Bukko er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel, og kan omsettes fritt.

I århundrer har de innfødte brukt bladene av denne busken til behandling av kroniske sykdommer i urinveissystemet. Dessuten brukes planten som et urindrivende og svettedrivende middel, som medisin ved revmatisme og for å lindre fordøyelseslidelser som for eksempel mye tarmgass. Hottentottene har ellers brukt bukko-blad til å parfymere kroppene sine med.

Bukko har en kraftig, karakteristisk lukt og smak som minner noe om solbær, men som også beskrives som en blanding av rosmarin og peppermynte. Den eteriske oljen fra bukko brukes derfor som en smaksforsterker i mat og parfymer.

Bukko mot urinveislidelser

Bukko nådde Europa i 1790, da den ble introdusert i England, og fikk der status som legemiddel i 1821. I britiske farmakopéer fra den tid angis planten som et effektivt legemiddel ved nyrebekkenbetennelse og blærekatarr. Også i våre dagers urtemedisin brukes bukko primært ved urinveislidelser. Den har vist seg å være effektiv, ofte i kombinasjon med andre legeplanter som maissilke (Zea mays) og ryllik (Achillea millefolium), til å kunne kurere akutt blærebetennelse, og ved regelmessig inntak skal den kunne forhindre tilbakevendende angrep av kronisk blærebetennelse eller betente urinledere. Den avhjelper også prostatabetennelse og irritabel blære, og kan være særlig verdifull ved smertefull og brennende urinering.

Bruk av bukko mot andre plager

Uttrekk i varmt vann brukes også til utskylling for utflod, og undertiden for trøske i skjeden. Planten inneholder pulegon, et stoff som også finnes i poleimynte. Pulegon er livmorstimulerende, kan gi økt menstruasjonsblødning og derfor være abortfremkallende. Bukko skal derfor ikke tas under graviditet. Det finnes imidlertid ingen rapporter om forgiftningstilfeller av bukko. Stoffet diosfenol, som finnes i planten, er urindrivende og kanskje delvis årsak til den observerte antiseptiske virkningen.

Det er gjort lite forskning omkring bukko. Siden den påståtte effekten av planten ikke har blitt dokumentert ved vitenskapelige studier, blir bruk av bukko ikke anbefalt av den tyske Commission E. Den utstrakte bruken i folkemedisinen tilsier imidlertid at urten har en effekt og at den er trygg å bruke.

Anvendelse og dosering

Bukko kan brukes på forskjellige måter, enten i form av et uttrekk av bladene i kokende vann, som en tinktur, eller som tabletter eller kapsler. Som med alle planter med innhold av eteriske oljer, er det best å bruke friske blad eller blad som er forsiktig tørket. 

Dosering: 3 - 6 g av tørkede blad pr. dag som en urtete, eller 40 dråper tinktur tre ganger daglig. For tabletter og kapsler følger man anvisningene på pakken.

Kombinasjoner: Ved blærekatarr kan bukko kombineres med tranebær (Vaccinium macrocarpon), ryllik (Achillea millefolium) eller kveke (Elytrigia repens). Ved brennende urinering anbefales en kombinasjon med legestokkrose (Althaea officinalis) og maissilke (Zea mays). 

Drogen kan føre til noe ubehag i fordøyelsessystemet når bukko inntas på tom mage. Hvis drogen skulle medføre mageproblemer eller diaré, anbefales det å redusere doseringen. Ellers er det ikke kjent noen uheldige effekter ved overdosering.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.