Fruktlegemene til denne treboende, flerårige soppen er harde, hovformede, opptil 15 cm høye og like brede. Oversidens treharde hud er glatt, men vanligvis noe ruglet i konsentriske, ujevne soner som blir smalere mot kanten. Oversiden har et grått til gråblått barklag, mens kanten som vokser, som er dunet eller filtet, gjerne har en lysebrun farge. Porelaget er kanelbrunt og blir opptil 8 cm tykt. Porene er runde, og det er 3-4 porer per mm. Soppkjøttet er korkaktig seigt, lyst brunt og silketrådet. Den finnes flere former av knuskkjuke, knyttet til ulike vertstrær. Soppen forårsaker hvitråte, først og fremst på bjørk og bøk. Veltede trestammer er ofte overstrødd med fruktlegemer. Knuskkjuke er uspiselig.

Knusk, som er det indre, myke laget i de hovformede sopplegemene. I tidligere tider ble dette tørket og brukt utvortes til bl.a. sårbehandling og moxabrenning.

Knuskkjuke inneholder ferula-, kumar- og fomentarsyre, ergosterin, ferylalkohol. I Polyporus-arter er det eller påvist polyporensyre som har betennelseshemmende virkning. Ellers finnes polysakkarider, ligning og jod i knuskkjuke.

Blodstillende, sårhelende, betennelseshemmende, urindrivende, antibakteriell og virushemmende. Røyken av glødende sopp kan fungere som middel mot mygg.

Blødninger (f.eks. neseblødning), sår, verkesår, skader, gikt, hodepine, øreverk, tannverk, kreft, herpes simplex, menstruasjonsplager, hemoroider og blærelidelser.

I Asia har knuskkjuke vært anvendt også til andre medisinske formål. I Japan og Kina ble knuskkjuke brent innendørs, særlig under ulike epidemier, for å drive ut onde ånder som måtte ha søkt tilhold i huset og som man trodde kunne spre sykdom. I Himalaya har knusk blitt brukt som urindrivende middel, mens i Nord-Kina har det vært anvendt mot kreft, bl.a. i spiserøret. Isolerte polysakkarider fra en mycel-kultur av knuskkjuke er vist å ha en tumorhemmende effekt hos mus, men om denne effekten kan overføres til mennesker er ennå for lite utforsket.

Et innholdsstoff i knuskkjuke er fometariol, som er særlig konsentrert i hatthuden. Dette stoffet har vist seg å ha en viss antibakteriell virkning. Ellers er det i et laboratorieforsøk vist at et lignin fra knuskkjuke fullstendig hemmer veksten av herpes simplex virus.

Moxabrenning med knuskkjuke

I folkemedisin i sameland praktiserte man å brenne knusk på huden for å lindre ulike plager, en metode som vi også kjenner fra sibirsk folkemedisin og tradisjonell kinesisk medisin, og som kalles moxibusjon eller moxabrenning. En liten bit av tørket knuskkjuke ble (etter at den var blitt banket og gjort myk) påtent og lagt glødende direkte på det stedet som skulle behandles. Den ble holdt på plass med litt spytt eller en ring av et eller annet slag, og man forsøkte å la soppbiten brenne helt ut på det syke stedet. Det ble imidlertid tatt som et godt tegn hvis den glødende knusken fløy bort, for da mente man at lidelsen også forsvant sammen med soppen. Plager som ble behandlet ved moxibusjon med knusk, var betennelser, leddsmerter, gikt, hodepine, tannverk, øreverk og annen verkende smerte. Virkningen av denne behandlingen er forsøkt forklart både ved soppens innholdsstoffer (knusk inneholder bl.a. litt jod som kan virke desinfiserende) og ved den steriliserende effekten av varmen. I kinesisk medisin brennes moxa over bestemte akupunkturpunkter for å stimulere blodsirkulasjonen og energiflyten, og metoden brukes særlig ved behandling av kulde og smertetilstander. Dessuten brukes moxibusjon i Kina for å styrke immunforsvaret, og ved tretthet eller mangel på energi.

Annen anvendelse av knuskkjuke

Knuskkjuke, og den lignende soppen ildkjuke (Phellinus igniarius), ble tidligere brukt som knusk når man slo ild med stål og flint. Knusk er et fint pulver som gnistene lett tar fyr i og som gløder lenge uten å brenne. For at soppen skulle være velegnet til slik bruk, ble den først bløtlagt i lut eller urin, og etterpå banket ut, tørket og pulverisert. Tørket sopp kunne også skaves opp til et lettantennelig pulver uten denne forhåndsbehandlingen. Blant samene var det en gammel skikk å brenne knusk for å holde myggen på avstand. Dette skal være ganske effektivt, og soppen kan således fungere som en miljøvennlig "myggspiral".

Knuskkjuke er mange steder i Europa, f.eks. i Romania, blitt brukt til å lage hatter, klesplagg og prydgjenstander. Da ble soppen bløtlagt, og så banket ut i tynne flak som kunne formes. Kjuker ble også spikret opp på veggen i kjøkkenet eller verkstedet for å sette kniver og syler i, men til dette formålet ble helst knivkjuke (Piptosporus betulinus) brukt.

Det foreligger ingen data som tilsier at knuskkjuke på noen måte er giftig for mennesker.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.