Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > GYVEL  

GYVEL
Cytisus scoparius
 
ANDRE NORSKE NAVN
Sandgyvel.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Cytisus scoparius (L.) Link.
Spartium scoparium L.
Sarothamnus scoparius (L.) Wimm. ex W. D. J. Koch
Sarothamnus bourgaei Boiss.
Sarothamnus oxyphyllus Boiss.
Sarothamnus vulgaris Wim.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Har-ris, Harris, Harginst.
DANSK:  Gyvel, Almindelig Gyvel.
ISLANDSK:  Gullsópur.
FINSK:  Jänönvihma, Jänonpaju.
ENGELSK:  Broom, Common broom, Scotch broom, European broom, Green broom, Irish broom, Irish tops, Yellow broom, Besom, Scoparium.
TYSK:  Besenginster, Gemeiner Besenginster, Besenkraut, Schottischer Ginster.
FRANSK:  Genêt à balais, Cytise à balais.
SPANSK:  Hiniestra, Retama negra.
 
FAMILIE
Ertefamilien (Fabaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av gyvel

BOTANISK BESKRIVELSE
Gyvel er en opprett, tettgreina ½ -2 m høy busk. Kvistene er grønne (også om vinteren), femkanta og uten torner. Bladene er små og silkelodne, de nedre trekoplete og skaftede, de øvre enkle og sittende. Blomstene er store og gullgule, og sitter enkeltvis eller parvis. Blomstringen skjer i juni og juli. Frøbelgen er flattrykt, 3-4 cm lang, hårete i kanten og blir til sist svart. Når den er modne, åpner den seg med et smell og slynger ut de svartbrune frøene.
 
UTBREDELSE OG DYRKING

Gyvel er viltvoksende i Europa, særlig i Mellom-, Sør- og Øst-Europa. Planten blir dessuten dyrket og har naturalisert seg i Nord-Amerika, Sør-Amerika, Sør-Afrika, deler av Asia og Australia. Den nåværende utbredelsen skyldes delvis at arten har vært brukt i folkemedisinen, men også at det er en mye brukt prydplante i parker og hager. I Norge er gyvel nokså vanlig i kyststrøkene fra Grimstad til Stavanger. Ellers er arten innført som prydbusk og tilfeldig forvillet andre steder i landet. Vokser på tørr, mager sandjord på lyngheier og solrike klipper, men finnes også langs veikanter. På røttene til gyvel finnes det bakterieknoller som kan binde nitrogen direkte fra lufta, og planten kan derfor trives godt på mager sandjord. Den danner tette kratt, og med sine dyptgående røtter er planten bl.a. blitt brukt til å binde flygesand langs kysten.

Mange dyrker gyvel fordi buskene er svært fargerike i blomstringstiden. Hageformer med tofargede (gule og røde) blomster finnes. Planten kan dyrkes i de varmeste strøkene av landet. Foretrekker en veldrenert jord på en solrik vokseplass. Skjær gjerne plantene kraftig tilbake etter blomstring. Gyvel er vanskelig å plante om. Formeres med frø som sås om høsten eller våren, eller med halvharde stiklinger om høsten. Frøene kan være vanskelig å få til å spire.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Av gyvel kan man bruke de overjordiske delene av planten, evt. bare blomstene, men det vanligste er å bruke bare de øverste skuddspissene med blomster (som i farmasøytisk språkdrakt kalles Cytisi scoparii herba eller Scoparii herba). Skuddspissene klippes av ved begynnende blomstring og tørkes for bruk i avkok, uttrekk, flytende ekstrakter og tinkturer. Drogen mister mye av sin virkning ved lagring, og nye forsyninger bør derfor samles hvert år. Planten er giftig å spise.

Gyvel er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som legemiddel, og har således omsetningsrestriksjoner.

