Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > BLÆRETANG  

BLÆRETANG
Fucus vesiculosus
 
ANDRE NORSKE NAVN
Knuppetang, knappetang, smelltang, kutang m.fl. 
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Fucus vesiculosus L. 
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Blåstång.
DANSK:  Blæretang.
ISLANDSK:  Bóluþang.
FINSK:  Rakkolevä.
ENGELSK:  Bladderwrack, Kelp, Common seawrack, Rockwrack, Knotted wrack, Marine oak, Bladder fucus, Dyer's fucus, Red fucus, Blasentang, Cutweed, Fucus, Kelpware.
TYSK:  Blasentang, Gewöhnlicher Blasentang, Kelb, Meereiche, Seeeiche.
FRANSK:  Varech vésiculeux.
SPANSK:  Sargazo vejigoso.
 
FAMILIE
Fucaceae.
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av blæretang

BOTANISK BESKRIVELSE
Blæretang er en brunalge som vokser i saltvann og brakkvann. Planten har et 10-100 cm langt, flatt og gaffelgreinet thallus der greinene normalt er ca. 18 mm brede. Thalluset er olivenbrunt til gulbrunt når det er fuktig og friskt, men blir brunsvart når det tørker. Det har en læraktig konsistens og er utstyrt med parvise, luftfylte blærer, en på hver side av en tydelig midtnerve. I spissen av thallusgreinene sitter store reseptakler som er ovale, av og til enkelt gaffeldelt og tilspisset. De modnes april-juni, og kastes av utover sommeren. Blæretang er særbo med hann- og hunnplaner hver for seg. Arten er meget formvariabel. På eksponerte steder og i brakkvannsområder kan man finne en blæreløs form av blæretang.
 
UTBREDELSE

Blæretang er en vanlig tangart langs kystene i Nordvest-Atlanteren og i det vestlige Middelhavet. Langs norskekysten er blæretang meget vanlig og danner massevegetasjon langs hele kysten, helst på stein- eller fjellbunn som tørrlegges ved lavvann. Arten finnes både på eksponerte og på beskyttede steder, og gjerne langt inn i fjordene hvor saltholdigheten er så lav som 5-10 ‰. Blæretang danner mange steder et vegetasjonsbelte i littoralsonen, i blanding med grisetang (Ascophyllum nodosum).

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Drogen blæretang (ofte kalt kelp, et navn som gjerne brukes som en fellesbetegnelse for marine brunalger, altså tang og tare) består av tørket plantemateriale av blæretang, men den er ofte blandet med grisetang (Ascophyllum nodosum). Hele planten brukes, og den kan samles hele året. Når planten skal brukes som mat, høstes den helst om sommeren når næringsinnholdet er størst. Tangen samles ved fjære sjø, vaskes med ferskvann og tørkes ved 60 °C. Løsrevet tang som har blåst opp på land må ikke brukes til medisinske formål, da den har mistet viktige næringsstoffer.

Blæretang er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel og kan omsettes fritt.
 
INNHOLDSSTOFFER

Blæretang inneholder mye jod, både uorganiske jodsalter og organisk bundet jod (særlig i proteiner og lipider, men også som diiodothyrosin). Videre finnes det mye polysakkarider (alginsyre og dens salter, fukoidan, laminaran), mannitol, garvestofflignende forbindelser (fukosan m.fl.), steroler, en eterisk olje, betakaroten, zeaxanthin, vitaminene A, B, C, D, E, F og G, mineraler og sporstoffer (bl.a. selen). Blæretang kan være en svært rik kilde for viktige næringsstoffer, inklusive protein, essensielle fettsyrer, fiber, natrium- og kalium-salter og en rekke andre stoffer. Innholdet av spormineraler er høyere i tang enn i noen annen kjent kilde. Plantene er rikest på alginsyre og mineraler om vinteren og våren, mens den inneholder mest fordøyelige karbohydrater på seinsommeren.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Blæretang er en slimholdig, salt, kjølig og fuktig urt som er angitt å ha følgende egenskaper: Nærende, stoffskiftestimulerende, styrkemiddel for skjoldkjertelen, fettbindende, urindrivende, avførende, slimløsende, mykgjørende, blodsukkersenkende, antirevmatisk, immunstyrkende, antibiotisk, antibakteriell, virusdrepende, hiv-hemmende, svulsthemmende, antikoagulerende, betennelseshemmende og antioksidant. Brukes i lotioner for sin oppmykende virkning på huden.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Kan brukes innvortes ved struma (forstyrrelser av skjoldkjertelfunksjonen som har sin årsak i jodmangel), hormonubalanser, overvekt og fedme (særlig i tilknytning til hypothyreose), åreforkalkning, diabetes, HIV-infeksjon, fordøyelsesforstyrrelser, brystkreft, candida, hoste, forstørrede lymfekjertler, tretthet, tungmetallforgiftning, lavt blodtrykk og revmatisme. Utvortes brukes blæretang på cellulitt, overvekt, forstuinger, revmatiske smerter og ved revmatoid artritt.

