Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > PEPPERROT  

PEPPERROT
Armoracia rusticana
 
ANDRE NORSKE NAVN
Peparrot.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Armoracia rusticana P.Gaertn., B.Mey. & Scherb. 
Armoracia lapathifolia Gilib.
Cochlearia armoracia L.
Nasturtium armoracia (L.) Fr.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Pepparrot.
DANSK:  Peberrod.
ISLANDSK:  Piparrót.
FINSK:  Piparjuuri.
ENGELSK:  Horseradish, Horse-radish, Red Cole, Moutade de Allemands, Great Raifort, Mountain Radish.
TYSK:  Meerrettich, Kren, Bauernsenf.
FRANSK:  Raifort, Grand Raifort, Cran, Cranson de Bretagne, Moutard des Capucins, Moutarde des Allemands.
SPANSK:  Rábano picante, Taramago.
KINESISK:  La gen.
 
FAMILIE
Korsblomstfamilien (Brassicaceae)
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av pepperrot

BOTANISK BESKRIVELSE

Pepperrot er en kraftig, snau og glatt, flerårig plante som normalt blir 50-100 cm høy og med mange blad som vokser opp direkte fra en tykk pælerot. Roten er inntil 50 cm lang og 2-3 cm tykk, sylindrisk og kjøttfull. Hos dyrkede planter som vokser i næringsrik jord er roten ofte tykkere. Den er lyst gul på overflaten, hvit inni, og med horisontal forgreining. Grunnbladene har lange skaft og avlange, ca. 50 cm lange bladplater med hjerteformet basis. De er blågrønne og har bølgete, grovt tannet kant med butte tenner og tydelige nerver, og kan minne om bladene til høymol. Stengelbladene er små og med kort bladstilk, de nedre dypt fliket til delte, de øvre hele. Pepperrot blomstrer i juni-juli og de duftende blomstene er samlet i forgreina klaser i brede topper. Hver blomst har fire hvite, ca. 6 mm lange kronblad. Fruktene er runde til elliptiske, men danner sjelden spiredyktige frø, noe som skyldes at pepperrotplanten i utgangspunktet trolig er oppstått som en krysning. Formeringen skjer derfor med rotstiklinger. Når man graver opp en pepperrot vil det nesten bestandig være igjen noen rotbiter i jorda som danner grunnlag for nye planter. Pepperrot kan derfor være vanskelig å utrydde og blir enkelte steder ansett som et ugras.  

 
UTBREDELSE OG DYRKING

Pepperrot stammer fra det sørøstlige Europa og Vest-Asia (det opprinnelige leveområde er trolig Volga-Don-området), og den vokser fremdeles vilt på steppene i Russland og Ukraina. Planten har vært dyrket i Europa iallfall siden middelalderen og finnes i våre dager på alle kontinenter. I Europa er pepperrot naturalisert nærmest overalt, unntatt i deler av Nord-Europa og på Island. I Norge ble pepperrot innført som en krydderplante og dyrket i hager, men har spredt seg derfra og finnes nå forvillet på fuktig, næringsrik jord langs veikanter, jernbanefyllinger, elvebredder og på brakkmark, særlig i de sørlige delene av Østlandet. Siden pepperrotplantene er svært vinterherdige og har så lett for å spre seg, bør de helst plantes et sted hvor de kan få stå i fred.

Pepperrot er enkel å dyrke, men plantene krever dyp, fruktbar, fuktig jord med god drenering, og et voksested i sol eller halvskygge. I mager jord blir røttene små og får da en sterk og ikke så fin smak. Når man en gang har plantet pepperrot på et sted, kan den være svært vanskelig å bli kvitt, så man må være nøye med hvor man plasserer den. Hvis plantene skal flyttes, må man grave et stort hull og passe på å få med alle røttene.

