Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > OR  

OR
Alnus spp.
Det finnes to viltvoksende arter av or i Norge, SVARTOR (Alnus glutinosa) og GRÅOR (Alnus incana). Artene har like medisinske egenskaper og omtales derfor sammen på denne siden.
 
ANDRE NORSKE NAVN
Older, orr, ær, ørder, årdder m.fl. (navnene blir brukt både på svartor og gråor).
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER PÅ SVARTOR OG GRÅOR
SVARTOR:
Alnus glutinosa (L.) Gaertn.
Alnus rotundiflolia Mill.
Alnus vulgaris Hill.
Betula alnus var. glutinosa L
Betula glutinosa (L.) Lam.
 
GRÅOR:
Alnus incana (L.) Moench.
 
NAVN SVARTOR PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Klibbal, Al, Alder, Grönal.
DANSK:  Rødel.
ISLANDSK:  Rauðelri, Rauðölur.
FINSK:  Tervaleppä.
ENGELSK:  Black alder, Common alder, European alder, European black alder.
TYSK:  Schwarz-Erle, Rot-Erle, Schwarz-Eller.
FRANSK:  Aune glutineux, Aulne commun, Aulne glutineux, Vergne, Verne.
SPANSK:  Aliso, Alno, Humero.
 
NAVN GRÅOR PÅ ANDRE SPRÅK
SAMISK:  Læi'ba.
SVENSK:  Gråal, Alder, Arre, Vital.
DANSK:  Hvidel, Gråel.
ISLANDSK:  Gráelri, Gráölur.
FINSK:  Harmaaleppä.
ENGELSK:  Grey alder, Gray alder, Mountain alder, European alder, Speckled alder.
TYSK:  Grau-Erle, Weiss-Erle.
FRANSK:  Aune blanchâtre, Aulne blanc, Aulne blanchâtre, Aulne de montagne.
 
FAMILIE
Bjørkefamilien (Betulaceae)
Svartor (Alnus glutinosa)
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av svartor
Gråor (Alnus incana)
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av gråor

BOTANISK BESKRIVELSE

Både svartor og gråor er raklebærende løvtrær som blomstrer på bar kvist tidlig på våren, gråor gjerne noen uker før svartor. På samme måte som hos bjørk (Betula spp.), har oreartene uanselige blomster samlet i egne hann- og hunnrakler, som sitter på samme treet. Hos svartor har hunnraklene lang stilk, mens den er kort eller mangler hos gråor. I motsetning til hos bjørk, får oreartene forvedete, konglelignende fruktstander med skjell som ikke faller av. Disse såkalte orekonglene blir hengende på treet lenge etter at frøene er spredt.

Trær av svartor kan bli 30 m høye, oppnå en stammediameter på 80 cm, og bli inntil 120 år gamle. Trærne har mørk bark og glatte knopper. De har karakteristiske blad som er omvendt egg- eller hjerteformet, og avrundet eller innbuktet i spissen. På undersiden har bladene rustbrune hårdotter i nervevinklene, men er ellers glatte. Som unge er bladene klebrige (glutinosa = klebrig).

Gråor er mer buskaktig enn svartor, men kan danne inntil 20 m høye trær og få en stammediameter på 50 cm. Stammen har glatt, gråhvit bark (incana = gråhvit), bladene er eggformede og tilspissete, og hårete på undersiden. Krysninger mellom svartor og gråor forekommer i naturen.

På orerøttene finner vi noen korall-lignende knoller som er dannet av en stålesopp (Schinzia alni) som lever i symbiose med or, og denne har evne til å ta opp nitrogen direkte fra lufta. På denne måten dekker oreartene sitt behov for nitrogen på en lettvint måte. Mens andre løvtrær får gule og røde blad om høsten fordi trærne bryter ned viktige næringsstoffer i bladene og trekker dem tilbake til greinene, kaster or bladene grønne når høsten kommer, da de ikke trenger å spare på disse stoffene. Og siden oretrær gir fra seg mye nitrogen til jorda, vil de virke jordforbedrende, noe som gjør at det ofte er en frodig og artsrik undervegetasjon i oreskoger.

 
UTBREDELSE

Svartor finnes i nesten hele Europa (unntatt i de nordligste områdene), Russland (inkludert Sibir), vestlige Asia og Nord-Afrika, og er introdusert og delvis naturalisert mange andre steder, bl.a. i Nord-Amerika. Svartor er mer varmekrevende enn gråor, og finnes i Norge østafjells og i kyst- og fjordstrøk nordover til Nord-Trøndelag, men er sjelden i innlandet. Arten vokser på myr og på fuktig grunn i skog, langs elve- og innsjøbredder. Svartor kan også vokse i vann, og kan på flate strender danne en form for sumpskog.