 
OMTALE AV BLÆRETANG

Anvendelse av blæretang i tidligere tider

Brunalger ble benyttet av antikkens leger og de gamle kineserne mot kjertelsykdommer som struma, som man i dag vet skyldes mangel på grunnstoffet jod. Også i middelalderens Europa ble aske av tang brukt til å kurere struma og skrofuløse svulster, og brunalger har helt opp til vår tid vært oppført i en rekke lands farmakopéer som jod-droge. Jod ble først oppdaget ved destillasjon av blæretang tidlig på 1800-tallet, og i omkring 50 år etter det ble mesteparten av det kommersielle jodet utvunnet på denne måten.

Brunalger har dessuten vært brukt mot åreforkalkning, forstoppelse, hudsykdommer og som blodtrykksregulerende middel. Plinius kalte blæretangen for Quercus marina (haveik), og anbefalte den mot leddsmerter. I vår folkemedisin synes alger å ha spilt liten rolle, men det fortelles at samene tygde tare og sjøvann for å overvinne sjøsyke.

Blæretang stimulerer skjoldkjertelen

Blæretang er rik på grunnstoffet jod og når dette stoffet mangler i kostholdet, kan det føre til at skjoldkjertelen ikke fungerer som den skal. Tangprodukter var derfor tidligere mye brukt til å behandle struma, som er en opphovning av skjoldkjertelen. Siden bordsalt i våre dager tilsettes jod, er struma nå en relativt sjelden sykdom. Det er også sjelden man bruker tangprodukter mot underfunksjon i skjoldkjertelen, noe som skyldes at det kan være vanskelig å finne rett dosering og at det nå finnes medisiner mot forstyrrelser i skjoldkjertelens funksjon som kan doseres mye mer nøyaktig. Det har vist seg at ved inntak av tang over lang tid, vil skjoldkjertelens funksjon først bli stimulert, for seinere å bli hemmet, noe som gjør at tangprodukter helst ikke bør brukes sammenhengende over lang tid.

På 1860-tallet ble det påstått at blæretang kunne motvirke fedme, og etter det har blæretang vært brukt som en ingrediens i mange slankemidler. Virkningen skyldes for det første at det relativt høye innholdet av jod i blæretang stimulerer skjoldkjertelen til økt produksjon av hormonet tyroksin, som videre fører til økt stoffomsetning i kroppen og dermed avmagring. Dessuten vil innholdet av alginater gjøre at tangpreparater sveller i magen slik at man raskere føler seg mett, og dermed minsker sultfølelsen. Tang virker videre som et mildt avføringsmiddel ved at det komplekse karbohydratet algin sveller i kontakt med vann og danner en gelé som dekker over og smører tarmslimhinnene og gjør avføringen mykere.

Bruk av tangdroger som slankemiddel gir ikke bestandig varig virkning, men man har størst sjanse for å lykkes hvis behandlingen av overvekt med et tangprodukt kombineres med en lavkalori diett. Stoffskiftet er imidlertid et meget fint regulert system som man ikke bør tukle for mye med, og bruk av jodtilskudd for å stimulere til økt stoffskifte hos personer som ellers er friske, kan være betenkelig. Daglig inntak av jod bør hos voksne personer ikke overstige 120 mikrogram.

Rensende og krefthemmende virkning

Blæretang kan hjelpe til å absorbere og fjerne skadelige kjemiske stoffer, medisinrester, tungmetaller og radioaktivt strontium-90 fra kroppen, og dermed bidra til å redusere faren for forgiftning. Urten har en mykgjørende og utrensende virkning på kroppen og kan være til hjelp ved forstørrede lymfekjertler og svulster. Algeekstrakter inneholder også stoffer som virker hemmende på vekst av kreftceller, en effekt som er godt kjent i tradisjonell kinesisk medisin. De skal for eksempel være gode til å beskytte mot brystkreft. Forskere i Canada som har undersøkt den lave forekomsten av brystkreft hos japanske kvinner, mener at dette kan skyldes jod- og seleninnholdet i tangen som de spiser. Dyreforsøk tyder dessuten på at jod blir transportert fra blodet til brystkreftceller, hvor det utløser apoptose (dvs. at kreftcellene ødelegger seg selv).

