Berberis er en bladfellende, rikt forgreinet, tornete busk som kan bli inntil 4 m høy. Stammene kan bli flere centimeter i diameter, og busken kan oppnå en høy alder. Greinene er snaue, furete og har grå bark, gul ved og tredelte 1-3 cm lange torner. Bladene sitter på kortskudd som gjør at det ser ut som de sitter i små rosetter langs greinene, men når kortskuddene vokser ut til langskudd, ser man at bladene sitter spredt. Bladene er 3-7 cm lange, stive, omvendt eggformet og med spisse tenner, og de er ofte lysere på undersiden. De får vakker rødfarge om høsten. Berberis blomstrer i mai-juni med gule blomster i tallrike, mangeblomstrende hengende klaser. Hver blomst har seks begerblad og seks kronblad som alle er gule, og kronbladene er utstyrt med honningkjertler. Blomstene har en sterk og litt ubehagelig, kvalmende lukt. De avlange, glinsende røde bærene er spiselige og har en syrlig smak.

Berberis er viltvoksende i Europa og Vest-Asia, og har naturalisert seg i det østlige Nord-Amerika. I Norden er berberis ikke opprinnelig viltvoksende, men ble innført hit for flere hundre år siden som prydplante og fargeplante, kanskje også på grunn av de spiselige bærene. Berberis er nå fullt naturalisert her i landet og finnes i tørre skogkanter og på berg i lavlandet på Østlandet nord til Kongsvinger, Nord-Fron og Kongsberg, og i kyst- og fjordstrøk til Inderøy og Steinkjer. Berberis var tidligere mye brukt som prydplante i hager og til hekk, men da den er mellomvert for en rustsopp på korn, har det i lang tid vært forbud mot å plante den.

Den gule rotbarken har den høyeste konsentrasjonen av medisinske virkestoffer. Bark fra stammer og røtter samles om våren (mars) eller om høsten (november), og tørkes for seinere bruk. Bærene plukkes når de er modne om høsten og brukes til å lage saft, syltetøy og kompotter. Homeopatmiddelet Berberis lages av barken på små eller mellomstore greiner. Den tørkes, hakkes og trekkes i alkohol, før løsningen filtreres og potenseres.

Rotbarken inneholder 1-3 % av alkaloidet berberin, samt mindre mengder av en rekke andre alkaloider (berbamin, oxyakantin, palmatin, m.fl.), garvestoffer, harpiks og chelidonsyre. Fruktene er nesten fri for alkaloider, men inneholder fruktsyrer, glukose, fruktose, gummi, pektin, vitamin C og fargestoffer (bl.a. karotin, lutein og zeaxantin). Berberin er temmelig giftig, men virker i små doser stimulerende på glatt muskulatur i hjerte, tarm og urinveier, og kan gi livmorsammentrekning. Stoffet er bakterie- og amøbedrepende, og stimulerer utskillelsen av galle. Andre alkaloider i berberis har en febernedsettende virkning, og berbamin virker bakteriedrepende.

Berberis er et bittert styrkemiddel som virker appetittvekkende, fordøyelsesstyrkende, brekningshemmende, leverstyrkende, galledrivende, antiseptisk, antibiotisk, bakteriedrepende, virushemmende, sopphemmende, blodåreutvidende, blodtrykksenkende, immunstimulerende, svettedrivende, febersenkende, betennelseshemmende, astringerende, blodstillende, urindrivende, avførende, stoppende, styrker nyrene og milten og stimulerer immunsystemet. Bærene har en avkjølende og avførende virkning. Det er vist at berberis kan ha en krefthemmende virkning.

