Planter med GLA

URTEKILDEN

Startside > Urtemedisin > Artikler > Planter med GLA

 

Gammalinolensyre (GLA) er et uvanlig innholdsstoff i levende organismer, og i planteriket finnes fettsyren bare i frøene fra noen få plantearter. Disse er kjempenattlys, agurkurt, solbær og hamp. I GLA-produkter som selges i helsekostbutikker kommer stoffet normalt fra frøene til kjempenattlys eller agurkurt. Mens frøene inneholder GLA, har andre deler av de nevnte plantene medisinske egenskaper som også er verdt å kjenne til.

Kjempenattlys

Kjempenattlys (Oenothera biennis) er en toårig urt med lang og spiss rot. Det første året vokser det ut en rosett med lansettformede blad som blir inntil 20 cm lange. Andre året dannes en stivt opprett, opptil 1 m høy, rødlig og håret stengel med spredte blad. Blomstene er gule og blir inntil 8 cm i diameter. De har tynne, valmuelignende kronblad. Kjempenattlys blomstrer fra juni til september. Blomstene åpner seg i skumringen eller i overskyet vær, og hver blomst er utsprunget i mindre enn et døgn. Utover sensommeren holder blomstene seg åpne også om dagen. Fruktkapslene, som sitter i bladhjørnene, er temmelig harde. De små runde frøene inneholder gammalinolensyre (GLA).

Kjempenattlysplanten er opprinnelig hjemmehørende i Nord-Amerika, hvor den vokser nærmest som ugras i tilknytning til hager, åkrer, søppelplasser og langs vegkanter over hele kontinentet. Arten ble innført til Europa i 1614 av botanikere som syntes at planten var en botanisk kuriositet. Kjempenattlys har lenge vært dyrket som en prydplante i hager, og har mange steder spredd seg derfra til naturen, noe som også har skjedd i Norge. Arten er således funnet på en rekke steder på Sørlandet og Østlandet.

I våre dager er kjempenattlys naturalisert i mange områder av verden, som i Europa, Afrika, Kina og Australia. Planten dyrkes kommersielt i stor skala for utvinning av nattlysolje, særlig i USA og Canada.

Kjempenattlys er enkel å dyrke. Planten formeres med frø som sås i potter tidlig på våren, eller rett på voksestedet i hagen. Frøene er svært små og må ikke sås for tett. Plantene blomstrer det andre året, men planter som er sådd tidlig og som er blitt omplantet, vil kunne blomstre allerede det første året. Hvis planter tillates å sette moden frø, vil arten lett kunne så seg selv og komme igjen år etter år på samme voksested. Kjempenattlys trives best i en veldrenert, tørr jord på en solrik vokseplass. Bladene blir dessverre ofte angrepet av meldugg.

Av kjempenattlysplanten er mange deler blitt anvendt som medisin: Bladene, stammebarken, blomstene, frøstandene, frøene og en olje som utvinnes fra frøene (nattlysolje). Blad, stilkbark, blomster og umodne frøstander samles om sommeren og brukes friske. Frøene samles når de er modne, for utvinning av nattlysolje.

Kjempenattlys var tidligere en viktig plante for mange stammer av innfødte i Nord-Amerika, både som mat og medisin. I Utah og Nevada ble frø og unge blad inntatt som mat. Cherokee-indianerne lagde en te av blomstene og bladene som et hjelpemiddel for å gå ned i vekt. Ojibwa-indianerne påførte hele planten utvortes for å dempe opphovninger og betennelser i tilknytning til skrubbsår. Roten ble inntatt mot hoste og hemoroider, og påført utvortes i den tro at den hjalp til å bygge opp musklene. Det fantes også en tradisjon med å lage en te av frøene for å lindre magesmerter og sår hals.

Også i Europa er røttene, stilkene, bladene og blomsterknoppene av kjempenattlysplanten blitt brukt som mat. Røttene kan kokes og spises, de har en nøtteaktig smak som minner om pastinakk, og brukes i supper og stuinger. Unge blad kan tilsettes salater eller kokes som en grønnsak. Også blomstene er spiselige. Umodne frøstander kan kokes eller wokes, og frøene kan brukes som erstatning for valmuefrø på brød.

Nattlysolje er en klar og gul olje med en nøtteaktig lukt og smak. Lukten og smaken fjernes normalt under raffineringen. Oljen forblir flytende også ved relativt lave temperaturer, og stivner først ved -10° C. Nattlysolje tilsettes vanligvis vitamin E for å hindre oksidering. Kjempenattlys og nattlysolje er i følge 'Urtelisten' fra Statens legemiddelverk klassifisert som 'ikke-legemiddel', og kan derfor omsettes fritt i Norge.

