Torvmoser 

-  naturens våtserviett

Torvmosene har konserverende egenskaper, noe som har vært utnyttet til mange formål. Nyere forskning har nå funnet ut hvordan konserveringen skjer.

Startside > Urtemedisin > Artikler > TORVMOSER

 

Torvmosene tilhører planteslekta Sphagnum, som består av omkring 200 arter og er utbredt over store deler av verden, både på den nordlige og sørlige halvkule. I Norge finnes det rundt 50 arter, og Trøndelagsfylkene er kjent for å ha den største artsrikdommen av torvmoser i hele verden.

Torvmoser har ikke røtter som andre planter, og de tar opp alt de trenger av vann og næringsstoffer gjennom overflaten. Plantenes svamplignende vev har evne til å absorbere store mengder vann (opp til 20 ganger vekten av den tørre mosen), og torvmoser er derfor viktige for vannhusholdningen i naturen.

Myr er for en stor del dannet av torvmoser, planter som i løpet av tusener av års vekst har bygd opp metertykke lag med torv. Torven dannes fordi torvmosenes kjemiske sammensetning hindrer en rask biologisk nedbrytning. Dyr og planter som havner nede i en torvmyr blir også påvirket av torvmosens konserverende kjemi. Det ser vi bl.a. på røtter, trestammer og andre planterester som har ligget langt nede i myra i hundrevis av år, og som fremdeles er så godt bevart at de lett kan artsbestemmes. De mest berømte funnene fra torvmyrer dreier seg imidlertid om fremgravde mennesker der både hud, hår og klær er intakte. Når jeg leser om den 2200 år gamle Tollundmannen som ble funnet i Danmark, slår tanken meg at Gud må vite hvor mange mennesker som ligger mer eller mindre godt bevart i de store norske myrområdene.

Grunnen til torvmyrenes konserverende egenskaper trodde man lenge skyldtes lav pH og mangel på oksygen.  Nyere forskning, som bl.a. foregår ved NTNU i Trondheim, har kommet fram til en annen forklaring på hvordan konserveringen foregår. Torvmosenes cellevegger inneholder et pektin-lignende polysakkarid som kalles sphagnan, et stoff som reagerer med proteinene i animalsk vev, og virker stabiliserende på det organiske materialet slik at det motstår angrep av mikrobielle enzymer. Det som skjer er noe av det samme som foregår ved garving av skinn, men her brukes sterke kjemikalier i stedet for polysakkarider.

Torvmosene har altså innebygde antimikrobielle egenskaper. Det skyldes at stoffet sphagnan binder ammoniakk og aminer, og på den måten fjerner nitrogenet fra omgivelsene. For at bakterier skal kunne vokse, trenger de nitrogen, og torvmosene hindrer dem tilgang til dette stoffet. Polysakkaridene i torvmosene binder også andre stoffer som bakteriene trenger. Mosene fjerner altså så mange av de kjemiske forbindelsene som bakterier må ha for å vokse og formere seg, at de ikke får nevneverdig innflytelse på organisk materiale i det miljøet de befinner seg. At torvmosenes konserverende virkning ikke skyldes innhold av giftige antibakterielle stoffer, gjør dem meget interessante med tanke på å kunne bruke torvmoser ved konservering av næringsmidler.

Kjemisk sett er det mange likheter mellom virkningen av sphagnan og de krydderene og urtene som i følge tradisjonen har konserverende effekt, og som har vært brukt for å forlenge holdbarheten på matvarer. Det er gjort forsøk som har vist at fisk som er blitt dekket med torvmose eller blitt gravd ned i ei torvmyr har holdt seg i lang tid uten å råtne. Dette er noe som turfolk kan ha i bakhodet når man skal ta vare på fisk eller annen mat på varme sommerdager i fjellet. Og tradisjonen med å vinterlagre rotgrønnsaker i torvmose for å gi økt holdbarhet, kan det nå altså gis en vitenskapelig forklaring på.

Bruk av torvmoser til ulike formål har historisk sett lange tradisjoner i Europa. Under første verdenskrig var det knapphet på bomull som kunne brukes til bandasjer. I stedet ble store mengder torvmose samlet inn og anvendt som kompresser på skader og sår. Ofte ble den tørka torvmosen dynket med hvitløksaft. Hvitløk er som kjent et av de beste, naturlige antibiotika som finnes, og det ble av den grunn sendt i tonnvis av den til fronten. Saften ble presset ut av løkene, fortynnet med vann og tilført kompresser av sterilisert torvmose som så ble lagt på sårene. Denne behandlingen førte sjelden til komplikasjoner, og bidro til at tusenvis av soldaters liv ble reddet.

Linné beretter at menstruerende kvinner, særlig blant samene nordpå, brukte torvmose som et hygienisk bind. Helt inn på 1900-tallet er det rapportert at kvinnene i traktene omkring Arjeplog i Sverige samlet torvmose for å bruke den i forbindelse med menstruasjonen. Likeså var det vanlig å bruke tørket torvmose som bleier og som madrass i vogger og komser. Med sin fantastiske evne til å suge opp fuktighet og holde på den, var torvmose bedre enn noe annet materiale til slikt bruk. Og med den antiseptiske virkningen som torvmosen kan fremvise, beskyttet den også barnet mot å få sår hud. Det angis ellers at det var vanlig bestandig å ha noe tørket torvmose for hånden innendørs, til å tørke opp med når man sølte vann.

Selv i vår moderne tid med alle mulige industrifremstilte hjelpemidler, kan vi ha nytte av torvmosene når vi ferdes i naturen. Mosene kan brukes både som ”toalettpapir”, og til å vaske hendene med etter en do-tur. Med sitt innebygde lager av vann og sin desinfiserende virkning, er mosen like effektiv som våtservietter. Det er også verdt å prøve rådet om å gni fuktig torvmose på insektstikk, det demper kløen betraktelig. Man taper heller ikke noe på å etterprøve flere av de gamle folkemedisinske bruksområdene for torvmoser, nemlig å legge den på områder av kroppen hvor man plages av hevelser, gikt eller hudsykdommer. Men forestillingen om at røde torvmoser skulle være best mot rødt utslett, var nok helst et utslag av troen på at ”likt helbreder likt”. Frisk mose til omslag innebærer liten infeksjonsfare, da den inneholder svært få mikroorganismer, og de bakteriene som måtte klare å overleve i mosen er harmløse for hardbarkede nordmenn.

Også i andre deler av verden har man i nyere tid kastet sine øyne på de gamle, tradisjonelle bruksområdene for torvmoser, og benytter disse plantene i kommersielle produkter. I USA lages det visstnok både bleier og damebind med torvmoser, og i Australia finnes det et desinfiserende rengjøringsmiddel basert på torvmose som har så høy kvalitet at det kan brukes på sykehus.

Nedbrutt torvmose er hovedingrediensen i den torven som brukes i store mengder som jordforbedringsmiddel og som vekstmedium i gartnerier og planteskoler. Siden det tar tusener av år å bygge opp de metertykke torvlagene vi finner på mange av våre myrer, er torvmyrene en naturressurs som lett kan overbeskattes. Det kreves derfor at det utvises miljøhensyn når disse ressursene skal utnyttes økonomisk.


For mer informasjon og litteraturhenvisninger, se faktaside om torvmoser.
Deler av denne artikkelen har vært publisert i bladet Hytteliv nr. 3 - 2004.

© Rolv Hjelmstad
Tekst og bilder på denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Rolv Hjelmstad