Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > PIPEURT / LEGEHOLURT  

PIPEURT
Aristolochia clematitis
 
ANDRE NORSKE NAVN
Legeholurt, lækjeholurt, holurt.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Aristolochia clematitis L.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Hålrot, Hålört, Pipranka.
DANSK:  Hjertebladet slangerod, Slangerod.
FINSK:  Piippuruoho.
ENGELSK:  Birthwort, Common birthwort, Upright birthwort.
TYSK:  Gewöhnliche Osterluzei, Gemeine Osterluzei, Aufrechte Osterluzei, Osterluzei, Bruchwurz, Donenrwurzel, Fieberwurzel, Fobwurz, Hünschkraut, Löffelkraut, Osterlug, Sarazenenkraut, Wolfsapfel.
FRANSK:  Sarrasine.
SPANSK:  Aristoloquia, Clamatítide.
 
FAMILIE
Pipeurtfamilien / Holurtfamilien (Aristolochiaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av pipeurt / legeholurt

BOTANISK BESKRIVELSE
Pipeurt er en flerårig, glatt, gulgrønn urt med en krypende og noe forvedet jordstengel. De opprettstående, ugreinete og litt siksakbøyde skuddene blir 20-100 cm høye. Bladene er lysegrønne, 5-10 cm lange, helrandete, ovale eller butt hjerteformede og har lange bladskaft. Fra bladhjørnene til de øvre bladene vokser det fra juni til august ut knipper med 2-8 rørformede blomster på korte skaft. De uregelmessige blomstene er 20-30 mm lange og har et kremmerhusformet blomsterdekke som nederst er utvidet til en kule. De er mattgule med en gulbrun, flat leppe og har 6 støvbærere som er sammenvokst med fruktknuten. Bestøvningen foretas av insekter (fluer) som kryper nedover i den traktformede blomsten og blir fanget av børstehårene inni kronrøret inntil blomsten er blitt befruktet og har visnet. Da kan insektene krype ut, og er nå dekt av pollen som kan bestøve neste blomst. Frukten er en ca. 3 cm lang, pæreformet kapsel som sprekker opp symmetrisk. Pipeurt får sjelden modne frø på våre breddegrader. Hele planten har en ubehagelig duft og er giftig.
 
UTBREDELSE

Pipeurt kommer opprinnelig fra middelhavsområdet og Sørvest-Asia, men ble tidlig spredt over det meste av Europa som medisinplante. Sørover i Europa er den er vanlig i vingårder, langs hekker og steinmurer, i parker og slottshager, og i utkanten av jorder. Muligens ble den i middelalderen dyrket som medisinplante også i Norge. Rundt Oslofjorden har den i sjeldne tilfeller spredt seg fra hager og har naturalisert seg på steder med varm, kalkrik jord. Pipeurt er kjent fra lokaliteter i Larvik, Moss, Oslo og Bærum. I våre dager dyrkes pipeurt bare som prydplante.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Av pipeurt har man brukt både røtter (Aristolochia clematitis radix), rotstokken (Aristolochia clematitis rhizoma) og bladene (Aristolochia clematitis folium). Roten graves opp om våren eller høsten, mens de overjordiske delene samles når planten står i blomst.

Statens legemiddelverk klassifiserte i mars 2000 alle Aristolochia-arter som reseptpliktig legemiddel, noe som gjør at produkter som inneholder pipeurt eller andre Aristolochia-arter er forbudt å omsette i Norge. Dette ble gjort på bakgrunn av meldinger om alvorlige bivirkninger av produkter som inneholdt urten.

 
INNHOLDSSTOFFER

Pipeurt inneholder seks forskjellige aristolochiasyrer som er temmelig like, men det er bare aristolochiasyre I og II som finnes i betydelig mengde. Videre finnes isoquinoline alkaloider (inkl. magnoflorin og corytuberin), kolin, trimetylamin, fenolsyrer, eterisk olje (med alfa-pinen og alfa-terpineol som hovedkomponenter), flavonoider, metylinositol, fytosteroler, garvestoffer og bitterstoff. Aristolochiasyrene stimulerer aktiviteten til de hvite blodlegemene, men er også kreftfremkallende og giftige for nyrene.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Pipeurt er en giftig plante som er vist å ha følgende egenskaper: Urindrivende, svettedrivende, menstruasjonsdrivende, veforsterkende, fødselsfremmende, abortfremkallende, immunstyrkende, bakteriehemmende, betennelseshemmende, sårhelende, krampeløsende, smertestillende og stimulerende.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Innvortes har urten vært anvendt ved fødsler, slangebitt, kreft, feber, pest, kolikk i tarmer og galleblære forårsaket av allergier, magesår, astma, bronkitt, epilepsi, muskelsmerter, åresykdommer og trombose.

