Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > STORHJORTETRØST  

STORHJORTETRØST
Eupatorium purpureum
 
ANDRE NORSKE NAVN
Rød hjortetrøst.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Eupatorium purpureum L.
Eupatorium falcatum Michx.
Eupatorium holzingeri Rydb.
Eupatorium trifoliatum L.
Eupatoriadelphus purpureus (L.) King & H. E. Robins
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Rosenflockel.
DANSK:  Rød Hjortetrøst.
FINSK:  Purppurapunalatva.
ENGELSK:  Gravel root, Gravelweed, Joe Pye weed, Green-stem Joe Pye weed, Purple Joe Pye weed, Jopi weed, Purple-flowered boneset, Purple boneset, Marsh-milkweed, Queen of the meadow, Trumpet-weed.
TYSK:  Purpur-Wasseredost.
FRANSK:  Eupatoire pourpre géante.
SPANSK:  Eupatorio.

Det engelske navnet Gravelroot inkluderer også arten Eupatorium fistulosum, som i Nord-Amerika brukes på samme måte som (og gjerne i blanding med) storhjortetrøst.

FAMILIE
Kurvplantefamilien (Asteraceae). 
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av storhjortetrøst

BOTANISK BESKRIVELSE

Storhjortetrøst er en flerårig plante med varierende størrelse og utseende, og som kan bli opptil 3 m høy. Planten har en tykk, brunfiolett rotstokk med kremfarget kjøtt og mindre siderøtter. De opprette stenglene er innhule, noe purpurfarget og bærer avlange til lansettformede, fintannete, opptil 30 cm lange blad i kranser på 2-5 blad. Når bladene knuses, har de en aroma som ligner på vanilje. Blomstene er lyserøde eller fiolett-rosa, og de sitter i klaser på 5-10 i svært tallrike, tette, endestilte og sammensatte skjermer. Blomstringen skjer fra sensommeren til utpå høstparten. Frøene er brune, smale, spisse, 3 mm lange og er utstyrt med fnokk. Urten smaker bittert og litt skarpt.

 
UTBREDELSE OG DYRKING

Hjemmehørende i østlige Nord-Amerika, fra New Hampshire til Minnesota, og sørover til Florida og Oklahoma.

Storhjortetrøst er temmelig hardfør og kan hos oss gjerne dyrkes som hageplante. Den gjør seg f.eks. godt som kantplanter i urtehagen. Planten foretrekker fuktig, kalkholdig skogsjord, og trives best i sol eller halvskygge. Formeres med frø som sås om våren, eller ved å dele roten om høsten. Plantene når full høyde i løpet av 2-3 år, og når de først har etablert seg, krever de lite stell.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Det er primært rotstokkene og røttene av storhjortetrøst som benyttes som medisin. Disse graves opp om høsten etter at planten er avblomstret, vaskes, skjæres opp i skiver og tørkes. Drogen brukes seinere i avkok, flytende ekstrakter, tinkturer og kapsler.

Storhjortetrøst er ikke nevnt i Urtelisten fra Statens legemiddelverk og er således å betrakte som legemiddel.
 
INNHOLDSSTOFFER

Triterpene saponiner, bitterstoffer (seskviterpenlaktoner), benzofuranderivater (inklusive cistifolin, euparin, euparon, 6-hydroksy-3-beta-metoksytrematon og andre), en eterisk olje med ukjent sammensetning, garvestoffer, proteiner, karbohydrater og quercitin.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

En bitter, skarp, tørr og kjølig urt som virker astringerende, urindrivende, rensende, fordøyelsesfremmende, antirevmatisk, betennelseshemmende, menstruasjonsdrivende, motvirker steiner i urinveiene, nervestyrkende, stimulerende og styrkende. Den urindrivende virkningen skyldes delvis saponinene, mens den bittert styrkende virkningen for en stor del skyldes seskviterpenlaktonene.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Storhjortetrøst virker særlig på urinveiene og livmoren. Den kan brukes mot blærekatarr, prostatitt, nyrebetennelse, urinlederbetennelse, nyrestein (som skyldes overskudd av urinsyre), blærestein, urinsyregikt, revmatisme, artritt, smertefull menstruasjon, menstruasjonskramper, utflod og influensa.

 
OMTALE AV STORHJORTETRØST

Innledning

Denne høye nordamerikanske urten med masser av purpurfargede blomster er en praktfull staude når den står i blomst, og den kan svært gjerne brukes som hageplante i Norge. Urtens størrelse og vakre utseende har gjort at den i Nord-Amerika ofte kalles "Queen of the Meadow". Indianerne brukte planten til plantefarging og for å frembringe svetting som kunne dempe feber, en bruk som raskt ble adoptert at de europeiske nybyggerne. Selv om det finnes rike folkemedisinske tradisjoner knyttet til bruk av storhjortetrøst, har usikkerheten rundt et mulig innhold av giftige pyrrolizidinalkaloider i urten gjort at den medisinsk anvendelsen nå er begrenset.