Annen medisinsk anvendelse av blæretang

Nyere forskning viser at ekstrakter fra brunalger har antibiotiske egenskaper og det forskes mye på polysakkaridene i brunalgene (laminaraner, fukoidaner). De har bl.a. en antikoagulerende virkning på blodet og kan muligens få anvendelse mot åreforkalkninger. Blæretang har ellers ry for å kunne lindre symptomene på revmatisme og revmatisk artritt, både når den tas innvortes og når den påføres utvortes på betente ledd. Fra Irland er det beskrevet at hvis man svelger det slimaktige innholdet i blærene på blæretang, kan det virke lindrende ved sår hals.

Moderne forskning antyder at blæretang kan være et alternativ til soyatilskudd for å styrke kvinners helse. En studie som ble publisert i 2004 rapporterte at kvinner som spise blæretang erfarte normalisering av korte menstruasjonsperioder og lindring av alvorlig PMS. Blæretang synes å fremme produksjonen av progesteron når det er for stor produksjon av østrogen.

Brunalger er kilde til alginater

Det er først og fremst noen av de organiske stoffene i brunalger som i dag er gjenstand for kommersiell utnyttelse. Det viktigste er alginsyre, som er et gelatinaktig stoff som er sammensatt av varierende mengder guluron- og mannuronsyre, og som forekommer i celleveggen hos algene. I Norge utnyttes først og fremst stortare og grisetang til utvinning av alginater, som er alginsyrens salter. Mange av saltene (natrium-, kalium- og ammoniumalginat) danner med vann en viskøs oppløsning og alginatene har etter hvert fått en lang rekke anvendelser, for eksempel som fortykningsmiddel og stabiliseringsmiddel i emulsjoner mellom olje og vann. Slike emulsjoner brukes svært mye i f.eks. hudkremer, tannkremer, maling, trykksverte, som bindemiddel i tabletter og som konsistensgiver i næringsmidler. Hos tareartene i slekta Laminaria utgjør alginatene fra 20-40 % av tørrvekten.

Annen bruk av blæretang

Brunalger benyttes videre til produksjon av tang- og taremel. Dette melet inneholder en lang rekke livsviktige grunnstoffer (sporelementer) og vitaminer, og brukes derfor mye som styrkende middel og tilskudd i ernæringen til både folk og dyr.

Man kan koke en fin suppe på blæretang. Selve tangen kastes etter at den er kokt og dermed har man en suppe som fungerer som om den skulle være gjort mer fyldig ved tilsetning av gelatin. Smaken er litt søtaktig og ganske behagelig. Å bruke tang eller tangmel i matlagingen er særlig nyttig for vegetarianere, da tangen inneholder relativt mye selen, et stoff som ofte er mangelvare i vegetarianeres kosthold.

Vår kystbefolkning har lenge visst å utnytte tang og tare som gjødsel, både i jordbruket og hagebruket. Algenes verdi i så måte skyldes først og fremst deres innhold av forskjellige plantenæringsstoffer som jorden etter hvert blir utarmet på, som kalium, fosfor, magnesium og nitrogen. Men algene inneholder også en lang rekke viktige mikronæringsstoffer som plantene trenger i mindre mengder, for eksempel mangan, bor, kobolt, molybden og jod.

Anvendelse og dosering

Blæretang kan brukes i form av tangmel eller inntas som kosttilskudd i form av kapsler eller tabletter. Vanlig dosering er 3-6 kapsler / tabletter om dagen for stimulering av stoffskiftet ved underfunksjon i skjoldkjertelen. Man kan også lage et varmtvannsuttrekk ved å helle en kopp kokende vann på 2-3 teskjeer tørket tang eller tangmel og la det trekke i 10 minutter før teen siles. Slik urtete kan drikkes inntil tre ganger daglig, men ikke alle er like begeistret for smaken.

Hvis man klarer å få tak i tangprodukter i flytende form, kan man bruke 2-6 ml av en tinktur (1:5 i 25 % alkohol), eller 0,5-2 ml av en flytende ekstrakt (1:1 i 25 % alkohol) inntil tre ganger daglig som et mildt stimulerende middel for stoffskiftet ved hypothyreose, eller ved revmatiske tilstander.

For utvortes bruk kan man lage et oljeuttrekk av blæretang. Man knuser 500 g tørket blæretang og legger det i 500 ml solsikkeolje over natten. Neste dag varmer man opp blandingen i vannbad i to timer før den filtreres og er klar til bruk. Anvend oljen utvortes som et liniment ved revmatisme eller revmatiske leddsmerter.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Blæretang skal ikke brukes av barn, gravide eller ammende, og urten er også kontraindikert ved hjerteproblemer og overaktiv skjoldkjertel (hyperthyreose). Hvis du har en sykdom i skjoldkjertelen, eller tar insulin, skal urten bare brukes under kyndig veiledning. Unngå samtidig bruk av blæretang og syntetiske blodfortynnende medisiner. Selv om jod er et nødvendig næringsstoff for at fosteret skal utvikle seg normalt, er det rapportert om at når den gravide eller ammende inntar for mye jod, kan barnet bli sensitivt for jod og utvikle barnestruma. Advarselen mot at gravide, ammende og små barn skal innta for mye blæretang, er også knyttet til at tangen kan inneholde uorganisk arsenikk, som er et giftig stoff.