Pepperrot danner sjelden frø, så planten formeres helst med biter av roten. 20-30 cm lange og fingertykke rotbiter graves ned i jorda om våren. De skal stå loddrett og dekkes med ca. 5 cm jord, og en fornuftig planteavstand er 40 cm. Når man høster den lange hovedroten, kan man skjære av sideskuddene og bruke disse til formering.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Det er primært roten av pepperrot (Armoracia radix) som brukes som krydder og medisin, men unge blad kan samles om våren og brukes friske i salater. Planten må gjerne vokse i tre år før roten har fått en passe størrelse. Pepperroten høstes med spade eller greip, og først etter at bladene har visnet, gjerne i oktober og november. Roten kan gjerne få stå lenger i jorda fordi det heter seg at aromaen blir skarpere når været blir klarere. Da pepperrot er vinterherdig, kan den høstes også om vinteren så lenge jorda er fri for tele. Roten brukes frisk til kulinariske formål og i omslag og siruper, eller knust i eddik og/eller honning for medisinsk bruk. Reven pepperrot må brukes umiddelbart, da den mørkner og får en bitrere smak i kontakt med luft og varme. Hvis man vil lagre røttene, gjøres det best i sand eller torvstrø på et frostfritt sted. Oppbevart i plast i kjøleskapet holder pepperrot seg i ca. 2 måneder. Pepperrot er ikke egnet for tørking, men rengjorte friske røtter kan fryses og tas frem og rives i fryst tilstand ved behov, mens resten kan legges tilbake i fryseren.

Pepperrot er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel og kan omsettes fritt.
 
INNHOLDSSTOFFER

Roten er rik på sinigrin (et glukosinolat som brytes ned til isotiocyanat, eller sennepsolje, av enzymet myrosinase som frigjøres nå roten skjæres eller rives). Flyktig olje med lignende sammensetning finnes også i andre planter, som sennep (Brassica spp.) og blomkarse (Tropaeolum majus), samt i løk og hvitløk. Pepperrot er videre en kilde til peroksydase-enzymer, og inneholder dessuten fenolsyrer, askorbinsyre (vitamin C), mineraler, harpiks, stivelse, sukker, flavonoider (quercetin og kaempferol i bladene), kumariner (aesculetin, kaffesyre og skopoletin), asparagin og andre stoffer.

Isotiocyanatene kan danne kovalente bindinger til proteiner og på den måten påvirke deres egenskaper. De har antimikrobielle, krampeløsende, cytotoksiske og hudirriterende egenskaper. Allylisotiocyanat er giftig og kan gi allergiske reaksjoner og irritere slimhinnene. Selv som krydder bør pepperrot brukes forsiktig. Den rene eteriske oljen fra pepperrot blir ansett for å være farlig.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Pepperrot er en svært skarp, varm og stimulerende urt som virker desinfiserende, antiseptisk, antimikrobiell, appetittstimulerende, fordøyelsesstimulerende, sirkulasjonsfremmende, hudirriterende, avførende, urindrivende, blodrensende, blodtrykkssenkende, betennelsesdempende, hostedempende, lungestyrkende, slimløsende, slimhinnesammentrekkende og svettedrivende. 

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Innvortes ved luftveiskatarrer, bronkitt, hoste, forkjølelse, influensa, bihulebetennelse, lungesykdommer, skjørbuk, lever- og gallesykdommer, stoffskifteforstyrrelser, høyt blodtrykk, feber, dårlig fordøyelse, betennelser i tykktarmen, vatersott, urinveisinfeksjoner, steiner i urinveiene, urinsyregikt, artritt og ødemer.

Utvortes på byller eller som hudirriterende omslag ved infiserte sår, byller, frostknuter, forstuinger, stive muskler, isjias, nervesmerter (nevralgier), revmatiske plager som leddbetennelser (artritt) og urinsyregikt, brysthinnebetennelse (plevritt), hjertesekkbetennelse (perikarditt), åreknuter, tannverk, tette bihuler og hodepine.

 
OMTALE AV PEPPERROT

Litt om plantens navn

Bakgrunnen for navnet pepperrot er at roten har en skarp, pepperaktig smak. Det vitenskapelige slektsnavnet Armoracia kommer fra det greske ordet armorakia, som betyr strandreddik, og viser til at man tidligere anså pepperrot og reddik som nært beslektede arter. Artsepitetet rusticana betyr hører til på landsbygda, og kommer fra latin rus eller ruris (landsbygd). Vi finner igjen den samme forstavelsen i ordene rural (det motsatte av urban) og i rustikk (landlig og enkel).

Bruk av pepperrot i eldre tid

Pepperrot ble trolig dyrket i Mellom-Europa, og kanskje også i Norden, allerede på 1100-tallet. Henrik Harpestreng omtaler urten, men det trenger ikke å bety at urten ble dyrket i Norden på den tid. I urte- og kokebøker fra 1600- og 1700-tallet finnes det opplysninger om at pepperrot ble brukt som krydder. I 1640 ble pepperrot omtalt av urteeksperten Parkinson som ingrediens i en sterk saus som falt i smak hos "arbeidende menn", og på 1700-tallet vet vi at pepperrot også ble tatt i bruk som medisin.

