Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > BUKKO   

BUKKO
Agathosma betulina
 
ANDRE NORSKE NAVN
Buchu, buchubusk, buckobusk. 
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Agathosma betulina (Bergius) Pill.
Barosma betulina (Bergius) Bartl. & Wendl.
Diosma betulina Thunb.
Diosma crenata DC.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Bukko.
DANSK:  Bukko.
FINSK:  Bukko.
ENGELSK:  Buchu, Honey buchu, Mountain buchu, Round leaf buchu, Short buchu, Bucco, Bucku, Buku, Bookoo, Diosma.
TYSK:  Buchu, Bukkostrauch, Bukkoblätter.
FRANSK:  Buchu.
SPANSK:  Bucco, Buchu.
 
FAMILIE
Rutefamilien (Rutaceae).
Illustrasjon fra Köhler 1887

BOTANISK BESKRIVELSE
Bukko er en inntil to meter høy, forgreinet busk med 1,5-2 cm lange, karakteristisk avrundete blad med tilbakebøyde spisser. Bladene er stive, litt læraktige, blålige til gulgrønne og litt blanke. Man kan se oljekjertler på bladene og bukko er en svært aromatisk plante som dufter som en blanding av peppermynte og rosmarin. De små, stjerneformede blomstene er hvite eller svakt purpurfargede, og har en tung søtlig duft. Frukten er en kapsel som består av fem deler. Bukko er ikke hardfør nok til å kunne dyrkes utendørs i Norge.
 
UTBREDELSE
Bukko er viltvoksende i Sør-Afrika, hvor planten også dyrkes mye. Den er i kultur også i deler av Sør-Amerika, men til tross for det dyrkes det for lite bukko til å dekke etterspørselen til urtemedisin, og arten er i ferd med å bli truet som viltvoksende plante.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Barosmae folium eller Bucco folia: Bukkoblad. Bladene høstes om sommeren når buskene blomstrer eller står med frukter. 

Bukko er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel og kan omsettes fritt.

 
INNHOLDSSTOFFER
Eterisk olje (1,5-2,5 %) som inneholder mer enn 100 kjemiske stoffer, bl.a. pulegon, menthon, limonen og diosfenol. Dessuten svovelforbindelser, flavonoider (bl.a. diosmin, rutin, hesperidin), garvestoffer og slim.
 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Antiseptisk på urinveiene, betennelseshemmende, urindrivende, stimulerer livmoren, styrkende og svettedrivende.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Blærebetennelse, blærekatarr, urinrørsbetennelse, nyrebekkenbetennelse, prostatabetennelse, candida, utflod, trøske, artritt, revmatisme, og fordøyelsesproblemer som mye tarmgass og en følelse av oppblåsthet.
 
OMTALE AV BUKKO

Innledning

I århundrer har de innfødte i Sør-Afrika brukt bladene av denne busken til behandling av kroniske sykdommer i urinveissystemet. Dessuten anvendes planten som et urindrivende og svettedrivende middel, som medisin ved revmatisme, og for å lindre fordøyelseslidelser som for eksempel mye tarmgass. Hottentottene har ellers brukt bukko-blad til å parfymere kroppene sine med.

Bukko har en kraftig, karakteristisk lukt og smak som minner noe om solbær, men som også beskrives som en blanding av rosmarin og peppermynte. Den eteriske oljen fra bukko brukes derfor som en smaksforsterker i mat og parfymer.

Bukko mot urinveislidelser

Bukko nådde Europa i 1790, da den ble introdusert i England, og fikk der status som legemiddel i 1821. I britiske farmakopéer fra den tid angis planten som et effektivt legemiddel ved nyrebekkenbetennelse og blærekatarr. Også i våre dagers urtemedisin brukes bukko primært ved urinveislidelser. Den har vist seg å være effektiv, ofte i kombinasjon med andre legeplanter som maissilke (Zea mays) og ryllik (Achillea millefolium), til å kunne kurere akutt blærebetennelse, og ved regelmessig inntak skal den kunne forhindre tilbakevendende angrep av kronisk blærebetennelse eller betente urinledere. Den avhjelper også prostatabetennelse og irritabel blære, og kan være særlig verdifull ved smertefull og brennende urinering.