Et godt middel for urinveiene

Innfødte amerikanere brukte planten som urindrivende middel og som et middel mot sykdommer i kjønnsorganer og urinveier. Roten var oppført i den amerikanske farmakopéen fra 1820 til 1842. Som det amerikanske navnet Gravel Root (nyregrus-rot) hentyder, har planten vært ansett som verdifull ved urinveissykdommer, og da særlig ved nyrestein og -grus. Planten har i USA også trivialnavnet Joe Pye Weed til ære for en indianer som i følge historien brukte urten til å kurere noen bosettere fra New England for tyfus. Ojibiwa indianere vasket babyer og småbarn opp til seksårsalderen med te av storhjorterot for å styrke dem, og noen innfødte amerikanere trodde at å bære en bit av roten ville bringe dem lykke når de gamblet.

Storhjortetrøst er altså en verdifull plante ved urinveisproblemer. Den brukes spesifikt til behandling av steiner og grus i urinveiene som skyldes overskudd av urinsyre. Urten forebygger dannelsen av nyrestein og kan få eksisterende urinsyresteiner til å krympe. Roten er også verdifull ved blærekatarr, urinrørsbetennelse, forstørret prostata og andre hindringer i urinstrømmen, impotens og sengevæting hos barn. Videre er urten brukt som et blodrensende middel ved kroniske revmatiske plager, noe som virker gjennom at nyrene øker utskillingen av avfallsprodukter. Ved en utskyllingsterapi der man bruker urter, er det viktig med et stort væskeinntak, minst to liter i døgnet.

Storhjortetrøst virker febersenkende

Ellers har storhjortetrøst lignende medisinske egenskaper som feberhjortetrøst (Eupatorium perfoliatum). De fleste urteleger anser imidlertid storhjortetrøst for å være mindreverdig i forhold til feberhjortetrøst. Roten har vært brukt som svettedrivende middel ved feber, ved betennelsestilstander i brystet og mot smertefull menstruasjon og menstruasjonskramper.

Anvendelse og dosering

Bruk 2-4 g pulverisert rot til en kopp med vann, bring det til kokepunktet og la det småkoke i 10 minutter. Dette avkoket kan drikkes tre ganger daglig. Av tinktur (1:5 i 45 % alkohol) kan man innta 1-2 ml, tre ganger daglig.

Annen anvendelse av storhjortetrøst

Fruktene av storhjortetrøst er blitt brukt til å fremstille en rosa eller rød plantefarge. Det går ellers an å tørke blomsterstandene og bruke dem som evighetsblomster.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

På samme måte som hos hjortetrøst (Eupatorium cannabinum), er det i enkelte av mine kilder angitt at storhjortetrøst inneholder pyrrolizidinalkaloider som kan være leverskadelige og kreftfremkallende. Pyrrolizidinalkaloidene alkylerer DNA og er således også mutagene. Andre kilder angir at det ikke er påvist pyrrolizidinalkaloider i storhjortetrøst. Inntil dette forholdet er avklart, frarådes det å bruke storhjortetrøst innvortes. Under alle omstendigheter bør urten unngås under graviditet og amming. Inntak av store doser av urten kan forårsake oppkast.

En utskyllingsterapi for urinveiene er kontraindikert når det foreligger nyresteiner som stenger for urinstrømmen, eller når det er væskeansamlinger (ødemer) i kroppen som skyldes hjerteproblemer, svekket nyrefunksjon eller nyrebetennelser.

Storhjortetrøst kan forårsake allergisk utslett hos personer som er hypersensitive for planter i kurvplantefamilien som inneholder seskviterpenlaktoner (f.eks. solblom, kamille, matrem, burot, reinfann og ryllik).

 

Flere bilder av storhjortetrøst
LITTERATUR
Atkins, Rosie, et al.: Herbs. The Essential Guide for a Modern World.  London, Rodale International Ltd. 2006.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Bremness, Lesley: Den store urteboken.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag A/S 1990.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Gruenwald, Joerg et al.: PDR for Herbal Medicines. Fourth Edition.  Montvale, New Jersey, Thomson Healthcare Inc. 2007.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Mabey, Richard: Politikens bog om helbredende urter.  Politikens Forlag 1989.
Reader's Digest: Magic and Medicine of Plants.  Reader's Digest 1986.
Skenderi, Gazmend: Herbal Vade Mecum. 800 Herbs, Spices, Essential Oils, Lipids Etc. Constituents, Properities, Uses, and Caution.  Rutherford, New Jersey, Herbacy Press 2003.
Stuart, Malcolm: The Encyclopedia of Herbs and Herbalism.  London, Orbis Publishing 1979.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World.  Portland, Oregon, Timber Press 2004.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.  Essex, Saffron Walden 2003.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 28.12.2010