Når pepperrot i tidligere tid ble anvendt som medisin, ble roten revet og blandet sammen med andre urter og brukt i ulike miksturer, og utvortes som grøtomslag ved gikt og andre plager. Revet pepperrot kunne trekkes i hvitvin, og når roten var silt fra skulle man drikke vinen på fastende hjerte om morgenen. Pepperrot ble ellers brukt innvortes mot feber, lungesykdommer, skjørbuk, lever- og gallesykdommer, nyrestein, vatersott og betennelser i tykktarmen. Revet pepperrot ble blandet med eplesaft og gitt til barn mot mark i magen. Pepperrot ble også anvendt i ulike kjerringråd. Et sier at en "hestekur" mot nyregrus er å spise tre teskjeer revet pepperrot og samtidig drikke mye. Nyrevet pepperrot på en brødskive er et husråd mot høysnue, og pepperrot kokt i melk er et råd mot forkjølelse.

Innvortes anvendelse av pepperrot som medisin

På grunn av innholdet av sennepsolje, har pepperrot antibiotisk og desinfiserende virkning, og er en kraftig stimulerende middel for kretsløpet. Den kan være effektiv ved infeksjoner i lungene og urinveiene, fordi sennepsoljen skilles ut via disse organene. Pepperrot virker svettedrivende, slimløsende og hostestillende, særlig sammen med honning eller råsukker. Den løser opp og lindrer hoste ved bronkitt, astma og tuberkulose, og har vist seg å virke sterkt hemmende på utviklingen av influensavirus. På grunn av det store innholdet av vitamin C, anbefales det å innta pepperrot i den vitaminfattige årstiden og ved influensaepidemier. Den slimløsende effekten kan bidra til å lindre luftveiskatarrer og tette bihuler. Bruk av pepperrot ved luftveisplager må imidlertid ikke overdrives, da den kan virke irriterende på slimhinnene.

Urten fremmer appetitten, fordøyelsen og næringsopptaket, og har en avførende virkning. Ved at den stimulerer utskillingen av fordøyelsesvæsker som bryter ned tungt fordøyelig mat, er den velegnet ved mangelfull sekresjon av magesaft.

Pepperrot har også en kraftig urindrivende virkning. På samme måte som hvitløk (Allium sativum) kan urten bidra til å senke blodtrykket, samtidig som den stimulerer blodsirkulasjonen. Urten har vist seg å være god ved lever- og gallesykdommer, betennelser i urinveiene samt ved stoffskifteforstyrrelser. Det er stoffet asparagin som virker urindrivende og som bidrar til å redusere væskeopphopninger og fjerne giftstoffer via nyrene. Siden pepperrot fremskynder utskillingen av giftstoffer fra kroppen, kan den også anbefales ved revmatiske plager som urinsyregikt og artritt. En teskje revet frisk pepperrot, gjerne blandet med like deler honning, som inntas inntil tre ganger daglig (totalt ca. 20 g) kan være en fornuftig terapeutisk dose.

Utvortes bruk av pepperrot

Utvortes kan et grøtomslag med pepperrot brukes på infiserte sår, byller, frostknuter, forstuinger, stive muskler, isjias, revmatiske plager som leddbetennelser (artritt) og urinsyregikt, brysthinnebetennelse (plevritt) og hjertesekkbetennelse (perikarditt). Pepperrot virker hudirriterende, noe som øker blodtilstrømningen til de aktuelle hudområdene og forårsaker rødming. Dette kan bidra til å dra ut betennelser og blodansamlinger fra dypere områder. Omslag med revet pepperrot kan også anvendes ved åreknuter, nervesmerter (nevralgier), tannverk og hodepine, særlig når den sitter i nakkeregionen.

Det går an å lage et uttrekk av pepperrot i melk og bruk det som et hudrensemiddel som skal gjøre huden klarere. Man kan også lage et eddikuttrekk av pepperrot. Revet pepperrot overhelles med eddik og får trekke i åtte dager før det siles. Dette uttrekket har vært brukt som "ansiktsvann" mot fregner.

Ved innånding av de sterkt aromatiske stoffene som frigjøres når pepperrot rives, skal etter sigende kunne rense opp tette bihuler i ett åndedrag.

