Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > GRESSKAR   

GRESSKAR
Cucurbita pepo
 
ANDRE NORSKE NAVN
Squash, zucchini, courgette.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Cucurbita pepo L.
Cucumis pepo (L.) Dumort
Pepo pepo (L.) Britt ex Small.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Pumpa, Prydnadspumpa, spagettipumpa, sommarsquash, vintersquash.
DANSK:  Græskar, Mandelgræskar.
FINSK:  Kurpitsa, Kesäkurpitsa, Koristekurpitsa, Spaghettikurpitsa, Zucchini.
ENGELSK:  Pumpkin, Pumkin, Field pumpkin, Naked-seeded pumpkin, Squash, Acorn squash, Delicata squash, Spaghetti squash, Summer squash, Vegetable marrow, Jack o'lanterns, Courgettes.
TYSK:  Kürbis, Garten-Kürbis, Gemüsekürbis, Herkules-Keule.
FRANSK:  Citrouille, Courgette, Pépon, Pâtisson.
SPANSK:  Calabaza (Mexico), Hüicoy (Guatemala).
 
FAMILIE
Gresskarfamilien (Cucurbitaceae).
Gresskarfrø
Begge foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av gresskar

BOTANISK BESKRIVELSE
Gresskar er en ettårig krypende eller slyngende plante som kan bli inntil 5 m lang. De motsatte, hjerteformede bladene er svært store og hårete. De store gule, stjerneformede blomstene sitter på lange blomsterstengler. Blomstene er enkjønnete, men han- og hun-blomster sitter på samme plante. De er en viktig kilde til nektar for bier. Frukten er vanligvis svært stor og inneholder en mengde frø som er omgitt av et væskefylt fruktkjøtt. Frøene er ovale i formen, flate og spisse i ene enden, og vanligvis grønne til hvite eller blekt brune av farge. I våre dager dyrkes kultivarer som har mykt frøskall eller som ikke har frøskall i det hele tatt, slik at man slipper å fjerne skallet.
 
UTBREDELSE
Gresskar er opprinnelig hjemmehørende i Sør- og Mellom-Amerika, men dyrkes over mesteparten av verden.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Cucurbitae peponis semen: Gresskarfrø. Drogen gresskarfrø består av modne, tørkede frø fra arten Cucurbita pepo og dyrkede varianter av denne arten. Frø for medisinsk bruk (Semen cucurbitae cv. peponis medicinalis) kommer hovedsakelig fra en kultivar av gresskar som dyrkes i Sørøst-Europa (hovedsakelig i Østerrike, Ungarn og tidligere Jugoslavia), tidligere Sovjetunionen, Kina og Mexico. Frø av flere andre gresskararter blir også brukt i medisinen, f.eks. fra kjempegresskar (Cucurbita maxima) og moskusgresskar (Cucurbita moschata). Det blir også presset en olje fra frøene som brukes i matlaging og til medisin.

Gresskar og gresskarfrø er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt.

 
INNHOLDSSTOFFER
Frøene inneholder et glykosid (cucurbitin), fytosteroler i fri eller bunden form, tokoferoler, karotenoider (lutein og betakaroten), squalen og mineraler (inkl. selen, sink, kalsium, kopper, jern, mangan, fosfor og kalium). Dessuten opptil 50 % fet olje (sammensatt hovedsakelig av fettsyrene palmitinsyre, stearinsyre, oleinsyre og linolensyre) og proteiner. På grunn av store genetiske forskjeller er det stor variasjon i oljeinnholdet, avhengig av art eller variant av gresskar. Enkelte forskere advarer mot at noen gresskarkjerner ikke inneholder cucurbitin i det hele tatt. Dessverre er det ingen mulighet til å vite dette uten å foreta en kjemisk analyse.
 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Urindrivende, ormemiddel, middel mot godartet forstørrelse av prostatakjertelen, utvortes sårhelende.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Innvollsparasitter som rundormer og bendelorm.  Dessuten ved blæresykdommer og steiner i urinveiene, irritert blære, blærekatarr, godartet forstørrelse av prostatakjertelen, prostatitt og tarmbetennelser. Utvortes på forbrenninger og sår.
 