 
INNHOLDSSTOFFER

De viktigste innholdsstoffene i gyvel er kvinolizidin-alkaloider (spartein, genistein, lupanin, sarothamin, 13-hydroxylupanin, isospartein, ammodendrin, N-metylangustifolin, dihydrolupanin, og derivater av disse), isoflavonglykosider (genistein, 3’-O-metylorobol, 7-glukosyl-3-O-metylorobol, scoparin og sarothamnosid), fenetylaminer (tyramin, hydroxytyramin, epinin og salsolidin), eterisk olje som inneholder eugenol, benzylalkohol, fenol, kresoler, guaiacol, isovalerinsyre og benzosyre. Videre koffeinsyre, p-kumarinsyre, aminosyrer, bitterstoffer, karotenoider, fett, harpiks, sukkerstoffer og garvestoffer.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Gyvel er en bitter urt som virker på hjertefunksjonen, og har urindrivende, avførende (purgativ), brekningsfremkallende og livmorstimulerende virkning. Den har en sammentrekkende virkning på perifere blodårer og virker blodtrykksøkende, blodstillende og sårhelende.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Urten brukes primært ved dårlig hjertefunksjon, hjertebank, hjertearytmi, tachycardi (abnormt hurtig hjerteaksjon), dårlig blodsirkulasjon, lavt blodtrykk, blødinger i forbindelse med fødsel og for å fremskynde fødsler.

Folkemedisinsk bruk av gyvel har omfattet behandling av svulster, nyrestein, gallestein, leverproblemer, gulsott, gikt, revmatisme, isjias, blødninger, for rikelig menstruasjonsblødning, lungeproblemer, muskesmerter, hjertebank, raske hjerteslag, vatersott, slangebitt og trege barnefødsler, men de fleste av disse anvendelsesområdene har nå bare historisk interesse. 

 
OMTALE AV GYVEL

Tradisjonell medisinsk anvendelse av gyvel

Dansken Simon Paulli omtaler i 1648 gyvelens virkning som avførings- og brekkmiddel, og anbefaler avkok av blomster og frø som et urindrivende middel ved vatersott og nyrelidelser. Her i landet var blomstrende greiner av gyvel oppført i farmakopéene frem til 1854. I tradisjonell medisin var gyvel ellers brukt til behandling av slangebitt, og blomster, frø, rot eller hele urten har vært brukt til å behandle svulster. Gyvel ble tidligere røykt for å oppnå en ruslignende effekt. At gyvel kan gi en slags narkotisk virkning er ikke bevist, og med tanke på urtens giftighet bør slik bruk av urten absolutt frarådes.

Varierende mengde innholdsstoffer

I tidligere tider benyttet man flere deler av gyvel som medisin (blomstene, de blomstrende greinene, frøene og roten), men i nyere tide er det de blomstrende stengelspissene som har vært mest brukt. Det viktigste virkestoffet i planten er alkaloidet spartein. Andre ingredienser inkluderer et glykosid (scoparin), garvestoffer, eterisk olje og bitterstoffer. Mengden av disse innholdsstoffene kan variere ganske mye fra plante til plante, og gyvel blir nå regnet som for upålitelig til vanlig bruk i urtemedisinen. Noen av innholdsstoffene, særlig spartein, blir imidlertid isolert og brukt i ferdigpreparater.

Gyvel som hjertemedisin

Den viktigste medisinske anvendelsen av gyvel er som et hjerteregulerende, urindrivende og fødselsfremmende middel. Stoffet spartein regulerer hjerteslagene og virker stabiliserende ved hjertearytmi som kan være knyttet til lavt blodtrykk og hjertefeil, og når hjertet slår ekstraslag. Planten virker ved å senke eller regulere overføringen av de elektriske impulsene til hjertet. Spartein er angitt å ha quinidin-lignende virkning, og ikke en digitalis-lignende effekt som andre hjertemedisiner ofte har. Som medisin for hjertet kan urten, avhengig av alvorlighetsgraden på symptomene, brukes sammen med andre hjertestyrkende planter som hagtorn (Crataegus monogyna) eller liljekonvall (Convallaria majalis). Slik medisinering må bare foreskrives av profesjonelle utøvere.