Pepperrot som krydderplante

Pepperrot lukter svært skarpt og sennepsaktig når den er nyrevet, slik at øyne og nese gjerne begynner å renne. Derfor kan det være lurt å rive pepperrot utendørs. Roten har en stram, skarp og sterk smak, og kan gjerne blandes med sitronsaft, epleeddik eller honning. Også bladene har en sterk aroma og smak når de knuses, men smaken er mye mildere enn hos røttene. Derfor er bladene utmerket å bruke i små mengder i salater og på smørbrød.

Frisk rot kan brukes alene eller blandes med epler som krydder til kokt fisk, viltretter og pølser, eller med eddik til kald kylling og hardkokte egg. Pepperrot smaker godt i salater av poteter eller andre rotfrukter og gjør det lettere å fordøye fet og røkt fisk. Den gir også gryter av oksekjøtt en god smak og er et tradisjonelt tilbehør til roastbiff. Pepperrotsaus kan lages ved å blande revet pepperrot med fløte og eddik, eller med rømme, yoghurt eller majones. Rømme med revet pepperrot til makrell, sild og laks er noe mange setter pris på, likeså en sennepssaus med pepperrot til salt kjøtt. Fløtekrem blandet med tyttebær og revet pepperrot brukes særlig i Sverige. Skiver av frisk pepperrot brukes også når man sylter agurk og rødbeter, og grunnen til det er ikke bare kulinarisk, men også fordi pepperroten motvirker muggdannelse.

Pepperrot skal helst anvendes rå, men man kan fryse ned rotbiter og finrive dem mens de er dypfryste. Frisk, revet pepperrot kan stabiliseres med litt sitronsaft. Man bør helst ikke varme opp pepperrot, for da forandrer smaken seg mot det beske og C-vitaminet forsvinner. Når pepperroten skal brukes i varme retter, bør den derfor tilsettes etter koking eller spises rå. Den skarpe smaken forsvinner også hvis rota ligger i vann, mens eddik bevarer skarpheten bedre. Produkter med pepperrot som selges i butikker inneholder ofte mye sukker, noe som ødelegger den friske og sterke smaken.

Wasabi er en pepperrotpasta som brukes til sushi, sashimi mm. Den lages av japansk pepperrot (Eutrema wasabi), en plante som stammer fra Japan hvor den vokser vilt langs bekker i fjellene. Av denne planten brukes både stilk, blad og rot. Wasabi har en skarp smak som minner om vanlig pepperrot, og man kan lage sin egen "wasabi" av frisk pepperrot. Til det bruker man 4 spiseskjeer frisk og finrevet pepperrot, 5 teskjeer solsikkeolje og 2 spiseskjeer sennepspulver. Rør ut sennepspulveret i oljen og la blandingen stå og trekke i ca. 10 minutter før man rører sennepsoljen sammen med den revne pepperroten. Så bør det hele stå en stund før den serveres.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Det mangler klinisk forskning som kan fastslå den medisinske effekten av pepperrot. Likeså mangler det forskning omkring klinisk sikkerhet og eventuell giftighet av urten. Det er rapportert om at dyr har blitt forgiftet av pepperrot.

Store doser pepperrot tatt innvortes kan irritere fordøyelseskanalen og må ikke gis til personer med magesår, sår i tarmsystemet, gastritt (betennelse i magesekkens slimhinne), diaré, sterk nattsvetting, eller hvis man har nyreproblemer. Det er fastslått av pepperrot kan virke undertrykkende på skjoldkjertelfunksjonen og bør av den grunn unngås av personer med lavt stoffskifte og de som går på tyroksintilskudd. Det er ikke gitt noen logisk begrunnelse for denne advarselen, bortsett fra at dette er en vanlig virkning av alle planter i korsblomstfamilien. Unngå å innta terapeutiske doser av pepperrot under graviditet og amming.

Isothiocyanater er rapportert å ha irriterende virkning på hud og slimhinner, og kan virke allergifremkallende. Overdreven bruk av frisk pepperrot på huden kan irritere og gi utslett og blemmer, og personer med sensitiv eller allergiutsatt hud bør derfor ikke bruke pepperrot utvortes. Man kan oppleve irritasjoner i øynene og på huden når man river frisk pepperrot.

Den tyske Commission E antyder at pepperrot ikke bør brukes av barn under 4 år, men det finnes ikke vitenskapelig begrunnelse for denne advarselen.