Pipeurt har vært brukt utvortes til behandling av skader, verkesår og andre saktehelende sår, eksem, betente tånegler og andre hudplager.

 
OMTALE AV PIPEURT

Tradisjonell bruk av pipeurt

Pipeurt er en gammel medisinplante som var i bruk allerede av oldtidens grekere og egyptere, og seinere av Hippokrates (ca. 460-377 f.Kr.), Plinius (23-79) og Dioskorides (1. århundre e.Kr.). Slektsnavnet Aristolochia stammer fra antikken og kommer av de greske ordene aristo (= den beste) og licheia (= fødsel), og kan således oversettes med "den beste fødselshjelp". Dette viser til en av de eldste anvendelsene av planten, for roten har i årtusener blitt brukt for å fremskynde og lette barnefødsler.

Blomstene til pipeurt er gule og har en form som kan minne om et menneskefoster, og den runde rotknollen blir innhul når den tørkes og kan minne om en livmor. Dette er et eksempel på signaturlæren, hvor bestemte egenskaper hos en plante kan gi en pekepinn om hvordan den potensielt kan brukes. Pipeurt har også vært brukt etter fødselen for å forebygge infeksjoner og har dessuten vært anvendt for å sette i gang menstruasjonen. I tillegg har urten vært brukt som et (svært farlig) abortmiddel. Allerede Teophrastus (ca. 372-286 f.Kr.) nevner at planten ble brukt mot livmorproblemer, og Lonicerus skrev i 1564 i sin urtebok at "pulverisert pipeurt blandet med myrra og brukt med varm vin renser livmoren og driver ut et dødt foster. Enhver kvinne som føder bør drikke denne urten og roten". Hildegard av Bingen (1099-1179) skrev at Aristolochia åpner de lukkede indre organer hos kvinner og løser opp størknet menstruasjonsblod. Det engelske navnet på pipeurt, Birthwort, henviser til den tidligere bruken ved fødsler.

Mange Aristolochia-arter er også blitt brukt som motgift mot slangebitt, og gned man seg med plantesaften trodde man at man var beskyttet mot slike bitt. Dette er kjent fra antikken og fra europeisk middelalder, men også hos nordamerikanske indianerstammer, som brukte flere nærstående Aristolochia-arter lenge før europeerne oppdaget Amerika. Henrik Harpestreng (død ca. 1244) anbefalte pipeurt mot bitt av giftige dyr og som en legende urt på verk og betente sår. Urten var en av ingrediensene i teriak, som ble brukt som et universalmiddel mot svulster, feber og slangebitt.

Vi vet nå at aristolochiasyrene styrker immunsystemet og øker kroppens motstandskraft mot infeksjon ved å stimulere fagocyttenes aktivitet, og pipeurt har derfor en betennelseshemmende virkning. Dette kan forklare hvorfor et avkok av planten har blitt brukt utvortes til behandling av skader, verkesår og andre saktehelende sår, eksem, betente tånegler og andre hudplager. Nå finnes det imidlertid mange andre og tryggere midler å anvende mot slike tilstander, så pipeurt er ikke lenger anbefalt til slik utvortes bruk.

Videre har pipeurt urindrivende, svettedrivende, krampeløsende og smertestillende egenskaper, og har i folkemedisinen og klostermedisinen vært brukt ved en rekke plager og sykdommer, som pest, kolikk i tarmer og galleblære forårsaket av allergier, magesår, astma, bronkitt, epilepsi, muskelsmerter, åresykdommer og trombose. Men siden det påvist at aristolochiasyrene kan ha en mutagen og kreftfremkallende virkning, og i store doser gi blødning, abort hos gravide, permanente lever- og nyreskader, og til og med hjerte- og åndedrettssvikt, brukes ikke pipeurt lenger i moderne vestlig urtemedisin.

Pipeurt kan gi nyresvikt og kreft

En studie av årsaken til endemisk nefropati (nyresykdom) ble gjort i Kroatia. Denne studien viste at personer som var blitt syke av nefropati hadde spist mye brød som var bakt på mel som var forurenset med frø fra pipeurt. På de stedene der nefropati forekom sjelden, viste det seg at man nesten aldri så pipeurt i åkrene, mens man i de områdene der nefropati var en hyppig forekommende  sykdom, ofte så pipeurt p markene. Dette ledet til en mistanke om at et eller flere stoffer i pipeurt kunne være årsak til nefropati.

