Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > SVARTGALLBÆR og RØDGALLBÆR  

SVARTGALLBÆR
Bryonia alba
RØDGALLBÆR
Bryonia cretica ssp. dioica
 
ANDRE NORSKE NAVN PÅ SVARTGALLBÆR
Hvitgallbær.
 
VITENSKAPELIG NAVN PÅ SVARTGALLBÆR
Bryonia alba L.
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER PÅ RØDGALLBÆR
Bryonia cretica L. ssp. dioica (Jacq.) Tutin
Bryonia dioica Jacq.
Bryonia alba Huds.
Bryonia acuta Desf.
 
NAVN PÅ SVARTGALLBÆR PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Hundrova.
DANSK:  Enbo galdebær.
FINSK:  Mustakoiranköynnös.
ENGELSK:  White bryony, Black-berried bryony, Black-berried white bryony, European white bryony, Bastard turnip, Devil's turnip, Parsnip turnip, Snakeweed.
TYSK:  Schwarzbeerige Zaunrübe, Weiße Zaunrübe.
  
NAVN PÅ RØDGALLBÆR PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Röd hundrova.
DANSK:  Tvebo galdebær.
FINSK:  Punainen koirannauris, Punakoiranköynnös.
ENGELSK:  Red bryony, Red-berried bryony, White bryony, Common bryony, English mandrake, Ladies' seal, Tetterbury, Wild vine, Wild hops, Wild nep, Bastard turnip, Devil's turnip, Parsnip turnip, Snakeweed.
TYSK:  Rotbeerige Zaunrübe, Zweihäusige Zaunrübe.
 
FAMILIE
Gresskarfamilien (Cucurbitaceae).
Svartgallbær (Bryonia alba)
Svartgallbær (Bryonia alba)
Flere bilder av svartgallbær
Rødgallbær (Bryonia cretica ssp. dioica)
Flere bilder av rødgallbær
Alle foto ©: Rolv Hjelmstad
Rødgallbær avbildet på frimerker

BOTANISK BESKRIVELSE

Svartgallbær og rødgallbær er to arter som er temmelig like og som har lik medisinsk virkning. Derfor omtales de sammen på denne siden. Det er klatrende, flerårige, urteaktige planter med en grov (inntil 15 cm tykk), kjøttaktig, hvit pælerot med tykke greiner. Fra roten vokser det ut lange greinete stengler som er svært ru og som blir opptil 3-4 m høye. De 5-10 cm lange bladene er ruhårete, skaftede, håndformede, fem- til syvflikete med spredte tenner (ligner i formen litt på bladene til eføy). Ved hvert blad dannes en lang, spiralsnodd slyngtråd. Stenglene er for veike og bøyelige til å kunne holde seg oppreist ved egen hjelp, men med slyngtrådene kan planten feste seg til andre planter, gjerder, vegger og lignende. Blomstene er enkjønnete, gulgrønne femtallsblomster med grønne årer. De er plassert i små kvastlignende blomsterstander i bladhjørnene og dannes fra juni til august. Blomsterkronen er nesten dobbelt så stor hos hannblomstene som hos hunnblomstene. Fruktene er saftige og slimholdige bær som blir 7-8 mm brede. Plantene skiller ut en skarptsmakende melkesaft når de skades, og begge artene er giftige.

Svartgallbær (Bryonia alba) har hannblomster og hunnblomster på samme plante (sambu), mens rødgallbær (Bryonia cretica ssp. dioica) er særbu og har hannblomster og hunnblomster på hver sine planter. De to artene er lette å skille fra hverandre på fargen på de modne fruktene, som er svarte hos svartgallbær og røde hos rødgallbær.

 
UTBREDELSE

Svartgallbær er opprinnelig hjemmehørende i Mellom- og Sør-Europa, Vest- og Sentral-Asia. Arten er naturalisert i andre deler av Europa og i USA, og i staten Washington er den klassifisert som et giftig ugras. Arten er sjelden i Norge. Svartgallbær er en art som opprinnelig er innført til Norge, først i havner, men den har seinere naturalisert seg i krattskog, skogkanter, åkerkanter, på veikanter og brakkmark, gjerne kalkholdig mark.

Rødgallbær er utbredt i Mellom- og Sør-Europa, Vest-Asia og Nord-Afrika. Arten forekommer sjelden i Norge, men kan finnes som ugras på brakkmark.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Bryoniae radix: Roten av gallbær. Roten av begge artene kan brukes både frisk og tørket, men den tørkede har vist seg å inneholde større mengde aktive stoffer enn den friske. Roten graves opp om høsten når den har størst biologisk aktivitet. Det homøopatiske middelet Bryonia lages ved at roten av svartgallbær får trekke i sprit, som seinere blir fortynnet og potensert.

