Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > HASSELURT  

HASSELURT
Asarum europaeum
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
 Asarum europaeum L.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Hasselört.
DANSK:  Hasselurt, Almindelig Hasselurt, Brækrod, Tveblad.
FINSK:  Taponlehti.
ENGELSK:  Asarabacca, Hazelwort, Wild nard, False coltsfoot, Fole's foot, Snakeroot, Wild ginger.
TYSK:  Haselwurz, Braune Haselwurz, Echte Haselwurz.
FRANSK:  Asaret d'Europe.
SPANSK:  Asaro.
 
FAMILIE
Holurtfamilien (Aristolochiaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av hasselurt

BOTANISK BESKRIVELSE

Hasselurt er en 10-15 cm høy, flerårig urt med krypende og forgreinet jordstengel. Bladene er 5-10 cm brede, nyreformede, mørkegrønne og glinsende blanke, og de er utstyrt med ganske lange og hårete bladskaftet. Blomstringen skjer i mai-juni. De klokkeformede blomstene er 1-1,5 cm lange, har tre brede kronblad, er rødbrune av farge, hårete og med kort blomsterskaft. Da blomstene sitter under bladene kan de være vanskelige å oppdage. Etter blomstringen utvikles det brunfiolette, runde og kjøttaktige frøkapsler. Bladene har en sterkt kamferaktig duft som framkommer når man gnir dem mellom fingrene, mens rotstokken har en pepperlignende duft. Hasselurt er grønn hele året og planten opptrer ofte i store bestand.

 
UTBREDELSE

Hasselurt er naturlig utbredt i Sør- og Mellom-Europa, Sibir og Kaukasus. Her vokser planten på skyggefulle steder, i humusrik, kalkholdig og temmelig fuktig jord i løvskoger, særlig under hasselbusker. Planten ble innført til Nord-Europa av munkene, og var i eldre tider en mye brukt legeplante. Hasselurt er dessuten blitt introdusert som prydplante i mange andre områder av verden med temperert klima, da den er vintergrønn og danner et vakkert bunndekke på skyggefulle steder. 

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Det er primært rotstokken (Asari rhizoma eller Asari radix) som har vært brukt som medisin, men også bladene har til en viss grad vært anvendt. De overjordiske delene (evt. sammen med rotstokkene) samles i mai eller juni, men hvis man bare skal anvende rotstokkene (rhizomene), samles disse helst i august. Plantematerialet rengjøres og lufttørkes i skygge, eller tørkes med kunstig varme opptil 40 °C. Den tørkede og pulveriserte urten smaker bittert, og ble tidligere brukt som brekkmiddel eller nysemiddel. Når urten brukes i våre dager, er det helst i form av et renset og standardisert tørrekstrakt i tabletter. Urten samles hovedsakelig fra viltvoksende planter, men arten dyrkes en del for kommersiell utnyttelse i USA. Hasselurt i form av tørket urt brukes svært sjelden i våre dager, da planten er temmelig giftig og kan gi uønskede effekter.

Hasselurt er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som reseptpliktig legemiddel, og kan ikke omsettes fritt.
 
INNHOLDSSTOFFER

Rotstokken inneholder harpiks, stivelse, garvestoffer, flavonoider, aristolokinsyre og opptil 4 % eterisk olje. Den eteriske oljen inneholder mange ulike komponenter, men for det meste asaron (30 %), metyleugenol (20 %) og bornylacetat (15 %). 

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Brekkmiddel, urindrivende, kraftig avførende (purgativ), krampeløsende på bronkiene, hostebefordrende, slimløsende, irriterende på neseslimhinnene, nysefremkallende, svettedrivende, febernedsettende, menstruasjonsdrivende og abortfremkallende. 

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Ble tidligere anvendt som brekkmiddel og avførende middel, bl.a. ved forgiftninger. Videre har urten vært brukt mot betennelser og krampetilstander i luftveiene, som krampaktig bronkitt, luftrørskatarr, strupekatarr, bronkitt, astma, silikose, røykehoste og hoste pga. tykk sekresjon i bronkiene.
 
