Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > BLÅVEIS  

BLÅVEIS
Hepatica nobilis
 
ANDRE NORSKE NAVN
Blåsymre, blåsømmer, blåvissel, blågull, maiblomst.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Hepatica nobilis Schreber
Anemone hepatica L.
Hepatica triloba Chaix
Hepatica hepatica (L.) Karst.
Hepatica americana (DC.) Ker-Gawl.
Anemone americana (DC.) Hara.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Blåsippa, Rödsippa.
DANSK:  Blå Anemone, Leverurt.
ISLANDSK:  Skógarblámi.
FINSK:  Sinivuokko, Lehtosinivuokko.
ENGELSK:  Hepatica, Kidneywort, Liverwort, Liverleaf, Liverflower, American Liverwort, Roundlobe Hepatica.
TYSK:  Leberblümchen, Gewöhnliches Leberblümchen, Dreilappiges Leberblümchen, Märzblümchen.
FRANSK:  Hépatique à trois lobes.
SPANSK:  Hepática.
 
FAMILIE
Soleiefamilien (Ranunculaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av blåveis
Blåveis avbildet på frimerker

BOTANISK BESKRIVELSE

Blåveis er en flerårig plante med tykke, trelappa blad som først er dunhåra, seinere snaue. Bladene står grønne om vinteren. Blomsterstenglene har tre silkelodne svøpblad som sitter som et beger under blomsterdekkbladene. De 15-25 mm brede blomstene har 6-10 blå blomsterdekkblad og hvite støvbærere. Stengelen bøyer seg ned i fruktstadiet, og frøene blir spredt med maur. Vokser i næringsrik løvskog eller barskog i lavlandet, mest på kalkrik grunn. Blåveis er populær og enkel å dyrke som hageplante, og særlig former med fylte blomster eller avvikende blomsterfarge (hvite eller røde blomster) er ettertraktet.

 
UTBREDELSE
Blåveis finnes hovedsakelig i Europa. I Norden forekommer arten primært på Østlandet og langs kysten til Hordaland, videre i Trøndelag og Nordland (sjelden). I Sverige vanlig nordover til Värmland, men særlig vanlig på Öland og Gotland. I Danmark er blåveis mest vanlig i de sørøstre delene av landet, i Finland i de sørlige delene. Utenfor Norden finnes blåveis i Mellom-Europa vestover til de nordøstre delene av Spania og østlige Frankrike, og så østover til de vestlige delene av europeisk Russland og Hviterussland. I Øst-Asia og Nord-Amerika finnes andre raser av blåveis.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Det er primært bladene som har vært brukt medisinsk. Plantene samles fra sent på våren til midtsommer og tørkes for bruk i uttrekk, flytende ekstrakter eller tinkturer.

Blåveis er ikke nevnt i Urtelisten fra Statens legemiddelverk, og er således å betrakte som legemiddel.

 
INNHOLDSSTOFFER

Hovedinnholdsstoffene i blåveis er slim, garvestoffer og sukkerstoffer. Mer spesifikt finner vi flavonoider (isoquercetrin, astragalin og quercimetrin), antocyaniner og saponinglykosidet hepatrilobin. Friske blad inneholder det giftige stoffet protoanemonin, som ved tørking omdannes til anemonin. Mengde protoanemonin i blåveis er mindre enn det vi finner hos de fleste andre medlemmene av soleiefamilien.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Bladene og blomstene har astringerende (sammentrekkende), urindrivende, hudirriterende, slimhinnebeskyttende, styrkende, antibiotiske og sårhelende egenskaper.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Et uttrekk eller avkok av bladene har i urtemedisinen vært brukt til behandling av leverplager, galleblæreplager og fordøyelsesforstyrrelser, og ved hoste og bronkitt. Urten kan brukes i gurglevann ved betennelser i tannkjøttet og kroniske irritasjoner i hals og svelg. Garvestoffene i bladene har astringerende virkning ved indre blødninger, og på grunn av plantens urindrivende virkning er den også blitt brukt ved nyre- og blæresykdommer, særlig ved nyrestein og blod i urinen. Urten ble tidligere brukt utvortes ved hudsykdommer, saktegroende sår, mindre skader, ringorm, solbrenthet og fregner. I homeopatien brukes et fortynnet spritekstrakt av planten mot luftrørskatarr.
 