Gyvel virker sammentrekkende på de perifere blodårene, noe som sammen med den hjerteregulerende virkningen medfører at blodtrykket stiger, men urten blir av den grunn ikke spesifikt foreskrevet ved lavt blodtrykk. Gyvel stimulerer urinproduksjonen og virker svært vanndrivende, og på den måten kan den motvirke væskeansamlinger i kroppen som skyldes et svakt hjerte. I Frankrike legges hele planten i bløt i hvitvin, som deretter filtreres og inntas som urindrivende middel.

Gyvel som fødselshjelper

Spartein stimulerer også den glatte muskulaturen i tarmene og livmoren. Stoffet har en ve-forsterkende virkning som kan fremskynde en fødsel, men denne virkningen er ganske uforutsigbar. Små doser stimulerer, mens store doser paralyserer de autonome nervecellene. Siden gyvel får musklene i livmoren til å trekke seg sammen, har urten også vært brukt for å unngå blodtap etter fødsler. Også i slike sammenhenger må urten bare foreskrives av kvalifisert helsepersonell.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Gyvel skal bare inntas under kyndig veiledning av kvalifisert helsepersonell, og planten må ikke brukes til selvmedisinering. På grunn av alkaloidinnholdet, er bruk av urten kontraindikert for personer med høyt blodtrykk eller hjertesykdommer. Urten må ikke brukes i kombinasjon med MAO-hemmere. Da urten (eller innholdsstoffet spartein) virker livmorsammentrekkende og dermed abortfremkallende, er den kontraindikert under graviditet. Gyvel må heller ikke brukes under amming.

Forgiftninger med denne planten forekommer sjelden nå for tiden. I eldre tider, da medisinsk bruk av urten var mer utbredt, forekom det av og til forgiftninger ved overdreven bruk. Dødsfall har også forekommet. Gyvelforgiftning arter seg omtrent som en nikotinforgiftning, men er betydelig mildere. Symptomer på forgiftning er brekninger, diaré, kaldsvetting, følelse av svakhet, pusteproblemer og kramper, og i alvorlige tilfeller svikt i åndedrettet og død. Har en fått i seg store mengder av giftstoffene i gyvel, må man frambringe brekninger og oppsøke lege. Behandlingen består videre av magespyling, aktivt kull, natriumsulfat og eventuelt stabilisering av blodomløpet og åndedrettet.

 

Flere bilder av gyvel
LITTERATUR
Barnes, Joanne; Linda A. Anderson & J. David Phillipson: Herbal Medicines. A guide for healthcare professionals. Second edition. London, Pharmaceutical Press 2002.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses. London, Dorling Kindersley 2002.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter. Oslo, N.W. Damm & Søn 2003.
Duke, James A.: The Green Pharmacy Herbal Handbook.  Rodale / Reach 2000.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Foster, Steven: 101 medicinal herbs.  Loveland, Interweave Press 1998.
Faarlund, Thorbjørn og Horst Altmann: Naturguide, Giftige planter og dyr.  NKS-Forlaget 1981.
Lindemark, Otto: Giftige blomsterplanter.  Oslo, Grøndahl & Søns Forlag 1972.
Mabey, Richard: Politikens bog om helbredende urter.  Politikens Forlag 1989.
Ody, Penelope: The Complete Medicinal Herbal.  London, Key Porter Books 1993.
Stary, Frantisek & Zdenek Berger: Poisonous Plants.  Leicester, Magna Books 1995.

van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World. Portland, Oregon, Timber Press 2004.

Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.
Weiss, Rudolf Fritz: Herbal Medicine.  Göteborg, AB Arcanum 1988.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia. Essex, Saffron Walden 2003.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 25.03.2016