Gråor er utbredt i Nord-, Mellom- og Øst-Europa, og i det nordlige Asia. I Norge er gråor den vanligste av de to oreartene, og er ofte skogdannende i fuktige lier og langs elver. Gråor er mer hardfør enn svartor, og arten er utbredd over så å si hele landet, unntatt lengst nord på Finnmarkskysten. Gråor mangler i Danmark og i Sverige sør for Småland.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Av oreartene brukes barken (ofte bare innerbarken) og bladene som medisin. Barken på unge greiner flekkes av om våren når den løsner lett, og tørkes for seinere bruk i avkok og til pulver. Bladene plukkes om våren eller sommeren, og brukes helst friske.

Svartor er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som legemiddel, og har således omsetningsrestriksjoner.  Gråor er ikke nevnt i Urtelisten, men kommer i samme kategori.
 
INNHOLDSSTOFFER

Barken inneholder bl.a. 10-20 % garvestoffer, lignaner, emodin (et antrakinon), fenolglykosider, flavonoider, triterpener og fytosteroler (beta-sitosterol, mm.).

Bladene inneholder garvestoffer (mindre enn i barken), flavonglykosider, triterpener, fytosteroler, harpikssyrer, voks, mineralsalter, mm. 

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Astringerende (sammentrekkende), uttørkende, slimhinnesammentrekkende, stoppende, sårhelende, betennelsesdempende, smertestillende og svettedempende.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Skader, sår, verkesår, brannsår, gnagsår, hudinfeksjoner, hevelser, svulster, halsbetennelse, tannkjøttbetennelse, løse tenner, tannverk, hovne mandler, hemoroider, utflod, fotsvette, revmatisme, magetarmkatarr, diaré, feber og forkjølelse.
 
OMTALE AV OR

Menneskene har gjort seg nytte av oretrærne i uminnelige tider, og mye tyder på at or i Norden i hedensk tid hørte til de hellige trærne. Et tysk sagn forteller at mannen ble skapt fra en ask og kvinnen fra en or, mens det i en irsk legende sies at den første mannen ble skapt fra en or, og den første kvinnen fra en rogn.

I deler av Norge kan man finne begge oreartene på de samme stedene. Her har folk gjerne kjent til at svartor og gråor er to forskjellige arter, men i den tradisjonelle anvendelsen av or har man sjelden skilt mellom dem. 

Tradisjonell bruk av or som medisin

Som medisin er friske oreblad blitt brukt som gromiddel. Omslag av oreblad ble lagt på sår, men bladene ble også lagt på ved smerter, hevelser, svulster og betennelsestilstander. Var man sår i skrittet, kunne man også legge på oreblad, og en kompress av oreblad lagt på brystene ble sagt å redusere melkeproduksjonen hos ammende mødre. Tørket og pulverisert innerbark ble strødd på brannsår, og et avkok av orebark blandet med fløte kunne smøres på gnagsår. Tørket og pulverisert bark har blitt brukt som barnepudder.

Oreblad lagt i skoene lindrer sprukken hud og reduserer plagene med fotsvette. Dette skyldes de svettedempende egenskapene til garvestoffene, som det finnes mye av i or. Å bruke oreblad i skoene når man var trøtt i føttene, ble anbefalt allerede av Plinius. Å legge tørkede oreblad i madrassen var tidligere et husråd mot revmatisme.

Aktuell medisinsk anvendelse av or i våre dager

Et avkok av orebark inneholder garvestoffer og antrakinoner, som gir det en astringerende (sammentrekkende) og uttørkende virkning, og en bitter smak. Det får slimhinner til å trekke seg sammen og bidrar til å lindre betennelser, og kan brukes som munnskyllevann eller gurglevann ved tannverk, tannkjøttbetennelse, løse tenner, halsbetennelse og hovne mandler. Det kan dessuten anvendes som klyster ved hemoroider, som vask ved mindre hudinfeksjoner, skader og verkesår, og som sittebad eller underlivsvask ved utflod. Avkoket kan drikkes i korte perioder ved både akutte og kroniske betennelser i magetarmsystemet, blødninger i fordøyelseskanalen, langvarig diaré, feber, forkjølelse og revmatiske smerter. Hvis avkok av orebark skal brukes innvortes, må man anvende tørket bark, da frisk bark kan gi brekninger.

Orebark har lignende virkning som bark av eik (Quercus robur), og kan brukes som erstatning for denne. Avkok av orebark lages ved å koke 10 g tørket og knust bark i 2 dl vann i 15 minutter, og dette avkoket kan så anvendes til gurglevann eller til utvendig sårvask, gjerne flere ganger daglig. Et varmtvannsuttrekk av oreblad har lignende, men noe mildere virkning enn avkok av barken.

Andre bruksområder for or

Tradisjonell anvendelse av or kan spores langt tilbake i historien. Hvis veden er under vann og unngår påvirkning fra luften, holder den lenge uten å råtne. Treverket er derfor blitt brukt til en rekke formål som har med håndtering av vann å gjøre. Or ble f.eks. brukt som bygningsmaterialer i bruer og sluser, til vanntønner, vannrenner og pumpestokker. Det sies at deler av Venezia på 1500-tallet ble bygd på påler av or. Trevirket er fint å bruke til padleårer, da det ikke tørker opp og sprekker.

