Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > BELLADONNAURT  

BELLADONNAURT
Atropa belladonna
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Atropa belladonna L.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Belladonna, Dödande kväsört, Giftkörs.
DANSK:  Galnebær, Belladonna.
FINSK:  Myrkkykoiso.
ENGELSK:  Deadly nightshade, Dwale, Belladonna.
TYSK:  Tollkirsche, Schwarze Tollkirsche.
FRANSK:  Belladone, Morelle furieuse.
SPANSK:  Belladonna.
 
FAMILIE
Søtvierfamilien (Solanaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av belladonnaurt

BOTANISK BESKRIVELSE

Flerårig urt med en tykk, forgreinet og forvedet rotstokk som er brungul på utsiden og hvitaktig innvendig. Den opprette stengelen blir 50-100 cm høy, er skarpt kantet, blålig grønn, sterkt forgreinet og kjertelhåret. Bladene sitter spredt eller i par, enkelte ganger med ett større og ett mindre. De er kortstilkete, eggformede til elliptiske, spisse, helrandete og opptil 15 cm lange. Bladene er mørkegrønne på oversiden og lysere grønne på undersiden, og har klebrige hår. De skaftete blomstene har klokkeformet eller rørformet krone som er rundt 2 cm lang, brunfiolett på utsiden og med purpurrøde årer, og blomstene dufter om natten. Blomstringstiden er fra juni til august. Seint på sommeren utvikler bær på størrelse med kirsebær seg. De er først grønne, men blir svarte og glinsende når de modnes, og de inneholder en mengde frø og blekkaktig purpurfarget saft. Det kirsebærstore, blankt svarte bæret blir liggende på det stjerneformet utbrettede begeret som på en liten kurv. Ut på seinsommeren bærer planten både blomster, umodne grønne og modne svarte bær på samme tid. Det finnes en forholdsvis sjeldne gulblomstret variant av belladonnaurt (Atropa belladonna var. lutea Döll) der også bærene har en gulgrønn farge.

 
UTBREDELSE

Belladonnaurt er hjemmehørende i Vest-, Mellom- og Sør-Europa, Vest-Asia og Nord-Afrika. Planten er ganske vanlig i løvskog, i skogkanter (særlig ved bøkeskoger), på hugstfelt og på enger i fjellene ved Middelhavet og i Mellom-Europa. Den har blitt dyrket i Nord-Amerika og har naturalisert seg der. Planten er ikke viltvoksende i Norge, men har som i mange andre land vært dyrket som medisinplante. Nå dyrkes den noen ganger som hageplante, primært i urtehager og botaniske hager, men det er ikke kjent at den har forvillet seg hos oss. Belladonnaurt bør ikke dyrkes i hager hvor det ferdes småbarn, da de svarte bærene er søte og fristende, men ekstremt giftige.

Belladonnaurt trives best i en veldrenert, kalkholdig jord med tilstrekkelig høy markfuktighet, og på et solrikt voksested. I skygge blir plantene kraftigere og får større blad, men planter fra slike voksesteder har et mye lavere innhold av alkaloider. Alkaloidinnholdet er høyest i planter som vokser solrikt, og i varme somre. Belladonnaurt formeres med frø om våren eller ved kløving av rotstokken.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Belladonnae herba: De overjordiske delene av belladonnaurt. Belladonnae folium: Blad av belladonnaurt. Belladonnae radix: Rot av belladonnaurt. Bladene samles på forsommeren, for da er innholdet av alkaloider høyest. Høsting av røtter finner sted først når plantene er tre til fire år gamle, og de graves da opp i september eller oktober. For å unngå at alkaloidene i urten går tapt og bladene blir brunfarget, skal tørketemperaturen være mellom 50 og 60°C. På grunn av plantens giftighet må tørkingen skje strengt atskilt fra annet plantemateriale. Drogene har en svakt bedøvende duft og de må beskyttes mot lys og fuktighet. Tørket urt brukes i tørre eller flytende ekstrakter, tinkturer, liniment, bandasjer og glyserinpreparater. Belladonnaurt blir dyrket i stort omfang for den farmasøytiske industrien, særlig i Øst-Europa, Pakistan, Nord-Amerika og Brasil.

