Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > BUKSBOM  

BUKSBOM
Buxus sempervirens
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Buxus sempervirens L.
Buxus colchica Pojark.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Buxbom.
DANSK:  Buksbom.
ISLANDSK:  Fagurlim.
FINSK:  Isopuksipuu.
ENGELSK:  Boxwood, Box, Boxtree.
TYSK:  Buchs, Buchsbaum.
FRANSK:  Buis.
SPANSK:  Boj.
 
FAMILIE
Buksbomfamilien (Buxaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av buksbom

BOTANISK BESKRIVELSE

Buksbom er en alltidgrønn (artsnavnet sempervirens betyr "alltid grønn") busk eller et lite tre som kan variere i størrelse fra noen få desimeter opp til 10 meter. I Kaukasus er det funnet et tre som ble målt til 16 meter, men her i landet blir buksbom vanligvis bare ca. 1 m høy. Planten har et tett rotsystem som danner et nett av tynne, gule røtter. Stammebarken er gulbrun og rynket. De firkantete, olivengrønne greinene er hårete når de er unge, seinere glatte. Bladene er motsatte og oftest eggformede eller ovale, og bredest på midten eller nedenfor midten. De er fra 1,5 til 3(4) cm lange, tykke og læraktige. Bladenes overside er mørkegrønn og glinsende, mens undersiden er lysere grønn og matt. Planten blomstrer i april-mai med gulgrønne, ørsmå blomster som sitter i små sidestilte kvaster i bladhjørnene ved de øverste bladene. Blomstene er enkjønnete, og det sitter en hunnblomst i midten som er omgitt av flere hannblomster i samme blomsterstand. Frukten er en halvrund, trehornet kapsel, men fruktene modner sjelden i Norge. Buksbom har en eiendommelig og vond lukt, særlig om våren i varmt og fuktig vær, og alle delene av planten er giftig.

Det finnes mange hageformer av buksbom, som varierer i vekstform, bladstørrelse og bladfarge. Noen har blad som er brokete eller har kanter med gul eller sølvhvit farge. Buksbom tåler klipping godt, og er derfor fin å bruke i hekker. Plantene blir ofte formklipt til ulike figurer, og buksbom er en plante som brukes mye på kirkegårder. Buksbom trives best i full sol, men tåler også en del skygge, og den foretrekker kalkholdig jord. Plantene vokser langsomt og kan bli svært gamle. Buksbom kan være en viktig plante for bier, da den blomstrer tidlig og produserer mye pollen.

 
UTBREDELSE

Buksbom hører naturlig hjemme i det vestlige og sørlige Europa (særlig i middelhavslandene), Vest-Asia og Nord-Afrika, men arten dyrkes nå over hele verden. I milde strøk av Norge er buksbom ofte brukt som hageplante, på kirkegårder og som hekkplante.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Bladene, barken og veden av buksbom har blitt anvendt som medisin. Bladene samles før blomstring tidlig om våren og tørkes for bruk i uttrekk. Barken strimles opp og tørkes for bruk i avkok.

Buksbom er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som reseptpliktig legemiddel og har således omsetningsrestriksjoner som medisin.
 
INNHOLDSSTOFFER

Bladene av buksbom inneholder alkaloider (bl.a. buxin, parabuxin, parabuxonidin), eterisk olje og garvestoffer. Barken inneholder bl.a. klorofyll, voks, harpiks, lignin og mineraler som kalium, magnesium, fosfor, jern og silisium.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Buksbom er en giftig urt som virker kraftig avførende (purgativ), svettedrivende, urindrivende, febersenkende, galledrivende, brekningsfremkallende, beroligende, blodrensende, styrkende, antirevmatisk og som kan drepe innvollsparasitter.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Buksbom ble tidligere brukt ved gjentagende feber (f.eks. malaria), epilepsi, urinsyregikt, revmatisme, urinveisinfeksjoner, innvollsorm, kroniske hudproblemer, syfilis, tannpine og hemoroider.

