Plukk sommerens blomster til husapoteket (3)

Blomstrende trær som medisin

Startside > Urtemedisin > Artikler > Plukk sommerens blomster til husapoteket (3)

Denne artikkelen, som omhandler lind, svarthyll og hagtorn, sto trykt i tidsskriftet Sopp og nyttevekster nr. 2/2008. Les gjerne også artikkel nr. 1 og 2 i denne serien (du finner lenker til disse artiklene nederst på siden).


Blomstrende hagtorn

I to tidligere artikler har jeg tatt for meg noen viltvoksende norske urter der blomstene, sett med en urtemedisiners øyne, er den viktigste delen av planten. Nå vil jeg fortsette med temaet ”medisinske blomster” og fortelle om tre treslag der vi i urtemedisinen primært anvender blomstene. I botanisk forstand tilhører jo ikke trær urtene, men i naturmedisinen kalles også trær for ”urter”. For å forstå det, kan det innledningsvis kanskje være på sin plass å redegjøre for hva folk innen ulike fagretninger legger i ordet ”urt”.

Hva er en urt?

Det sies at keiser Karl den store en gang ble spurt av en lærd: ”Hva er en urt?” Han svarte: ”Legenes venn og kokkens ros!” Det ligger mye klokskap i det, men noen nøyaktig definisjon av en urt er det ikke. Å komme med en entydig beskrivelse av hva en ”urt” er byr på problemer, da ordet kan ha ulik betydning, avhengig av hvem som bruker det.

For en botaniker er en urt en ikke-forvedet plante som formerer seg med frø og som vanligvis visner ned om vinteren. En vegetasjonsøkolog vil si at urter er planter som er lavere enn 30 cm og som danner det som kalles feltsjiktet i en skog. For en kokk vil en urt være en eller annen aromatisk eller velsmakende plante som i frisk eller tørket tilstand tilsettes maten under tilberedeningen for å gi smak og karakter til måltidet. En gartner definerer gjerne en urt som en yndig plante som vanligvis er enkel å dyrke og som hører hjemme i et staudebed eller et felt med sommerblomster. I ”vår” sammenheng er det imidlertid urtemedisinerens definisjon som gjelder: En urt er enhver plante (eller del av en plante) som kan bidra til å fremme helsen og gi helbredelse fra sykdom, og som kan anvendes innvortes og/eller utvortes. Så med den urtemedisinske definisjonen kan representanter fra alle plantegrupper kalles for ”urter”.

Urtemedisin fra trær

Mange urtemedisiner kommer fra trær. Eksempler på det er tempeltre Ginkgo biloba, hestekastanje Aesculum hippocastanum og neem Azadiracta indica. Også norske trær har i stor grad vært brukt som medisin, f.eks. bjørk Betula spp., gran Picea abies, furu Pinus sylvestris og ikke minst eineren Juniperus communis. Hvis vi begrenser oss til treslag som vi kan finne i norsk natur, og hvor blomstene har viktige medisinske egenskaper, er utvalget imidlertid begrenset. Her vil jeg ta for meg de tre artene som etter min mening er de viktigste i så måte, nemlig lind Tilia cordata, svarthyll Sambucus nigra og hagtorn Crataegus monogyna.

LIND (Tilia cordata)

Lind trives best på tørre, lune steder i lavlandet og er i Norge vanligst på Østlandet og langs kysten til Nordmøre. Blomstene av de dyrkede artene storlind Tilia platyphyllos og parklind Tilia x europaea blir også samlet og brukt, og i urtemedisinen anvendes de gjerne om hverandre og uten at man skiller mellom artene.

Lindeblomster med de tungeformede støttebladene er en velkjent droge i urtemedisinen. For at blomstene skal ha god kvalitet, må de samles og behandles med forsiktighet. Blomsterstandene tørkes på et luftig sted eller ved kunstig varme som ikke må overstige 35 °C, og blomstene må under tørkingen miste minst mulig av velduften. Deretter må lindeblomstene oppbevares på tette krukker beskyttet mot lys og fuktighet. Langvarig lagring svekker kvaliteten, og lindeblomster bør man derfor samle hvert år.