Belladonnaurt anvendes i form av standardiserte pulver, ekstrakter eller tinkturer. Pulver av bladene til belladonnaurt (Belladonnae pulvis normatus) er standardisert til å inneholde 0,28-0,32 % alkaloider, og gis i en maksimal daglig dose på 0,6 g, som tilsvarer 1,8 mg total alkaloider. Tilsvarende doser for ekstrakt av belladonnaurt som inneholder 1,3-1,45 % total alkaloider er 0,15 g som er maksimum daglig dose og tilsvarer 2,2 mg hyoscyamin. Rent atropin er mye brukt i moderne medisin.

Belladonnaurt er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som reseptpliktig legemiddel og har omsetningsrestriksjoner. Planten må under ingen omstendighet brukes til selvmedisinering.

 
INNHOLDSSTOFFER

Belladonnaurt inneholder ekstremt giftige tropane alkaloider, hovedsakelig L-hyoscyamin (ca. 95 % av den samlete alkaloidmengden), som ved tørking delvis omdannes til DL-hyoscyamin (atropin). Andre alkaloider som finnes i mindre mengder omfatter scopolamin, apoatromin, belladonin og bellaradin, m.fl. Den gjennomsnittlige mengden av alkaloider totalt er 0,85 % i røttene, 0,8 % i frøene, 0,65 % i fruktene, 0,5-1,5 % i bladene og 0,4 % i blomstene. I urten finnes dessuten kumariner, flavonoider (scopoletin, scopolin og kaempferol), quercetinderivater, garvestoffer og organiske syrer.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Hemmer det parasympatiske nervesystemet, krampeløsende på glatt muskulatur i mage- og tarmkanalen, luftveiene, og urinveiene, øker hjertefrekvensen, hemmer produksjonen av spytt, magesafter og slim i bronkiene, samt aktiviteten i nyrer, blære og tarmer, svettedempende, urindrivende, narkotisk, hallusinogen, afrodisiakum, beroligende, smertestillende, søvndyssende, pupilleutvidende, antidot (motgift) mot en rekke giftstoffer.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Innvortes ved smerter, astma, allergisk snue, rennende nese, krampaktig bronkitt, kikhoste, falsk krupp, kramper i nyrene, nyrestein, gallestein, Parkinsons sykdom, hjerteinfarkt, lavt blodtrykk, kolikk, magekatarr, for mye magesyre, magesår, sår i tolvfingertarmen, reisesyke, forgiftninger, og som medisin før operasjoner.

Utvortes som liniment eller på bandasjer ved revmatiske og muskulære smerter, og i øyedråper før øyeundersøkelser og operasjoner. Bare kvalifiserte utøvere kan anvende denne urten.

Homeopatmiddelet Belladonna kan brukes ved akutt smerte, infeksjoner eller betennelser som oppstår plutselig, mest i øvre luftveier, som influensa, betente mandler, sår hals og smertefull rivende hoste. Videre ved øreverk, hodepine, migrene, menstruasjonssmerter, solstikk, blærekatarr, nyrebetennelse, smerter ved tannfrembrudd, tannpine, fødselsveer, brystbetennelse ved amming, høy feber, feberkrampe, varmt og rødmende ansikt, utvidete pupiller og overfølsomhet for lys, støy og bevegelse.