En vanlig anvendelse av trevirket fra or var til tresko, som bl.a. ble brukt av britiske industriarbeidere. Slike tresko var lette og behagelige å ha på, de hadde gode støtdempende egenskaper, og siden de var motstandsdyktige mot vann og fett, varte de lenge. Dessuten bidro garvestoffene i trevirket til å beskytte føttene.

Trevirke av or setter ikke smak på matvarer, og or ble derfor gjerne brukt til oppbevaringskar for melk og smør, og til skjeer, sleiver og trau. Når slike husholdningsredskaper ble kokt, ble de hvite, harde og nesten uslitelige.

I tidligere tider kunne man om sommeren hindre at øl og annet drikke surnet ved å legge orepinner i det, og man kunne hindre at smøret harsknet ved å stikke pinner av or i det. Ofte ble oreløv brukt som underlag ved lagring av ost, sikkert fordi slikt løv ble ansett å kunne skremme unna rotter og mus. Oreblad i fôret til dyrene ble ellers ansett for å være bra mot innvollsparasitter, og fra 1700-tallet vet vi at svartorblad ble gnidd inn i pelsen på hester for å frastøte fluer. Tidligere ble oreblad samlet mens det var dogg på dem og plassert rundt om i huset for å rense det for lopper, noe som skjedde ved at de små krypene ble tiltrukket av, og satte seg fast på de klebrige bladene, som etterpå kunne sopes sammen og kastes ut, med loppene på lasset.

Oreved blir ansett for å være godt brensel, men ikke fullt så god som bjørk (Betula spp.). Trevirket i or er mykt, bøyelig og lett å kløyve. Ved av svartor er hardere og fastere enn av gråor, og gir derfor mer varme. Tørr oreved gir et utmerket trekull, som tidligere var etterspurt til produksjon av krutt. Da årringene i trevirket er lite markerte og nesten ikke synlige, er or godt egnet til treskjæring.

De konglelignende hunnraklene til både svartor og gråor er dekorative, og kan gjerne brukes i tørrblomstdekorasjoner. Når disse “konglene” er grønne og umodne, kan de tørkes og brukes på samme måte som galler på eik (Quercus robur) til framstilling av blekk. Bark og blad av or har vært brukt til garving av skinn og farging av ull og lær. Or kan gi rød, brun, grå eller svart farge, avhengig av om man anvender bark eller blad, og hvilket beisemiddel man bruker til garnet. Samene brukte å tygge på orebark for å bruke spyttet til å farge lær- og hornarbeider røde.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Inntak av or bør unngås under graviditet og amming. Ellers er det ingen rapporter om kontraindikasjoner eller bivirkninger når bark og blad av svartor eller gråor brukes forskriftsmessig. Inntatt i høyere doser enn anbefalt, kan or forårsake irritasjoner i fordøyelsessystemet med diaré, kramper, kvalme og brekninger, eller urten kan gi forstoppelse.

 
LITTERATUR
Barker, Julian: The Medicinal Flora of Britain & Northwestern Europe.  Kent, Winter Press 2001.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Carlberg, Birgitta: Nyttevekster i ny og gammel tid.  Oslo, J.W. Cappelens Forlag 1981.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Esplan, Ceres: Helbredende urter.  København, Hernovs Forlag 1981.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Gifford, Jane: The Celtic Wisdom of Trees.  London, Godsfield Press Ltd. 2006.
Hatfield, Gabrielle: Hatfield's Herbal.  London, Allen Lane 2007.
Jonsson, Sune: Blomsterboken. Markens urter, lyng og trær.  Oslo, Teknologisk Forlag 1983.
Källman, Stefan: Vilda växter som mat och medicin.  Västerås, ICA bokförlag 2006.
Lindman, C. A. M.: Nordens Flora 3.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag 1977.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
More, David & John White: Trær i Norge og Europa. Oslo, N.W. Damm & Søn a.s 2005.
Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera Nicová: The Healing Powers of Nature.  Leicester, Blitz Editions 1998.
Ryvarden, Leif (fagredaktrør): Norges planter 1.  Oslo. J.W. Cappelens Forlag AS 1993.
Skard, Olav: Trær, røtter i kulturhistorien.  Oslo, Landbruksforlaget 2002.
Skenderi, Gazmend: Herbal Vade Mecum. 800 Herbs, Spices, Essential Oils, Lipids Etc. Constituents, Properities, Uses, and Caution.  Rutherford, New Jersey, Herbacy Press 2003.
Stuart, Malcolm: The Encyclopedia of Herbs and Herbalism.  London, Orbis Publishing 1979.
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.  Essex, Saffron Walden 2003.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 02.05.2011