Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > SELSNEPE  

SELSNEPE
Cicuta virosa
 
ANDRE NORSKE NAVN
Sprengrot, sauspreng.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Cicuta virosa L.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Sprängört.
DANSK:  Gifttyde, Almindelig Gifttyde.
FINSK:  Myrkkykeiso.
ENGELSK:  Cowbane, Water hemlock, European water hemlock.
TYSK:  Wasserschierling.
FRANSK:  Ciguë aquatique.
SPANSK:  Cicuta acuática.
 
FAMILIE
Skjermplantefamilien (Apiaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av selsnepe

BOTANISK BESKRIVELSE

Selsnepe er en flerårig, glatt urt som kan bli opptil 1,2 m høy. Stengelen er innhul og jordstengelen (rotstokken) er oppsvulmet og danner en avlang, eggrund eller sylinderisk knoll som innvendig er oppdelt i flere luftfylte rom med skillevegger på tvers (et sikket kjennetegn på arten). Knollen inneholder en melkesaft som kommer fram hvis roten deles. Melkesaften er hvit, men blir gulaktig i kontakt med luft, og har en bedøvende lukt. Bladene er trekantete, 2-3-dobbelt finnete, med lange, hule stilker. Bladavsnittene er 5-10 mm brede, skjevt lansettformede og spist tannete. Selsnepe blomstrer i juli-august med små hvite blomster som sitter i endestilte skjermer, hvor det er inntil 30 småskjermer i en storskjerm. Storsvøp mangler, mens småsvøpet består av 6-8 linjeformede blad. Frukten er 1,5-2,2 mm, gulbrun, nesten kulerund og med brede ribber. Selsnepe er en ekstremt giftig plante!

 
UTBREDELSE

Selsnepe er hjemmehørende i Europa, i Asia østover gjennom Sibir til Sakhalin og Japan, og i deler av Nord-Amerika. Planten er vanligst i Nord-Europa og Asia, og relativt sjelden i Mellom- og Sør-Europa. I Norge kan man finne selsnepe på Østlandet fra Arendal og nordover til Øvre Rendal og Sel. Ellers vokser planten på spredte lokaliteter langs kysten på Vestlandet og Trøndelag, og dessuten i Kautokeino. Selsnepe er ingen vanlig plante, men kan lokalt forekomme svært tallrikt. Plantene vokser på meget våte steder, ved bredden av næringsrike vann, ved elver, i grøfter og langs kanaler. Roten til selsnepe er løst festet til bunnen, og planter kan lett løsne og drive av gårde med vannet til et nytt voksested.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Det homeopatiske middelet Cicuta lages ved at den friske roten av selsnepe som høstes mens planten blomstrer. Roten hakkes og trekkes i alkohol, før blandingen filtreres og potenseres. På grunn av den ekstreme giftigheten, blir selsnepe i våre dager ikke brukt medisinsk annet enn i homeopatisk form. Selsnepe er ikke klassifisert av Statens legemiddelverk, og kommer således i kategorien legemiddel. Urten skal i naturlig tilstand uansett ikke omsettes eller anvendes som medisin.

 
INNHOLDSSTOFFER

Inneholder en blanding av polyacetylener (cicutoxin og cicutol). Dette er svært reaktive forbindelser som kan danne kovalente bindinger med viktige makromolekyler i cellene, slik som proteiner (inklusive viktige reseptorer, ione-kanaler, strukturelle proteiner og enzymer). Disse interaksjonene kan forårsake symptomer i sentralnervesystemet og celledød.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Ekstremt giftig (krampegift).
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Selsnepe anvendes ikke lenger i vanlig urtemedisin. Det homeopatiske middelet Cicuta kan brukes ved lidelser knyttet til nervesystemet, som stamming, hikke, epilepsi, voldsomme krampetrekninger med rykninger i ansiktet, barselkramper og lammelser. Cicuta kan også brukes ved enkelte hudproblemer.

 
OMTALE AV SELSNEPE

Selsnepe er en ekstremt giftig plante

Det norske navnet selsnepe kommer av at denne planten tidligere vokste i store mengder på Selsmyrene i Gudbrandsdalen, myrer som nå for det meste er oppdyrket. Selsnepe er en av Norges farligste giftplanter. Gjennom tidene har den ført til mange alvorlige forgiftningstilfeller hos mennesker, også flere med dødelig utgang. Det er videre beretninger om at husdyr som har beitet på planten tidlig om våren er blitt forgiftet og har strøket med. 

Giftige planter har gjennom historien blitt brukt til å ta livet av folk, og både selsnepe og giftkjeks (Conium maculatum) ble brukt til henrettelser i det gamle Hellas. De som var dømt til døden for politiske forbrytelser (som Sokrates) ble gitt giftkjeks, som ga en relativt smertefri død, mens selsnepen, som ga voldsomme og smertefulle kramper, ble gitt til de som var dømt for volds- og vinningsforbrytelser.