 
OMTALE AV BELLADONNAURT

Litt om plantens navn

Det var Carl von Linné (1707-1778) som satte det vitenskapelige navnet Atropa belladonna på belladonnaurt. Planten er så giftig at den enkelt kan ta livet av folk, og slektsnavnet Atropa fikk den etter Atropos, den av dødsrikets gudinner som klipper over livstråden. Artsnavnet belladonna betyr "vakker kvinne", og henspeiler på at italienske kvinner allerede på 1400-tallet brukte bærenes røde saft som sminke og et vandig uttrekk av planten til å dryppe i øynene for å få store og vakre pupiller. Store, drømmende øyne har alltid virket fascinerende på det motsatte kjønn. Øynene ble ikke bare store og vakre, for kvinnene mistet også mye av synet sitt, de ble lysskye og fikk tåkesyn. Bruk av belladonnaurt som skjønnhetsmiddel var gjerne knyttet til bordeller.

Tradisjonell bruk av belladonnaurt

Belladonnaurt er ikke beskrevet i oldtidens urtelitteratur, i hvert fall ikke på en slik måte at man kan være sikker på at urten var kjent av leger og apotekere på den tiden. Først på 1300-tallet blir urten beskrevet i et botanisk verk slik at planten er gjenkjennelig. I urtebøker skrevet av Mattioli (1501-1577) og Bock (1498-1554) omtales forgiftningstilfeller av belladonnaurt som djevelens verk.

Fra gammel tid har belladonnaurt trolig blitt brukt på samme måte som alrune (Mandragora officinarum). Det er også mulig at roten av belladonnaurt har blitt brukt som en erstatning for eller som et alternativ til alrunerot. Selv om belladonnaurt anses som en av de klassiske hekseplantene, finnes det relativt lite informasjon om den magiske bruken i hekseritualer. For mange planter som ble brukt i hekse- og trolldomsmedisinen, var det imidlertid bestemte ritualer som måtte følges når planten skulle høstes. For belladonnaurt gjaldt det at den bare kunne graves opp på en bestemt natt, og så måtte man beskytte seg mot djevelen, som vernet sin plante ved å slå en ring rundt den. Når roten var gravd opp, skulle man ofre en svart hane til djevelen før man steg ut av sirkelen, og så var det bare å komme seg bort så fort som mulig før djevelen oppdaget at det ikke var sjelen til den som gravde han hadde fått!

På samme måte som med flere andre medlemmer av søtvierfamilien, som bulmeurt (Hyoscyamus niger) og piggeple (Datura stramonium), spilte belladonnaurten en rolle i heksekulten. Urten inngikk i flere heksepreparater, spesielt heksesalver i Tyskland og Frankrike, men vi kjenner ikke til at den er blitt brukt i de nordiske landene. Trollpakket smurte seg i skrittet med en salve som inneholdt slike urter, og fikk derigjennom hallusinasjoner og mentale forstyrrelser. Dette var et forhold som middelalderens hekseforfølgere visste å benytte seg av, for de kunne smøre heksen inn med plantesaften slik at hun kom i en sinnsforvirret tilstand med svekket viljekraft og tankevirksomhet. På denne måten ble det lettere å avtvinge en tilståelse fra henne. Samtidig må dens bedøvende virkning ha virket smertelindrende under tortureringen.

Belladonnaurt kunne også inngå i giftdrikker. Historien forteller at den skotske kongen Duncan (død 1040), etter et nederlag mot de danske vikingene anført av kong Sven (Knud den Stores sønn Sven Knutson), hadde trukket seg tilbake med sin hær til byen Perth, som nå ble beleiret av danskene. Han gikk da med på forhandlinger om overgivelse, og for å vise sin gode vilje sendte han brød og vin som gave til danskene. Matvarene var imidlertid forgiftet, trolig av plantesaft fra belladonnaurt, og mange dansker sovnet inn i døden, mens resten løp forvirret rundt eller sov så tungt at de var lette å avlive. Noen av vikingene hadde ikke fått så mye gift i seg, deriblant kong Sven, og det lyktes han å vakle ned til et skip og unnslippe.