OMTALE AV GRESSKAR

Innledning

Gresskar antas å være opprinnelig hjemmehørende i Mellom-Amerika, hvor plantene har vært dyrket i flere tusen år. Det finnes mange forskjellige arter og varianter av gresskar, med frukter som kan være svært ulike med tanke på størrelse, form og farge. På grunn av de spiselige fruktene, dyrkes gresskar nå over hele verden.

Middel mot innvollsorm

Det er i første rekke frøene som benyttes som medisin, primært som et urindrivende middel, som kur mot bendelorm og andre innvollsparasitter, og for symptomdemping ved godartet forstørrelse av prostatakjertelen. Den moderne bruken bygger på den tradisjonelle anvendelsen blant innfødte i Nord-Amerika. For eksempel bruker cherokee-folket gresskarfrø som et ormemiddel og for å hindre sengevæting hos barn. Iroquois-folket lager et uttrekk av frøene som et urindrivende middel som gis til barn med redusert urinering. Også menominee-folket i Wisconsin bruker frøene for å fremme urineringen. Bruk av gresskarfrø som middel mot innvollsparasitter ble adoptert av kinesisk urtemedisin i det 17. århundre, men i Kina brukes normalt frø av arten moskusgresskar (Cucurbita moschata) til dette formålet.

Stoffet cucurbitin er antatt å være ansvarlig for den ormedrivende virkningen. En måte å bruke gresskarfrø på for å fjerne innvollsorm er å male opp 200-400 g uskallede frø og blande pulveret med melk og honning så det får en suppelignende konsistens. Dette inntas i to porsjoner på tom mage om morgenen. To til tre timer seinere inntar man lakserolje som et avføringsmiddel for å drive ut parasitten. Å bruke et avføringsmiddel er viktig da gresskarfrøene ikke dreper bendelormene, men bare paralyserer dem. Den angitte dosen kan økes, gjerne dobles for voksne. Siden mengde cucurbitin varierer mellom ulike arter (og også innen en og samme art), kan bruk av gresskarfrø i mange tilfeller være en lite effektiv behandling av innvollsparasitter. Siden det nå finnes behandlinger som er mer til å stole på ved infeksjoner av innvollsparasitter har bruken av gresskarfrø til dette formålet gått kraftig tilbake, iallfall i vestlige land. I mange kulturer blir det imidlertid anbefalt å ha et daglig inntak av gresskarfrø for å hindre at slike infeksjoner oppstår.

Gresskarfrø som middel mot bendelorm er i alle tilfeller mindre kraftfullt og mindre til å stole på enn bruk av ormetelg (Dryopteris filix-mas), men har den fordelen at det er helt trygt å bruke. Gresskarfrø kan derfor anvendes når ormetelg ikke kan brukes, som ved graviditet, av pasienter med redusert helsetilstand, av de som har hatt en leversykdom og av barn.

Prostatamiddel

Gresskarfrø er ansett som en alternativ behandling av godartet forstørrelse av prostatakjertelen (benign prostata hypertofi = BPH). Bakgrunnen for dette var at man observerte at det var populært blant folk i noen land på Balkan å tygge på gresskarfrø, og at forstørret prostata definitivt er mindre vanlig i disse områdene.

Selv om den fete oljen i frøene fremmer urineringen og dermed er til nytte både ved forstørret prostata og irritabel blære, er fettstoffene neppe den viktigste ingrediensen med tanke på effekten ved BPH. Den farmakodynamiske virkningen er nok like mye knyttet til andre innholdsstoffer, særlig beta-sitosterol, cucurbitaner og tokoferoler. I noen studier er cucurbitaner vist å hemme en kjemisk reaksjon, nemlig omdannelsen av testosteron til dihydrotestosteron, og man mener at dette er den viktigste virkningsmekanismen. Denne teorien er til en viss grad støttet av en liten, åpen studie hvor seks pasienter som skulle opereres godtok å innta steroler fra gresskarkjerner i 3-4 dager før de ble operert. Etter operasjonen viste det seg at prostatavevet fra de som hadde inntatt sterolene inneholdt mye mindre dihydrotestosteron enn hos en kontrollgruppe. I en annen studie deltok 53 BPH-pasienter i en dobbelblindtest som strakte seg over tre måneder. Resultatene viste bedring i mange av symptomene på BPH hos gruppen som fikk gresskarkjerner. Disse positive resultatene viser at det er behov for flere og større studier rundt bruken av gresskarkjerner og BPH.