Det har også skjedd forgiftninger uforvarende ved at selsnepens rotstokk er blitt forvekslet med spiselige planter som pastinakk, persillerot, selleri eller kvann. Bladene kan minne litt om løpstikke eller bladpersille, hele planten har en mer eller mindre sellerilignende lukt og smak, og rotstokkens form og farge kan minne om nepe eller sellerirot. Alt dette har gjort at selsnepe lett kan forveksles med spiselige vekster. Forgiftninger har forekommet relativt ofte, særlig blant barn som har tygd på de søte rotstokkene. Selv om planten oftest vokser på steder som er vanskelig tilgjengelige for barn, har det hendt at de har plukket opp og spist på løsrevne rotstokker som var drevet inn på land på stranden. Husdyr på beite kunne tråkke i stykker disse rotstokkene og bli forgiftet når de drakk av vannet like ved. Siden giftstoffene i planten ikke brytes ned ved tørking, utgjør selsnepe en fare for husdyr også hvis den kommer med i høyet.

Selsnepe ble her i landet solgt gjennom apotek fram til 1853. I svært små og nøyaktig tilpassede doser ble urten gitt mot epilepsi, kramper og visse psykotisk tilstander. Utvortes ble selsnepe tidligere brukt i smertelindrende omslag ved revmatisme og gikt.

Forgiftning av selsnepe

Selsnepe inneholder det meget giftige stoffet cicutoxin, en krampegift som virker på sentralnervesystemet. Giften finnes i alle plantedeler, men er mest konsentrert i jordstengelen. Plantens saft er så giftig at en kniv som blir brukt til å dele jordstengelen med, bør vaskes grundig før den kommer i berøring med matvarer, og inntak av en bit av rotstokken på størrelse med en halv lillefinger kan medføre døden i løpet av 1-3 timer.

Etter inntak av selsnepe inntrer forgiftningssymptomene raskt, vanligvis innen 20 minutter. Det starter med en brennende følelse i munn og svelg, fulgt av oppkast som varer lenge, lammelser av tungen, magesmerter, hodepine, svimmelhet, hjertebank, sterk tørst, alvorlige kramper, døsighet, utvidelse av pupillene og formørkelse av synsfeltet. Etter flere anfall med høye skrik, blodig oppkast og epilepsilignende kramper, blir man rød i ansiktet, pulsen senkes, man får åndenød og lammelser som starter i bein og armer. Døden inntrer som følge av kvelning eller lammelse av åndedrettet under et krampeanfall eller kort etterpå, bare få timer etter at man har inntatt planten. Man regner med at bare halvparten av de som blir forgiftet av selsnepe overlever, og om man overlever eller ikke avhenger av hvor mye gift man har fått i seg.

Ved forgiftning må lege eller sykehus kontaktes øyeblikkelig! Selv om brekninger blir utløst allerede kort tid etter at en har fått i seg selsnepegift, bør en gi den forgiftede væske for å gjøre anstrengelsen ved brekningene lettere. Hold pasienten varm og sørg for rask transport til nærmeste lege eller sykehus. Det finnes ingenting som kan nøytralisere giften i selsnepe, så behandling på sykehus vil omfatte magespyling og inntak av medisinsk kull før krampene begynner, eller etter at de har gitt seg.

Selsnepe som homeopatisk middel

Cicuta anvendes primært ved lidelser knyttet til nervesystemet. Symptomer som forbindes med middelet er f.eks. stamming og hikke, epilepsi, voldsomme krampetrekninger med rykninger i ansiktet, barselkramper og lammelser. Cicuta kan også brukes ved enkelte hudproblemer.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Denne planten må håndteres med forsiktighet (bruk hansker hvis du skal berøre planten!), og man må ALDRI forsøke å anvende den som medisin. Det som skjer ved inntak av denne urten er beskrevet i avsnittet "Forgiftning av selsnepe". Å bruke det homeopatiske middelet Cicuta regnes som trygt hvis det er foreskrevet av en kvalifisert homeopat.

 
LITTERATUR
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Faarlund, Thorbjørn og Horst Altmann: Naturguide, Giftige planter og dyr.  NKS-Forlaget 1981.
Grey-Wilson, Christopher og Marjorie Blamey: Teknologisk Forlags Store Illustrerte Flora for Norge og Nord-Europa.  Oslo, N.W. Damm & Søn a.s - Teknologisk Forlag 1992.
Holck, Per: Norsk Folkemedisin.  Oslo, J. W. Cappelens Forlag 1996.
Høeg, Ove Arbo: Planter og tradisjon.  Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget 1974.
Jonsson, Sune & Stina Jonsson: Villblomster. Markens urter i bilder og tekst.  Oslo, Teknologisk Forlag 1980.
Lindemark, Otto: Giftige blomsterplanter.  Oslo, Grøndahl & Søns Forlag 1972.
Lindman, C. A. M.: Nordens Flora 7.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag 1977.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Lockie, Andrew & Nicola Geddes: Den store boken om Homeopati.  Oslo, Hilt & Hansteen / Bokklubben Energica 1996.
Lockie, Andrew: Homeopati.  Oslo, N.W. Damm & Søn AS 2002.
Mossberg, Bo & Lennart Stenberg: Gyldendals store nordiske flora.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag AS 2007. 
Nielsen, Harald: Giftplanter.  Oslo, J.W. Cappelens Forlag 1979.
Stary, Frantisek & Zdenek Berger: Poisonous Plants.  Leicester, Magna Books 1995.
Wink, Michael & Ben-Erik van Wyk: Mind-Altering ang Poisonous Plants of the World.   Portland, Oregon, Timber Press 2008.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 23.11.2011