Tindved er en løvfellende busk eller lite tre som blir inntil 5 m høyt. Rotsystemet er svært omfattende og kan sende opp nye skudd mange meter fra morplanten. Røttene har knoller med mikroorganismer (strålesopp) som kan ta opp nitrogen direkte fra lufta, og som bidrar til at planten kan vokse på svært næringsfattige voksesteder. Buskene er rikt forgreinet og utstyrt med greintorner. Bladene er smale, lansettformede og med en sølvblank underside. Buskene blomstrer i april-mai med svært små og anonyme blomster. Tindved er særbo, det vil si at hann- og hunnblomster sitter på forskjellige planter. Helt strengt er likevel ikke dette, da det ofte vil finnes noen hannblomster på en hunnbusk, og en og annen frukt forekommer på hannbusker. Under frømodningen blir blomsterbunnen kjøttfull og saftig, og utvikler seg etter hvert til en oransjefarget frukt på størrelse med en ert. Selv om frukten ligner et bær eller en steinfrukt, er det egentlig en ”falsk frukt”, på samme måte som nyper. Den egentlige frukten ligger inne i blomsterbunnen og er en énfrøet nøtt. Fruktene modner i september og kan sitte på busken lenge utover vinteren. De smaker syrlig og inneholder en mengde vitaminer og andre verdifulle stoffer.

Tindved kan vokse i ren sand, men liker seg best på kalkholdig grunn. Buskene vokser primært på havstrand, men kan også forekomme i rasmark. De kan dyrkes som prydbusker, eller kommersielt for utnyttelse av de verdifulle fruktene. Formeres med frø (som trenger tre måneders stratifisering innen såing om våren), ved halvharde stiklinger om sommeren eller forvedete stiklinger om høsten. Stiklingene tas primært fra hunnplanter, men for å sikre pollineringen bør også et lite antall hannplanter plantes. Ved frøformering bør man fjerne fruktkjøttet før såingen, da det kan forsinke spiringen hvis det sitter på.

Det er primært fruktene av tindvedplanten som benyttes som mat og medisin. I andre land er også bladene og barken (på grunn av det høye innholdet av garvestoffer) blitt anvendt i folkemedisinen. Fruktene plukkes når de er modne og brukes hele, eller de bearbeides til saft, gelé, syltetøy, urtete og likør. For å unngå å ødelegge det store innholdet av vitamin C, må ikke fruktene eller produkter av dem komme i kontakt med metall eller kokes for lenge. Bærene inneholder store mengder vitaminer og mineraler, men er sure og astringerende (sammentrekkende). Fra fruktkjøttet og frøene ekstraheres en fet olje som bl.a. brukes i hudpleieprodukter.

Tindved er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt.

Fruktene inneholder organiske syrer, garvestoffer, eterisk olje, flavonglykosidet quercetin, provitamin A og vitaminene B kompleks, C (store mengder) og E. Videre finnes betydelige mengder med mineraler som svovel, selen, sink og kobber. Fruktene er også en temmelig rik kilde for essensielle fettsyrer, bl.a. omega-7. Mange av innholdsstoffene fungerer som kraftige antioksidanter.

Innvortes: Nærende styrkemiddel, øker motstandskraften mot infeksjoner som forkjølelse og influensa, styrker synet, astringerende (sammentrekkende). Utvortes: Sårhelende, bakteriedrepende, øker blodsirkulasjonen i huden.  

Dyrking av tindved

Det er særlig på grunn av de verdifulle fruktene at tindveden i de seinere årene er blitt aktuell som medisinplante, og dyrkning av tindvedbusker i stort omfang har nå kommet i gang, også i Norden. Arbeidet med å selektere verdifulle kloner av tindved startet i Russland i 1933, og forskere der har undersøkt de aktive innholdsstoffene i frukter, blad og bark siden 1940-årene. Juice av tindvedfrukter var en del av kostholdet for russiske kosmonauter, og de brukte en krem med olje fra fruktene for å beskytte seg mot kraftig stråling fra sola.  Foredlingsarbeidet har hatt som hensikt bl.a. å få fram sorter med færre greintorner, rik fruktsetting, og der fruktene sitter løsere og således er lettere å høste enn det vi opplever på viltvoksende planter. Når man dyrker tindved for å høste fruktene, blir det plantet mest hunnplanter, men enkelte hannplanter må også være tilstede for å sikre bestøvningen.

Bruk av tindved i Kina

I Kina er det beregnet at det finnes tindved på et areal tilsvarende 12 millioner dekar, og mye av dette er plantet. Mellom 1950 og 1985 ble omkring 2 millioner dekar beplantet for å forhindre erosjon og til produksjon av brensel. I Kina finnes det mer enn 200 medisinske og kosmetiske produkter med tindved. Tindvedfrukter er en offisiell medisin i kinesiske farmakopéer, og blir brukt til behandling av bl.a. hoste med mye slim, dårlig fordøyelse, stagnasjon av mat med buksmerter, uteblitt menstruasjon på grunn av blodstagnasjon, og opphovninger og blodansamlinger i underhudsvevet (ekkymom). Tindvedolje, som ekstraheres fra frøene og/eller fruktene, brukes utvortes i kosmetikk og produkter for beskyttelse mot ultrafiolett stråling, og som et mykgjørende og regenererende middel for huden.