 

 

Flere bilder av pepperrot
LITTERATUR
Atkins, Rosie, et al.: Herbs. The Essential Guide for a Modern World.  London, Rodale International Ltd. 2006.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Bremness, Lesley: Den store urteboken.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag A/S 1990.
Bruun, Erik & Budde Christensen: Klassiske legeplanter.  Oslo, Aschehoug 1998.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Gardner, Zoë & Michael McGuffin (editors): American Herbal Products Association's Botanical Safety Handbook, Second Edition.   Boca Raton, FL, CRC Press 2013.
Garland, Sarah: Hjemmets store bok om Helseplanter, Urter og Krydder.  Hjemmets bokforlag 1980.
Grey-Wilson, Christopher og Marjorie Blamey: Teknologisk Forlags Store Illustrerte Flora for Norge og Nord-Europa.  Oslo, N.W. Damm & Søn a.s - Teknologisk Forlag 1992.
Gruenwald, Joerg, et al.: PDR for Herbal Medicines. Fourth Edition.  Montvale, New Jersey, Thomson Healthcare Inc. 2007.
Hansson, Marie och Björn: Kryddväxter.  Stockholm, Nordstedts 2010.
Harding, Jennie: Urter. En komplett guide til dyrking og bruk av urter.  Oslo, Spektrum forlag 2005.
Hlava, B. & D. Lanska: Komma's Krydderurte leksikon.  København, Komma A/S 1979.
Hlava, B.; F. Pospisil & F. Stary: Plantekosmetik.  Forlaget Lina 1987.
Hoppe, Elisabeth: Dyrking og bruk av urter.  Oslo, Mortensen 1992.
Lid, Johannes og Dagny Tande Lid: Norsk flora. 7. utgåva ved Reidar Elven.  Oslo, Det Norske Samlaget 2005.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Mabey, Richard: Politikens bog om helbredende urter.  Politikens Forlag 1989.
Marcussen, M.: Helbredende urter, deres virkning, sammensætning og anvendelse. 14. utg.  Allerød, Forlaget Ny Tid og Vi 1974.
McIntyre, Anne: The Complete Herbal Tutor.  London, Octopus Publishing Group Ltd. 2010.
McVicar, Jekka: Urter for kropp og sjel.  Oslo, Hilt og Hansteen 1996.
Mossberg, Bo & Lennart Stenberg: Gyldendals store nordiske flora.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag AS 2007.
Nielsen, Harald: Planter i folkemedisinen.  Oslo, J. W. Cappelens Forlag A/S 1977.
Nielsen, Harald: Läkeväxter förr och nu.  Bokförlaget Forum AB 1978.
Norman, Jill: Urter & krydder, matelskerens oppslagsverk.  Oslo, N. W. Damm & Søn AS 2003.
Olesen, Anemette: Krydderurter i hagen.  Oslo, J. W. Cappelens Forlag AS 2006.
Pettersson, Håkan og Christina: Dyrk krydderurter.  Oslo. N. W. Damm & Søn AS 2005.
Pharmaceutical Press Editorial: Herbal Medicine, Fourth Edition.  London, Pharmaceutical Press 2013.
Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera Nicová: The Healing Powers of Nature.  Leicester, Blitz Editions 1998.
Robbins, Christopher: The Household Herbal.  London, Bantam Books 1995.
Root, Waverley (red.): Stora kryddboken.  Stockholm, P.A. Nordstedt & Söners förlag1982.
Stevenson, Violet: Hageselskapets store urtebok.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag A/S og Det norske hageselskap 1978.
Stuart, Malcolm: The Encyclopedia of Herbs and Herbalism.  London, Orbis Publishing 1979.
Swahn, Jan-Öjvind: Krydder. Historien om kryddernes opprinnelse, bruk og egenskaper.  Oslo, Teknologisk Forlag 1991.
Thomson, William A.R.: Medisinske urter.  Oslo, Teknologisk Forlag A/S 1982.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World.  Portland, Oregon, Timber Press 2004.
van Wyk, Ben-Erik: Food Plants of the World.  Portland, Oregon, Timber Press 2006.
Vetlesen, Kari: Krydder-leksikon med urter og smakstilsetninger.  Oslo, Vega Forlag 2011.
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.
Wicklund, Miriam: Kjerringråd for bedre helse.  Oslo, Tiden Norsk Forlag 1994.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 10.04.2015