En svettedrivende og beroligende urt

Den svettedrivende egenskapen til lindeblomst har vært kjent i lange tider, og drogen blir særlig benyttet ved forkjølelse, hoste og influensa med feber som kan lindres ved hjelp av en svettekur. Lindeblomst-te aktiverer kroppens allmenne infeksjonsforsvar, slik at forkjølelsessykdommer med feber går raskere over, noe som særlig barn kan erfare. Te av lindeblomst er et glimrende barnemiddel, som gjerne kan anbefales i stedet for kamille-te. Skal teen brukes til svettekur ved forkjølelse bør den være sterk. 2-4 teskjeer droge overhelles ¼ liter kokende vann og får trekke i 10 minutter før den siles. Man drikker teen i små slurker og så varm som mulig, opptil tre tekopper daglig i 3-5 dager. Andre urter kan tilsettes for å gi forkjølelses-teen en enda bedre virkning, for eksempel sitronmelisse Melissa officinalis, purpursolhatt Echinacea purpurea, svarthyllblomster Sambucus nigra og kamille Matricaria recutita.

Erfaring har vist at en kopp varm lindeblomst-te kan forebygge snue og forkjølelse etter at kroppen har vært kraftig nedkjølt. Derfor anbefales det å drikke lindeblomst-te ofte om vinteren. En kopp med slik te om kvelden virker avslappende, og foruten at den gjør godt er den både velsmakende og velduftende. Lind er et krampeløsende og beroligende middel som lindrer spenningshodepine, beroliger sinnet og gir en rolig søvn. Lindens avslappende virkning, kombinert med den generelle virkningen på blodåresystemet, gir lind en rolle ved behandling av enkelte former for migrene. Lind er et utmerket middel mot stress, panikk og angst, og brukes spesielt mot nervøs hjertebank. Urten kan gjerne kombineres med humle Humulus lupulus ved nervøse spenninger.

Gunstig virkning på blodåresystemet

Lind virker også blodfortynnende og dermed gunstig på blodsirkulasjonen. Det er lindeblomstenes innhold av bioflavonoider som muligens er årsaken til urtens blodtrykksenkende virkning. Urten har ry for å virke forebyggende mot utvikling av åreforkalkning og regnes som spesifikk ved behandling av høyt blodtrykk knyttet til åreforkalkning og nervøse spenninger. Personer som spiser blodfortynnende midler bør imidlertid avstå fra lindeblomster, ettersom den følsomme blodbalansen lett kan forstyrres av lindens påvirkning. Blomstene brukes ofte i kombinasjon med hagtorn Crataegus monogyna ved behandling av høyt blodtrykk, og med tempeltre Ginkgo biloba ved arteriosklerose.

Lind er gunstig for hud og hår

Lindeblomst-te har, når den påføres utvortes, en sammentrekkende, lindrende virkning på tørt eksem, mindre hudskader, byller, brannskader og betennelser. Uttrekket kan brukes i ansiktsvann, krem og lotion for å rengjøre og mykne opp huden, og det sies at den beskytter huden mot betennelser og gjør den klarere. Et uttrekk av friske eller tørkede lindeblomster (50 g til 1 liter vann, trekker i 30 minutter) kan også brukes som hårskyllemiddel. Det gjør håret bløtt, elastisk og skinnende, samtidig som det gir en duft av honning.

For mer informasjon og litteraturhenvisninger, se faktaside om lind.