Det var ikke før på 1700-talelt at belladonnaurt fikk betydning som legemiddel, og da primært som et smertestillende middel. Siden urten er så giftig, har den vært lite brukt i folkemedisinen, men i noen østeuropeiske land skal man ha brukt den til fosterfordrivelse og som elskovsmiddel. Belladonnaurt kunne bli foreskrevet for å "fjerne demoner", med andre ord ble den trolig brukt til behandling av depresjoner, psykoser og andre mentale sykdommer. Rester av slik psykiatrisk bruk skal fremdeles finnes i det nordlige Afrika. I Marokko lages en te av tørkede bær sammen med litt vann og honning, og denne teen skal kunne hjelpe til å gi "en god mental tilstand". Denne teen skal også kunne fungere som et afrodisiakum for menn. Det sies ellers at "en liten dose belladonna klarner sinnet og gjør en i stand til å løse intellektuelle oppgaver", og et par friske bær "øker evnen til å huske".

En lege med navn Buckhave ga i 1785 ut en liten bok: «Anviisning for Almuen til Belladonnarodens nyttige Brug ved Kighoste». For kikhoste og falsk krupp har urten vært anvendt inntil relativt nylig, og den hadde visstnok utmerket virkning. På 1800-tallet ble ekstrakter av roten eller hele urten brukt til å behandle bl.a. gulsott, vatersott, kikhoste og annen hoste, nervøse plager, skarlagensfeber, epilepsi, nevroser, ulike hudplager, øyebetennelser og sykdommer i urinveiene og luftveiene.

I 1943 kom det de allierte for øre at tyske kjemikere hadde fremstilt en nervegass som var både luktfri og fargeløs, og som drepte raskt. Man så seg derfor nødt til å bygge opp store lager av atropin utvunnet fra belladonnaurt, som var den eneste kjente motgiften mot gassen. Tyskerne brukte aldri dette snikende våpenet, men det kunne man jo ikke forutsi. Når belladonnaurt ble brukt som rådroge for fremstilling av atropin, skyldes det at hyoscyamin i den friske planten ved tørking omdannes til det kjemisk nærstående atropin.

Medisinsk bruk av belladonnaurt

Selv om belladonnaurt er en dødelig giftig plante, er den også en viktig medisinplante når den brukes riktig. Belladonnaurt inneholder de aktive stoffene atropin, hyoscyamin og scopolamin, og brukes innen legevitenskapen til å lage ulike medisiner. Disse tropane alkaloidene hemmer det parasympatiske nervesystemet som kontrollerer kroppens ufrivillige aktiviteter, og kan virke krampeløsende på glatt muskulatur, for eksempel i mage- og tarmkanalen, luftveiene, og urinveiene. Dermed hemmes produksjonen av spytt, magesafter og slimdannelsen i bronkiene, samt aktiviteten i nyrer, blære og tarmer. Belladonnaurt har blitt gitt for å få utvidete organer til å slappe av, spesielt magesekk og tarmer, og dermed lindre kolikk og smerter. Den hjelper mot magesår ved å hemme produksjonen av magesyre, og lindrer kramper i nyrene. Helt opp til i våre dager har atropin vært et viktig middel ved magekatarr og ved sår i magen og tolvfingertarmen. Belladonnaurt i små doser kan også lindre allergisk, rennende snue og astma.

Atropin lammer ringmuskelen i regnbuehinnen slik at pupillen blir stor, selv i sterkt lys. Dette har vesentlig betydning når netthinnen skal undersøkes, og ved øyeoperasjoner. Alkaloider fra belladonnaurt kan brukes i behandlingen av Parkinsons sykdom. De lindrer skjelvinger og stivhet, og gir bedre taleevne og bevegelighet. Atropinets virkning kan enkelt forklares gjennom at det har en kraftig virkning på det parasympatiske nervesystemet ved å blokkere overføringen av impulser mellom nerveceller, og mellom nerveceller og glatt muskulatur eller kjertelceller. Det som skjer er at det blokkerer for impulsoverføringsstoffet acetylkolin, og dermed vil det parasympatiske nervesystemet hemmes og "roe seg ned".