Gallbær er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som reseptpliktig legemiddel og har omsetningsrestriksjoner.

 
INNHOLDSSTOFFER

Roten inneholder aktive tetrasykliske triterpener som kalles cucurbitaciner (kommer av tilhørigheten til gresskarfamilien -  Cucurbitaceae). Disse stoffene har gjennom isolering blitt identifisert til å være cucurbitacin B, D, E, I, J, K og L, samt di-og tetrahydrocucurbitacin. Rødgallbær er rikere på cucurbitaciner enn svartgallbær. Cucurbitaciner er svært bitre stoffer som finnes i de fleste artene i gresskarfamilien. De overjordiske delene av plantene inneholder et flavonoidkompleks som består av cucurbitacinglykosidene vitexin, isovitexin, saponarin og lutonarin, noe som gjør svartgallbær til en av de plantene som inneholder flest flavonoider. Ellers inneholder gallbær-artene fytosteroler, fettsyrer, harpiks (bryoresin), et alkaloid (bryonicin), et triterpen (bryonolinsyre) og garvestoffer.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Kraftig avførende, brekningsfremkallende, urindrivende, menstruasjonsdrivende, abortfremkallende, slimløsende, betennelseshemmende, hudirriterende, antirevmatisk og cytotoksisk. 

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Urtene ble tidligere brukt medisinsk mot gikt, revmatisme, artritt, vatersott, epilepsi, feber, bronkieplager, astma, skrofulose, sår i tarmene, innvollsorm, høyt blodtrykk, samt ved forstoppelse og til å fremkalle abort. Gallbær har ellers blitt anvendt til behandling av muskelsmerter (myalgi), alvorlig hodepine og endometriose, og ved alvorlige betennelser i tarmene (enteritt), lungene (plevritt), nervene (nevritt) og leddene (synovitt og bursitt). Utvortes ved revmatisme, muskelsmerter og leddsmerter.

Svartgallbær brukes i våre dager nesten bare i homøopatisk form, og da ved tørrhet i munnen, på leppene, i luftveiene, øynene, fordøyelseskanalen og leddene. Andre symptomer kan være feber, forkjølelse, katarrer, bronkitt, lungebetennelse, brysthinnebetennelse, influensa, hard og smertefull hoste, astma, revmatisme, urinsyregikt, forstoppelse, kolikk hos spedbarn, revmatiske lidelser og leddsmerter, og hovne, harde og ømme bryst hos ammende kvinner.

 
OMTALE AV SVARTGALLBÆR OG RØDGALLBÆR

Tradisjonell bruk av gallbær-artene

Gallbær omtales av flere av antikkens urtebokforfattere og både innen den offisielle medisinen og i folkemedisinen har roten blitt brukt. Man kan i de gamle skriftene lese at unge skudd ble spist omtrent som asparges, men også urtenes medisinsk anvendelse er omtalt. 

Dioskorides (1. århundre e.Kr.) anbefalte svartgallbær mot koldbrann, og grekerne og romerne brukte urten mot epilepsi, høydeskrekk, lammelse, gikt og hoste. I England på 1600-tallet fant urtemedisineren Culpeper svartgallbær nyttig mot mye slim i brystet, hoste og andpustenhet.

Roten av gallbær-artene ble først og fremst ansett som et kraftig avføringsmiddel (laksativ) og brekkmiddel, men ble også anbefalt mot gikt, revmatisme, artritt, vatersott (væskeansamlinger i kroppen) og epilepsi, og som et urin- og menstruasjonsdrivende middel. I eldre tid ble urtene brukt innvortes i små doser også ved bronkieplager, astma, sår i tarmene og høyt blodtrykk. Utvortes anvendte man roten som et hudirriterende middel ved muskel- og leddsmerter og ved plevritt (brysthinnebetennelse). På grunn av den sammentrekkende virkningen på livmoren, kunne gallbær brukes til å fremkalle abort, men det var en farlig «kur». Roten av gallbær ble også anvendt i kjærlighetsdrikker.

I trolldomsmedisinen ble roten av svartgallbær i lange tider brukt til å forfalske alruneroten (Mandragora officinarum) som man mente kunne bringe lykke og framgang, og som derfor var svært populær og ettertraktet. Roten ble skåret ut slik at den fikk menneskeform og ble båret i en snor rundt halsen av skrofuløse barn, noe som er kjent bl.a. fra Ukraina (hvor svartgallbær ble behandlet med samme respekt som alrunen). Skrofulose er en form for tuberkulose som ga forstørrede lymfekjertler på halsen og en betennelse i øyet. Andre symptomer er forstørrede lepper og en langvarig snue. Som trolldomsplante ble svartgallbær ellers plantet i nærheten av fjøs og stall for å beskytte mot lynnedslag og mot at buskapen skulle bli forhekset.