Brukes innvortes primært ved lever- og galleproblemer, som hepatitt, gulsott, skrumplever, leversvulster, betennelser i galleblæren, gallekolikk og gallesteiner. Ellers brukt mot bakterieinfeksjoner, soppinfeksjoner (særlig ved Candida albicans), malaria, bakteriell dysenteri, amøbedysenteri, kolera, giardia, salmonella, E.coli-infeksjon, protozo-infeksjon, leishmaniasis, diaré, appetittmangel, fordøyelsesplager, magesår, kronisk gastritt, nyrestein og betennelser i urinveiene (blærekatarr), høyt blodtrykk, kramper, menstruasjonssmerter, revmatisme, sår hals, munnsår, blodskutte øyne, konjunktivitt, kløe, byller, sår, eksem og psoriasis. Også brukt som støttebehandling ved kjemoterapi mot kreft.

Det homeopatiske middelet Berberis brukes ved nyreproblemer, galleblæreproblemer, gallesteinskolikk, gulsott og leddsmerter.

Berberis er en vakker prydplante både når den blomstrer og når den står med sine vakre røde frukter om høsten. I tidligere tider ble den derfor mye plantet i hager. Rundt midten av 1800-tallet oppdaget man imidlertid at berberis er mellomvert for soppen svartrust (Puccinia graminis), som angriper kornslag og kan redusere avlingene kraftig. Da soppen gjorde stor skade på kornavlingene også i Norge, ble det fra 1916 forbudt å dyrke berberis. Det ble også satt i gang kampanjer for å utrydde planten på dens naturlige voksesteder, for når mellomverten ble fjernet ville soppen ikke kunne formere seg.

Moderne kornsorter er mindre mottagelige for svartrust, og om det vokser berberis i et område anses det ikke lenger som noe stort problem for jordbruket. Som hekk- og prydplanter dyrkes i våre dager dessuten mest andre berberisarter som ikke er vertsplanter for svartrust.

Anvendelse av berberis i eldre tider

Berberis er et eksempel på en plante som ble innført til Norden av munkene på 1600-tallet og som seinere har naturalisert seg her i landet. Munkene dyrket berberis i klosterhagene, de spiste de sure bærene og brukte den gule fargen som kan utvinnes fra røttene til å farge klær. Bærene er rike på vitamin C og ble på 1700-tallet brukt som middel mot skjørbuk på lange sjøreiser.

De medisinske egenskapene til berberis har vært kjent lenge, og planten ble i tidligere tider bl.a. brukt til å senke feber og til behandling av lever- og galleplager (f.eks. gulsott), magesår og mage- og tarminfeksjoner. I oldtidens Egypt lagde man en drikk mot feber av knuste berberisbær og frø av fennikel (Foeniculum vulgare).

Berberis har antibiotisk virkning

Berberis er en effektiv urt til å bekjempe bakterieinfeksjoner. Alkaloidet berberin er det mest kjente av urtens innholdsstoffer og er et stoff som bl.a. hemmer bakteriers mulighet til å feste seg til cellene i kroppen, noe som bidrar til å hindre infeksjoner. Berberin stimulerer også bestemte immunceller slik at de fungerer bedre. Berbamin er et annet alkaloid som finnes i berberis, og dette kan bidra til å redusere betennelser og er funnet å være til hjelp ved behandling av amøbehepatitt og revmatoid artritt.

Berberin har en spesifikk virkning på visse blodparasitter, bl.a. protozoer som forårsaker en del tropiske sykdommer. I tillegg virker alkaloidene i berberis på en rekke bakteriestammer, som Pseudomonas aeruginosa, Salmonella typhi, Staphylococcus aureus, Streptococcus viridans og Escherichia coli, i tillegg til sopper som Candida albicans. Den parasitt-, bakterie- og soppdrepende virkningen gjør berberis til et effektivt middel ved tropisk dysenteri (f.eks. amøbedysenteri), malaria, kolera, giardia, salmonella, E.coli og lignende mage-tarminfeksjoner. Laboratorieforsøk har vist at berberin er et kraftigere antibiotisk stoff enn sulfamedisiner mot noen former for infeksjoner, og det kan også være effektivt mot enkelte bakterier som har blitt antibiotikaresistente. Berberin dreper også Heliobacter pylori, en bakterie som er involvert både ved magesår og betennelser i magens slimhinner.