En god vitaminkilde

De oransje tindvedfruktene er spesielt rike på vitamin C, og kan brukes som et styrkemiddel ved vitaminmangel, generell svekkelse, redusert motstandskraft mot infeksjonssykdommer, og som et næringsmiddel under rekonvalesens. Frisk presset saft fra tindvedfrukter kan brukes som beskyttelse mot infeksjoner i luftveiene, som forkjølelse og influensa. Innholdsstoffer i fruktene sies også å styrke synet. Hvis vi mangler vitamin C i kroppen, kan vi være utsatt for infeksjonssykdommer. Særlig om våren må vi sørge for å få dekket vårt behov for vitamin C, og da dette vitaminet ikke blir lagret i kroppen over lengre tid, er det nødvendig å tilføre det hver dag. Kreftsyke har ofte underskudd på vitamin C. Derfor bør personer med kreft, og de som vet at de er disponert for sykdommen, innta rikelig med vitamin C, noe som for eksempel kan skje gjennom å drikke tindvedsaft. I tillegg til vitamin C inneholder fruktene også vannløselig vitamin B og det fettløselige vitamin A.

Tindved har mangesidig medisinsk virkning

Oljer av høy medisinsk kvalitet lages av fruktkjøttet og frøene til tindved. Disse oljene kan brukes innvortes til behandling av hjerteforstyrrelser og sykdommer i mage og tarmsystemet, bl.a. tarmkreft. En liten dobbelblind og placebokontrollert studie viste at pulverekstrakt av fruktene og bladene kunne bedre hjertefunksjonen, og en annen studie viste at en tindvedekstrakt kunne brukes både til forebygging og behandling av leverfibrose. I Finland ble det gjort en undersøkelse av virkningen av et tindvedoljepreparat i kapselform på kvinnelige pasienter med Sjøgrens syndrom (nedsatt sekresjon i tåre- og spyttkjertlene og i neseslimhinnen). Resultatet viste en generelt gunstig virkning på slimhinnene hos pasienter med denne sykdommen.

Tindvedolje er fin for huden

Brukt utvortes har oljen bakteriedrepende egenskaper, samtidig som den øker blodsirkulasjonen i huden. En studie utført ved universitetet i Åbo i Finland viste meget gode resultater ved anvendelse av tindvedolje på atopisk eksem. Undersøkelsen var basert på inntak av oljen i kapsler, men erfaring viser tilsvarende god effekt ved utvortes anvendelse i form av en hudolje. Tindvedoljer er svært stabile, og de har vist seg å være fine ved utvortes bruk som en ingrediens i vitaminrike medikamenter og kosmetiske produkter som hudkremer. En rekke forsøk har vist at oljene er effektive til å hele skader og forbrenninger, dempe betennelser og virke gunstig ved hudtransplantasjoner. Olje fra frøene og fruktene av tindved er også vist å bedre tilstandene ved stråleinduserte hudskader, sår og forbrenninger. Dessuten har en studie på mennesker vist at tindvedolje var virkningsfull ved pigmentforstyrrelser og for tidlig aldring av huden, i tillegg til at den bidro til å fjerne fregner. Selv om oljen fra frøene og oljen fra fruktkjøttet har noe forskjellig kjemi, blir de ofte brukt sammen i hudpleieprodukter.

Tindvedoljen ligner mye på vårt eget hudfett, og man mener at det er det høye innholdet av umettede fettsyrer (bl.a. omega-7), palmitoleinsyre, provitamin A og vitamin E som gir den gode effekten på huden. Omega-7 kan kroppen produsere selv, og det finnes mest av den i hud og slimhinner. Mengden av denne fettsyren synes imidlertid å avta med alderen, og på grunn av ytre faktorer som stress og dårlig kosthold. Lite omega-7 fettsyre kan være en medvirkende årsak til at hud og slimhinner blir tørre. I tillegg til omega-7, inneholder tindvedoljen også omega-3, omega-6 og omega-9 fettsyrer.

Olje fra greiner og blad

Også greinene og bladene av tindvedbusken blir brukt, bl.a. i folkemedisinen i Polen. De inneholder bioaktive stoffer og brukes til å produsere en olje som er temmelig forskjellig fra oljen som utvinnes fra fruktene og frøene. Oljen fra greiner og blad er rik på garvestoffer, og på grunn av den astringerende virkningen tas den innvortes for å behandle forstyrrelser i fordøyelsessystemet som innvollsorm, diaré og blødninger.

Tindvedfrukter som mat

Tindvedfruktene kan spises rå eller kokt, men rå er de for syrlige for de fleste ganer. Fruktene blir mindre syrlige etter frost eller etter at de er kokt. Det er imidlertid best å bruke fruktene før frosten kommer, siden smaken og kvaliteten på frosne frukter raskt forringes. Særlig når de blandes med andre frukter, er de syrlige tindvedfruktene gode og nyttige, og de kan for eksempel brukes i saft, syltetøy, gelé og likør.

Tindved som fargeplante

Tindved ble tidligere brukt en del som fargeplante. Friske blad og kvister ga ull en mørkebrun eller rødbrun farge. De oransje fruktene inneholder et kraftig gult fargestoff.

Det er ikke angitt noen advarsler eller bivirkninger ved innvortes eller utvortes bruk av tindved og produkter laget av fruktene. 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.