Medisinsk anvendelse av urtene

Plantesaften til gallbær-artene har en ekstremt irriterende virkning og har som følge av det en kraftig avførende effekt. Men nettopp fordi gallbær-ekstrakter selv i små doser kan være svært irriterende på magen og tarmene, forsvares ikke lenger bruken av urtene som avføringsmiddel. Et pulver som ble laget av de tørkede røttene er blitt brukt til å lage en urindrivende medisin, for å fjerne innvollsparasitter og for å fremkalle brekning og diaré ved noen tilfeller av forgiftning. Gallbær-artene er imidlertid svært giftige planter som aldri må brukes til selvmedisinering, da forgiftningsfaren er stor (se Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner lenger ned på siden).

Utover bruken som avførings- og brekkmiddel, har gallbær som ble gitt i små doser blitt lovprist som et effektivt middel ved akutte lunge- og bronkieplager, særlig slike som er karakterisert av tørr, skarp og smertefull hoste (også kikhoste) og ved tetthet i brystet. I slike tilfeller ble gallbær gjerne gitt sammen med små mengder belladonnaurt (Atropa belladonna). Gallbær har også blitt anvendt til behandling av alvorlige betennelser i tarmene (enteritt), lungene (plevritt), nervene (nevritt) og leddene (synovitt og bursitt).

I urtemedisinen er gallbær ellers blitt brukt til å dempe feber, for å lindre ulike typer av muskelsmerter (myalgi), ved alvorlig, bankende hodepine, og til å lindre betennelser i brystene hos ammende mødre. Gallbær er videre blitt brukt til å behandle tarmsår, høyt blodtrykk og endometriose.

Roten av svartgallbær inneholder mange glykosider, en rekke cucurbitaciner, garvestoffer, alkaloidet bryonicin, og harpiks. Cucurbitaciner er bitre stoffer som finnes i de fleste artene i gresskarfamilien. Noen av cucurbitacinene har kraftig celleødeleggende egenskaper, og en rekke av dem som finnes i gallbær-artene kan ha krefthemmende virkning. På grunn av den cytotoksiske virkningen, har man lenge forsøkt å utvikle et legemiddel mot svulster som inneholder de aktive cucurbitacinene. Etter studier har man imidlertid funnet at disse ikke er velegnet å anvende, dels pga. deres kraftige giftvirkning, men også fordi den svulsthemmende effekten er for svak.

Til utvortes bruk kan urtene være en ingrediens i kremer og linimenter til behandling av revmatisme og muskelsmerter. Hvis ekstrakter av gallbær-arter påføres huden i for store doser, kan det imidlertid føre til alvorlige irritasjoner som gir kløe, betennelser og blemmer.

Homøopatmiddelet Bryonia

Det homøopatiske middelet Bryonia lages av svartgallbær. Friske røtter graves opp før planten blomstrer, hakkes, moses, trekkes i alkohol i ti dager og potenseres. Hahnemann prøvde ut dette homøopatiske middelet i 1834.

Bryonia er et mye brukt homøopatisk middel med mange virkeområder og et helt spesielt symptombilde. Det brukes mest for tilstander som utvikler seg langsomt og ledsages av smerte ved den minste bevegelse. Middelet brukes sjelden når symptomene utvikler seg raskt og dramatisk. Det andre viktige symptomet er tørrheten, som går igjen flere steder i kroppen – i munnen, på leppene, i luftveiene, øynene, fordøyelseskanalen og leddene, og det kan synes som om kroppen har problemer med å fukte og smøre slimhinnene. Det er derfor ikke så rart at voldsom tørste etter mye kaldt vann er et viktig symptom.

Når luftveiene er angrepet, får pasienten en tørr, hard og smertefull hoste som lindres når vedkommende holder seg for brystet. Ved bronkitt eller astma er det ofte stikkende smerter i brystet. Tørrheten i slimhinnene i magesekken og tarmene gir treg fordøyelse og tørr, hard avføring. Et viktig symptom er at pasienten ønsker å være helt i ro. Hver minste bevegelse gir smerter, mens hardt trykk demper smertene. Pasientens psyke er like «tørr», ved at vedkommende er gretten og irritabel, og helst vil være for seg selv.