Berberis ved gjærsoppinfeksjoner

Dyrestudier har vist at stoffer i berberis kan dempe muskelkramper, noe som også bidrar til urtens virkning ved forstyrrelser i fordøyelsessystemet. Diaré er et vanlig symptom hos pasienter med kronisk infeksjon av soppen Candida albicans, og selv i de mest hardnakkede tilfellene har berberin kunnet framvise en stoppende virkning.

Berberin har en tresidig virkning mot gjærsoppinfeksjoner. Stoffet har en direkte antibiotisk virkning på Candida albicans. Det hemmer også bakterieinfeksjoner som kan føre til overvekst av candida når disse behandles med antibiotika. Til slutt fremmes blodstrømmen til milten, som frigjør stoffer som stimulerer immunsystemet. Berberin er særlig effektiv til å aktivere makrofager, immunceller som angriper gjærsoppinfeksjoner.

Virkning på lever og galle

Den medisinske virkningen av rotbark av berberis er klassifisert som leverstyrkende og avførende, og urten har tradisjonelt blitt brukt ved fordøyelsesproblemer, leverplager og forstyrrelser i nyrene og urinveiene. Det er stoffet berberin som hjelper til å bedre leverfunksjonen og stimulere gallestrømmen, og som dermed også hjelper til med avgiftning av kroppen. Urtemedisinere bruker rotbarken av berberis ved funksjonell svekkelse av leveren, hepatitt, gulsott, gallekolikk, gallestein, betennelser i galleblæren og ved generell fysisk svekkelse.

Berberis ved fordøyelsesproblemer

Ved at berberis påvirker lever- og gallefunksjonen, kan urten ha en god effekt på fordøyelsen. Ved forstoppelse som følge av for dårlig galleflyt, kan man med berberis få en avførende virkning. Ved diaré i sammenheng med tarminfeksjoner, har urten en stoppende virkning. Som et bittert styrkemiddel med svakt avførende virkning, blir berberis gjerne anbefalt for avkreftete personer for å styrke og rense kroppssystemene.

Berberin stimulerer organer med glatt muskulatur, noe som gir økte tarmbevegelser og sammentrekning av musklene i livmoren, urinblæren og bronkiene. Små doser berberin stimulerer blodsirkulasjonen, gir en lett arteriell blodtrykksøkning og øker acetylkolinets virkning på hjertet, mens større doser utvider de perifere blodårene, senker blodtrykket og hemmer effekten av stoffene acetykolin og pilokarpin. Berberin absorberes relativt lett av kroppen og utskilles i stor utstrekning uforandret gjennom nyrene, delvis også gjennom leveren.

Andre anvendelsesområder for berberis

Berberis har i små doser en mildt urindrivende virkning og er blitt brukt til å behandle nyrestein og betennelser i urinveiene. Brukt i for store doser, kan berberis imidlertid virke skadelig på nyrene.

Siden berberis har en astringerende virkning, kan et uttrekk av urten brukes som munnvann og gurglemiddel ved munnsår og sår hals. Et fortynnet avkok av berberisbark kan være et effektivt og mildt øyeskyllevann ved blodskutte øyne. Rent berberin har blitt brukt som ingrediens i øyendråper for behandling av konjunktivitt. Brukt i en salve, kan berberis være til god hjelp ved hudproblemer som kløe, byller, sår, eksem og psoriasis.

Berberisfrukter inneholder fruktsyrer og pektin, og er en bra kilde for vitamin C. De har en svakt avførende virkning og kan derfor brukes som et mildt avføringsmiddel. Fruktene, eller nypresset saft av dem, kan på samme måte som rotbarken brukes til behandling av lever- og galleblæreproblemer, og har i tillegg vært brukt mot nyrestein og menstruasjonssmerter.

Andre plantearter som inneholder berberin og som har lignende egenskaper som berberis, er mahonia (Mahonia aquifolia), hydrastinurt (Hydrastis canadensis) og titakoptis (Coptis chinensis).