OMTALE AV BLÅVEIS

Blåveis ble brukt mot leverplager

Blåveisens vitenskapelige navn, Hepatica nobilis, betyr ”edel leverurt”, og viser til den viktigste medisinske bruken av planten i tidligere tider. Urten var en del brukt i folkemedisinen, særlig til behandling av sykdommer i lever og galleblære. Dette var kanskje fordi bladene i form og farge ligner på leveren (jfr. signaturlæren). De tidlige innvandrerne til Nord-Amerika verdsatte urten som middel mot hepatitt, og fant at de innfødte brukte en nærstående art, Hepatica acutiloba, på lignende måte.

I tidligere tider var det en utbredt praksis å spise den første blåveisblomsten man fant om våren. Det mente man ville beskytte mot hoggormbitt og en rekke sykdommer i det kommende året.

Blåveisens medisinske egenskaper

Blåveisplanten kan benyttes som et astringerende, urindrivende og antibiotisk middel. Urten regnes som et mildt styrkemiddel for lever og galleblære. I tillegg til ved sykdommer i disse organene, har blåveis blitt brukt innvortes ved plager i fordøyelsessystemet og ved indre blødninger. Planten hadde også anvendelse ved nyre- og blæresykdommer, særlig ved nyrestein og når det var blod i urinen. Den er blitt brukt mot bronkitt og for å få opp blod fra lungene.

Den astringerende virkningen gjør at urten virker sårhelende, både innvortes og utvortes. Uttrekk av blåveisplanten er blitt anbefalt som munnvann ved betennelser i tannkjøttet og ved kroniske irritasjoner i hals og svelg. Utvortes kan urten påføres saktegroende sår, mindre skader og hudsykdommer, som for eksempel ringorm. I homeopatien brukes et fortynnet spritekstrakt av planten mot luftrørskatarr.

Blåveis er svært lite brukt i våre dagers urtemedisin.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Blåveis regnes som svakt giftig, og inntak av store mengder kan medføre fare. Det er imidlertid lite sannsynlig at noen blir fristet til å innta så mye av urten at plager oppstår. På samme måten som andre arter i soleiefamilien, inneholder blåveis giftstoffet protoanemonin, men i mindre mengde enn for eksempel hvitveis (Anemone nemoralis). Hvis urten inntas har den en noe brennende smak, og kan gi slimhinneirritasjon, brekninger og kolikksmerter. Tiltak ved forgiftning er mye drikke, medisinsk kull og eventuelt brekning. Blåveis er ikke egnet til selvmedisinering.

 
LITTERATUR
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses. London, Dorling Kindersley 2002.
Hermansen, Pål: Vakre vekster i skog og eng.  Oslo, Universitetsforlaget 1988.
Jonsson, Sune & Stina Jonsson: Villblomster. Markens urter i bilder og tekst.  Oslo, Teknologisk Forlag 1980.
Lid, Johannes og Dagny Tande Lid: Norsk Flora, 7. utgave ved Reidar Elven. Oslo, Det Norske Samlaget 2005.
Marcussen, M.: Helbredende urter, deres virkning, sammensætning og anvendelse. 14. utg.  Allerød, Forlaget Ny Tid og Vi 1974.
Nielsen, Harald: Planter i folkemedisinen.  Oslo, J. W. Cappelens Forlag A/S 1977.

Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera Nicová: The Healing Powers of Nature. Leicester, Blitz Editions 1998.

Rodhe, Karl: Våra giftiga växter - är de farliga?.  Stockholm, LTs förlag 1981.
Stuart, Malcolm: The Encyclopedia of Herbs and Herbalism.  London, Orbis Publishing 1979.
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia. Essex, Saffron Walden 2003.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 03.12.2010