SVARTHYLL (Sambucus nigra)

Svarthyll er et annet treslag hvor blomstene har en lignende virkning som lindeblomster. Treslaget har sin naturlige utbredelse i Europa, Asia og Nord-Afrika. Svarthyll er ikke opprinnelig viltvoksende i Norge, men kom til oss som kulturplante i middelalderen, eller tidligere. Selv om planter en sjelden gang forviller seg, finnes svarthyll her i landet primært i tilknytning til hager. Om man finner et svarthylltre i naturen, er det sannsynligvis på et sted hvor det i gamle dager fantes en husmannsplass eller annen bosetting. Slike forvillete trær kan finnes i kyststrøk fra Oslo til Møre og Romsdal.

Det finnes en overflod av legeråd knyttet til svarthyll. Få andre europeiske planter har vært så høyt verdsatt for sine medisinske egenskaper som svarthyll. Nesten alle delene av planten kan brukes terapeutisk, og svarthylltreet er nærmest for et helt medisinskap å regne. I våre dager er det saften fra svarthyllbær som det er mest fokus på, da det er bevist at slik saft kan redusere varigheten av en influensa. Dette bruksområdet for svarthyll lar vi imidlertid ligge i denne omgang.

Svarthyll ved febersykdommer

Innenfor urtemedisinen er svarthyllblomster en av de mest brukte drogene for å øke kroppens svetting, noe som er gunstig ved febersykdommer. Urten kan gis ved sykdommer i luftveiene, som forkjølelse, influensa, betente mandler og halskatarr, og til barn ved meslinger og vannkopper for å få fram utslettet og sette fart i helbredelsen. Ved de første tegnene på sykdom, som verking i kroppen, sår hals, frysninger, rastløshet og feber, vil hylleblomst kunne hjelpe til å stimulere blodomløpet og forårsake svetting. I mange såkalte forkjølelses-teer pleier man å blande inn litt lindeblomster sammen med svarthyllblomstene. Dette gjøres fordi de to urtene gjensidig styrker hverandres virkning, og man får på den måten satt i gang svettereaksjonen enda mer effektivt.

En utrensende urt

Gjennom styrking av nyrefunksjonen og den urindrivende virkningen kan svarthyllblomster med hell benyttes ved nyrestein, revmatisme, artritt og urinsyregikt. Mange revmatikere setter stor pris svarthyll-te fordi den angivelig minsker smertene. Spesielt anbefales en vår- eller høstkur hvor man daglig drikker 2-3 kopper urte-te laget av svarthyll, gjerne blandet med like deler løvetannblad Taraxacum officinale for samtidig å rense leveren.

Svarthyll virker avslappende

En annen faktor som vi skal huske på, er at svarthyllblomster er nerveberoligende og har en avslappende virkning på kroppen. De er derfor effektive når man sliter med stress, rastløshet, angst og depresjon, og kan hjelpe til å fremme en helbredende hvile. En varm urte-te av svarthyllblomster ved sengetid sørger for rolig søvn, og er særlig nyttig for rastløse eller irritable barn under utbrudd av infeksjoner og sykdom. Svarthyll-te kan også brukes til munnskylling og som gurglemiddel ved infeksjon og betennelse i munnen og svelget.

For mer informasjon og litteraturhenvisninger, se faktaside om svarthyll.

HAGTORN (Crataegus monogyna)

I følge siste utgave av Lids flora finnes det fire arter av hagtorn i Norge. To av dem, hagtorn Crataegus monogyna ssp. nordica, og begerhagtorn C. rhipidophylla er viltvoksende, mens parkhagtorn C. laevigata og sibirhagtorn C. sanguinea er innførte prydbusker som kan forville seg. Artene kan være vanskelig å skille fra hverandre, og det henvises til en god flora for å studere skillekarakterene. I urtemedisinen brukes både hagtorn og parkhagtorn, og artene blir i denne sammenhengen vanligvis ikke skilt fra hverandre. De rødblomstrede kulturformene av hagtorn, som er vanlig dyrket som prydtrær i parker og hager, brukes ikke medisinsk.