 
OMTALE AV BUKSBOM

Buksbom som medisinplante

Buksbom ble tidligere brukt som erstatning for kinin ved behandling av malaria, men siden det er vanskelig å dosere rett, anvendes ikke urten lenger mot denne sykdommen. Bladene av buksbom inneholder ulike alkaloider, eterisk olje og garvestoffer, og disse stoffene gir urten bl.a. kraftig avførende (purgativ), svettedrivende og febersenkende virkning.

I tidligere tider ble både tørkede blad og veden av buksbom brukt som et blodrensende og beroligende middel, og til å behandle urinsyregikt, revmatisme, malaria, innvollsorm, kroniske hudproblemer og syfilis. En eterisk olje som ble utvunnet fra veden ble brukt til behandling av epilepsi, hemoroider og tannpine. På grunn av de mange skadelige bivirkningene, og at det finnes andre og mer velegnede medisiner mot de nevnte plagene, har medisinsk anvendelse av buksbom nå opphørt.

Et homeopatisk middel som lages av friske blad av buksbom kan foreskrives av homeopater ved feber, revmatisme og urinveisinfeksjoner.

Annen bruk av buksbom

Blad og sagspon av buksbom ble tidligere kokt i lut og brukt som et kastanjebrunt hårfargemiddel, og barken ble anvendt i parfymeindustrien. Veden av buksbom er den hardeste og tyngste av alle europeiske treslag og har vært brukt til å lage vitenskapelige instrumenter, møbler, sjakkbrikker, fløyter og andre musikkinstrumenter.
 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Buksbom er en temmelig giftig plante som er farlig å innta. Planten må derfor ikke samles og brukes til selvmedisinering! Mennesker blir sjelden forgiftet av buksbom, men husdyr som beiter på avklipte greiner kan bli dødelig forgiftet. Planten blir imidlertid vanligvis unngått av dyr, da den har en ubehagelig duft og en skarp smak. Forgiftninger hos mennesker ytrer seg ved magesmerter, oppkast, blodig diaré, skjelving, svikt i koordineringen, krampetrekninger og svimmelhet, og i alvorlige tilfelle koma og død på grunn av åndedrettslammelse. Hvis man blir forgiftet av buksbom, bør man fremkalle brekninger, eventuelt få foretatt magespyling, etterfulgt av inntak av medisinsk kull. Plantesaften av buksbom kan virke hudirriterende og allergifremkallende, så bruk hansker ved beskjæring av plantene.

 

Buksbom klipt som hekk.   Flere bilder av buksbom
LITTERATUR
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Bremness, Lesley: Urter.  Oslo, N.W. Damm & Søn / Teknologisk Forlag 1995.
De samvirkende danske haveselskaber: Havens Planteleksikon. Trær og buske I (a-n). Aabyhøj 1978.
Grey-Wilson, Christopher og Marjorie Blamey: Teknologisk Forlags Store Illustrerte Flora for Norge og Nord-Europa.  Oslo, N.W. Damm & Søn a.s - Teknologisk Forlag 1992.
Lewis, Walter H. & Mempry P. F. Elvin-Lewis: Medical Botany. Plants Affecting Human Health. Second Edition.  Hoboken, New Jersey, John Wiley & Sons 2003.
Lindemark, Otto: Giftige blomsterplanter.  Oslo, Grøndahl & Søns Forlag 1972.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
McVicar, Jekka: Urter for kropp og sjel.  Oslo, Hilt og Hansteen 1996.
McVicar, Jekka: Damms store bok om urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn AS 2003.
More, David & John White: Trær i Norge og Europa. Oslo, N.W. Damm & Søn a.s 2005.
Nielsen, Harald: Giftplanter.  Oslo, J.W. Cappelens Forlag 1979.
Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera Nicová: The Healing Powers of Nature.  Leicester, Blitz Editions 1998.
Stuart, Malcolm: The Encyclopedia of Herbs and Herbalism.  London, Orbis Publishing 1979.
Turner, Nancy J. and Adam F. Szczawinski: Common Poisonus Plants and Mushrooms of North America.  Portland, Timber Press 1997.
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.  Essex, Saffron Walden 2003.
 
INTERNETTSIDER

http://www.pfaf.org/user/Plant.aspx?LatinName=Buxus+sempervirens

http://www.botanical.com/botanical/mgmh/b/box---67.html

 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 09.12.2016