Atropin medfører at hjerterytmen blir hurtigere (øker med 20 til 40 slag i minuttet uten at kraften i hjerteslagene minsker) og utsondringen av svette nedsettes. I tropene har det faktisk hendt at barn har dødd av heteslag etter at de har fått atropin som øyendråper med det resultat at den naturlige svetteutsondringen har blitt forstyrret. Atropin kan brukes før narkose for å motvirke sekresjonen av spytt og slim ved operasjoner, ved akutte smerter og kramper (f.eks. ved galle- og nyrestein), som motgift mot en lang rekke plantevernmidler (f.eks. de beryktede sprøytemidlene "Bladan" og "Metasystox") og ved forgiftning av soppgiften muscarin (som finnes i gifttraktsopp og visse trevlesopper).

De som skal gjennomgå større operasjoner, får gjerne en "likegladsprøyte" en halv til én time før narkosen. Denne inneholder atropin eller scopolamin, sammen med morfin. "Likegladsprøyten" virker søvndyssende, samtidig som den gir bekymringsfrihet og nedsatt følsomhet for smerte. I tillegg vil atropin roe mage- og tarmfunksjonene, og det er viktig under kirurgiske inngrep. Men bivirkningene av "likegladsprøyten" kan være ubehagelige, ved at øynene blir tørre, synet uklart og munnen tørr som sandpapir.

Belladonnaurt som hallusinogen

I middelalderen ble belladonnaurt og bulmeurt (Hyoscyamus niger) av enkelte personer brukt for å hensette seg i en drømmelignende tilstand med sterke hallusinasjoner, som ofte ble tatt for virkelige opplevelser også når virkningen var forbi. I tillegg til en drømmerik søvn, kunne det oppstå svimmelhet og en svevende følelse, og ofte kunne den forgiftede helt miste besinnelsen og utføre de merkeligste handlinger. Hallusinasjoner som blir frambrakt av belladonnaurt blir ofte beskrevet som truende, demoniske og svært skremmende, og de som har prøvd belladonnaurt som rusmiddel har uttrykt at de ikke har noen intensjoner om å gjenta eksperimentet!

Alkaloidene i planten kan gå over i kjøttet til dyr som har spist av bladene, roten eller fruktene. I et tilfelle fra 1700-tallet erfarte en hel familie hallusinasjoner etter å ha spist en kanin. Noen dyr og fugler synes å tåle å spise belladonnaurt uten å bli forgiftet, f.eks. synes kaniner å være glad i planten og framviser ikke forgiftningssymptomer.

Giftig dose og forgiftningssymptomer

Forgiftning ved belladonnaurt skjer oftest som følge av at barn spiser de store, saftige og relativt søte bærene i den tro at det er et spiselig skogsbær. Forgiftningen ytrer seg ved tørst, tørrhet i munn og slimhinner, en irriterende følelse i svelget, hodepine og svimmelhet. Etter hvert inntreffer mentale forstyrrelser, erotiske hallusinasjoner, en ruslignende tilstand med munterhet, latterutbrudd og trang til å danse og bevege seg. Tilstanden kan forverres med krampetrekninger og kvalme, men følges sjelden av brekninger (oppkastet er i tilfelle fiolett av farge og lukter sterkt). Åndedrettet blir dypere og raskere, mens pulsen øker og blodtrykket stiger. Pupillene åpner seg maksimalt og øynene blir overfølsomme for lys. Det inntrer forstyrrelser i syns- og taleevnen. Huden blir tørr, rød og svært varm, og kroppstemperaturen øker. For å senke kroppstemperaturen kan man f.eks. legge på omslag med fuktige kluter. De alvorligste forgiftningssymptomene varer i tre til fire timer, mens virkningen på synet kan fortsette i tre til fire dager. Ved en alvorlig forgiftning inntrer død på grunn av åndedrettslammelse i løpet av 3-15 timer. Dødelig dose angis å være 3-4 bær for barn og 10-20 bær for voksne. For rent atropin er tilsvarende mengder 10-20 mg for barn og over 200 mg for voksne.

