Lapacho

Tabebuia impetiginosa

Barken og veden fra dette treslaget, som vokser vilt i Sør- og Mellom-Amerika, har vært benyttet mot en rekke helseplager. Størst oppmerksomhet har det i nyere tid fått i forbindelse med kreftbehandling.

Startside > Urtemedisin > Artikler > LAPACHO

 

Litt om planteslekta Tabebuia

Planteslekta Tabebuia består av omkring 100 arter av løvfellende eller alltidgrønne, hovedsakelig vårblomstrende trær og busker, og finnes utbredt i Sentral- og Sør-Amerika inklusive De Vestindiske Øyer. Tabebuia impetiginosa har et svært hardt og holdbart trevirke som kan motstå råtning og insektangrep i hundrevis av år, selv i tropisk klima. Mange arter er brukt medisinsk av de innfødte i Sør-Amerika, og er der kjent som ipê. Noen har ry for å kunne kurere kreft, bl.a. T. impetiginosa og T. incana som brukes av Campas i Peru, T. rosea som benyttes av mayaene i Mexico (og til å behandle rabies i Guatemala) og T. serratifolia i Colombia. I tillegg brukes artene T. insignis var. monophylla og T. neochrysantha til å behandle magesår. T. heptaphylla er et viktig skogstre, som dessuten har ry for å kunne virke mot syfilis.

Hva skal planten hete?

Det benyttes mange ulike navn på arten Tabebuia impetiginosa. På spansk og engelsk blir treet vanligvis kalt Lapacho, på portugisisk Pau d’Arco. I Brasil er navnet Ipê Roxo. Alle disse navene er også brukt i skandinaviske språk, men i en norsk bok om urtemedisin fra 2003 er det kalt tahebo, som er en fornorskning av det engelske navnet taheebo. I denne artikkelen benytter jeg imidlertid lapacho, som er et mer brukt navn enn tahebo.

Tradisjonell bruk av lapacho

Lapacho har blitt hedret av indianerne i de søramerikanske regnskogene i århundrer. Treet regnes blant de mest anvendbare brasilianske medisinplantene, og blir i Sør-Amerika kalt et ”guddommelig tre”. Det anses der som nyttig bl.a. ved revmatisme og leddbetennelser, prostatitt og blærekatarr, og brukes dessuten for å kontrollere overvekst av gjærsopper i kroppen. Denne svært så anvendelige urten kan også hjelpe til å beskytte mot svulstdannelser, og antas å kunne hjelpe kroppen å skille ut giftstoffer og rense blodet.

I nordamerikansk urtemedisin har lapacho lenge hatt svært vid anvendelse. Innerbarken av treet brukes ved feber, infeksjoner, forkjølelser, influensa, syfilis, kreft, åndedrettsproblemer, hudsår, byller, dysenteri, fordøyelsesplager av alle slag, leddbetennelser, prostataproblemer og forstyrrelser i sirkulasjonssystemet. I USA brukes urten også ved lupus, diabetes, verkesår, leukemi, allergier, leversykdommer, Hodgkins sykdom, Parkinsons sykdom og psoriasis, og er også her et populært middel ved candida og andre soppinfeksjoner. Urten brukes i Europa stort sett mot de samme plagene, men her er nok planten noe mindre kjent.

Kreftmedisin

En studie utført i 1968 viste at stoffet lapachol, som finnes i barken og veden til lapacho-treet, hadde betydelig virkning på kreftsvulster hos rotter. Omkring 1970 ble lapachol testet på mennesker i en studie utført av The National Cancer Institute i USA. Instituttet rapporterte imidlertid at lapachol ikke ga terapeutisk effekt uten at det ble gitt i så store doser at det medførte alvorlige bivirkninger, og forsøkene ble derfor avsluttet etter kort tid. Bivirkningene var kvalme og oppkast (som er en svært vanlig bivirkning av medisiner brukt i kjemoterapi ved kreft) og en nedbrytende effekt på vitamin K, noe som medførte anemi og en antikoagulerende effekt på blodet.