OMTALE AV HASSELURT

Bruk av hasselurt i tidligere tider

Hasselurt er en medisinplante som ble brukt allerede i oldtiden, og i det første århundre skrev Dioskorides om planten at lukten virket irriterende på nese og hals. I middelalderen brukte man hasselurt som et urindrivende, avførende og brekningsfremkallende middel. Inntil den brasilianske brekkroten (Cephaëlis ipecacuanha) ble innført til Europa på 1500-tallet, var hasselurt det klassiske brekkmiddelet. Ved matforgiftninger, eller etter å ha spist giftig sopp, var det viktig å fremkalle brekninger og diaré, og da var hasselurt til god hjelp, men på grunn av plantens giftighet kunne det være en farlig kur.

Noen andre bruksområder for hasselurt gjennom tidene har vært som et hostedempende middel, som nysepulver ved kronisk betennelse i neseslimhinnen (rhinitt), ved øyebetennelser, lungebetennelse, angina pektoris, migrene, leversykdommer og gulsott, ved dehydrering, som et menstruasjonsdrivende middel og for å fremkalle abort. De tørkede og pulveriserte bladene har blitt brukt som en ingrediens i nysepulver for å hjelpe til å frigjøre slim fra åndedrettsorganene og lindre hodepine. Når man trekker pulverisert plante opp i nesen medfører det en intens irritasjon og stor produksjon av slim, noe som man tidligere trodde ville lindre hodepinen!

I Norge nevnes hasselurt i legebøker fram til 1600-tallet, og ved siden av å brukes som brekkmiddel kunne urten hjelpe mot vattersott og gulsott. Kokt i lut skulle hasselurt virke styrkende på hjernen, og man bedret hukommelsen ved å vaske hodet med et avkok av planten. I nyere tid er det i nordisk folkemedisin ikke lenger noen tradisjon knyttet til bruk av hasselurt.

Medisinsk anvendelse av hasselurt i våre dager

Hasselurt brukes i våre dager innvortes (helst i form av et standardisert kombinasjonsprodukt med renset tørrekstrakt av kjemotypen med trans-isoasaron) mot betennelser og krampetilstander i luftveiene, som f.eks. krampaktig bronkitt, luftrørskatarr, strupekatarr, astma, silikose, røykehoste og hoste som skyldes tykk sekresjon i bronkiene, men preparatene må ikke brukes til å behandle emfysem. Et produkt som inneholdt en ekstrakt av planten ble i en studie som omfattet 90 pasienter med luftveisplager vist å ha en god antiastmatisk virkning.

I Kina og enkelte andre land brukes planter som inneholder de samme virkestoffene (asaron og aristolokinsyre) som i hasselurt i folkemedisinen. Urtene anvendes ved menstruasjonsforstyrrelser (først og fremst ved uteblitt menstruasjon), samt som svettedrivende, slimløsende og hostestillende middel. Alfa-asaron er genotoksisk, og senker innholdet av kolesterol og fettstoffer i blodet. De fleste studiene på urter med asaron og aristolokinsyre har vært rettet mot å bestemme mengden aristolokinsyre og stoffets farmakologiske og toksikologiske egenskaper. Aristolokinsyre kan nemlig forårsake nyresykdommer og nyresvikt.

Enkelte nyere kilder hevder at hasselurt inneholder et stoff som hindrer veksten hos kreftsvulster, mens andre tvert i mot mener at stoffet er kreftfremkallende. Under enhver omstendighet er planten farlig, og i flere land er det da også forbud mot medisinsk bruk av hasselurt.

Homeopatmiddelet Asarum

Det homeopatiske preparatet Asarum lages av friske røtter av hasselurt som trekkes i alkohol og potenseres. Middelet brukes bl.a. ved diaré og visse psykiske lidelser, som nervøs overfølsomhet og irritabel, hysterisk atferd. Symptomene kan også omfatte psykisk utmattelse, rastløshet og alvorlig søvnløshet. Middelet gis dessuten til alkoholikere på avvenning. De personene som reagerer best på Asarum er nervøse, lettbevegelige og overfølsomme. De er vanligvis svake, føler seg ofte kalde og er ute av stand til å leve vanlige, robuste liv.

