Gulmaure er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt.

Den behagelige, honningaktige duften av blomstene, og lukten av høy fra de tørkede bladene, gjorde denne planten velegnet til å bruke som fyll i madrasser. Den ble ofte blandet med bregner og andre aromatiske urter som skulle hjelpe til med å holde utøy borte fra sengen.

Gulmauren har hatt hevd som legeplante helt siden antikken, og var mest benyttet som en magisk beskyttelse mot alt ondt, mot sykdommer og bitt av giftige slanger. Den greske legen Dioscorides (omkring 50 e.Kr.) oppgir at gulmauresaft i vin fortærer slangers og skorpioners gift før denne rekker å trenge fram til hjertet. I tillegg skulle bruk av planten gi et langt liv.

Seinere er urten blitt brukt som blodstillende middel. Man mente at et avkok av gulmaure stanset håravfall, og det ble drukket gulmaurete mot epilepsi. Også Linné anbefalte planten mot barneepilepsi. På 1700-tallet ble urten brukt som lakserende og urindrivende middel. Innen folkemedisinen blir den stedvis anvendt på samme måte fremdeles, og regnes også å kunne virke lindrende ved feber, og helende på byller og saktegroende sår. I Nord-Amerika er gulmaure blitt brukt mot sengevæting hos barn. Den berømte urtepresten Künzle ordinerte den friske saften mot struma, både utvortes og inntatt som te.

Gulmaure har også vært brukt som ølkrydder, og har hatt en viss anvendelse som fargeplante. Roten gir ull en vakker rødfarge, mens alunbeiset ull og silke får en klar gul farge av de overjordiske delene. Som kilde til rødfarge foretrekkes imidlertid roten av hvitmaure (Galium boreale).

Et sterkt avkok av gulmaure kan fungere som osteløype som får melken til å oste seg, og dette ble brukt ved osteframstilling bl.a. i Chester i England og i Irland. Bruk av gulmaureløype ga også osten en fin gulfarge. Denne bruken av gulmaure gjenspeiles i et av de engelske navnene på planten, cheese-running.

Urtemedisinsk bruk av gulmaure i nyere tid

Urtete av gulmaure smaker litt bittert og brukes hovedsakelig som urindrivende middel og mot hudsykdommer. Som dens nære slektning klengemaure (Galium aparine), ordineres planten ved nyrestein, blærestein og andre urinveissykdommer, heriblant blærekatarr. Den blir enkelte ganger brukt som et middel mot kroniske hudsykdommer som psoriasis, men klengemaure foretrekkes vanligvis til behandling av denne lidelsen. Gulmaure har lenge, særlig i Frankrike, hatt ry for å være et verdifullt middel mot epilepsi, men nå brukes den bare sjelden til dette formålet. Urtete kan lages ved å bruke to toppede teskjeer tørket gulmaure til 250 ml kokende vann, og av denne teen drikkes to til tre kopper daglig.

Gulmaure kan anvendes utvortes til sårbehandling, og har da en legende og sammentrekkende virkning. Culpeper anbefalte et avkok av gulmaure også for å stoppe indre blødninger og neseblod, og generelt for å hele alle innvendige skader. Innvortes virker den primært urindrivende og krampeløsende, og anvendes ved ødemer og andre sykdommer knyttet til urinveissystemet. Det finnes ikke vitenskapelig dokumentasjon som kan bekrefte de påståtte medisinske virkningene til gulmaure.

Gulmaure er fin å bruke i potpurrier og duftposer som f.eks. kan legges i klesskap. Tørket gulmaure dufter som nyslått høy, noe som skyldes kumarinene.

Ingen bivirkninger er registrert ved bruk av gulmaure i forskriftsmessige doser.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.