Nattlysolje er rik på essensielle fettsyrer, særlig linolensyre og gammalinolensyre, men den inneholder også andre stoffer som glyserin, voks og steroler. Oljens medisinske virkning skyldes mest gammalinolensyren (GLA), som er forløperen for prostaglandin E1. Fordelingen av fettsyrer i nattlysolje er angitt å være som følger: Mettede fettsyrer (palmitinsyre og stearinsyre) 8-10 %, enumettede fettsyrer (omega-9) 8-10 %, og flerumettede fettsyrer (omega-3 og omega-6) som linolensyre, linolsyre og gammalinolensyre 80-84 %.

Agurkurt

Agurkurt (Borago officinalis) er en stivhåret, ettårig urt som kan bli omkring 70 cm høy. Stenglene er opprette og har spredte ovale eller lansettformede blad som er ru og rynkede. De store, stjerneformede blomstene har fem kronblad som først er fiolette, men som snart blir himmelblå med noe blekere basis. Agurkurt kan knapt forveksles med noen annen plante. Blomstringstiden er fra juli til august, og blomstene produserer mye nektar og er attraktive for bier. Det produseres normalt fire frø fra hver blomst. Disse inneholder ca. 30 % olje som utnyttes kommersielt. Uheldigvis modnes frøene over en lang periode og faller ned fra planten når de er modne, noe som gjør det vanskelig å høste store mengder med frø.

Agurkurt er hjemmehørende i Middelhavsområdet, men har spredt seg derfra til andre deler av Europa og Amerika. Urten har i lange tider vært dyrket som hageplante på grunn av sin prydverdi, de medisinske virkningene og som kilde for nektar til bier. Mange steder har planten forvillet seg.

Agurkurt er enkel å dyrke. Frøene sås om våren, enten innendørs eller direkte på vokseplassen. De spirer raskt og har to store frøblad. Plantes på en solrik vokseplass med 30-50 cm mellomrom mellom plantene. Agurkurt trives best på kalkholdig og næringsrik jord. Selv om urten er ettårig, selvsår den seg lett og kommer gjerne opp igjen på det samme voksestedet i flere år.

Agurkurt inneholder bl.a. slimstoffer, garvestoffer, saponiner, harpiks, eterisk olje, et blått anthocyaninfargestoff, vitamin C og andre stoffer. Dessuten finnes små mengder pyrrolizidin-alkaloider, som i isolert form er giftige. Oljen fra frøene til agurkurt er en rik kilde for gammalinolensyre (GLA). Mengde GLA i oljen, målt i prosent av det totale fettsyreinnholdet, varierer fra 20 % til 27 %. Boragoolje inneholder også omkring 10 % alfalinolensyre (ALA).

Anvendt som medisinplante virker agurkurt stoffskiftestimulerende, svettedrivende og urindrivende, og urten kan brukes til avgifting av kroppen. Giftstoffene skilles ut både via huden og urinveiene. Urtete laget av agurkurt er bl.a. blitt brukt for å rense huden for kviser og utslett, ved leddbetennelser og revmatisme, ved infeksjoner og for å dempe feber. Teen virker også slimløsende og åpner tette luftveier, derfor kan den være et aktuelt middel ved forkjølelse, influensa, sår hals og luftveisinfeksjoner. Slimstoffene i agurkurt kan lindre sårhet og irritasjon i hals og bronkier. En tilsvarende virkning kan den ha på urinveiene og fordøyelsen, og er derfor blitt anvendt ved magekatarr og irritabel tykktarm. Når det gjelder urinveiene, virker planten dessuten betennelseshemmende og kan derfor være til hjelp ved blærekatarr.

Agurkurt er fra eldre tider kjent som et godt middel for hjertet. Henrik Harpestreng (død ca. 1244) omtaler urten som et hjertestyrkende middel og et middel mot hjertesorg. Han påsto at agurkurt blandet i vin kunne drive vekk tungsinn, og man ble glad. Også andre urtebokforfattere påpeker plantens evne til å glede hjertet, fjerne triste tanker og melankoli, og være til hjelp ved sorg og savn. Det sies også at inntak av agurkurt gir en mot. Undersøkelser som er foretatt viser at agurkurt stimulerer binyrene og får dem til å skille ut mer adrenalin, et hormon som påvirker motet.

Agurkurt virker også som et gjenoppbyggende middel for binyrebarken, noe som betyr at den vil kunne gjenopprette funksjonen til og styrke kjertelen etter medisinsk behandling med kortison og steroider. På grunn av alt stresset vi opplever i vår hverdag (både utvendig og innvendig stress) er det et økende behov for midler som kan hjelpe denne kjertelen. Agurkurtens påvirkning på hormonene kan også forklare den tradisjonelle oppfatningen av at blad og frø øker mengden av melk hos ammende mødre.