Annen bruk av hasselurt

Siden hasselurt kan vokse på temmelig skyggefulle steder, er arten mye brukt som markdekke eller undervegetasjon i hager og parker, men det er viktig at jorden ikke er alt for tørr. Hasselurt har også vært brukt fargeplante, og kan gi ullstoffer en vakker eplegrønn farge.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Hasselurt inneholder en skarp eterisk olje som virker etsende på slimhinnene. Utvortes virker urten hudirriterende og kan forårsake blemmedannelser. Hvis planten spises, brenner man seg i munnen, får halsbrann, oppkast, sterke magesmerter og diaré, og kanskje nyrebetennelse. Hos kvinner gir inntak av hasselurt blødninger i livmoren, og i den tiden planten var mye brukt som abortmiddel forekom det ofte forgiftninger med dødelig utgang. Hasselurt skal ikke brukes til selvmedisinering, og urten må under ingen omstendighet brukes av gravide eller ammende. Den rene eteriske oljen fra hasselurt er meget giftig, og kan forårsake nyreskader og i verste fall død på grunn av lammelse av sentralnervesystemets åndedrettssenter.

Det er særlig to komponenter i hasselurt som er giftige, nemlig alfa-asaron og aristolokinsyre. Hvis man inntar alfa-asaron, fører det til senkning av kolesterolverdiene og triglyseridene i blodet. Forsøk gjort på mus viste at alfa-asaron kan fremkalle leverkreft, og at stoffet virker mutagent slik at det kan føre til skader på kromosomene. Den andre hovedkomponenten i hasselurt er aristolokinsyre, som kan forårsake nefropati og føre til nyresvikt. Aristolokinsyrens giftighet på nyrene er vist gjennom forsøk på rotter.

Førstehjelpsbehandling ved forgiftning av hasselurt omfatter inntak av medisinsk kull og magnesiumsulfat, og man må straks oppsøke lege. I våre dager er forgiftning av hasselurt svært sjelden. Det finnes ingen rapporter om at husdyr er blitt forgiftet av hasselurt, noe som sikkert skyldes at urten har en skarp smak som dyrene ikke liker.

 

Flere bilder av hasselurt
LITTERATUR
Borchorst, Georg: Urter og urtemedisin II.  København, Klitrose 1996.
Bruun, Erik & Budde Christensen: Klassiske legeplanter.  Oslo, Aschehoug 1998.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Gruenwald, Joerg et al.: PDR for Herbal Medicines. Fourth Edition.  Montvale, New Jersey, Thomson Healthcare Inc. 2007.
Lindemark, Otto: Giftige blomsterplanter.  Oslo, Grøndahl & Søns Forlag 1972.
Lockie, Andrew: Homeopati.  Oslo, N. W. Damm & Søn AS 2002.
Nielsen, Harald: Lægeplanter og trolddomsurter.  København, Politikens Forlag A/S 1976.
Nielsen, Harald: Planter i folkemedisinen.  Oslo, J. W. Cappelens Forlag A/S 1977.
Nielsen, Harald: Läkeväxter förr och nu.  Bokförlaget Forum AB 1978.
Nielsen, Harald: Giftplanter.  Oslo, J.W. Cappelens Forlag 1979.
Olesen, Anemette: Danske klosterurter.  Aschehoug Dansk Forlag A/S 2001.
Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera Nicová: The Healing Powers of Nature.  Leicester, Blitz Editions 1998.
Skenderi, Gazmend: Herbal Vade Mecum. 800 Herbs, Spices, Essential Oils, Lipids Etc. Constituents, Properities, Uses, and Caution.  Rutherford, New Jersey, Herbacy Press 2003.
Stary, Frantisek & Zdenek Berger: Poisonous Plants.  Leicester, Magna Books 1995.
Stuart, Malcolm: The Encyclopedia of Herbs and Herbalism.  London, Orbis Publishing 1979.
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.  Essex, Saffron Walden 2003.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 24.03.2016