Inntil nylig ble urtepreparater av hagtorn primært laget av fruktene, men etter at forskning har funnet ut at blad og blomster inneholder mer av de aktive virkestoffene blir kommersielle preparater i våre dager normalt laget med standardiserte ekstrakter av blad og blomster.

Blomstene og bladene tørkes ved lav temperatur (opptil 35 °C) og oppbevares i tette krukker, beskyttet mot lys og fuktighet. Drogen kan beholde sin medisinske virkning i inntil tre år. Hagtorn-arter er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ”Legemiddel”, og preparater med hagtorn kan bare selges gjennom apotek. Har du hagtorn i hagen, er det imidlertid ingenting i veien for at du selv kan høste både blomster, blad og frukter.

Den beste hjertemedisinen

Droger av hagtorn har stor medisinske verdi, særlig for behandling av plager knyttet til hjertet og blodårene. De kan framvise en mild, men målbar virkning på hjertet og blodsirkulasjonen, noe som gjør planten til en bra forebyggende terapi for personer med svekket hjertefunksjon. Hagtorn er særlig nyttig ved tidlige stadier av hjertesvikt, før det trengs sterkere medisiner som digitalis. Ved at urten styrker hjertet, virker hagtornekstrakter normaliserende på blodtrykket, både når det er for høyt og for lavt. Det man oppnår ved å bruke hagtorn er kort og godt en sterkere og friskere hjertefunksjon, i tillegg til bedre blodgjennomstrømning i kroppen. Og noe av det beste med det hele er sikkerheten ved bruk av urten. I motsetning til digitalis og andre medisiner som inneholder hjerteaktive glykosider som kan være svært giftige, kan hagtorn brukes over lang tid uten bivirkninger.

Hagtorn kan også være til stor nytte ved etterbehandling av hjerteinfarkt. Dette er fordi det her må skje en forbedring av blodsirkulasjonen i kransarteriene, og en rask påvirkning av muskelcellene i hjertet. En svekkelse av hjertemuskulaturen viser seg også ofte etter alvorlige infeksjonssykdommer, og også i slike tilfeller bør man prøve behandling med hagtorn. Urten kan motvirke angina pectoris (hjertekrampe), en annen hjerteplage som er vanlig i den vestlige verden.

Annen bruk av hagtorn

Et hagtornpreparat kan også være til nytte ved nervøse lidelser, hjertebank og tilstander som har sammenheng med det, som søvnløshet, angst, høyt blodtrykk osv. En urte-te av hagtorn virker beroligende på nervene og kan bidra til at man får en fredeligere søvn.

Urtens vanndrivende virkning kan bidra til å dempe væskeopphopninger (ødemer) i kroppen. Dessuten kan den hjelpe til å løse opp nyrestein. Hagtorn er også kjent for å kunne brukes til å lindre nattesvette og andre plager i overgangsalderen. Ved kviser kan man vaske ansiktet med et avkok av hagtornblomster eller hagtornbær.

En trygg urt

Det tar vanligvis 1-2 måneder før man oppnår maksimal effekt av hagtorn, så man må være forberedt på langtidsbehandling. Siden hagtorn sjelden gir bivirkninger, kan man imidlertid bruke denne urtemedisinen i årevis uten problemer. Det har i det hele tatt liten hensikt å innta hagtornpreparater over bare et par uker, da hagtorn ikke vil gi ønsket virkning etter så kort tid.

For mer informasjon og litteraturhenvisninger, se faktaside om hagtorn.


Denne artikkelen ble publisert 23.06.2008. Dette er artikkel nr. 3 i en serie på tre som omhandler planter der det er blomstene som primært anvendes i urtemedisinen.

Artikkel nr. 1 omhandler urtene ryllik, stemorsblomst og rødkløver.

Artikkel nr. 2 omhandler urtene røsslyng, mjødurt, solblom og filtkongslys.


© Rolv Hjelmstad
Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Rolv Hjelmstad