Berberis som homeopatisk medisin

Det homeopatiske middelet Berberis blir laget av greiner fra berberisbusken. Middelet er knyttet til plager i urinveiene og fordøyelsen, og brukes hovedsakelig til behandling av nyreproblemer, galleblæreproblemer og leddsmerter. Den viktigste anvendelsen av homeopatmiddelet Berberis er i behandlingen av nyreinfeksjoner, særlig når nyreområdet er ømt og urinen er mørk eller unormal på annet vis. Middelet gis også mot gallestein som fører til gallesteinskolikk, og mot gulsott med svakt farget avføring. Personer som trenger Berberis er gjerne bleke, har tørre slimhinner og hule kinn og øyne. De har en tendens til å være sløve eller likegyldige.

Berberisfrukter som mat

De sure bærene på berberisbusken er rike på vitamin C, sukkerstoffer og pektin, og de gir en forfriskende urtete. Allerede på 1700-tallet oppdaget man at bær av berberis kunne motvirke skjørbuk. Bærene kan gjerne brukes i husholdningen til saft og syltetøy, og på grunn av det høye innholdet av pektin er de velegnet til gelé, som anvendes på samme måte som rognebærgelé. Med sin friske og syrlige smak kan bærene brukes til å smaksette risretter, men bør ligge i bløt en stund før de tilsettes risen. Andre anvendelsesområder av bærene er til curryretter, pickles og salater.

Anvendelse og dosering

Doseringen av enhver berberinholdig plante bør være basert på berberininnholdet. Siden det er store forskjeller i kvaliteten på preparater med berberis, er standardiserte ekstrakter å foretrekke. Av en standardisert ekstrakt tar man 1-2 kapsler á 450 mg to ganger daglig, eller man følger anvisningene på forpakningen. Har man tilgang på bark av berberisrøtter, kan man lage et avkok av denne. ½-1 teskje av rotbarken kokes i en kopp vann i ett minutt, så fjernes den fra varmen og får trekke i 10-15 minutter før barken siles fra. Inntil 1 kopp av dette avkoket inntas i løpet av dagen, en stor munnfull om gangen. Av en berberistinktur (1:5 i 60 % sprit) tar man 1-2 ml inntil 3 ganger daglig.

Bortsett fra de røde bærene, er alle delene av berberisplanten giftige hvis de inntas i større mengde. Ved overdosering kan inntak av rotbark av berberis gi forgiftningssymptomer med lett svimmelhet, neseblødning, oppblåst mage, brekning og diaré, samt nyreirritasjon og eventuelt også nyrebetennelse. Det isolerte stoffet berberin må ikke brukes terapeutisk i doser høyere enn 0,5 g. Uansett skal preparater med berberis bare anvendes under kyndig veiledning, og urten må ikke brukes sammenhengende i mer enn to uker.

Berberis stimulerer produksjonen av galle og bør unngås hvis man har gallestein som sperrer for gallegangen. Stoffet berberin er kjent for å kunne stimulere livmormusklene, derfor bør berberinholdige planter ikke brukes av gravide eller ammende. Et kjemisk stoff i berberis, palmitinhydroksid, antas å interferere med modningen av sædceller i testiklene. Studier har vist at dette kan bidra til sterilitet hos menn. Mannfolk som forsøker å bli fedre, bør derfor unngå berberis.

Berberis kan ha en rekke andre, relativt sjeldne bivirkninger. Garvestoffene i berberistinktur kan forårsake mageirritasjoner, så tinktur av urten bør unngås hvis man har diaré eller kronisk halsbrann. Personer med Raynauds sykdom som bruker relativt høye doser av berberis, kan erfare at urten forverrer nummenheten og kriblingen i fingrene. Denne virkningen er generelt beskjeden og midlertidig. Det er ellers erfart at stoffet berberin kan interferere med opptaket av tetracykliske antibiotika. På grunn av sin antimikrobielle virkning, kan berberis (på samme måte som antibiotika) ta knekken på mange av de gode tarmbakteriene, og man bør derfor bruke tilskudd av probiotika under og etter anvendelse av urten.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.