Polygonum-arter er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt.

Parkslirekne er en flerårig urt som er hjemmehørende i Asia. Planten er innført i Europa og Nord-Amerika som prydplante i hager. Parkslirekne er også brukt som en jordstabiliserende plante, særlig i kystområder. Den finnes først og fremst på fuktige steder, men vokser også villig på skrotemark, langs veier og andre steder der jorda er forstyrret. Når planten har etablert seg, vil den danne tette bestander som konkurrerer ut all annen vegetasjon. De overvintrende stilkene og bladene råtner sakte, og områder med parkslirekne vil etter hvert bli et skikkelig villnis.

De plantene som først kom til Europa var bare hunnplanter, og formeringen skjedde vegetativt ved at biter av roten bevisst eller ubevisst havnet på nye steder. Nye planter kan oppstå av mindre enn 5 g av roten, og planter kan vokse opp selv om rotbiten ligger mer enn en meter nede i jorda. Det er observert at skuddene kan trenge gjennom 5 cm tykk asfalt. Alt plantemateriale i et område vil normalt være en klon som er genetisk ensartet. Parkslirekne er rangert som en av de 100 mest invaderende plantene i verden, og kan bli et meget plagsomt ugras, noe som også gjelder i Norge.

Det har vært en del forvirring rundt taksonomien til parkslirekne. I 1777 ble plantemateriale som var tatt med fra Japan navngitt som Reynoutria japonica. I 1846 ble nytt plantemateriale fra Asia navngitt som Polygonum cuspidatum av Siebold og Zuccarini. I 1901 oppdaget man at plantene fra begge disse innføringene var identiske. Planten er i våre dager mest kjent under det vitenskapelige navnet Polygonum cuspidatum, men artens korrekte navn skal være Fallopia japonica.

Parkslirekne er en populær prydplante over hele verden, og blir av mange ikke betraktet som ugras. De ferske skuddene, som kommer tidlig om våren, kan kokes og spises, og brukes som erstatning for asparges. De har en syrlig smak, og kan derfor erstatte rabarbra i fruktsupper, paier og syltetøy. Også roten har i noen tilfeller blitt spist. Under 2. verdenskrig ble bladene brukt som tobakkserstatning. Birøktere planter parkslirekne fordi blomstene produserer mye nektar.

Medisinsk har parkslirekne inntil nylig vært mest brukt i kinesisk urtemedisin. Det er jordstenglene (rhizomene) som benyttes, og disse samles enten om våren eller om høsten. Urten virker styrkende på blodet og hjelper til å løse opp stagnasjoner i kroppen, for eksempel manglende menstruasjon. I Kina brukes parkslirekne ellers til behandling av blodåresykdommer som arteriosklerose og høye blodfettverdier. Den fører varme nedover, omdanner slim, og stopper hosting når hosten skyldes ”lunge-hete”. I tillegg har urten virus- og bakteriehemmende virkning, og dens betennelseshemmende effekt kan nyttiggjøres ved behandling av akutte infeksjoner, viral hepatitt med mer. Et avkok er blitt brukt til å behandle brannskader, byller og svulster, giftige slangebitt, akutt hepatitt, blindtarmbetennelse og uregelmessigheter i menstruasjonen.

I Kina blir urten også brukt utvortes. Blader kan knuses og legges på som et omslag på svulster, kutt, hodeskurv og traumatiske skader. Det samme kan man gjøre med tørket rot som er malt til et pulver.

Ulike preparater med urten er vist å være et effektivt middel ved behandling av forbrenninger. Dannelse av en brannskorpe stimuleres, samtidig som planten gir en antibiotisk effekt. I en rapport som omtaler 60 tilfeller av andre- og tredjegradsforbrenninger, der 15 allerede var infisert, ble alt fra 10 til 71% av den totale kroppsoverflaten behandlet med ulike preparater laget med avkok av parkslirekne. En av pasientene døde, mens andregradsforbrenninger ble helet etter 4-6 dager, og tredjegradsforbrenninger ble helet etter 20-42 dager.

Ved behandling av leukopenia (nedsatt antall hvite blodlegemer i blodet) med rene preparater av parkslirekne, økte antall leukocytter signifikant hos pasienter med leukopenia som skyldtes stråling eller giftige kjemikalier (benzen og naftalen). En rapport refererer en studie av 67 pasienter som ble behandlet med stråleterapi for svulster, og som samtidig ble gitt piller eller granulat laget av parkslirekne. Av de 59 tilfellene som ikke hadde noe avbrudd i strålebehandlingen, og tok urten i fire uker, hadde 40 en økning av hvite blodlegemer på 100/mm³. I åtte av tilfellene, der det var et midlertidig avbrudd i strålebehandlingen, hadde sju en økning i hvite blodlegemer på 100/mm³ etter å ha tatt urtepreparatet.

Røttene hos parkslirekne inneholder forbindelser som kalles stilbener. Et av disse har fått navnet resveratrol, og dette stoffet har vist seg å ha mange fysiologiske virkninger. Selv om det er røde druer (og vinen som lages av dem) som har fått mest oppmerksomhet på grunn av sitt innehold dette stoffet, er det nå vist at parkslirekne er naturens rikeste kilde til resveratrol.

Resveratrol er en kraftig antioksidant og et blodårebeskyttende middel. Det er et fytoøstrogen (naturlige planteøstrogen) som har en kjemisk struktur som er temmelig lik det menneskelige østrogenet, og kan derfor binde seg til østrogenreseptorene i kroppen og gi en østrogenlignende virkning. Fytoøstrogener kan bl.a. hjelpe til å dempe hetetokter og stemningssvingninger i overgangsalderen, gi større beintetthet og sikre at blodårene holder seg friske. De er dessuten kraftige antioksidanter som beskytter cellene mot angrep fra frie radikaler, noe som beskytter kroppen blant annet mot miljøforurensninger, og hjelper til å motvirke for tidlig aldring. Østrogenerstatninger fra planteriket har ikke de samme bivirkningene som hormonbehandling med syntetiske østrogener, for eksempel lever- og gallesykdommer, høyt blodtrykk, slag, hjerteinfarkt og noen typer kreft. Derfor er bruk av planteøstrogener langt å foretrekke framfor bruk av syntetiske hormoner.

Resveratol i parkslirekne er et stoff som i struktur ligner det syntetiske østrogenet diethylstilbestrol. Siden resveratrol kan binde seg til østrogenreseptorene i kroppen og virke som østrogen, skal stoffet unngås av kvinner med brystkreft, eller som har en familiehistorie med det. Hvor mye av stoffet som trengs for at det skal bli et problem, er foreløpig ukjent.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.