Dvergbjørka var en av de første innvandrerne som kom til landet etter siste istid, og er den av våre tre bjørkearter som vokser høyest til fjells og lengst mot nord. I Jotunheimen er den funnet 1570 moh.

Av bjørkeartene som er viltvoksende i Norge er dvergbjørka den som har hatt minst anvendelse, noe som også gjelder som urtemedisin. Svært lite informasjon finnes i litteraturen om slik bruk. Blant eskimoer i Nord-Amerika og Canada ble dvergbjørk ansett for å være smertestillende og god for fordøyelsessystemet. Et avkok av bladene ble brukt mot magesmerter og ved ubehag i tarmene. Ellers benyttet eskimoene dvergbjørk som underlag under skinnene på soveplassen og som brensel når de manglet grovere virke. Kvister av dvergbjørk ble også brukt når de skulle røyke fisk. Tidsskriftet Svensk botanik opplyser at det er kjent at bjørkelauv farger gult, og at lauvet av dvergbjørk gir den beste fargen.

Fra Norge vet vi at folk drakk te av dvergbjørk mot brysttæring. Et uttrekk av planten har vært brukt som et hårmiddel til behandling av flass. Teen skulle også hjelpe mot sykdommer hos sau og kyr. Ellers er det stort sett til praktiske gjøremål at kvister fra buskene ble benyttet, bl.a. som visper og gryteskrubber. Tæger (røtter der barken er flekket av) ble brukt til surringer av bl.a. ljåorv. Fra Gudbrandsdalen og Valdres er det oppgitt at dvergbjørk ble brukt som kalenderplante. Når den sto grønn, var det tid for å sende buskapen på stølen.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.