Groblad

Plantago major

Sjøl om det ikke finnes mye vitenskapelig dokumentasjon på virkningen av groblad som et sårhelende middel, har planten vært brukt som folkemedisin med gode resultater i mange hundre år, og det er ikke tvil om at middelet er virksomt.

Startside > Urtemedisin > Artikler > GROBLAD

 

Groblad er en av mange planter som betraktes som ugras, men som samtidig er en nyttig medisinplante.  Man regner med at groblad har spredt seg med mennesker som har vært på reise, og finnes nå praktisk talt over hele verden. Frøene er klebrige slik at de lett fester seg på skoene, og kan på den måten bli transportert over store avstander. Groblad fulgte med våre forfedre over Atlanterhavet, og indianerne ga planten navnet "hvit manns fotspor". Plantens tilknytning til føtter går igjen i mange omtaler av groblad, et eksempel er de gamle romerne som brukte planten for såre føtter under soldatenes lange marsjer. Så fikk da også planteslekta det latinske navnet Plantago, som betyr fotsåle.

Groblad dyrkes i våre dager kommersielt til medisinsk bruk hovedsakelig i Bulgaria, Tyskland, Ungarn, Nederland, Polen og tidligere Jugoslavia og Sovjetunionen.

Sjøl om det ikke finnes særlig mye vitenskapelig dokumentasjon på virkningen av groblad som et sårhelende middel, har planten vært brukt som folkemedisin med gode resultater i mange hundre år, og det er ikke tvil om at middelet er virksomt. Mange av omtalene av artens fantastiske egenskaper, slik vi finner i en del eldre litteratur, må vi nok likevel ta med en klype salt.

Groblad har nemlig hatt en bred plass i mange lands folkemedisin, og planten skulle virke både på folk og dyr. I den norrøne Volundsagaen er det en historie om røyskatten som leger seg selv med bladet. Og fra Numedal fortelles det at når en orm er slått fordervet, leter den etter et groblad som den ruller seg inn i og blir "god igjen på timen". En parallell legende om den skamslåtte ormen som helbreder seg sjøl ved hjelp av en legeplante finner vi også igjen i tradisjonell kinesisk urtemedisin. Mange trodde naturlig nok at de mest virksomme grobladene - de med størst "lækjarkraft" - var blad som hoggormen hadde ligget på. I norrøn folkemedisin anså man ormen for å ha legende krefter og slike groblad var derfor ekstra ettertraktet. I nordisk middelalder la man groblad på ormebitt, og giften skulle da bli drevet ut. Den romerske legen Plinius anbefalte i sin bok Historia naturalis, som kom ut allerede i år 57 etter Kristus, saften av groblad mot bitt av ville dyr. Spesielt var virkningen god mot slangebitt og skorpionstikk.

Man sier om grobladet at "framsiden leger og baksiden trekker". Det vil si at undersiden av bladet drar ut materien og renser såret. Etter at såret er renset for puss med undersiden av et blad, legges et nytt blad på, men nå med oversiden ned. Når bladet ble lagt på brannsår og skader etter hundebitt, skulle det virke både blodstillende og som gromiddel. Noen steder i landet mente man at bladet trengte å forbehandles før det kunne brukes. Behandlingen besto i at det ble vasket, eller stukket hull i med en nål. Hullene var for at sårverken skulle trekke bedre ut, og for at bladet lettere skulle feste seg på huden.

Forskeren Anne Berit Samuelsen skrev i 1993 en hovedoppgave i farmasi hvor hun isolerte, karakteriserte og testet biologisk polysakkaridene som finnes i groblad. Forsøkene hennes kan tyde på at pektiner som finnes i planten virker positivt på immunapparatet og derved fremmer sårhelingsprosessen. Friske blad og friskpresset saft av groblad har en sterk antibakteriell virkning. Den er størst hos de spede bladene under blomstringen, og virkningen avtar fort ved oppvarming. Groblad fungerer derfor som et naturlig antibiotikum. Dessverre mangler vi gode kliniske forsøk som kan underbygge og bevise at groblad har de sårhelende og antibiotiske egenskapene som forklarer den utbredte bruken i Norden gjennom 1000 år. Med bakgrunn i tradisjonene som er knyttet til groblad som et middel til å lege sår, til å dempe kløen av insektstikk og til å ta bort svien etter nærkontakt med brennesle, kan planten likevel anbefales til slik bruk også i våre dager. Det er i alle fall ikke rapportert om noen form for bivirkninger ved utvortes bruk av groblad. Om sommeren bør det ikke være noe problem å finne groblad, men pass på at de blir plukket på steder der bladene ikke er forurenset verken av trafikk eller husdyr.

Normalt har de store, eggrunde bladene til groblad sju nerver, men iblant opptrer blad med varierende antall nerver, alt fra tre til ni. Dette har fra gammel tid gitt barn anledning til å bruke bladene som et orakel som kunne forutsi hvor gammel den som plukket bladet skulle bli. Hver nerve på bladet som ble plukket skulle tilsvare et tiår i levealder.


For mer informasjon og henvisninger til litteratur og internettsider, se faktaside om groblad.

© Rolv Hjelmstad
Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Rolv Hjelmstad