Ved forgiftning er det absolutt nødvendig med rask legehjelp. Førstehjelp bør bestå av å utløse brekninger, berolige pasienten og sørge for rask transport til nærmeste sykehus. Behandling på sykehus vil bestå av mageskylling med medisinsk kull. Det gis motgift i form av physostigmin, 2 mg hvert 20. minutt inntil symptomene forsvinner (åndedrettssvekkelse, kramper, forvirringstilstand, forstyrrelser i hjerterytmen). Kraftig uro behandles med beroligende midler, og pustebesvær med oksygengass og kunstig åndedrett. Den syke bør ligge i et kjølig og mørkt rom.

Belladonnaurt som homeopatisk middel

Det homeopatiske middelet Belladonna blir laget av frisk urt av belladonnaurt, som høstes når planten er i ferd med å komme i blomst. Dette var blant de første homeopatiske midlene som ble utviklet, og Hahnemann (1755-1843) prøvde det ut i 1799 mot skarlagensfeber, etter at han observerte at forgiftningssymptomene til belladonnaurt lignet på symptomene ved skarlagensfeber.

Belladonna er et viktig middel ved akutte plager som oppstår plutselig og voldsomt. Personer som har nytte av Belladonna er generelt energiske, i god form og veldig sunne. De er livlige, underholdende mennesker, men når de blir syke, blir de voldsomme og egenrådige, og kan både slå, bite og sparke. Typiske symptomer i forbindelse med Belladonna er plutselig anfall av høy feber, utvidede pupiller, bankende smerte i øynene (som er oppsvulmede og røde), rivende, bankende smerte dypt i øret og bankende hodepine. Det er ofte overfølsomhet for lys, støy og berøring, og mot raske temperaturendringer.

Belladonna gis gjerne for akutt smerte, betennelse eller infeksjon, mest i øvre luftveier, som influensa, betente mandler, sår hals, smertefull rivende hoste som forverres når man snakker, foruten øreverk (spesielt høyre side) som blir verre når hodet blir vått eller kaldt.

Middelet brukes også til å behandle hodepine og migrene der smerten begynner i bakhodet, brer seg til høyre øyenbryn og legger seg bak øyet. Det er sterke pulserende smerter, som om blodet presses gjennom blodårene. Belladonna er et av homeopatiens viktigste hodepinemidler når smertene er pulserende og dunkende, og ansiktet er veldig rødt.

Videre anvendes Belladonna ved menstruasjonssmerter, solstikk, feberkrampe, blærekatarr, nyrebetennelse, smerter ved tannfrembrudd, fødselsveer, brystbetennelse ved amming og for å dempe høy feber.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Alle deler av planten er dødelig giftige og urten må aldri samles eller brukes til selvmedisinering. Man må heller aldri eksperimentere med urten som et hallusinogen eller afrodisiakum, for det kan få fatale følger. Planten må ikke håndteres hvis man har åpne sår eller skrammer i huden, da det kan føre til forgiftning. Man må passe på så man ikke forveksler bærene med blåbær eller andre svarte frukter. Belladonnaurt har forårsaket et stort antall forgiftninger, særlig hos barn som har spist bærene, og noen forgiftningstilfeller har endt med dødelig utgang. Siden planten ikke er viltvoksende i Norge, er det liten sjanse for at man kan bli forgiftet av belladonnaurt her i landet. Hvis man dyrker belladonnaurt som hageplante, må man være oppmerksom på at urten kan virke hudirriterende og at den muligens er allergifremkallende. Les mer om symptomer ved forgiftning i avsnittet Giftig dose og forgiftningssymptomer i omtalen over.

Når urten eller isolerte alkaloider brukes medisinsk, må det bare anvendes standardiserte produkter, og preparatene må gis under medisinsk overvåkning av kvalifisert helsepersonell. Ved feil dosering kan belladonnaurt være dødelig giftig. For høye doser medfører tørr munn, stemmetap, forstørrede pupiller, aversjon mot lys, forvirring, svikt i åndedrettet og døden.
 