Når man lager urtete av agurkurt heller man en tekopp kokende vann over en spiseskje eller to teskjeer tørket urt og lar det trekke i 5-10 min. Av denne teen kan man drikke inntil tre kopper om dagen. En sterk te av agurkurt kan brukes som gurglevann når man har sår hals eller halskatarr. Den kan også anvendes som munnvann mot munnsår og blødende tannkjøtt. Selv om friske blad kan virke irriterende på huden og gi utslett, kan et omslag av blad og blomster brukes mot hudlidelser som kløende og betent hud, sår og eksem. Omslag av urten på verkende ledd kan lindre leddbetennelse og urinsyregikt.

Fra frøene kan det presses ut en olje som er rik på gammalinolensyre (GLA). Denne oljen kan brukes som et godt alternativ til nattlysolje. Agurkurt (og valurt) inneholder dessuten allantoin. Dette stoffet stimulerer dannelsen av nye celler og nytt vev, og er en annen viktig virkning når agurkurt anvendes i hudpleiemidler.

I mange urtebøker er det angitt at unge blad av agurkurt kan brukes i salater. Bladene har en lett bitter, forfriskende og kjølende smak som kan minne noe om agurk (derav navnet agurkurt). Større blad blir angitt å kunne kokes på samme måte som spinat, og serveres opphakket i stuinger. I mat brukes bladene friske, da tørkede blad raskt taper aroma og farge. Blomstene kan også spises, enten rå i salater eller de kan kandiseres og brukes som pynt på desserter og kaker. Blomstene kan også brukes som dekorativ og spiselig pynt i sommerdrikker, eller fryses inn i isterninger.

Med bakgrunn i urtens innhold av giftige pyrrolizidin-alkaloider, mener man nå at inntak av større mengder agurkurt bør unngås. I høye konsentrasjoner er disse alkaloidene vist å kunne forårsake leverskader og leverkreft. Oljen fra frøene til agurkurt inneholder ikke noe (eller svært lite) av disse forbindelsene. Bortsett fra frøoljen, er ulike droger av agurkurt derfor omfattet av omsetningsrestriksjoner i mange land. I juni 2006 foretok Statens legemiddelverk følgende klassifisering av agurkurt: "Agurkurt blomster er klassifisert som ikke-legemiddel (handelsvare). Det gjelder kun tørket/frisk blomst eller vandig uttrekk. Alle produkter i legemiddellignende form klassifiseres som legemiddel uavhengig av urtedel. Alle deler av planten utenom blomstene er klassifisert som legemiddel. Olje av frøene fra agurkurt (Oleum Borago officinalis) er ikke-legemiddel, forutsatt at oljen er dokumentert fri for pyrrolizidin-alkaloider".

Da det ikke foreligger gode nok data omkring eventuell giftighet av agurkurt, bør urten ikke brukes av gravide og ammende. På samme måte som med nattlysolje, anbefales det at agurkurtolje brukes med forsiktighet av pasienter som lider av epilepsi, særlig de som lider av schizofreni og/eller de som tar phenothiaziner.

Solbær

Solbær (Ribes nigrum) er en bærbusk som er så vanlig rundt om i hagene at man ikke trenger å beskrive hvordan planten ser ut. Solbær kommer fra de tempererte områdene av Europa, Vest- og Sentral-Asia og Himalaya. I Norge er solbær kanskje opprinnelig viltvoksende i lavlandet på Østlandet og i Finnmark. Andre steder hvor solbær finnes i naturen her i landet, har nok plantene forvillet seg fra hager. Solbær dyrkes i stor stil både i privathager og kommersielt, og mange navnesorter er foredlet fram.

I urtemedisinen brukes både bladene og bærene av solbærbusken. Bladene inneholder bl.a. garvestoffer og eterisk olje, hovedsakelig med terpener, flavonoider (rutin og isoquercitrin). Bærene inneholder vitamin A, B1, B2 og C, mange mineraler, flere fruktsyrer, pektin, proantocyanidiner og prodelfinidiner. Proantocyanidinene virker som kraftige antioksidanter og er betennelseshemmende. De har en beskyttende virkning på kapillærårene i kroppen, på samme måte som blåbær.

Prodelfinidinene virker betennelseshemmende. Innholdet av vitamin C i bærene er meget høyt (omkring 120 mg per 100 g frisk frukt). Frøene inneholder en olje med 15-20 % gammelinolensyre (GLA) og 9 % stearidonsyre, noe som gjør dem til en rik kilde for omega-6 fettsyrer. Solbærfrøolje inneholder også opptil 20 % av omega-3 fettsyrene alfa-linolensyre (ALA) og linolensyre.