Bruk av bukko mot andre plager

Uttrekk av bukko i varmt vann brukes også til utskylling ved utflod og trøske i skjeden. Planten inneholder pulegon, et stoff som også finnes i poleimynte (Mentha pulegium). Pulegon er livmorstimulerende, kan gi økt menstruasjonsblødning og derfor virke abortfremkallende. Bukko skal derfor ikke tas under graviditet. Det finnes imidlertid ingen rapporter om forgiftningstilfeller av bukko. Stoffet diosfenol som finnes i planten, er urindrivende og kanskje delvis årsak til den observerte antiseptiske virkningen.

Det er gjort lite forskning omkring bukko. Siden den påståtte effekten av planten ikke har blitt dokumentert ved vitenskapelige studier, blir bruk av bukko ikke anbefalt av den tyske Commission E. Den utstrakte bruken i folkemedisinen tilsier imidlertid at urten har en effekt og at den er trygg å bruke.

Anvendelse og dosering

Bukko kan brukes på forskjellige måter, enten i form av et uttrekk av bladene i kokende vann, som en tinktur, eller som tabletter eller kapsler. Som med alle planter med innhold av eteriske oljer, er det best å bruke friske blad eller blad som er forsiktig tørket. 

Dosering: 3-6 g av tørkede blad per dag som en urtete, eller 40 dråper tinktur tre ganger daglig. For tabletter og kapsler følger man anvisningene på pakken.

Kombinasjoner: Ved blærekatarr kan bukko kombineres med tranebær (Vaccinium macrocarpon), ryllik (Achillea millefolium) eller kveke (Elytrigia repens). Ved brennende urinering anbefales en kombinasjon med legestokkrose (Althaea officinalis) og maissilke (Zea mays).

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Bukko er kontraindikert for gravide og ammende, da stoffet pulegon i planten kan være abortfremkallende og gi økte menstruasjonsblødninger. Urten er også kontraindikert hos pasienter med nyreinfeksjon, milde til moderate nyresykdommer og leverproblemer, da bukko kan forverre slike tilstander. Bukko kan øke virkningen av antikoagulerende midler og forårsake blødning, og må av den grunn ikke brukes sammen med slike midler. Som for alle urindrivende midler, naturlige eller syntetiske, kan kroppens kaliumnivå minke ved utstrakt bruk av bukko. Et råd er å spise mer bananer eller annen kaliumrik mat ved bruk av urindrivende midler.

Urten kan føre til noe ubehag i fordøyelsessystemet når den inntas på tom mage. Hvis drogen skulle medføre mageproblemer eller diaré, anbefales det å redusere doseringen. Ellers er det ikke kjent noen uheldige effekter ved overdosering.

 
LITTERATUR
Blumenthal, Mark: The Complete German Commission E Monographs.  Austin, Texas, American Botanical Council 1998.
Chevallier, Andrew: Phytoterapy. Fifty Vital Herbs.  London, Amberwood Publishing Ltd. 1998.
Chevallier, Andrew: Politikens bog om lægeplanter.  København K, Politikens Forlag A/S 1998.
Duke, James A.: The Green Pharmacy Herbal Handbook.  Rodale / Reach 2000.
Fetrow, Charles W. & Juan R. Avila: Professional's Handbook of Complementary & Alternative Medicine.  Springhouse, Pennsylavania, Springhouse Corporation 1999.
Hoffmann, David: The New Holistic Herbal.  Boston, Element Books Ltd. 1990.
Mabey, Richard: Politikens bog om helbredende urter.  Politikens Forlag 1989.
Mills, Simon & Kerry Bone: Principles and Practice of Phytotherapy.  London, Churchill Livingstone 2000.
Robbins, Christopher: The Household Herbal.  London, Bantam Books 1995.
Skidmore-Roth, Linda: Mosby's Handbook of Herbs & Natural Supplements.  St. Louis, Mosby 2001.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World. Portland, Oregon, Timber Press 2004.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 25.12.2012