Det er få plager Bryonia ikke kan hjelpe mot hvis de ovennevnte symptomene er til stede. De vanligste fysiske symptomene er luftveisplager som hoste, forkjølelse, katarrer, bronkitt og influensa, fordøyelsesproblemer som forstoppelse og kolikk hos spedbarn, revmatiske lidelser og leddsmerter som skyldes betennelse i leddkapslene og slitasjegikt som gjør leddene smertefulle, varme og hovne. Bryonia lindrer lungebetennelse og brysthinnebetennelse med sterke smerter i brystet ved brysthulen. Symptomene omfatter stikkende smerte, en tung følelse i øyelokkene, kraftig svette og sammensnørt strupe. Kvinner som er gravide eller ammer og har hovne, harde, ømme bryster, kan ha god hjelp av dette middelet.

For personer som trenger Bryonia vil de angitte symptomene bedres av hvile og av trykk på det berørte stedet, mens de vil forverres av bevegelse, av å bøye seg forover og av mosjon.

Bryonia er et konstitusjonsmiddel, og Bryonia-typer har en tendens til å være veldig materialistiske, de ser på livet som en kamp for økonomisk sikkerhet og frykter ofte fattigdom, selv om de er i en økonomisk heldig situasjon. De er ryddige, renslige, kritiske, pirkete og samvittighetsfulle mennesker. Ved sykdom, og hvis deres materielle sikkerhet trues, blir de irritable, engstelige og deprimerte, og de kan føle seg trette, fåmælte, slappe og sinte hvis de blir forstyrret.
 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Alle delene av gallbær-artene er svært giftige, og den medisinske bruken av urtene i eldre tid førte ganske ofte til forgiftninger, av og til med dødelig utgang. Det angis at 40 bær er en dødelig dose for et voksent menneske, mens den for et barn ligger helt nede på ca. 15 bær. Forgiftninger opptrer sjelden i våre dager, da urten nå bare anvendes i homøopatisk form. Gallbær-artene må aldri samles og brukes til selvmedisinering!

Symptomer ved forgiftning kan være høy feber, kaldsvetting, svimmelhet, uro og opphisselse, kramper, senking av pulsen, alvorlig hodepine, kvalme som fører til brekninger, kraftig og blodig diaré som kan pågå i timevis, og til slutt bevisstløshet. Død kan inntreffe i løpet av få timer på grunn av lammelse av sentralnervesystemet og åndedrettet. Store, men ikke dødelige doser av gallbær, kan forårsake nyre- og leverskader, og hos gravide vil inntak av en ekstrakt av roten gjerne føre til abort. Plantesaften virker sterkt irriterende på hud og slimhinner og forårsaker eksem med væskefylte blemmer. Huden kan også dø bort på irritasjonsstedet.

Behandling av gallbærforgiftning på sykehus omfatter magespyling og inntak av rikelig med drikke og medisinsk kull. Ved pustebesvær gis kunstig åndedrett.

 
LITTERATUR
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Foster, Steven and Rebecca L. Johnson: Desk Reference to Nature's Medicine.  Washington D.C., National Geographic 2006.
Faarlund, Thorbjørn og Horst Altmann: Naturguide, Giftige planter og dyr.  NKS-Forlaget 1981.
Garland, Sarah: Hjemmets store bok om Helseplanter, Urter og Krydder.  Hjemmets bokforlag 1980.
Hayfield, Robin: Homeopati for vanlige plager.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag 1993.
Lid, Johannes og Dagny Tande Lid: Norsk flora. 7. utgåva ved Reidar Elven.  Oslo, Det Norske Samlaget 2005.
Lindemark, Otto: Giftige blomsterplanter.  Oslo, Grøndahl & Søns Forlag 1972.
Lindman, C. A. M.: Nordens Flora 6.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag 1977.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Lockie, Andrew & Nicola Geddes: Den store boken om Homeopati.  Oslo, Hilt & Hansteen / Bokklubben Energica 1996.
Lockie, Andrew: Homeopati.  Oslo, N.W. Damm & Søn AS 2002.
Mossberg, Bo & Lennart Stenberg: Gyldendals store nordiske flora.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag AS 2007.
Nielsen, Harald: Giftplanter.  Oslo, J.W. Cappelens Forlag 1979.
Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera Nicová: The Healing Powers of Nature.  Leicester, Blitz Editions 1998.
Rodhe, Karl: Våra giftiga växter - är de farliga?.  Stockholm, LTs förlag 1981.
Stary, Frantisek & Zdenek Berger: Poisonous Plants.  Leicester, Magna Books 1995.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World.  Portland, Oregon, Timber Press 2004.
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.
Wink, Michael & Ben-Erik van Wyk: Mind-Altering and Poisonous Plants of the World.   Portland, Oregon, Timber Press 2008.
 
INTERNETTSIDER
http://www.fkog.uu.se/course/essays/bryonia_alba.pdf
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 09.06.2013