Solbærblad ble tatt i bruk som medisin allerede på 1600-tallet, som et middel mot blærestein og væskeopphopning i kroppen. Med sitt innehold av eterisk olje, garvestoffer, vitamin C, sukkerstoffer og organiske syrer, har de avkjølende, urindrivende og svettedrivende egenskaper. Ved å stimulere væskeutskillelsen, bidrar bladene til å redusere blodvolumet og dermed senke blodtrykket. Fransk forskning har funnet at solbærblad øker binyrenes utskillelse av kortisol og stimulerer på den måten aktiviteten i det sympatiske nervesystemet, noe som kan være nyttig ved behandling av stressrelaterte tilstander. I urtemedisinen brukes et uttrekk av solbærblad ellers ved vatersott, betennelsestilstander, urinveisinfeksjoner, gikt, revmatisme, hoste, kikhoste, feber og diaré. Solbærblad anvendes derfor ofte som en ingrediens i ulike urteteer. Slike urteteer virker også som et styrkemiddel og kan brukes som en smakfull erstatning for vanlig te. Når man kjøper svart te med solbærsmak kommer imidlertid smaken av tilsatte aromastoffer.

Solbær og solbærsaft kan bidra til å øke motstandskraften mot infeksjoner, og er et velsmakende og effektivt middel ved forkjølelse og influensa. På grunn av det høye innholdet av vitamin C, har solbær tidligere vært brukt som middel mot skjørbuk. For å beholde mest mulig av vitaminene, bør man imidlertid ikke koke solbærsaften når man lager seg varm solbærtoddi. Det er bedre å varme vannet først og blande det med saftkonsentrat. Den lett stoppende virkningen av solbær skyldes innholdet av garvestoffer, som virker sammentrekkende på slimhinnene i tarmen.

Antocyanine flavonoider som finnes i solbær har årebeskyttende og betennelseshemmende virkning, i tillegg til at de virker mildt krampeløsende og hemmer prostaglandinsyntesen. Stoffene kan også bekjempe den bakterien som vanligvis gir matforgiftning og urinveisinfeksjoner. Fruktekstrakter av solbær har i forsøk dessuten vist seg å ha en hemmende virkning på influensavirus. Solbær styrker veggene i de tynne kapillærårene i kroppen, og er en kraftig antioksidant. At man gjennom maten får i seg nok antioksidanter, er viktig for redusere mulighetene for å få bl.a. hjertelidelser, hjerneslag, grå stær og kreft.

En olje som presses ut av solbærfrø er en rik kilde for umettede fettsyrer, særlig gammalinolensyre (GLA). En skotsk studie viste at solbærfrøolje er svært bra for negleveksten. Svake og sprø negler kan bli styrket av gammalinolensyren som finnes i denne oljen. Et tilskudd på 500 mg to ganger daglig blir anbefalt, og man bør kunne se resultater i løpet av et par måneder. Ved siden av i kosttilskudd, brukes solbærfrøolje også i hudpleiemidler og kosmetikk. Oljen tilsettes ofte vitamin E for å hindre at den harskner.

Hamp

Hamp (Cannabis sativa) har også frø som er rike på viktige fettsyrer, og kan brukes som kilde for GLA. En norskprodusert hampfrøolje finnes i handelen.

Hamp er en ettårig plante som vanligvis blir 2-3 m høy. Bladene er fliket, blomstene enkjønnete med hann- og hunn-blomster på hver sin plante. Dette er en gammel kulturplante, spesielt i Asia og Midt-Østen, og er blitt dyrket i over 4000 år, både som en fiberplante og som medisin. Blant annet ble hampefrø brukt i folkemedisinen mot fordøyelsesbesvær og urinveislidelser.

Ved siden av å være en gammel tekstilplante, er hamp godt kjent som utgangspunktet for narkotiske stoffer som marihuana og hasj. Marihuana er tørkede blomster, blad eller toppskudd av hamp-planten. Det regnes som et forholdsvis mildt, såkalt hallusinogent rusmiddel, og røykes i sigarettform, rent eller blandet med tobakk. Hasj eller hasjisj er plantens harpiks presset til fast form. Hasj regnes også som et forholdsvis mildt hallusinogent rusmiddel. Det kan spises, men vanligvis smuldres det opp og blandes med tobakk.

På grunn av at hamp er utgangspunkt for narkotiske stoffer, er dyrkning av planten og besittelse av marihuana og hasj forbudt i Norge. I andre land i Europa er det tillatt å dyrke hamp for utvinning av frøolje og fiber. Det dreier seg om en fiberrik utgave av hamp-planten som inneholder svært lite av de stoffene som kan gi rusvirkning.

 


For litteraturhenvisninger og flere opplysninger om urtene, se monografiene om kjempenattlys, agurkurt og solbær. En monografi om hamp er ennå ikke laget.
© Rolv Hjelmstad
Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Rolv Hjelmstad