Det interessante her er imidlertid at andre kjemiske stoffer i helplanteekstrakter av lapacho (stoffer som også viste positiv antikreftvirkning og liten giftighet) hadde gunstig effekt på vitamin K, og på den måten motvirket lapacholets negative virkning. Dette er et eksempel på hvordan det jobbes når man ønsker å fremskaffe nye legemidler. I stedet for å forske på et kompleks av mange kjemiske stoffer i et helplantepreparat av lapacho, fokuserte forskerne på et enkelt kjemisk stoff, som alene viste seg å ikke ha den ønskede virkningen. Til tross for at National Cancer Institute avsluttet forskningen, utviklet en annen gruppe forskere i 1975 et kjemiske stoff som lignet lapachol, og som kunne patenteres. I en studie viste de at dette stoffet kunne øke livslengden med 80% hos mus som var tilført leukemiceller.

I en ukontrollert studie fra 1980 på ni pasienter med ulike krefttyper (lever-, nyre-, bryst-, prostata- og halskreft) ble det rapportert at rent lapachol fikk kreftsvulstene til å krympe, smertene av dem ble dempet, og tre av pasientene opplevde at svulstene forsvant fullstendig.

Når helplantepreparater av lapacho blir brukt til kreftbehandling, er det rapportert at urten bidrar til å fjerne smertene som sykdommen forårsaker, og at lapacho i tillegg økte mengden av røde blodlegemer.

Lapachos antimikrobielle egenskaper

I tillegg til de rapporterte krefthemmende virkningene, har lapacho vist en klar virkning mot en rekke sykdomsfremkallende mikroorganismer, noe som støtter plantens utstrakte bruk i urtemedisinen. De antimikrobielle egenskapene hos mange av plantens innholdsstoffer er blitt demonstrert i mange kliniske tester. Det er vist at stoffene har en kraftig virkning mot ulike sopper, og mot både grampositive og gramnegative bakterier (inklusive Candida, Aspergillus, Staphylococcus, Streptococcus, Heliobacter pylori, Brucella, og bakterier som forårsaker tuberkulose, lungebetennelse og dysenteri). Et vannekstrakt av lapacho ble rapportert (etter laboratorieforsøk) å ha kraftig virkning på 11 ulike parasittiske sopper. Plantens kjemiske innholdsstoffer har også vist antivirale egenskaper, og virket bl.a. på herpes I og II, influensa og polio virus. Virkningen av lapacho mot ulike parasitter, inklusive malaria, schistosoma og trypanosoma, er likeså bekreftet. Dessuten har barkekstrakt av lapacho vist en betennelseshemmende virkning, og har vært effektiv mot en rekke induserte betennelser hos mus og rotter.

Lapacho kan kombineres med andre blodrensende og immunstyrkende urter som solhatt, ginseng og rødkløver for å rense ut giftstoffer fra kroppen og styrke immunforsvaret. Innerbarken kan brukes til en styrkende te, en drikk som Mahatma Gandhi visstnok ofte brukte.

Litt om kvaliteten på lapacho-produkter

Lapacho er en viktig ressurs fra regnskogene som har mange bruksområder innen urtemedisinen. Uheldigvis har bruken av treet i medisinen blitt temmelig kontroversiell på grunn av de sprikende resultatene som er oppnådd. Dette skyldes først og fremst mangel på kvalitetskontroll på preparatene, og uklarheter omkring hvilken del av planten som skal brukes og hvordan medisinen skal tilberedes. Mange Tabebuia-arter, i tillegg til mange arter som ikke er i slekt med Tabebuia i det hele tatt, blir i våre dager eksportert fra Sør-Amerika som lapacho, og disse inneholder få eller ingen av de aktive innholdsstoffene til ekte lapacho.

Tømmer av lapacho er svært ettertraktet i Sør-Amerika, og den barken som selges i vestlige land er i realiteten et biprodukt fra tømmerindustrien. Til og med mahognifliser fra gulvet på sagbrukene i Brasil sopes sammen og selges rundt om i verden som lapacho, noe som kan gjøres da de to treslagene ligner hverandre både i farge og lukt. I 1987 ble det foretatt en kjemisk analyse av 12 kommersielt tilgjengelige lapacho-produkter, og bare et av dem inneholdt lapachol, også dette ene produktet bare i svært små mengder. Siden konsentrasjonen av lapachol vanligvis er 2-7% i ekte lapacho, viste studien at de undersøkte produktene enten ikke inneholdt ekte lapacho, eller at fremstillingsprosessen og transporten hadde ødelagt innholdsstoffene.