Blæretang kan ha blodsukkersenkende virkning, derfor bør pasienter som allerede går på blodsukkersenkende medisiner bruke blæretang med forsiktighet. Hvis man bruker medisin i form av farmasøytiske preparater, bør slike midler inntas en time før eller flere timer etter at man har inntatt blæretang, noe som skyldes at slimholdige planter som blæretang kan forsinke opptaket av medisiner som inntas gjennom munnen.

Overdreven bruk av blæretang kan ha uheldige bivirkninger, og vi vet at for stor jodtilførsel kan være skadelig ved visse sykdommer. Derfor bør ikke blæretang eller preparater med stort innslag av blæretang brukes i større doser over lang tid. Hvis man har brukt blæretang daglig i to uker, bør man gjøre et like langt opphold i inntaket, slik at man unngår å få i seg for mye jod. Inntar man for mye blæretang, kan det gi overstimulering av skjoldkjertelen, noe som fører til thyreotoksikose. Noen personer er overømfintlige for jod og kan derfor få bivirkninger ved bruk av planter som inneholder jod. Vær dessuten oppmerksom på at selv om alginsyren i blæretang gjør at du føler deg mett (og spiser mindre), vil den også kunne påvirke opptaket av jern i kroppen og dermed kunne føre til en sakte reduksjon av hemoglobinnivåene. Langvarig inntak av blæretang kan også påvirke opptaket av natrium og kalium, og forårsake diaré. Inntak av tangprodukter har ellers vist seg å kunne fremkalle akner, eller forverre tilstanden hvis man allerede plages med akner.

Mange alger har den egenskapen at de akkumulerer enkelte stoffer (for eksempel jod), og kan inneholde flere tusen ganger de konsentrasjoner som finnes i sjøvannet som algen vokser i. Denne evnen til å akkumulere visse stoffer fra meget små konsentrasjoner i vannet, gjelder dessverre også forurensninger i havvannet av for eksempel tungmetaller og radioaktive isotoper. Hvis blæretangen vokser i forurenset vann, kan den derfor inneholde temmelig mye giftstoffer. Man bør ikke samle blæretang fra områder som man vet har høye nivåer av for eksempel kadmium, strontium eller kvikksølv. Hvis blæretangprodukter er forurenset av tungmetaller, kan det føre til alvorlige helseproblemer, som for eksempel nyresvikt. Når du kjøper et tangprodukt, bør du derfor forsikre deg om at det er fritt for tungmetaller.

 

Flere bilder av blæretang
LITTERATUR
Balch, Phyllis A.: Prescription for Herbal Healing.  New York, Avery 2002.
Barnes, Joanne; Linda A. Anderson & J. David Phillipson: Herbal Medicines. A guide for healthcare professionals. Second edition.  London, Pharmaceutical Press 2002.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Bruun, Erik & Budde Christensen: Klassiske legeplanter.  Oslo, Aschehoug 1998.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Costain, Lyndel: Helsebringende plantestoffer.  Oslo, N.W. Damm & Søn AS 2001.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Gardner, Zoë & Michael McGuffin (editors): American Herbal Products Association's Botanical Safety Handbook, Second Edition.   Boca Raton, FL, CRC Press 2013.
Gruenwald, Joerg et al.: PDR for Herbal Medicines. Fourth Edition.  Montvale, New Jersey, Thomson Healthcare Inc. 2007.
Hoffmann, David: The New Holistic Herbal.  Boston, Element Books Ltd. 1990.
Hoffmann, David: Medicinal Herbalism. The Science and Practice of Herbal Medicine.  Rochester, Healing Art Press 2003.
Høeg, Ove Arbo: Planter og tradisjon.  Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget 1974.
Juneby, Hans Bertil: Fytomedicin - en fickhandbok om medicinalväxter.  Gamleby, Artaromaförlaget 1999.
Nielsen, Harald: Planter i folkemedisinen.  Oslo, J. W. Cappelens Forlag A/S 1977.
Ody, Penelope: The Complete Medicinal Herbal.  London, Key Porter Books 1993.
Rueness, Jan: Norsk algeflora.  Oslo, Bergen, Tromsø. Universitetsforlaget 1977.
Stuart, Malcolm: The Encyclopedia of Herbs and Herbalism.  London, Orbis Publishing 1979.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 06.10.2013