Gresskarfrø er rike på sink og selen, mineraler som er funnet å senke risikoen for prostatakreft, og dette er også en viktig grunn til å spise disse frøene. Gresskar finnes imidlertid i mange former og bare en spesiell variant som dyrkes bl.a. i Sørøst-Europa er funnet å være effektiv til medisinsk bruk. I kommersielle preparater for prostataplager er gresskarkjerner ofte kombinert med dvergpalme (Serenoa repens) eller andre urter for å gi best mulig effekt. Gresskarfrø, eventuelt fruktkjøttet eller den rå saften fra frukten, virker svakt urindrivende og kan være til nytte ved behandling av kroniske betennelser i nyrene og andre urinveislidelser som blærekatarr. Også til lindring av tarmbetennelser kan fruktkjøtt av gresskar være til nytte. Både bladene, fruktkjøttet og saft fra frukten kan dessuten anvendes som omslag på forbrenninger.

Anbefalt daglig dose er 10 g frø per dag, eller preparater med tilsvarende innhold. Siden det ikke er skadelig å innta store mengder gresskarfrø kan man alternativt spise så mange håndfuller med frø som man måtte ha lyst på. For å være et effektivt middel ved forstørret prostatakjertel må behandlingen vare i mange uker, eller kanskje i flere måneder.

Dyrking av gresskar

Gresskar kan dyrkes for å bruke fruktene til syltetøy og marmelader. Varianter med små frukter med ulik form og farge brukes ofte som prydplanter i hagen. Å dyrke spiselige varianter og prydvarianter sammen er ingen god ide da mange av pyntegresskarene har bittert fruktkjøtt og andre uheldige egenskaper. Det dannes ofte krysninger som verken er brukbare som mat/medisin eller har prydverdi. Gresskarfrø sås på voksestedet i andre halvdel av mai, eller tidligere i en kaldbenk. De krever en humusrik jord med tilstrekkelig næring og fuktighet. De noe opprette variantene plantes med en planteavstand på 1 m, de krypende med en avstand på 2 m.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Ingen advarsler eller bivirkninger er angitt for bruk av gresskarfrø i anbefalte doser. Vær imidlertid oppmerksom på at langvarig bruk av urindrivende midler kan forårsake at man tapper kroppen for elektrolytter. Behandling av forstørret prostata bør overvåkes av kvalifisert helsepersonell da gresskarkjerner og andre urtebaserte produkter mot denne plagen oftest bare gir symptomlindring.

 
LITTERATUR
Blumenthal, Mark: The Complete German Commission E Monographs.  Austin, Texas, American Botanical Council 1998.
Blumenthal, Mark: Herbal Medicine. Expanded Commision E Monographs.  Austin, Texas, American Botanical Council 2000.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses. London, Dorling Kindersley 2002.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter. Oslo, N.W. Damm & Søn 2003.
Duke, James A.: Det Grønne Apotek.  Aschehoug Dansk Forlag A/S 1998.
Duke, James A.: The Green Pharmacy Herbal Handbook.  Rodale / Reach 2000.
Fetrow, Charles W. & Juan R. Avila: Professional's Handbook of Complementary & Alternative Medicine.  Springhouse, Pennsylvania, Springhouse Corporation 1999.
Hillker, Li: Naturens egen legebok.  Oslo, Teknologisk forlag 1991.
Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera Nicová: The Healing Powers of Nature. Leicester, Blitz Editions 1998.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World. Portland, Oregon, Timber Press 2004.
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.
Weiss, Rudolf Fritz: Herbal Medicine.  Göteborg, AB Arcanum 1988.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 25.10.2010