Det meste av de kommersielle produktene inneholder kjerneved og bark av treet. Dette er deler av treet som det tas vare på når tømmerstokkene sages opp til materialer. I tillegg til Tabebuia impetiginosa blir det drevet kommersiell hogst på minst 10 andre Tabebuia-arter i Sør-Amerika. Når disse stokkene kommer til sagbruket, finnes det ikke lenger blomster og blad på dem, noe som trengs for å artsbestemme trærne. Dette kan forklare at lapacho-bark som blir solgt som urtemedisin kan ha svært redusert kvalitet.

I tillegg til at man ikke nødvendigvis får plantemateriale fra rett treslag, er det mange terapeuter og konsumenter som ikke kjenner til at man for å få ekstrahert de aktive innholdsstoffene må koke barken og/eller veden i minst 10 minutter. Da lapachol og andre quinoider er lite vannløselige, er det liten nytte i å lage en vanlig kopp urtete der man bare lar barken trekke i varmt vann. Med bakgrunn i det som er nevnt over, er det ikke så merkelig at mange opplever svært tilfeldige resultater med de lapacho-produktene som er tilgjengelig kommersielt. Det er synd, for lapacho har i utgangspunktet mange virkelig gode egenskaper. Ønsker man å utnytte disse, er det svært viktig at man finner troverdige leverandører av denne viktige medisinplanten fra regnskogene, og at man lærer å bruke den på rett måte.

Relativt nytt er standardiserte ekstrakter av lapacho som garanterer mengden lapachol og/eller naphthoquinoner. Da dette er produkter som ofte er kjemisk manipulert, er det usikkert om andre aktive quinoner er blitt ekstrahert, eller i hvilke mengder de foreligger. Selv om den naturlige barken og veden er svært effektiv når den korrekte arten brukes og preparatene er forskriftsmessig laget, kan det imidlertid være greit å bruke slike standardiserte produkter, til tross for at de ofte er ganske dyre.

Dosering, giftighet og kontraindikasjoner

Det er ikke rapportert giftighet på mennesker når det er brukt tinktur eller avkok av bark fra lapacho. Brukt innvortes er dødelig dose (LD50) av lapachol angitt å være 1,2-2,4 g/kg kroppsvekt hos rotter og 487-621 mg/kg kroppsvekt hos mus. Lapacho av god kvalitet inneholder gjennomsnittlig 4% lapachol (eller 40 mg lapachol pr. gram bark/ved av lapacho).

Vanlig dosering er 1,5-3,5 g av barken, eller 3-7 ml pr. dag av en 1:2 ekstrakt i 45% sprit. I kreftterapi blir lapacho ofte ordinert i høyere dosering både som avkok og som spritekstrakt. Det er verdt å merke seg at alkohol er et bedre løsningsmiddel enn vann for naphthoquinonene. Lager man avkok, kan man la 10 g bark småkoke i 6 dl vann i 15 minutter før man siler væsken, og drikker denne mengden i løpet av dagen. Et slikt avkok brukes tradisjonelt også som et utvortes dusjemiddel mot soppinfeksjoner og andre ulike hudplager.

Kontraindikasjoner

Det er i litteraturen ikke rapportert kontraindikasjoner når man bruker helplantepreparater i form av tinktur eller avkok av bark. Minst ett av plantens innholdsstoffer (lapachol) har imidlertid vist abortfremkallende egenskaper i dyrestudier. Siden det ikke foreligger noen studier som kan bekrefte at planten er sikker å anvende av gravide kvinner, blir den frarådet brukt under graviditet og amming. Store doser av barkavkok (mer enn en kopp om gangen) kan medføre ubehag i fordøyelsessystemet, som oppblåsthet og kvalme. Derfor bør man ikke bruke høye doser uten at man rådfører seg med kvalifisert helsepersonell. Opplever man kvalme, bør doseringen reduseres.

 


For mer informasjon og litteraturhenvisninger, se faktaside om lapacho.

© Rolv Hjelmstad
Tekst fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten skriftlig tillatelse fra Rolv Hjelmstad