Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > TYRIHJELM  

TYRIHJELM
Aconitum lycoctonum ssp. septentrionale
 
ANDRE NORSKE NAVN
Torhjelm, lushatt, lusturull, trollhatt, tørhalm, tærhælm, turrull, årfløyt, hundsløyk.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Aconitum lycoctonum ssp. septentrionale (Koelle) Korsh.
Aconitum septentrionale Koelle
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SØRSAMISK:  Staaloen batske.
SVENSK:  Nordisk stormhatt.
DANSK:  Nordisk Stormhat.
ISLANDSK:  Týshjálmur.
FINSK:  Lehtoukonhattu.
ENGELSK:  Northern wolf's-bane, Scandinavian monkshood.
TYSK:  Nördlicher Eisenhut.
FRANSK:  Aconit de la Scandinavie.
 
FAMILIE
Soleiefamilien (Ranunculaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av tyrihjelm

BOTANISK BESKRIVELSE

Tyrihjelm er en inntil 2 m høy, flerårig urt med høy og rank blomsterstengel. Rotstokken (jordstengelen) er tykk og hul. Stengelen er ugreinet eller svakt greinet og kledd med kjertelhår.  Grunnbladene er 20-40 cm i diameter, mørkegrønne, fint håret, og hånddelt med 5-7 nokså breie fliker. Tyrihjelm blomstrer i juli-august. Blomsterklasen er 10-50 cm lang med grålig blåfiolette (sjelden rosa eller blekgule) blomster. Blomsten er monosymmetrisk med 5 ulike kronbladlignende begerblad. Det øverste begerbladet er trukket ut til en høy hjelm. Av de egentlige kronbladene er bare de to bakerste utviklet, og de danner et par langstilkete, krumme honninggjemmer som er helt omsluttet av hjelmen. De øvrige kronbladene er svært små eller mangler helt. Fruktene er 11-17 mm lange, snaue belgkapsler som sitter 3-5 sammen og huser ca. 3 mm store, mørkebrune frø. Blomstene hos tyrihjelm er tilpasset insektpollinering, og det er bare humler med lang snabel som kan få tak i honningen. Ser man på utbredelsen av tyrihjelm i verden, og sammenligner den med utbredelsen av humler med lang snabel, så samsvarer disse ganske godt. Tyrihjelm er en svært giftig plante!

Arten storhjelm (Aconitum napellus), som også kalles venusvogn, og hybriden prakthjelm (Aconitum x stoerkianum) har mer oppdelte og flikete blad. Hos disse artene har blomstene en renere blåfarge og hjelmen er ikke like mye utdratt som hos tyrihjelm. Begge disse plantene dyrkes som prydplanter i hager og er ofte gjenstående på gamle boplasser.

 
UTBREDELSE

Tyrihjelm er utbredt i Norge og Sverige, og videre østover fra Karelen gjennom det nordlige Russland og inn i Nord-Asia. I Norge har arten en noe østlig utbredelse og finnes mest i fjellene fra Sør-Norge gjennom Trøndelag til Nordland. Arten finnes ikke i fylkene Vest-Agder, Rogaland og Finnmark. Tyrihjelm vokser på fuktig, næringsrik jord i høystaudeenger, fjellbjørkeskog, vierkratt, bekkekløfter, granskog, rasmark og på beitemarker. Stedvis opptrer planten svært tallrikt, og arten kan i fjellet finnes et godt stykke over tregrensa.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Hele planten, eller bare rotstokken, har vært brukt som middel mot utøy. Plantesaft kan med stor forsiktighet brukes lokalt utvortes som et bedøvende og smertestillende middel. Den nærstående arten storhjelm (Aconitum napellus) anvendes til framstilling av det homeopatiske middelet Aconitum.

Tyrihjelm er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som reseptpliktig legemiddel, og har således omsetningsrestriksjoner.

 
INNHOLDSSTOFFER

Både jordstengelen og de overjordiske delene av planten inneholder alkaloidene lappaconitin (en variant av aconitin), sepentrionalin og cynoktonin, som er noen av de sterkeste plantegifter man kjenner. Andre innholdsstoffer er organiske syrer, stivelse og harpiks, mm.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

En svært giftig plante med bedøvende, smertestillende, beroligende og febersenkende egenskaper.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Har vært brukt utvortes ved nevralgier (som trigeminusnevralgi), leddsmerter og insektstikk.

 
OMTALE AV

Tyrihjelm som middel mot utøy

Tyrihjelm er en svært giftig plante, noe anvendelsen av den i tidligere tider også bærer preg av. På Østlandet er lushatt et vanlig brukt navn på planten og det kommer av at den har vært brukt som middel mot skabb og lus på både folk og fe. Utøyet ble bekjempet ved at man lagde et avkok av roten som ble brukt til vask. Melk som inneholdt knust rot av tyrihjelm og sukker ble satt ut som fluegift. I tidligere tider ble planten brukt som pilegift og som giftstoff i åter som skulle ta livet av ulv. Denne siste anvendelsen gjenspeiles i det vitenskapelige artsnavnet på planten, lycoctonum, som betyr «ulvedød». 