Det er særlig i kinesiske urtemedisinpreparater at man kan finne spor av ulike Aristolochia-arter, og dette er en viktig grunn til at man bør være kritisk til å anskaffe og bruke slike preparater. Mest kjent er bruken av et slankemiddel som inneholdt kinesisk pipeurt (Aristolochia fangchi). Belgiske kvinner som brukte dette slankemiddelet ble syke av nefropati, den såkalte "Chinese herb nephropathy", og det er rappoertert om minst 100 tilfeller av nefropati hos belgiske kvinner som skyldes dette slankemiddelet. Også svulster i urinblæren og urinlederne ble ofte funnet hos disse kvinnene. I Frankrike, Storbritannia, Kina og Japan er det også sett tilfeller av nyreskader som har ført til nyresvikt, nyretransplantasjon og enkelte dødsfall som kan knyttes til aristolochiasyre. Bruk av urter som inneholder aristolochiasyrer kan være en årsak til at man i Taiwan har sett en firedobling i hyppigheten av urinveiskreft de siste 25 årene.

Urtemedisiner som inneholder aristolochiasyre har vært i bruk i USA, Tyskland, Frankrike og Storbritannia, men er nå fjernet fra markedet. I Tyskland ble 240 legemidler inndratt etter at man oppdaget at aristolochiasyre er kreftfremkallende.

Anvendelse og dosering

I en eldre urtebok er følgende angitt vedrørende dosering: Ved innvortes bruk lar man ¼ teskje av den tørkede, findelte roten få trekke over natten i et glass kaldt vann. Om morgenen siles uttrekket, som så inntas i løpet av dagen. Ved utvortes bruk kan man ta 2 spiseskjeer av den tørkede, oppskårne roten og koke den i 10 minutter med en kopp vann, hvoretter det silte uttrekket helles i badevannet. Det frarådes imidlertid på det sterkeste å bruke urten til selvmedisinering, både innvortes og utvortes.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Pipeurt er en giftig plante som ikke må brukes til selvmedisinering. Aristolochiasyrene anses for å være kreftfremkallende og skadelige for nyrene. Urten virker abortfremkallende i større doser og den er derfor kontraindikert under svangerskap.

Inntak av akutt giftige doser fører til oppkast, betennelser i fordøyelseskanalen, kramper, tachycardi (rask hjerteaktivitet), svak puls, blodtrykksfall, alvorlige nyreskader, og eventuelt død på grunn av nyresvikt eller åndedrettssvikt. Det er vist både hos mennesker og forsøksdyr at langvarig inntak av selv små doser har ført til dannelse av svulster. På grunn av den mutagene og kreftfremkallende virkningen av aristolochiasyre, blir ikke pipeurt lenger brukt som medisin.

 

Flere bilder av pipeurt / legeholurt
LITTERATUR
Barker, Julian: The Medicinal Flora of Britain & Northwestern Europe.  Kent, Winter Press 2001.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Faarlund, Thorbjørn & Elfrune Wendelberger: Naturguide, Legeplanter.  NKS-Forlaget 1981.
Grey-Wilson, Christopher og Marjorie Blamey: Teknologisk Forlags Store Illustrerte Flora for Norge og Nord-Europa.  Oslo, N.W. Damm & Søn a.s - Teknologisk Forlag 1992.
Gruenwald, Joerg, et al.: PDR for Herbal Medicines. Fourth Edition.  Montvale, New Jersey, Thomson Healthcare Inc. 2007.
Lindemark, Otto: Giftige blomsterplanter.  Oslo, Grøndahl & Søns Forlag 1972.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Mossberg, Bo & Lennart Stenberg: Gyldendals store nordiske flora.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag AS 2007.
Nielsen, Harald: Planter i folkemedisinen.  Oslo, J. W. Cappelens Forlag A/S 1977.
Nielsen, Harald: Läkeväxter förr och nu.  Bokförlaget Forum AB 1978.
Nielsen, Harald: Giftplanter.  Oslo, J.W. Cappelens Forlag 1979.
Olesen, Anemette: Danske klosterurter.  Aschehoug Dansk Forlag A/S 2001.
Skenderi, Gazmend: Herbal Vade Mecum. 800 Herbs, Spices, Essential Oils, Lipids Etc. Constituents, Properities, Uses, and Caution.  Rutherford, New Jersey, Herbacy Press 2003.
Thomson, William A.R.: Medisinske urter.  Oslo, Teknologisk Forlag A/S 1982.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World.  Portland, Oregon, Timber Press 2004.
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.
Wink, Michael & Ben-Erik van Wyk: Mind-Altering and Poisonous Plants of the World.   Portland, Oregon, Timber Press 2008.
 
INTERNETTSIDER

http://linnaeus.nrm.se/flora/di/aristolochia/arist/ariscle.html

http://www.avogel.ch/en/plant-encyclopaedia/aristolochia_clemastitis.php
http://www.fkog.uu.se/course/essays/aristolochia_clematitis.pdf
http://www.pfaf.org/database/plants.php?Aristolochia+clematitis
http://databank.artsdatabanken.no/FremmedArt2012/N62848
http://tjomlid.com/2012/04/11/kinesisk-urtemedisin-er-farlig/
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 29.11.2015