Flere bilder av belladonnaurt
LITTERATUR
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Bruun, Erik & Budde Christensen: Klassiske legeplanter.  Oslo, Aschehoug 1998.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Dalua: Urter, myter og magi.  Tvedestrand, Eutopia Forlag 2003.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Foster, Steven and Rebecca L. Johnson: Desk Reference to Nature's Medicine.  Washington D.C., National Geographic 2006.
Frohne, Dietrich and Hans Jürgen Pfänder: Poisonus Plants. Second Edition. A Handbook for Doctors, Pharmacists, Toxicologists, Biologists and Veterinarians.  London, Mason Publishing 2005.
Faarlund, Thorbjørn og Horst Altmann: Naturguide, Giftige planter og dyr.  NKS-Forlaget 1981.
Garland, Sarah: Hjemmets store bok om Helseplanter, Urter og Krydder.  Hjemmets bokforlag 1980.
Hansen, Harold A.: Heksens Urtegård.  Gyldendal, 1976.
Hayfield, Robin: Homeopati for vanlige plager.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag 1993.
Heino, Raimo: Våra läkande växter. En naturlig väg till ett friskare liv.  Stockholm, Bokförlaget Prisma 2001.
Hensel, Wolfgang: Medicinal Plants of Britain and Europe.  London, A&C Black Publishers Ltd. 2008.
Høiland, Klaus: Søtvierfamilien, en berømt og beryktet familie.  Våre Nyttevekster nr. 2/1978 s.53-54.
Høiland, Klaus: Naturens legende planter.  Hjemmets Bokforlag 1978.
Lindemark, Otto: Giftige blomsterplanter.  Oslo, Grøndahl & Søns Forlag 1972.
Lockie, Andrew & Nicola Geddes: Den store boken om Homeopati.  Oslo, Hilt & Hansteen / Bokklubben Energica 1996.
Lockie, Andrew: Homeopati.  Oslo, N.W. Damm & Søn AS 2002.
Nielsen, Harald: Lægeplanter og trolddomsurter.  København, Politikens Forlag A/S 1976.
Nielsen, Harald: Läkeväxter förr och nu.  Bokförlaget Forum AB 1978.
Nielsen, Harald: Giftplanter.  Oslo, J.W. Cappelens Forlag 1979.
Nordal, Arnold, Bernt Rognlien og Torill Svaar: Urter til Mat og Medisin.  Oslo, NRK 1988.
Podlech, Dieter: Legeplanter.  Oslo, J.W. Cappelens Forlag A.S 1991.
Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera Nicová: The Healing Powers of Nature.  Leicester, Blitz Editions 1998.
Rätsch, Christian: The Encyclopedia of Psychoactive Plants. Ethnopharmacology and its Applications.  Rochester, Vermont, Park Street Press 2005.
Rätsch, Christian and Claudia Müller-Ebeling: Encyclopedia of Aphrodisiacs: Psychoactive Substances for Use in Sexual Practices.  Rochester, Vermont. Park Street Press 2013.
Skenderi, Gazmend: Herbal Vade Mecum. 800 Herbs, Spices, Essential Oils, Lipids Etc. Constituents, Properities, Uses, and Caution.  Rutherford, New Jersey, Herbacy Press 2003.
Stary, Frantisek & Zdenek Berger: Poisonous Plants.  Leicester, Magna Books 1995.
Thomson, William A.R.: Medisinske urter.  Oslo, Teknologisk Forlag A/S 1982.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World.  Portland, Oregon, Timber Press 2004.
Vasshaug, Jørgen: Nyttevekster i farger.  Oslo, Aschehoug & Co. 1957.
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.  Essex, Saffron Walden 2003.
 
INTERNETTSIDER
http://www.pfaf.org/user/Plant.aspx?LatinName=Atropa+bella-donna
http://www.botanical.com/botanical/mgmh/n/nighde05.html
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 09.04,2016