Utvortes anvendelse av tyrihjelm

Tyrihjelm har på grunn av sin giftighet vært lite brukt i folkemedisinen her i landet. Fra andre land kjenner man til at urten er blitt anvendt som en bestanddel i sårsalver. Små doser av urten kunne brukes utvortes som et smertestillende og bedøvende middel ved nevralgier (særlig trigeminusnevralgi), leddsmerter og insektstikk. Tyrihjelm er et svært effektivt middel til å ta ned smerter etter insektstikk, kanskje spesielt av veps. Man gnir bare litt saft fra et blad på stedet man er stukket, og hevelsen og svien forsvinner raskt. Dette må kun gjøres lokalt direkte på stikket og bare små mengder av planten må anvendes. Giftstoffene i tyrihjelm kan tas opp i blodbanen direkte gjennom huden, så det kan føre til forgiftning hvis man smører plantesaft over et større hudområde.

Aconitum i homeopatien

Aconitum-arter er kjent for å ha en beroligende, smertestillende og febersenkende virkning, men på grunn av giftigheten brukes disse plantene i Vesten ikke innvortes annet enn i homeopatisk form. Det homeopatiske middelet Aconitum blir laget med utgangspunkt i friske røtter, blomster og blad av arten storhjelm (Aconitum napellus). Middelet brukes til behandlingen av plager som kommer plutselig og akutt, ofte pga. sjokk, frykt eller for brå klimaforandringer, og er oftest aktuelt å anvende ved utbruddet av en akutt infeksjon, slik som forkjølelse og hoste, og ved øre-, øye- og halslidelser. Aconitum gis også mot engstelse med ledsagende rastløshet, f.eks. ved panikkangst med hjertebank og dødsangst, eller ved brennende smerte, nummenhet og kribling i kroppen.

Forgiftninger av tyrihjelm

Alle delene av tyrihjelmplanten inneholder giftige alkaloider, men det er størst konsentrasjon av dem i rotstokken. Forgiftninger av tyrihjelm er først og fremst kjent hos husdyr. Vanligvis vil dyr på beite ikke røre tyrihjelm, men i tider med fôrknapphet hender det at husdyr spiser på blad og stengler, noe som ofte ender med at dyret dør. Dødsfall hos mennesker har inntruffet etter inntak av storhjelm (Aconitum napellus). 2-4 g av jordstengelen, noe som tilsvarer 3-6 mg aconitin, er angitt som dødelig dose for en voksen person.

Forgiftningssymptomene etter inntak av Aconitum-arter kommer etter noen minutter. Det starter med en brennende følelse i munn og svelg, kvalme, oppkast og diaré, samtidig som man får sterke smerter i forskjellige nerver, særlig i ansiktets trigeminusnerve. Man blir følelsesløs og tørst, og får vanskeligheter med å svelge. Siden begynner man å kaldsvette, får hodepine og angstfølelser. Etter hvert vil hjertevirksomheten bli svekket, samtidig som følelsesløsheten brer seg. Døden inntrer etter 1-2 timer som følge av lammelse av hjertet og åndedrettet, men man er ved full bevissthet helt til det siste. Akutte tiltak ved Aconitum-forgiftning er fremkalling av brekning og inntak av medisinsk kull og mye drikke, og pasienten må umiddelbart bringes til sykehus for medisinsk behandling.
 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Tyrihjelm er en ekstremt giftig plante og må aldri inntas. Siden giftstoffene i urten også kan tas opp gjennom hud og slimhinner, bør all håndtering av planten skje med varsomhet. Ved en eventuell lokal utvortes anvendelse av tyrihjelm på insektstikk, må det utvises stor forsiktighet.

 

Flere bilder av tyrihjelm
LITTERATUR
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Hermansen, Pål: Våre vakreste fjellplanter.  Oslo, Universitetsforlaget 1985.
Høeg, Ove Arbo: Planter og tradisjon.  Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget 1974.
Høiland, Klaus og Inger Nordal: Kinabark og Kjerringrokk. Systematisk botanikk med vekt på medisinplanter.  Universitetsforlaget 1983.
Jonsson, Sune: Blomsterboken. Markens urter, lyng og trær.  Oslo, Teknologisk Forlag 1983.
Mossberg, Bo & Lennart Stenberg: Gyldendals store nordiske flora.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag AS 2007.
Lid, Johannes og Dagny Tande Lid: Norsk flora. 7. utgåva ved Reidar Elven.  Oslo, Det Norske Samlaget 2005.
Lindemark, Otto: Giftige blomsterplanter.  Oslo, Grøndahl & Søns Forlag 1972.
Lindman, C. A. M.: Nordens Flora 4.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag 1977.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Nielsen, Harald: Planter i folkemedisinen.  Oslo, J. W. Cappelens Forlag A/S 1977.
Rodhe, Karl: Våra giftiga växter - är de farliga?.  Stockholm, LTs förlag 1981.
Skenderi, Gazmend: Herbal Vade Mecum. 800 Herbs, Spices, Essential Oils, Lipids Etc. Constituents, Properities, Uses, and Caution.  Rutherford, New Jersey, Herbacy Press 2003.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.  Essex, Saffron Walden 2003.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 11.03.2015