lusegras er kjent fra flere av de nordiske landene. F.eks. beretter Johannes Henriksson i Sverige at man i Dalsland siden eldgamle tider har brukt et sterkt avkok av lusegras mot hodelus med svært godt resultat. Men også buskapen ble behandlet, noe blant andre Linné har beskrevet: ”Allmogen brukar tvätta sina kreatur och svin, då de besväras av löss, med en dekokt af denna mossa; då detta skett, blifva de inom få dagar fria från dessa besvärliga insekter”. Greta Hedlund fra Gästrikland beretter at ”lusgräs var bra att ha hemma, om man råkade bli lusig. Det koktes i vatten, och med det tvättade man sig bara en eller två gånger, så vart man fri lusen”. Hele planten kunne også blandes i sengehalmen for å hindre ”ubudne gjester”. Tilsvarende beretninger om bruk av lusegras mot lus finnes det mange av også fra Norge [se Høeg 1974].

Annen bruk av lusegras

Avkok av lusegras har også vært kjent som et kraftfullt avføringsmiddel og brekkmiddel. Lusegras var, i alle fall i Sverige, oppført i farmakopéen fram til på 1800-tallet, og ble der solgt under navnet Muscus catharticus som et brekningsfremkallende middel. Urten ble brukt til å fremkalle brekninger når man hadde mistanke om forgiftning, men den var kjent for å være farlig å innta i store doser. Å drikke avkok av lusegras kunne gi svimmelhet og krampetrekninger, og føre til at gravide kvinner aborterte. Den abortfremkallende virkningen ble nok i enkelte tilfeller også forsøkt benyttet bevisst, når en kvinne hadde ”kommet i ulykka”.

Fra samisk tradisjon har vi opplysninger om at pulverisert lusegras ble drysset på sår for å stanse blødninger, på samme måte som man brukte sporepulveret av myk kråkefot (Lycopodium clavatum). Annen folkemedisinsk bruk av lusegras har omfattet behandling av sengevæting, innvollsorm og rosen (en hudinfeksjon som er forårsaket av streptokokker). Ellers ble avkok av lusegras brukt som hårvask, angivelig for å få en rik hårvekst, men sikkert også for å ta knekken på hodelus.

Lusegras og magi

Lusegras er en plante med eldgamle keltisk-germanske magiske tradisjoner, og urten var høyt verdsatt av druidene (gammelkeltiske trollmenn og medisinmenn). Rätsch gjengir et omfattende rituale i forbindelse med innsamling og bruk av planten:

Den ble samlet med stor forsiktighet, ingen jernredskaper skulle berøre den, til og med nakne hender var uverdige denne æren. En spesiell tildekking, eller ”sagus”, ble brukt på høyre hånd. Denne tildekkingen måtte være innviet og mottatt hemmelig med venstre hånd fra en hellig person. Lusegras kunne bare samles av en hvitkledd og barbeint druide som hadde vasket føttene i rent vann. Før han kunne samle denne planten, måtte han ofre brød og vin. Etter innsamling måtte planten fraktes bort fra stedet hvor den var samlet, i et nytt, rent klede. I ”Kadir Taliesin” er lusegras referert til som ”Gaven fra Gud”, og i moderne walisisk som ”gras duw”, eller ”Guds nåde”. Denne planten ble av druidene først og fremst brukt som en amulett som kunne beskytte innehaveren mot alt ondt”.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Lusegras er en temmelig giftig plante, og det er stor fare for å bli forgiftet hvis man skulle finne på å innta den, noe man aldri bør gjøre! Forgiftningssymptomene er kvalme, oppkast, svimmelhet og bevisstløshet. Hvis man skulle bli forgiftet av lusegras, er rådet å drikke mye vann og innta medisinsk kull. Å bruke avkok av lusegras utvortes som vask mot hodelus eller annet utøy, medfører neppe risiko for forgiftning.

 

Flere bilder av lusegras
LITTERATUR
Allen, David E. & Gabrielle Hatfield: Medicinal Plants in Folk Tradition. An Ethnobotany of Britain & Ireland.  Portland / Cambridge, Timber Press 2004.
Coon, Nelson: The Dictionary of Useful Plants.  Emmaus, PA, Rodale Press / Book Division, Emmaus 1974.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Henriksson, Johannes: Växterna i de gamlas föreställningar seder og bruk.  Stockholm, Bokförlaget Rediviva 1975 / 1911.
Høeg, Ove Arbo: Planter og tradisjon.  Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget 1974.
Jonsell, Bengt, et al.: Flora Nordica, vol 1. Stockholm, The Royal Swedish Academy of Sciences 2000.
Lid, Johannes og Dagny Tande Lid: Norsk flora. 7. utgåva ved Reidar Elven. Oslo, Det Norske Samlaget 2005.
Lindman, C. A. M.: Nordens Flora 1. Oslo. Gyldendal Norsk Forlag 1977.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.

Mørkved, Brynhild: Sår, byller og verk. Tidsskriftet "Ottar" nr. 2/1998 s.23-26.

Nielsen, Harald: Lægeplanter og trolddomsurter.  København, Politikens Forlag A/S 1976.
Rodhe, Karl: Våra giftiga växter - är de farliga?.  Stockholm, LTs förlag 1981.
Rätsch, Christian: The Encyclopedia of Psychoactive Plants. Ethnopharmacology and its Applications. Rochester, Vermont, Park Street Press 2005.
Svanberg, Ingvar: Människor och växter.  Stockholm, Bokförlaget Arena 1998.

Vange, Vibekke: Ormekur og luseplager. Tidsskriftet "Ottar" nr. 2/1998 s.27-30.

 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 01.11.2016